Har ombestemt meg

[Gjest Gjest_Trudelutt_*]

Jeg har vært sammen med samboeren min i noen få år nå (vi er begge i 30-årene). Helt siden vi først begynte å gå ut sammen har han sagt at han ikke har lyst på flere barn (han har to fra før) og jeg har sagt at det ikke er noe problem for jeg har ikke hatt lyst på egne barn.

Men nå har jeg ombestemt meg! Jeg vil ha barn likevel! Det har på en måte vært et selvbedrag det at jeg ikke ville ha barn. Men hvordan sier jeg det til sambo?

Han har sagt iblant at dersom jeg vil ha barn likevel må jeg si ifra, for han kan akseptere det. Men jeg føler at han bare sier det for min skyld, ikke fordi han egentlig kunne tenke seg en attpåklatt.

Jeg vet at om vi får barn sammen så blir han glad i barnet. Men vi har fremtidsplaner som i beste fall blir utsatt i flere år dersom vi får barn. I verste fall går framtidsplanene i vasken. (Kan ikke forklare hva det gjelder, men vi det har sammenheng med hvor gamle vi er når barnet er voksent. Nå venter vi på at hans yngste skal bli voksen før vi kan virkeliggjøre våre planer. Dette er betraktelig kortere fram i tid enn om vi starter helt på nytt med en liten baby)

Nå grubler jeg fælt på hvordan jeg skal få sagt til sambo at jeg gjerne vil ha barn. Han er av den veldig snille sorten som gjør hva som helst for at jeg skal ha det bra. Jeg er redd det vil gå på bekostning av hva han selv vil. På en måte frykter jeg at en av oss vil bli litt misfornøyde uansett. Enten blir jeg ulykkelig fordi jeg ikke får et barn, eller så blir han ulykkelig fordi han ikke får levd ut drømmen sin (framtidsplanene våre).

I tillegg er jeg redd for at han skal føle seg litt "lurt" siden jeg hele tiden har sagt at jeg ikke vil ha barn... Men det har jo ikke vært med vilje. Jeg trodde virkelig at jeg ikke ønsket meg barn.

[Nabodama]

Oi, dette er et vanskelig tema.

Jeg sitter i den andre enden, det er altså jeg som har to store barn her, og mannen har ingen fra før. Han har heller ikke noe ønske om barn, så heldigvis må jeg ikke ta stilling til det.

Men jeg jo gjort meg noen tanker i løpet av de årene vi ahr vært sammen (7 år), på hva jeg ville gjort om han hadde ombestemt seg. Kjenner selv at jeg ikke har lyst på barn i det hele tatt, og den følelsen har jeg hatt i mange år.

Ettersom dere har fremtidsplaner som ikke kan realiseres, eller må utsettes i mange år, hvis dere får barn, må dere vurdere dette nøye. Og jeg synes også du bør vurdere det selv, før du sier noe til ham. Etter det jeg skjønner er disse planene viktige for dere, ettersom dere nå bare går og venter på at hans barn skal bli store nok. Hvorfor har du ombestemt deg, det er kanskje greit å vite for deg selv. Er dette en varig beslutning fra din side at du vil ha barn, eller er du ikke HELT sikker. Noe å tenke over.

Jeg ville nok ikke følt meg lurt om mannen min ombestemte seg, og jeg så at det var viktig for ham å få barn. Men jeg måtte da kunne være helt trygg på at han mente det, at det ikke var et ønske som kunne endres om noen mnd.

Det er ikke noe særlig å måtte venne seg til tanken på barn igjen, for at han så ombestemte seg senere, det var ikke så viktig likevel, liksom.

Folk kan jo endre mening om noe å viktig.

[Gjest Gjest_Trudelutt_*]

Takker for svar, Nabodama!

Vanskelig situasjon dette her ja.

Det er ikke sånn at jeg plutselig ombestemte meg her i forrige uke.

Jeg har tenkt masse på dette, og det har vært en tanke som har gnaget inni hodet mitt egentlig helt siden jeg møtte min kjære. Det er ofte lettere å se ting i ettertid enn mens man er midt oppi det. Etter grundige selvanalyser og hobbypsykologisering har jeg kommet fram til at jeg var så forelsket at jeg skjøv vekk enhver tanke på barn da jeg møtte han. Jeg trodde på det selv, det at jeg ikke hadde behov for barn. Men tanken har alltid ligget i bakhodet. Jeg har liksom ikke forstått hvorfor jeg har tenkt så mye på å få egne barn når jeg liksom ikke ville ha barn uansett.

Det siste halve året har jeg vært mye trist til sinns, fordi jeg har tenkt at "jeg har SAGT at jeg ikke vil ha barn, da kan jeg ikke si at jeg har ombestemt meg nå, så jeg får leve resten av livet uten barn, jeg får bare lære meg å leve med det". Men nå tror jeg ikke lenger at det er så enkelt. Jeg vet jo at det ikke er noen garanti for at jeg skal kunne få barn uansett, kan hende kroppen min ikke er istand til å få barn. Men det er liksom noe annet enn å ikke engang ha prøvd. Jeg er redd jeg en dag vil bli bitter dersom jeg ikke prøvde, og at det kan gå utover forholdet vårt. På den annen side kan han bli bitter dersom framtidsplanene våre går i vasken.

Er det ingen her som har en tryllestav? Som kan gjøre livet enkelt med et vipp og en liten trylleformular...

[Gjest Gjest]

Dette er nok en vanskelig situasjon for deg. Jeg ville satt meg og pratet med samboer så raskt som mulig. Dette er viktig for deg, og da er det viktig for han også. Dette er ikke noe du skal finne løsningen på alene, men noen dere kan snakke om sammen. Dersom han ikke vil ha barn fremdeles, må du bestemme deg for hva du ønsker i ditt liv. Han er glad i deg, og har sikkert merket noe på deg siste tiden vil jeg tro, mye bedre å være ærlig. Du har LOV å ombestemme deg! Det er mange løsninger på dette, men det er viktig at dere prater sammen om det. Kanskje overrasker han deg? Kanskje trenger han tid til å tenke på det?

Uansett, snakk med han før tiden går fra deg, så gjør dere begge to bevisste valg i forhold til dette.

Lykke til!

[Hjerteres]

Jeg er sammen med en mann som ikke har barn, mens jeg har barn. Da vi ble sammen vurderte jeg dette med barn veldig, siden han var såpass ung viste jeg at han en dag ville få lyst på egene barn. Jeg har hele tiden sagt at det er greit med et barn, ikke flere, for ham har det ikke blitt viktig før nå.

Syns du skal si det til ham så fort som mulig, siden han har sine egene så tror jeg han vil forstå.

Lykke til

[Nora Wind]

Jeg vet at om vi får barn sammen så blir han glad i barnet.

Jeg beklager, men du har ikke lov å bruke det at han er en god far mot ham på den måten. Du kan fortelle ham at du har ombestemt deg, men hvis han fortsatt mener seg ferdig med barn så må du respektere dette. Man kan ikke tvinge på noen barn ved å gi dem skyldfølelse/ansvar de har bedt om å få slippe.

[Gjest Gjest_Trudelutt_*]

Jeg beklager, men du har ikke lov å bruke det at han er en god far mot ham på den måten. Du kan fortelle ham at du har ombestemt deg, men hvis han fortsatt mener seg ferdig med barn så må du respektere dette. Man kan ikke tvinge på noen barn ved å gi dem skyldfølelse/ansvar de har bedt om å få slippe.

Oi, der ser man hvor vanskelig kommunikasjon kan være.

Jeg har da aldri ment å bruke det mot ham! Det var bare en opplysning til dere her på forumet, det at han vil bli en god pappa også dersom vi to får et barn sammen. For å forklare at jeg vet at han ikke ville blitt en dårlig far selv om han har to fra før og strengt tatt ikke vil ha flere. Jeg har på ingen måter tenkt å gi han skyldfølelse eller ansvar. Tvert imot, jeg legger hele "skylda" på meg selv fordi jeg hele tida har sagt at jeg ikke ville ha barn for så å ombestemme meg. Jeg skrev jo faktisk at jeg er redd han vil gå med på å få barn bare for å være snill mot meg. Med andre ord er jeg ikke interessert i å presse han. Skal vi ha barn sammen så må vi begge ønske det. Mitt eneste håp er at han kanskje kan ombestemme seg også med tiden.

[Nabodama]

Takker for svar, Nabodama!

Vanskelig situasjon dette her ja.

Det er ikke sånn at jeg plutselig ombestemte meg her i forrige uke.

Jeg har tenkt masse på dette, og det har vært en tanke som har gnaget inni hodet mitt egentlig helt siden jeg møtte min kjære. Det er ofte lettere å se ting i ettertid enn mens man er midt oppi det. Etter grundige selvanalyser og hobbypsykologisering har jeg kommet fram til at jeg var så forelsket at jeg skjøv vekk enhver tanke på barn da jeg møtte han. Jeg trodde på det selv, det at jeg ikke hadde behov for barn. Men tanken har alltid ligget i bakhodet. Jeg har liksom ikke forstått hvorfor jeg har tenkt så mye på å få egne barn når jeg liksom ikke ville ha barn uansett.

Det siste halve året har jeg vært mye trist til sinns, fordi jeg har tenkt at "jeg har SAGT at jeg ikke vil ha barn, da kan jeg ikke si at jeg har ombestemt meg nå, så jeg får leve resten av livet uten barn, jeg får bare lære meg å leve med det". Men nå tror jeg ikke lenger at det er så enkelt. Jeg vet jo at det ikke er noen garanti for at jeg skal kunne få barn uansett, kan hende kroppen min ikke er istand til å få barn. Men det er liksom noe annet enn å ikke engang ha prøvd. Jeg er redd jeg en dag vil bli bitter dersom jeg ikke prøvde, og at det kan gå utover forholdet vårt. På den annen side kan han bli bitter dersom framtidsplanene våre går i vasken.

Er det ingen her som har en tryllestav? Som kan gjøre livet enkelt med et vipp og en liten trylleformular...

Kjære deg, det er lov å ombestemme seg!

Og spesielt når det gjelder det å få barn, fordi det er en så stor avgjørelse, det er så viktig for livet vårt.

Jeg skjønner du har slitt litt med det at du har sagt at du ikke vil ha barn, og har dårlig samvittighet fordi du nå vil ha det likevel.

Men det er som du sier, ting kommer fram etterhvert, og blir tydelige. Og nå er det blitt tydelig for deg at du ønsker barn, så tydelig at du må gjøre noe med det.

Jeg synes du kan begynne å snakke litt forsiktig om dette, slik at han skjønner at du ser annerledes på det. Det er nok ikke så lurt å bare buse ut med det helt plutselig. Du har jo hatt din tid med fundering og vurdering, la ham få litt tid også.

[Nora Wind]

Ok, hvis du har tenkt å huske hvor han stod i dette før du ombestemte deg, og ikke gjøre hva som helst for å få ham til å gjøre som du vil så kan dere jo snakke om dette som to voksne i et alvorlig forhold. Beklager at jeg hoppet til den konklusjonen at du ville oppføre deg som en kvinne desperat drevet av hennes trang til å få barn før det er for sent og koste hva det koste vil. Det er dessverre litt for mange av de i verden.

Snakk om det! Ta det opp og gå i dere selv for å se hva som er viktigst for dere begge.

[Gjest -mette]

Det er ikkje lett det der. Det virker som om du er opptatt av att ting skal være rett for dere begge, og det er kjempe bra. Det er lov å ombestemme seg, det er noe alle mennesker gjør fordi vi forandrer oss med årene og kan få et litt annet syn på ting enn før. Det kan det jo godt hende han har og , det er fort å si att en aldri vil ha flere barn når en står midt oppi alt styret med barn, men når barna blir eldre og det ikke er så mye styr lengre så kan det godt hende han får lyst på barn igjen. Att han bare trengte å få det litt på avstand. Det kan og være derfor han sa att du måtte si fra om du skulle ombestemme deg, fordi det er mulig att han og ombestemmer seg. Det er og viktig att du tenker godt igjennom dine ønsker og hvor viktig dette er for deg, det er fort å sette andre sine behov føre sine egne, fordi en vil være snill og ikke kreve noe av noen. Du burde ta en prat med samboeren din slik att dere kan ta en avgjørelse på dette sammen, hva som blir mest rett for dere begge. Tror og det er viktig att du er open å forteller han att dette ikke er noe du vil presse han til. Og en ting til... noen ting kan utsettes og noe er det biologisk umulig å utsette. Masse lykke til!

[Gjest Gjest_Trudelutt_*]

TS her. Jeg måtte bare finne fram denne gamle tråden igjen.

Jeg tok mot til meg for ei stund siden, og snakket med min kjære om mine tanker rundt dette med barn. Jeg sa at dette var et behov jeg følte, men som ikke var altoverskyggende. Skal jeg velge mellom et liv med han uten barn eller et liv med barn sammen med en annen mann, så er jeg ikke i tvil: Et barnløst liv med min elskede vinner enkelt!

Jeg gjorde det veldig klart for han at dette ikke var noe han trengte å ta en avgjørelse på sånn med det samme. Vi har god tid til å bestemme oss. Jeg sa at jeg ville forstå det godt dersom han ikke ville, med tanke på at jeg alltid har sagt at jeg ikke ville ha barn, og det at framtidsplanene våre ville bli utsatt i en del år. Vi hadde en god lang prat om dette.

Han sa ganske fort at han var med på å få barn med meg, selv om han nok ikke var like ivrig som meg (naturlig nok). Snille, gode kjæresten min. Men jeg insisterte på at han skulle ta seg betenkningstid, og heller si hva han kom fram til etterhvert.

Noen dager senere smilte han bredt til meg og sa "når vi får barn sammen så... " Hjertet mitt smeltet skikkelig da. Han har tenkt over dette, og synes ikke tanken er det minste skummel lenger. Han gleder seg faktisk. Vi hadde nylig besøk av ei venninne med en liten baby. Samboeren min var den som var mest opptatt av å småprate og "leke" med den lille. Mens han sendte meg lure smil og hvisket hemmelighetsfullt om jeg trodde vår baby kom til å bli så søt.

Jeg er så glad. Så lettet.

Vi har ennå ikke fortalt til noen at vi har bestemt oss for å få barn likevel. Vi vil vente til jeg eventuelt blir gravid. Det kan jo hende jeg ikke kan få barn uansett, så jeg vil ikke lage mye "styr" rundt det at vi vil prøve på en familieforøkelse for så å måtte si til alle at det ikke ble noe av likvel. I dag tror fortsatt alle rundt oss at vi ikke vil ha barn. Så får det heller være en positiv overraskelse dersom vi plutselig får et ekstra skudd på stammen.

Tusen takk for gode råd her inne.

[Nabodama]

Så godt å høre at det ordnet seg:)

Det gikk jo bedre enn du trodde

[Gjest Gjest]

:-)

Han hørtes veldig søt ut! Lykke til!

[Gjest Gjest_Trudelutt_*]

Tusen takk, til både Nabodama og gjest.

Jeg er skikkelig lettet og lykkelig. For å bruke en klisjé så føles det som en tung bør er løftet fra skuldrene mine. Den triste følelsen jeg har båret på det siste halve året er borte. Jeg føler meg rolig og tilfreds. Og jeg er ganske sikker på at samboeren min ikke bare "jatter" med meg og lar meg få viljen min. Han er den som tar opp dette med et felles barn oftest, i en positiv vending. Jeg snakker bevisst svært sjelden om det, for at han ikke skal føle et press.

Han sier han har tenkt hele tida at jeg kanskje ville ha barn likevel, og at hans eneste motforestilling ligger i det han opplevde med eksen da de fikk barn sammen: Hun ble sur og grinete når barna var sure og grinete, og siden gikk det bare nedoverbakke med de to som par. Men dette har vi snakket mye om, og han skjønner jo godt at det va DA, dette er NÅ. Han og eksen passet rett og slett ikke sammen, så der hadde det nok gått over styr uansett etter ei stund. Men jeg skjønner at en ørliten frykt sitter i ham. Man blir jo merket av ting man har opplevd før.

Nå ser i allefall vi to framover, og gleder oss til det som kanskje kan bli en familieforøkelse.