Å flytte eller ikke

[Gjest Ikke innlogget]

For ca 7 år siden flyttet jeg og min samboer til østlandet. Vi var begge i en situasjon der vi ville flytte på oss, og jeg tenkte da at hvorfor ikke. Den gangen var vi uten barn så det var en veldig kjapp avgjørelse for oss begge. Han hadde en jobb på hånden som han fikk og jeg fikk overførsel til hovedkontoret på min jobb. Nå er dette en del år siden, jobbsituasjonen ble overhodet ikke som forventet, hans jobb var useriøs og min ble lagt ned etter 6 mnd. Han soste rundt i den useriøse jobben en stund, jeg hadde noen mnd med kurs, etterhvert hadde jeg del midlertidige (vikarjobber ) jobber. Det ble for meg noen slitsomme år meg mye problemer økonomisk, han sleit jo også, men han stakk hodet mer i sanden enn meg. Vel, tiden gikk og det gikk etterhvert mye bedre for oss. Han fikk en ok jobb, tok mer ansvar som jeg hadde etterlyst en del av tidligere, vi fikk barn og jeg fikk etterhvert en ok jobb.

Vi bor jo fortsatt på østlandet i en leid leilighet og jeg tenker at vi nok vil kunne få ett lån ett stykke unna til en leilighet, men det frister overhodet ikke fordi jeg vil flytte til vestlandet og DET er essensen i hele innlegget. Jeg vil HJEM til familie og venner. Noe av årsaken til at jeg ikke har det store nettverket her er nok fordi jeg føler jeg hadde nok med meg selv og oss i slitsomme perioder hvor særlig økonomien holdt på å ta knekken på meg og forholdet vårt.

Han er fra en by i Sverige, men har veldig lite familie, har en søster som han innemellom har litt kontakt med. Vi traff henne for 2 år siden, så det er begrenset, det det er ikke aktuelt for oss å flytte dit heller. Han har så klart noe kontakt med gamle venner, men ikke så mye, han er nok mer av den typen som at når han flytter så brenner han broer. Ikke som meg, som har mye kontakt med venner på tlf og mail, og jeg har alltid mye venne "treff" når jeg er "hjemme".

Nå har jeg skrevet en laaaang mail om "livet" vårt, som sagt så er essensen i dette at jeg ønsker å flytte hjem igjen, men problemet er at han ikke er overbegeistret. Tidligere sa han at han vil ALDRI flytte tilbake dit igjen

(Bergens området ), jeg har ikke tatt det opp med han nå i det siste, det er jeg som går og tenker mest på dette, tenker på det hver dag.

Ja, jeg vet det høres merkelig ut. Men jeg er redd han sier nei, og det vil jo legge føringer for våre liv.

Han ønsker heller ikke å bo her han bor nå, han begynte her om dagen å snakke om å flytte til en by ett stykke unna. Jeg tenker at det er sikkert bra, men hva i alle dager skal jeg der å gjøre, før kunne jeg nok ha gjort det. Men ettersom barnet vårt vokser til, så ser jeg at jeg ønsker å gi henne besteforeldre, onkel og andre slektninger nærmere livet hennes. Mange av mine venner har også barn på samme alder så jeg er helt overbevist om at hun vil få det veldig godt der, det er ikke bare en egoistisk tanke fra min side, mener jeg da.

Jenta vår er nå 2 år, så jeg tenker at om vi hadde flyttet i løpet av 2-3 år så hadde det vært topp. Da hadde vi hatt god til å forberede dette med tanke på jobb og hvor vi skulle bo, dessuten hadde det vært bra å kommet oss i hus før hun begynner på skolen.

Ja, det er litt babling fra min side dette her, og jeg er igrunn usikker på hvilken tilbakemelding / respons jeg ønsker på dette. Kanskje noen har vært i samme situasjon og kan si noe om hvordan dere løste dette.

Jeg tenker som så at om han sier NEI til å flytte, så vil jeg sterkt vurdere å flytte alene, ja, jeg vet det nok ikke er en selfølge at hun blir med meg.

Men så er det de tankene oppi hodet mitt som kværner også, hva om jeg og henne flytter uten han, har jeg rett til å frarøve henne den daglige kontakten med pappaen hennes. Da må det en flytur til for å komme på besøk.

Jeg syneste det er vanskelig, men jeg ser ikke for meg en fremtid her jeg bor i mange år til, jeg har sagt til han tidligere at med alle de pengene jeg bruker på flybilletter for å dra "hjem" så kunne HAN brukt noen av de pengene og reist hit om han ville.

Nå har jo han heller ikke all verdens med nettverk her vi bor heller, hadde han hatt mye familie rundt seg her, og gjerne mye venner så hadde saken stilt seg noe annerledes synest jeg.

Ja, det var dagens babling....

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i situasjonen din, selv om vi ikke har barn. Men det med barnet blir jo veldig viktig - jeg tror ikke jeg ville flyttet til en annen del av landet om samboern min ikke ble med og vi hadde barn. Det hadde i hvert fall skullet mye til... På den annen side kan du si at om det ikke er veldig viktig for samboern din å bli boende på østlandet burde begge vurdere å flytte til et sted i hvert fall én av dere ønsker å bo, enten man fortsetter å være sammen eller ikke.

[Lissi]

Jeg har ingen gode tips men vil bare si at jeg forstår deg så godt. Det å bo et sted man ikke trives er ikke enkelt og preger deg i hverdagen.

Det du kan gjøre er på en veldig fin måte lufte dette forsiktig til han, fortelle hvor viktig det er for deg og at du håper han kan vurdere det for å holde familien samlet. Hva du ønsker for ditt barn, at hun skal ha begge foreldrene rundt seg.

SÅ backe unna å la han tygge på det en ukes tid før du spør igjen hva han syns om det.

Blir det ultimatum og press vil dette bli umulig å løse.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Ja, tilfeldig kanskje, men i dag til middag snakket vi om hussalget til ei venninne av meg på vestlandet og vi kom inn på dette med hus, og da var det en fin anledning for meg å si at jeg ofte var på nettet for å sjekke hva som finnes av hus / leiligheter ( på vestlandet) og sa at jeg hadde sett ett rimelig hus med båtplass, ( :gjeiper: ) riktignok var dette ett oppussingsobjekt så det ville nok ha kostet en del mer da. Han kom med en fleip at jeg måtte bare si til mine foreldre at de måtte bare kjøpe huset til oss, så kom vi og de fikk se vår datter oftere.

Heheh... vi må nok betale hjemmet vårt selv, men jeg spurte han da om han kunne ha tenke seg å flytte om vi fant noe med tid og stunder som passet, og det kunne han absolutt om han hadde ett hus.

Nå snakket vi ikke om det i dybden, men jeg fikk en feeling på at det ikke er helt umulig på at vi kan etterhvert pakke tingene våre og flytte. Jeg tenker litt på at jeg skal fortsette som jeg har gjort, se meg om etter jobb, både internt i firmaet jeg er i nå, og utenfor. Er det noe jeg ser er spennende så er det jo igrunn bare til å søke og satse på jeg får ett jobbtilbud. Det blir uansett ikke til at vi / jeg kommer til å flytte uten sikkerhet, dvs en jobb, det blir for usikkert. :-D

[Lissi]

Det høres jo supert ut, der ser du;)

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

For ca ei uke siden så hadde vi en liten overopphetet diskusjon om dette med flyttingen, og det endte med at han sa at han IKKE skal flytte vestover.

Jeg kjenner jeg blir lei og veldig rådvill...

I helgen var vi på hyttetur sammen med sjfen til samboer med hans kone, samt en del av deres venner. Hytteturen var veldig koselig den da, men i natt så gikk jeg og la meg litt før sambo og da satt sjefens kone, samt hennes venninne oppe. Ettersom soverommet vi sov i ikke var så langt unna stua, så hørte jeg at ikke lenge jeg hadde gått å lagt meg ble flytting vestover diskutert.

Ørene mine var jo på stilk og jeg stod ved døra og smuglyttet... Han sa til disse to at jeg hadde sagt at jeg SKULLE flytte vestover. Det har jeg ikke sagt da, men jeg har sagt jeg vil. Har nevnt her inne ja, at jeg vurdere å flytte da uten han, men det er ikke noe jeg har sagt til han.

Han sa blandt annet at han ikke hadde lyst å starte på nytt, han har begynt å få nettverk her, dessuten har han en jobb han trives med. Det siste ble jeg litt overrasket over fordi det er nå ikke alltid det høres sånn ut, men ettersom det var konen til sjefen som han snakket med så kunne han vel ikke si noe annet heller.

Hørte han sa dette var veldig problemtatisk, og at dette vil nok bli tatt opp igjen til uken. Med andre ord så må jeg vente litt...

Ja, det som også ble sagt, var at det var feil at jeg fokuserte på at JEG ville flytte vestover, men jeg måtte tenke på hvor FAMILIEN ønsket å bo.

Hun ene av de som pratet med samboer i natt, hun skønte visst han veldig godt da... Forstod veldig godt han ikke ville flytte, vi hadde jo tross alt fått barn her, og bodd her i noen år, dessuten var det også ens eget ansvar med å få nettverk. Jeg kjente jeg ble provosert av henne, det er klart en har ansvar selv for å utvide horisonten litt. Men det er ikke alltid lett å bygge opp ett godt nettverk heller, ikke i voksen alder, føler jeg. Dessuten, er ikke hovedproblemet at jeg ikke har nettverk heller, fordi det har jeg nettverk, ganske stort ett, men de bor ikke her.

Denne damen som jeg hørte kaklet, var også sååå glad for at de hadde barnevakt til sitt 3. barn, vel den muligheten har ikke vi. Ikke nå vertfall, vil jo så klart bli enklere med barnevakt når hun blir eldre og vi blir kjent med foreldre til klassevenner, men jeg savner å kunne ha den muligheten NÅ avogtil.

Ja, han synest jeg er egoistisk, men hva med han da, han ser ikke det at han er egoistisk? Han frarøver jo barnet vårt å bli godt kjent med mormor og morfar ( er eneste besteforeldre hun har) samt onkel. Dessuten har jeg nå fått mange venner med barn på hennes alder så det hadde vært så flott for barnet vårt.

Ei jeg snakket med her, hun kjenner ikke samboer, men kjenner meg litt, hun lurte på om vi heller burde gå i dybden på forholdet, hun mente kanskje kjærligheten ikke var så sterk lenger. Jeg må vel helt ærlig si at jeg føler nok vi sliter, og alt blir nok ikke bra bare fordi vi hadde hatt barnevakt. ;-) Det hadde nok hjulpet, men jeg tror nok jeg er kommet til ett punkt der jeg vil slå meg ned, her vil jeg bo, her kan jeg se at jenta mi skal gå på skole, osv. Vi er tross alt midten av 30 årene så det er jo ikke akkurat for tidlig heller.

Selv om han vil det også, vil nok mye, så synest jeg han virker sløv også, han tenker ikke på sånne ting. Jeg grubler ikke akkurat på hvilken skole hun skal gå på da, men jeg har vært å kikket på nettet på leiligheter og forhørt meg litt rundt.

Ja, rådgiving burde vi nok ha gått på, men vet ikke om jeg får han med på det heller. Men jeg har vurdert å gå på det alene, vet ikke om jeg kan det?

Mulig noen synest jeg virker veldig egoistisk, som kanskje bare fokuserer på at JEG vil flytte vestover, koste hva det koste vil. Det hadde vært enklere om jeg ikke ville det gitt.

Ja, dette er mye babling, og jeg har ikke lest korrektur på dette heller.

Om det er noen som er eller har opplevd det samme så setter jeg pris å få høre fra deg. ( og andre også)

[Nabodama]

Jeg er i litt samme situasjon som deg, men her har det løst seg nå.

Vi flyttet hit for 6 år siden pga jobben til mannen min. Han hadde også bodd her før, og trivdes/trives veldig godt her.

Jeg har lagt godviljen til, og virkelig prøvd å trives, men det går ikke. Langt unna familien, lite sted og kaldt klima.....ikke rett plass for meg.

Da jeg først sa jeg ville flytte, for 1 1/2 år siden, var han helt i mot, sa at det ble i så fall uten ham. Greit, sa jeg, da blir det sånn. Så tenkte han seg om en tid, og skjønte mer av min situasjon og at jeg ikke trives. Han skjønte jeg mente alvor, og ble etterhvert villig til å flytte med. Må nevne at vi hadde krise i forholdet på den tiden, ikke pga mine flytteønsker, men andre ting, og han var også litt redd for å flytte av den grunn.

Vi har kommet til et kompromiss nå, vi flytter til neste år. Dette skyldes at vi begge er midt i store prosesser i jobbene våre, og vil avslutte dem først. Så må jeg bare komme meg gjennom en vinter til her nord, men det går nok nå, når jeg vet det blir den siste. Han ser at dette har slitt mye på meg, og vil være med på å gjøre det bedre. Glad for det jeg!

Det hadde vært enklere her også om jeg kunne ha slått meg til ro her, men det kan jeg ikke. Mulig det er egoistisk av oss, men sånn er det. Vi har til og med bygd hus her, før det toppet seg fullstendig, vel og merke.

Endret 25. mai 2008 av Nabodama

[Rosalie]

Vi kommer til å havne i den situasjonen, og jeg er slett ikke sikker på om jeg kommer til å bli med...

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Klem til Wadjet og Nabodama!

Det er rart med det, men det er nesten en trøst at det er flere som er i samme situasjon.

Nabodama: Så godt for deg at det ordner seg, om jeg hadde visst vi skulle flytte om 1-2 år så hadde jeg blitt såååå glad. Det hadde passet meg flott, da får vi litt tid på oss til å finne sted å bo, planlegge det litt osv...

Wadjet; Har dere begynt å snakke om flytting?

[Nabodama]

Klem til Wadjet og Nabodama!

Det er rart med det, men det er nesten en trøst at det er flere som er i samme situasjon.

Nabodama: Så godt for deg at det ordner seg, om jeg hadde visst vi skulle flytte om 1-2 år så hadde jeg blitt såååå glad. Det hadde passet meg flott, da får vi litt tid på oss til å finne sted å bo, planlegge det litt osv...

Wadjet; Har dere begynt å snakke om flytting?

Ja, jeg er veldig glad, og jeg håper det løser seg for deg også!

Når det gjelder mannen, så er det jo endel han må gi avkall på, og det var nok noe av grunnen til at han ikke ville flytte til å begynne med. Han har det jo flott her han.

Men han ser fordelene med å flytte for oss begge, og han ser tydelig at jeg ikke trives her, og hva det har gjort med forholdet vårt.

For vår del er det ikke aktuelt å flytte til hjembyen, ettersom det ikke er jobb for ham der, men vi kommer mye nærmere enn vi er nå. Derfor blir det å begynne på nytt for oss begge, og det er jo litt skummelt det også, men det går vel bra.

Kanskje det er litt sånn for dere også, at det å bo der dere gjør, der du ikke kan slå deg til ro, gjør noe med forholdet deres. Det er antagelig noe som gnager deg litt hele tiden, etter det jeg skjønner av hva du skriver....og sånne ting gir ikke optimale vilkår til forholdet heller.

Hva er det som gjør at han slett ikke vil flytte, vet du noe om det? Dere bodde på vestlandet før, trivdes han ikke der?

Det er jo også så lenge siden, og dere var i en helt annen situasjon da mht at dere ikke ennå hadde fått barn, har han tenkt på at der kan være annerledes og bedre nå?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Kanskje det er litt sånn for dere også, at det å bo der dere gjør, der du ikke kan slå deg til ro, gjør noe med forholdet deres. Det er antagelig noe som gnager deg litt hele tiden, etter det jeg skjønner av hva du skriver....og sånne ting gir ikke optimale vilkår til forholdet heller.

Ja, det er veldig rett det du sier, det gnager og sliter mye i forholdet vårt.

Hva er det som gjør at han slett ikke vil flytte, vet du noe om det? Dere bodde på vestlandet før, trivdes han ikke der?

Det er jo også så lenge siden, og dere var i en helt annen situasjon da mht at dere ikke ennå hadde fått barn, har han tenkt på at der kan være annerledes og bedre nå?

Jeg vet ikke helt hvorfor han ikke vil flytte, har ikke fått inntrykk av at han ikke trivdes der når vi bodde der før. På en måte føler jeg litt at han snakker meg litt etter munnen, jeg nevner jo at EN av grunnene til at jeg vil flytte er nettverket mitt. Da er hans nettverk her i Oslo grunnen til at han vil bo her, litt rart det også ettersom han for 1 års tiden sa at han hadde nå ingen venner her.

Han føler nok at jeg forsøker å trumfe gjennom og tvinge han til å flytte når han helst ikke vil og da blir han enda mer sta.

Jeg har alltid sett på det å bo her på østlandet (Oslo) som midlertidig, noe vi gjør i noen år, for så å reise hjem til Bergensområdet. Det er nok også en grunn til at jeg ikke har verdens største nettverk her.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

dette blir nærmeste som en dagbok, den uendelige tråden... Men jeg håper jo det vil komme en avslutning på den en gang da og at ikke jeg sitter her om 10 årog skriver fortsatt. Uff, nei det høres litt trist ut det da...

Ikke noe har skjedd siden sist jeg har skrevet her, ting tar tid... Jeg tenker at han nok går og tenker også, på hva han vil, om han KAN tenke seg å flytte eller ikke. Kanskje han ser for seg et liv alene i Oslo, hva vet jeg...

Jeg tenker jo også på hvrodan det vil bli om jeg og lille jenta flytter til Bergen, en ting med økonomien, det tror jeg skal gå greit, men det blir jo mye farting alliekvel når hun skal treffe pappaen sin. Ja, det må gå bare gå, dessuten, årene går og plutselig kan hun jo dra alene.

Men, så klart, jeg håper jo han vil bli med oss da.... Vet ikke, kjenner meg trist ofte, savner nettverk, savner de vennene mine som jeg har kjent lenge. Her er det oss to og snuppa liksom i en liten leid leiligehte. Jeg tror mye av grunnen til at det på en måte "brenner" mer for meg det med å flytte, er at jeg ønsker å etablere meg, bosette meg ett sted der snuppa kan vokse opp, der hun kan ha sitt område, med venner og skole. Jeg vil kjøpe et rekkehus / eller eventuelt leiligehet, og ikke drive å leie, leie, ... Jeg er voksen 35 år, og jeg ser på venner hvor de er kommet seg videre i livet, mens vi står på stedet hvil. Ser på helt ok rekkehus i Bergensområde, og prisene der kunne vi ha klart fint.

Ja, jeg sier jo det at jeg vil ha samboer med meg og pr i dag, så VIL jeg jo det, men går det for lang tid så tror jeg forholdet vil dø hen rett og slett. Jeg er vel veldig bestemt på det jeg vil og ikke vil, ja, kanskje ikke på alt da, men.. Men han vet jeg ikke helt, altså han vil jo alt det beste for jenta vår han også, men fremtidsplaner aner jeg jo ikke om han tenker over en gang. Han er en person som ikke vil tenke langt frem i tid, det har ingen hensikt, må tenke på NÅ situasjonen, det vi kan gjøre noe med her og nå, det som er langt frem i tid det blir bare drømming synest han. Eh... er det for mye forlangt å ha litt tidsperspektiv når en begynner å nærme seg 36?

Bare sånn som det med å få flere barn f.eks, lenge sa han at han IKKE ville ha flere, skulle bare ha ett barn, var fast bestemt på det. Og jeg sa jeg vil ha 2, ønsker at jenta vår skal ha søsken, og jeg har aldri sagt jeg vil være fornøyd med "kun" ett barn heller. Istedet for å da si at om vi får ting på plass med bosted osv, så vil han vurdere det. FOr det var det som kom frem for noen mnd siden, at selfølgelig vil han ha flere barn, men han kunne ikke tenke ¨på det NÅ, sånn som vi bodde i en liten 2 roms leiligeht.. bla,bal... eh... da blir jeg litt sånn... Her har jeg gått rundt i evigheter og vært lei meg, grublet pga, så viser det seg at han absolutt ikke er fremmed for tanken, men han vil ikke snakke om det, eller tenke på det fordi situasjonen er ikke optimal for det NÅ. Jeg er jo klar over at den ikke er det, men om begge er enig om det, så må det jo gå an å gjøre noe med det.

Ja,ja.....

Dette var mye rabling, usammenhengene, må få det ut avogtil...

[Gjest Gjest]

Jeg tenker sånn at dette dreier seg ikke om å flytte sammen til en annen by, men mest om når man skal gå fra hverandre for så å flytte til en annen by.

For å si det slik.

Mannen min og jeg bor per i dag i hovedstaden. Her skal vi bo i 3 år til (noe utdannelse som skal unnagjøres for oss begge).

Mannen min er herfra, jeg flyttet hit for etpar år siden.

Når de 3 årene er over skal vi flytte til min hjemby noen timer unna.

Det var ikke noe jeg måtte overtale han til, heller. Det foreslo han helt selv. Fordi han vet at jeg savner nettverket, familien, hjembyen og mulighet til å ha hus og hage (vi blir aldri i verden rike nok til å kjøpe noe sånt her i Oslo!).

Så derfor flytter vi hjem til mitt hjemsted så fort vi kan.

Hadde du virkelig elsket mannen din så hadde du ikke vurdert å flytte fra han for å flytte hjem.

Det hadde i alle fall ikke jeg gjort. Om mannen min bare ville bo i Oslo så hadde jeg blitt Oslojente på livstid, jeg.

[Nabodama]

Jeg tenker sånn at dette dreier seg ikke om å flytte sammen til en annen by, men mest om når man skal gå fra hverandre for så å flytte til en annen by.

For å si det slik.

Mannen min og jeg bor per i dag i hovedstaden. Her skal vi bo i 3 år til (noe utdannelse som skal unnagjøres for oss begge).

Mannen min er herfra, jeg flyttet hit for etpar år siden.

Når de 3 årene er over skal vi flytte til min hjemby noen timer unna.

Det var ikke noe jeg måtte overtale han til, heller. Det foreslo han helt selv. Fordi han vet at jeg savner nettverket, familien, hjembyen og mulighet til å ha hus og hage (vi blir aldri i verden rike nok til å kjøpe noe sånt her i Oslo!).

Så derfor flytter vi hjem til mitt hjemsted så fort vi kan.

Hadde du virkelig elsket mannen din så hadde du ikke vurdert å flytte fra han for å flytte hjem. Det hadde i alle fall ikke jeg gjort. Om mannen min bare ville bo i Oslo så hadde jeg blitt Oslojente på livstid, jeg.

Det der er rett og slett bare tull og tøys. Og jeg synes du skal være forsiktig med å sette spørsmålstegn ved om ts elsker mannen sin eller ikke. Da kan du i så fall også sette det motsatt vei, at elsker man den andre, så flytter man hvis det betyr så mye.

Det handler faktisk om å trives. Hvis man ikke trives der man bor, går dette utover både helse og forhold, og det er klart det kan gå utover følelsene man har for partneren. Enten ved at h*n motsetter seg flytting, eller ved at man rett og slett mistrives i den grad at det går utover det meste, eller begge deler.

[Rosalie]

Dersom man er to parter med motstridende synspunkt om hvor man skal bo (den ene vil bli, den andre vil flytte), så mener jeg at den som vil bli har et hakket sterkere kort enn den som vil flytte, da begge har VALGT en eller annen gang å bosette seg der man er.

Kan dra fram eksempel fra mitt liv: Da jeg ble sammen med samboeren min studerte jeg i en by en dagsreise unna der han hadde jobb. Etter ett år pendling var jeg ferdig med studiene, og det var "enklere" for meg å flytte dit han var og få meg jobb enn for han å si opp og flytte til der jeg bodde. Ergo valgte jeg da å gi det etablerte livet mitt på båten og flytte til et sted hvor jeg knapt kjente andre enn kjæresten min og hans venner. Nå har jeg bodd i denne byen i en del år, er etablert i jobb og har sakte men sikkert bygd meg opp eget nettverk her. Nå vil han flytte til byen jeg flyttet fra, noe jeg er svært skeptisk til, da det betyr at vi begge vil måtte begynne på nytt enda en gang. Ja, vi har venner og bekjente i denne byen, men mye har skjedd på de årene siden jeg flyttet (og enda mer siden han flyttet derifra for over 10 år siden), så i realiteten må vi begge begynne helt på nytt. I tillegg er arbeidsmarkedet for min type stillinger middels talt dårlig i denne byen, og karrieremulighetene svært begrensete. Og ja - det er mulig at jeg velger å bli igjen her dersom han flytter, selv om det betyr at jeg må gi slipp på en mann jeg elsker.

[Nabodama]

Dersom man er to parter med motstridende synspunkt om hvor man skal bo (den ene vil bli, den andre vil flytte), så mener jeg at den som vil bli har et hakket sterkere kort enn den som vil flytte, da begge har VALGT en eller annen gang å bosette seg der man er.

Kan dra fram eksempel fra mitt liv: Da jeg ble sammen med samboeren min studerte jeg i en by en dagsreise unna der han hadde jobb. Etter ett år pendling var jeg ferdig med studiene, og det var "enklere" for meg å flytte dit han var og få meg jobb enn for han å si opp og flytte til der jeg bodde. Ergo valgte jeg da å gi det etablerte livet mitt på båten og flytte til et sted hvor jeg knapt kjente andre enn kjæresten min og hans venner. Nå har jeg bodd i denne byen i en del år, er etablert i jobb og har sakte men sikkert bygd meg opp eget nettverk her. Nå vil han flytte til byen jeg flyttet fra, noe jeg er svært skeptisk til, da det betyr at vi begge vil måtte begynne på nytt enda en gang. Ja, vi har venner og bekjente i denne byen, men mye har skjedd på de årene siden jeg flyttet (og enda mer siden han flyttet derifra for over 10 år siden), så i realiteten må vi begge begynne helt på nytt. I tillegg er arbeidsmarkedet for min type stillinger middels talt dårlig i denne byen, og karrieremulighetene svært begrensete. Og ja - det er mulig at jeg velger å bli igjen her dersom han flytter, selv om det betyr at jeg må gi slipp på en mann jeg elsker.

Jeg synes ikke det blir rett å snakke om hvem som har det sterkeste kortet i denne sammenhengen.

Skulle vi ha gjort det i vår situasjon, måtte jeg da ha innfunnet med å bo på et sted jeg slett ikke trives. Selv om jeg har et godt nettverk her, er det mange andre ting som gjør at jeg ikke vil bo her.

Som jeg ser det må hvert par avgjøre hva som er best for dem, ikke at hvem som har det sterkeste kortet, og at den da "vinner". Da kan man også like gjerne legge til grunn HVORFOR man i det hele tatt flyttet dit og valgte å bo der. Kanskje man ikke hadde annet valg den gangen, og for meg blir det feil at det skal være utslagsgivende for "resten av livet".

For meg kom det så langt at jeg bestemte meg for å flytte uansett (jeg greier ikke med mn beste vilje å bo her), og når mannen fikk tenkt seg om, valgte han å bli med. Hadde han valgt å bli igjen, så kunne han da gjort det, men da hadde han altså valgt et liv uten meg.

Endret 8. juni 2008 av Nabodama

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hadde du virkelig elsket mannen din så hadde du ikke vurdert å flytte fra han for å flytte hjem.

Det hadde i alle fall ikke jeg gjort. Om mannen min bare ville bo i Oslo så hadde jeg blitt Oslojente på livstid, jeg.

Eller om han elsker meg så hadde han ville forsøkt å flytte vestover for min skyld.

Joda, jeg er veldig glad i samboer, elsker han gjør jeg, selv om jeg nok må innrømme at kjærligheten sliter en smule sånn som vi har det.

Han sliter fordi han føler jeg hele tiden kommer tilbake til det å flytte, at det er så mye bedre vestover, han sier jeg kommer inn på det inndirekte hele tiden. Det har han nok rett i, og det er ikke akkurat noe smart trekk å gjøre det, resultatet er at han tenker bare NEI, vil IKKE flytte.

Ja, vi kom inn på dette med flyttingen igjen i ettermiddag, ikke noe særlig hyggelig samtale egentlig. Men han sier at han ALDRI skal flytte vestover, og skal jeg flytte vestover så blir det UTEN jenta vår, så jeg må rett og slett basere meg på ett liv her i Oslo resten av mitt liv.

Jeg blir trist at jeg har endt opp med en som er så lite villig til å se på dette fra min side. Han vil IKKE bytte jobb nå, bla, bla, bla...

Han synest ellers at jeg sutrer, jeg sutrer hele tiden, det er leiligheten, det er byen jeg ikke vil bo i, det er jobben... ja, ifølge han så sutrer jeg over ALT.

Føler vel ikke akkurat at han helt ser MEG lenger akkurat, ang, leiligehen så har vi jo begge snakket om at vi bør finne et større sted å bo. Med en snart 3 åring så blir en 2 roms på vel 50 kvadrat for lite. Han er jo da ENIG i dette, men når jeg sier det, så bare sutrer jeg.

Ang, jobben, så må jeg vel få lov til å si at jeg savner utfordringer, og mer å gjøre, men neida, da bare sutrer jeg. Men han kommer hjem fra jobb, og forteller om sin jobb så hører nå jeg hva han sier vertfall. Altså, sambo kan jo høre, men jeg fikk jo stempelet nå, at jeg bare syter. Ang, jobben min, så har jeg tatt det opp med sjefen min, så det er ikke sånn at jeg bare klager uten å gjøre noe med det heller, synest jeg selv.

Vel, ang det med flytting, jeg sa til han at HAN har jo aldri sagt til meg hvor HAN ønsker å flytte. Men NÅ vil han jo ikke flytte da, det var for ett par mnd siden så ville jo også han UT av denne byen, men det gjelder jo ikke nå lenger nei.

Han ser på det som helt idiotisk å planlegge noe som skal, eller kanskje skal skje om 2 år. Jeg sa til han, at jeg tenker ikke på å flytte i dag eller i morgen, men i løpet av en 2 års periode. Da vil vi ha litt tid på oss, vi trenger ikke stresse enda med jobb, men at vi har flyttet før hun begynner på skolen.

Og hvorfor vi i alle dager snakket om dette NÅ, om flyttingen ikke gjaldt NÅ, nei, det skjønner han ikke.

Han sier at en STOR hovedårsak til at han ikke vil flytte, er også dersom det skulle bli slutt i Bergen, da vil han bo ett sted HAN ikke ønsker å bo, uten noe nettverk, da vil han bli nødt å bo der resten av sitt liv. Nå var det ikke det at han trodde det skulle bli slutt fordi vi flyttet, men han ville ikke ta den sjansen. Blir det slutt og vi bor her, så har jo han sitt nettverk, og vil ha god kontakt med datteren sin. Det at jeg vil rotne her, det var ikke SÅ farlig.

Han mener forresten at JEG må gjøre mer for å skape meg ett nettverk her, synest det er dårlig gjort av han. Jeg har hatt venninner her, som har flyttet på seg, noen jeg ble kjent med stemte gjerne ikke kjemien helt med. Det tar tid og skape nettverk, det er ikke alltid noe som skjer over natten. Dessuten, jeg sa til han at jeg trenger ikke akkurat venninner jeg skal gå ut med hele tiden, eller være med hele tiden. Jeg har ei veldig god venninne av meg her i Oslo, vi kan treffes mye ene uken, og så går det kanskje 2-3 uker til neste gang. Vi er opptatt med jobb, barn, trening, så det er ikke sånn at jeg sitter her og er ensom heller.

Jeg er klar over at jeg beskriver et usympatisk bilde av min samboer, han er ikke BARE håpløs, men jeg synest han er veldig lite sympatisk person. Det gjelder ikke bare ovenfor meg nå, men generelt. Han er nok gjerne preget at å til dels klart seg selv, han har nok hatt en vanskelig barndom. Men jeg synest han frarøver HENNE en viktig kontakt med besteforeldrene også, de er nå i midten av 60 årene, er snart pensjonister og hadde hatt god mulighet til å være med henne.

Han mener jo jeg lever i en fantasiverden om jeg tror alle har besteforeldre i nærheten her i Oslo. Vel, jeg tror at om en velger å bli boende her, for resten av sitt liv, så tror jeg ofte den ene av partene har familie her. Ofte er gjerne den ene innflytter, men den andre har familie i nærhtene. Nå mener jeg ikke akkurat i nabohuset, men innenfor 10 mils omkrets.

Jeg spurte om han ville ut av forholdet, og da ble han litt irritert, fordi om han ville det, så hadde han sagt det.

Og samlivsrådgiving vil han IKKE gå på, så den saken er jo bare grei.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Ja, ja... ikke noe som skjer her da, vi er ikke akkurat klar til å flytte vestover kan en si.

Nå er jeg på vestlandet da, på besøk hos mine foreldre og venner. Det regner og det regner, men det frister allikevel å flytte tilbake hit. Synest disse dagene har vært fine, jenta mi har vært mye med besteforeldrene og jeg har truffet mange venner. Jeg er jo så klart klar over at dersom vi flytter tilbake hit så vil jo hverdagen komme her også, og det vil jo ikke være så sosialt hele tiden. Men det synest jeg er helt fint, jeg har ikke behov for nettverk rundt meg hele tiden, men avogtil, og da helst i helgene er det jo fint.

Har jo så klart snakket med en del om det her, og de fleste synest det er egoistist av han å være så bombastisk med det at han ikke vil flytte. Jada, er jo klar over at det er mine venner jeg snakker med, men som mannen til venninna mi sa, det er jo også datteren deres det er snakk om, og hennes kontakt med familie. Litt snålt igrunn, min samboer har veldig lite familie som han har kontakt med, han er vokst opp hos fosterfamilie som han av ulike grunner ikke ønsker kontakt med, og han sa her om dagen at han var litt bitter på de. Den gangen han kom til fosterfamilien så flyttet de en stund etterpå 30 mil til et annet sted, og flyttet dermed også langt, langt borte fra biologiske besteforeldre, tanter og onkler. Nå er det jo klart mye i denne historien som han vet, ettersom han var jo en liten gutt. Men han opplevde aldri at forsterfamilien bidrog til at kontakten med besteforeldrene skulle opprettholdes. Det har jo kommet frem i ettertid at de opplevde en boikott fra fosterfamilien sin side. Dette er jo mange år siden og ting er jo annerledes nå, håper jeg.

Ja, ja... dette er nå bare babling fra meg tidlig på morgene... Og jeg gjentar meg selv sikkert hele tiden.. Kanskje jeg skulle ha opprettet en dagbok eller noe...

Ei venninne av meg, mente at ettersom hun synest det virket som min samboer var veldig bestemt i å ikke flytte så burde jeg ta steget raskt og flytte selv vestover. Men jeg synest kanskje det blir litt feil det også og i hurten og sturten avslutte et 9 års gammelt forhold og dra min kos. Dessuten, hadde jeg nok ikke fått med meg datteren min uten kamp, er vel igrunn ingen selfølge at jeg hadde fått henne med heller, men jeg drar uansett ikke uten henne.

Vel, som vanlig, jeg håper han kommer på andre tanker etterhvert, når han har fått summet seg litt.

Jeg tror jeg rett og slett må ta tiden litt til hjelp.

[Gjest Gjest]

Vil han ikke, så vil han ikke. Du vet sikkert at du ikke kan ta med deg deres datter uten at han også skriver under på flyttemeldingen. Noe han sikkert ikke gjør, forståelig nok. Men om det virkelig går ut over din livskvalitet å bo på østlandet så tror jeg at jeg hadde benyttet enhver anledning til å pleie kontakt med din familie. Inviter de ofte på besøk til dere, selv om det blir trangt. Bruk penger, som dere kanskje ikke har, på flybiletter og vær egoistisk. kanskje vil han se at det å ha svigers boende ofte ikke er noe særlig og at det heller ikke er noe stas at du tilbringer enhver friheg/ferie i bergen, både økonomisk og sosialt.

Kjør ditt eget løp. Om han får viljen sin mht hvor deres datter skal vokse opp, så er det rett og rimelig at du er pågangsdriver for at kontakten med din familie er så bra og hyppig som overhodet mulig.

[Gjest Lillebøll]

Vil han ikke, så vil han ikke. Du vet sikkert at du ikke kan ta med deg deres datter uten at han også skriver under på flyttemeldingen. Noe han sikkert ikke gjør, forståelig nok.

Jo det kan hun. Så lenge hun flytter innenfor landet er det faktisk ikke noe problem.