Vanskelig å skrive om....

[tristoglei]

Er ei jente på 26 år. Når jeg var yngere hadde min mor en samboer som var noen år yngere enn henne. Når jeg var 12 år fikk de et barn sammen. Min mor gikk på skole etter at barnet var født, og var ofte bortreist i 1 uke om gangen. Hjemme var det bare meg, mitt søsken og min stefar. Hver gang min mor var borte gikk min stefar naken rundt i huset, så på porno på tven i stua, leste pornoblader som han slang rundt omkring og tegnet mye pornografiske tegninger som han også slang rundt omkring. Det virket som at han ville at jeg skulle se han, jeg kunne nesten ikke gå ut av romdøren min uten at han satt i stuen og koste med seg selv. Jeg var livredd for at han skulle gjøre noe mot meg, så jeg begynte å låse romdøren min hver natt. Jeg var også livredd for at han skulle gjøre noe mot barnet sitt, men det tror jeg ikke han gjorde. I tilleg bruket han å mobbe meg, kalle meg stygge ting. Dette skjedde hver gang min mor var bortreist på skole, i 3 år. Jeg turte aldri si noe til henne, redd for at hun ikke skulle tro meg. Han rørte meg aldri, men dette er noe som har plaget meg i mange år. Heldigvis ble det slutt mellom min mor og denne mannen 1 år etter at jeg flyttet hjemmefra. Men han er fortsatt faren til søskenet mitt, og vi må treffes i noen sammenhenger. Jeg tar på et falskt smil og later som ingenting. Har blitt flink til det. Dette er et problem for meg. Nå er søskenet mitt i tenårene. Jeg vil så gjerne fortelle min mor om alt det som har skjedd. Vi hadde noen år der vi hadde et svært dårlig forhold. Hun visste aldri hva som plaget meg. Nå de siste årene er ting blitt bedre. Men tankene på det som skjedde kommer stadig tilbake. Føler at det var et psykisk seksuelt misbruk. Er det egoistisk av meg å ville si det til min mor? Vil selvsagt ikke ødelegge hennes forhold til faren til et av barna hennes. Jeg kjenner at dette ligger og gnager i meg ofte. Har tenkt på å snakke med en psykolog, men er redd for å få høre at dette ikke er noe å gjøre med. At dette alltid blir til å plage meg.....

[Gjest Gjest]

Din mor bor ikke sammen med denne manen lenger.

Hva sier sønen hans da?

Om denne mannen ikke gjør noe med stebroren din så trenger du kanskje ikke å si noe om dete til din mor! Det kan gjøre ting værre.

Jeg ville opplyst denne mannen om at du husker godt hva han gjordet!

Ingen bra holdning denne mannen har, og noen bør stoppe han!SELVSAGT!!!!!!

[tristoglei]

Din mor bor ikke sammen med denne manen lenger.

Hva sier sønen hans da?

Om denne mannen ikke gjør noe med stebroren din så trenger du kanskje ikke å si noe om dete til din mor! Det kan gjøre ting værre.

Jeg ville opplyst denne mannen om at du husker godt hva han gjordet!

Ingen bra holdning denne mannen har, og noen bør stoppe han!SELVSAGT!!!!!!

Jeg er helt sikker på at min bror har det bra når han er sammen med faren. Det er det viktigste for meg, og hadde jeg hatt noen mistanker om noe annet, så hadde jeg tatt det direkte opp med min mor. Hun og min bror har et veldig godt forhold. Det har også jeg og min bror. Det kommer aldri den dagen der jeg sier noe som kan ødelegge fremtiden for min bror. Han skal aldri vite om det som skjedde med meg. Han skal ha det godt i livet, ikke ha det vondt som jeg har hatt det i perioder.

[Gjest Gjest_fil_*]

Du trenger noen du kan snakke med om det som skjedde med deg i barndommen. Jeg syns du skal si dette til legen din og høre om han kan henvise deg til en psykolog. Det er ikke sikkert du kan gjøre så mye med det som er skjedd, men det vil være godt å få fortalt hva du har opplevd og få sortert tankene dine. Muligens kan psykologen hjelpe deg finne ut hvordan du skal forholde deg til denne personen framover, hva du skal fortelle din mor etc.

[tristoglei]

Jeg har tenkt på det en stund, men det er så vanskelig å bare gjøre det. Det er skremmende å tenke på hva det kan utløse av tanker i hodet mitt. Har så mye annet å tenke på for tiden, redd for at dette skal ta enda mere tid. Men, jeg har lenge lett etter en grunn til mye som har skjedd i livet mitt, kanskje det kan hjelpe å snakke med en psykolog....

[Ambriel]

Snakk med noen! Det hjelper så utrolig mye

Jeg har aldri vært i en lignende situasjon, men selv har jeg dødsangst. Jeg får helt panikk og stopper helt opp når jeg tenker på det, men etter at jeg hadde en lang prat med samboeren min om det, så er det ikke så ille lengre.

Det som har skjedd med deg kommer aldri til å forsvinne, men å prate med noen om det vil kanskje gjøre at du ikke tenker på det på samme måte som du gjør nå. Jeg synes du skal ta det opp med din mor jeg. Hun er moren din! Foreldre er av de få menneskene i verden som er villige til å gjøre alt for deg. Dersom ikke det hjelper ville jeg bestillt en time hos en psykolog, og fått snakket ordentlig ut, og som noen andre nevnte at h*n gir deg tips og råd til hvordan du skal takle situasjonen når du treffer stefaren din, og også når du begynner å tenke på det som har skjedd.

Lykke til

[Gjest Keitel]

Dette blir langt. Og personlig. Og overhodet ikke et forsøk på å kuppe tråden. Jeg må bare forklare litt her og fortelle litt der for at meningene mine skal bli fornuftige.

Jeg er også ei jente på 26.

Jeg ble misbrukt fra jeg var 4-8, av min mors onkel. Jeg sa aldri noe.

I begynnelsen fordi jeg ikke helt forsto hva som foregikk, fordi jeg var redd og skamfull.

Etter hvert fordi jeg ville beskytte moren min.

Og til slutt fordi jeg ikke kunne se noen grunn til det.

Jeg skulle selvsagt ha sagt det med en gang. Med en gang jeg følte at han gjorde noe mot meg jeg var ukomfortabel med. Men det gjorde jeg ikke. Og når det var "over" (det kommer aldri til å være over for meg), så fikk jeg det for meg at å si noe ikke kom til å gjøre noe hverken til eller fra. Det eneste det ville gjøre var ødelegge min mors forhold til et av sine siste gjenlevende familiemedlem, stjele fra henne gode minner.

Så jeg fortsatte å holde kjeft.

Livet mitt er ødelagt på mange måter. Det er (mange) dager hvor jeg ikke orker min egen hud. Jeg kan ikke være alene med menn som er betraketlig eldre enn meg uten å få panikk. Jeg er sosialt forkrøplet, jeg er mentalt syk. Jeg har vært i terapi over lengre tid, og har stort sett mistet all tro på at jeg kommer til å bli "frisk".

Foreldrene mine vet ikke hvorfor. Mamma tror det er hennes skyld. Pappa vil bare at jeg skal ha det bra.

På fredag så skal de i begravelsen hans. Da mamma i går fikk beskjed om at han hadde gått bort så falt hun helt sammen. Hun sørger han. Det gjør så vondt at jeg ikke klarer å se henne.

Men jeg sier ingenting.

Jeg fortsetter å holde kjeft. Det er "for sent nå".

Hver dag så tenker jeg at jeg skulle ha sagt det til henne. Dag en, dag ti, dag hundre, dag tusen. En av de. Når som helst.

Hver dag tenker jeg at det hadde vært så mye lettere. Hver dag tenker jeg at hun fortjener å vite det.

Hadde det vært min datter så hadde jeg ønsket å vite det, uansett hva det hadde "ødelagt".

Men det betyr ikke at du må fortelle det. Det betyr ikke at du skal. Det betyr at du kan.

Hvis du føler at det hjelper deg, hvis du føler at det kan løsne opp i de vonde følelsene, gjør det.

Og terapi kan være en god ide. Hvis du snakker med fastlegen din så kan han hendvise deg til en psyk. poliklinikk. Det finnes mange muligheter.

Og jeg vil legge til at det noen ganger gjør at det kommer opp en del grums, i en del sitasjoner så er det slik med terapi at det må bli litt vondere før det blir bedre. Det handler om å finne frem til hvorfor du har det vondt, og det kan være smertefult i seg selv.

Jeg vet at jeg virkelig noe negativ til terapi over her, men jeg er det strengt motsatte. Uten terapi hadde jeg ikke sittet her den dag i dag.

Lykke til.