Harry mat

[Gjest Size zero]

Jeg synes det er harry å spise i det hele tatt jeg....

[Betsy]

Enig!

En kan vel trekke inn smaksosiologien til Pierre Bourdieu i denne debatten. Eliten innen mat-feltet kan aldri bli harry, fordi de har så mye respekt og peiling at de kan definere hva som er bra og samtidig være avant garde i sine valg ("snobbe nedover") uten å få tyn. Er man en mesterkokk, så er det bare innovativt å toppe en fancy dessert med marshmellows eller servere en pølserett i fint selskap.

De som blir mest harry, blir etter min mening de som ikke har peiling men prøver veldig hardt å ha det for å nå opp til eliten. Dette er gjengen som spiser sushi, gåseleverpaté og pesto - og skryter av det. Samtidig fnyser de gjerne høylytt av taco og pølser. De kjenner ikke normene i feltet godt nok til at de kan tillate seg å bryte det de tror er reglene og de har heller ikke fått med seg at eliten er over sushi (iallefall maki kjøpt på Deli DeLuca) for lenge siden.

Det er noe litt mer sjarmerende over de som gafler i seg løvsteik med bearnaise, riflet pommes frites og gjerne en sidesalat bestående av kinakål og thousand island. Selv om dette kanskje er" det ultimate harrymåltidet", så prøver de iallefall ikke å late som det ikke er det.

Så enig, så enig - godt innlegg!

Du beskriver nøyaktig det jeg prøvde å formidle i det lille, unyanserte innlegget mitt!

[Gjest Helen Parr]

Det finnes mange nyanser mellom det ytterste harry og den ultimate matentusiast - som ofte blir betegnet som matsnobb.

Det er, slik jeg ser det, den genuine kjærligheten til kokkekunst og mat som gjør en person til en matentusiast. Samtidig er det kanskje likegyldigheten til mat generelt, eller ulike retter, innhold, smakssammensetning og sunnhetsnivå som gjør en person til en som kan betegnes som harry i matveien.

Slik det er forsøkt å bli fremstilit ovenfor, nemlig at de som kan betegnes som matsnobber, endog forsøker å bli fremstilt som en selv og skryter av det, er det som er mest harry. Dette kan jeg tildels være enig i. Samtidig er det slik at den genuine matinteresse aldri kan få harrystatus i mine øyne.

Å spise sushi kan aldri i seg selv få harrystatus, hvis det ikke kombineres med likegyldighet. Å spise sushi fordi man har lest at det er trendy er selvsagt ikke nok til å gjøre det trendy, da tipper det fort over i harrykategorien. Jeg spiser gjerne rå fisk og nyter hver gang jeg kan få servert en skikkelig god sushi. Det gjør meg hverken til harry eller snobb - bare sushielsker.

Dette er selvsagt barnelærdom og kan overføres på de fleste andre interesseområder. Poenget mitt er selvsagt at dersom man utviser tilstrekkelig genuin interesse og lidenskap er ingenting harry. Ikke engang biff med bearnaise.

[Gjest Eurydike]

Jeg ser du forsøker å komme med en halvpinlig innrømmelse her, men jeg er ikke helt sikker på om jeg tror på deg. Mener du virkelig at du ville laget litt annerledes mat dersom det hadde vært andre typer mat som hadde vært typisk for de miljøene du ønsker å føle tilhørighet til?

Man blir naturligvis påvirket av trender i matveien, av den enkle grunn at man blir påvirket og inspirert av det man leser. Og når matbladene og matspaltene i avisene er dominert av en bestemt type mat, vil det naturligvis føre til at man lager mer av den maten selv. Det er nesten uunngåelig.

Jeg tenker vel at det antakelig er mange ubevisste føringer som er ute og går også i de valgene man tar mht til mat, og altså ikke noe såpass bevisst som det du skisserer i første avsnitt. Jeg tror i hvertfall generelt at man er mindre individualist enn man liker å tro.

Og for den som er matinteressert og følger med i matblader etc, blir trendene som du sier ofte bestemmende på en ganske direkte måte for hva man velger å lage. Et sted skal man jo få nye idéer fra. Men hvordan være helt sikker på at det man tror man liker bare er bestemt av individuelle, "fysiologiske" smaksopplevelser, og ikke i det hele tatt av et ubevisst ønske om å "høre til"? (ikke nødvendigvis i et spesielt sosialt sjikt e.l, men høre til et sted i vid forstand).

Det er, slik jeg ser det, den genuine kjærligheten til kokkekunst og mat som gjør en person til en matentusiast. Samtidig er det kanskje likegyldigheten til mat generelt, eller ulike retter, innhold, smakssammensetning og sunnhetsnivå som gjør en person til en som kan betegnes som harry i matveien.

Slik det er forsøkt å bli fremstilit ovenfor, nemlig at de som kan betegnes som matsnobber, endog forsøker å bli fremstilt som en selv og skryter av det, er det som er mest harry. Dette kan jeg tildels være enig i. Samtidig er det slik at den genuine matinteresse aldri kan få harrystatus i mine øyne.

Her tror jeg du er inne på noe vesentlig!

[Gjest GinaTricot]

Ja, det er mye mat som er harry

Men trendy, er hvis jeg ikke tar helt feil; Sushi

namnam , det er godt!

[Gjest Gjest]

Men hvordan være helt sikker på at det man tror man liker bare er bestemt av individuelle, "fysiologiske" smaksopplevelser, og ikke i det hele tatt av et ubevisst ønske om å "høre til"? (ikke nødvendigvis i et spesielt sosialt sjikt e.l, men høre til et sted i vid forstand).

Det tror jeg aldri man kan være sikker på, og vi hører jo til et sted i verden på en eller annen måte uansett Når man leser oppskrifter assosierer man på ulike måter fordi man kjenner til eller ikke kjenner til ingrediensene, har spist noe liknende hos bestemor på Løten/bordell i Amsterdam/på forlagsfest, og kommer sånn sett fram til konklusjoner mye basert på hva man har med seg av bagasje. Og den bagasjen er ikke tilfeldig og løsrevet fra alle sammenhenger.

[Gjest Zia]

Jeg tenker vel at det antakelig er mange ubevisste føringer som er ute og går også i de valgene man tar mht til mat, og altså ikke noe såpass bevisst som det du skisserer i første avsnitt. Jeg tror i hvertfall generelt at man er mindre individualist enn man liker å tro.

Og for den som er matinteressert og følger med i matblader etc, blir trendene som du sier ofte bestemmende på en ganske direkte måte for hva man velger å lage. Et sted skal man jo få nye idéer fra. Men hvordan være helt sikker på at det man tror man liker bare er bestemt av individuelle, "fysiologiske" smaksopplevelser, og ikke i det hele tatt av et ubevisst ønske om å "høre til"? (ikke nødvendigvis i et spesielt sosialt sjikt e.l, men høre til et sted i vid forstand).

Her tror jeg du er inne på noe vesentlig!

Det er klart at "den gode smak" delvis er en sosial konstruksjon som til en viss grad blir definert ut fra rådende trender i samfunnet. Det samme gjelder for eksempel også klesmoter, arkitektur og kunst. Selv om det finnes allmengyldige prinsipper både når det gjelder hva god mat er, og når det gjelder estetikk, vil kultur og tidsånd også alltid spille inn. Derfor har man også andre kriterier for hva god mat er i asiatiske land enn her i Europa. Og derfor likte man også litt annerledes mat for 200 år siden enn det man gjør nå, på samme måte som at man før i tiden hadde en helt annen smak når det gjelder klær.

Så mitt syn er at god smak, enten det gjelder mat eller andre ting, er en kombinasjon av individuelle preferanser, allmengyldige prinsipper, samt kulturelle forhold, og forhold knyttet til den generelle tidsånden. Vi er derfor alle ofre for det samfunnet og den tiden vi lever i. Og det er egentlig ganske fint, da det gir opphav til en masse variasjon.

[Gjest gjest***]

Det er skikkelig harry og spise hamburger og pølse med brød...

[MarianneE]

Denne diskusjonen her har vi tatt mange ganger før!

Spiser det jeg spiser jeg så får resten av verden avgjøre om det er trendy eller ikke.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Meksikansk gyterett m salat m kinakål og thousand island dressing

Grandis