Skilsmisse, hjelp!!

[Gjest Superaktiv, anonym nå]

Jeg er gift (6 år) og vi har to barn. Vi giftet oss veldig raskt (etter 1 1/2 år), da var jeg gravid. Det vil si at vi hadde barn to år etter at vi traff hverandre. I ettertid ser jeg at vi burde brukt mer tid på å bli kjent med hverandre og ventet med å binde oss til den stormende forelskelsen hadde lagt seg.

Vi har det egentlig veldig bra sammen, vi har like holdninger og tanker om mye og vi har hele tiden vært veldig "bestevenner" samtidig som vi har hatt et fantastisk seksualliv.

Allikevel tenker jeg mer og mer seriøst på å skilles. Vi har noen punkter vi overhode ikke klarer å møtes på. Vi er veldig gode på å snakke (vi kan snakke hele natten), men hverdagskommunikasjonen er et lite helvete. Etter mitt syn er han utrolig nærtagen og han oppfatter "alt" som kritikk og personangrep, noe han reagerer veldig på. Han har et ufattelig temperamang, han er verbalt sett voldelig (ikke fysisk). Vi har stygge krangler daglig, gjerne flere ganger per dag.

Det er altfor ofte slik at jeg unnlater å si ting pga sinnet hans. Jeg føler at jeg med det behandler han nedlatende og jeg mister respekt for ham. All krangling sliter veldig, på tross av at vi er gode på å bli venner igjen og snakke ut, sliter det på fundamentet og jeg ønsker meg ut.

Han har hele tiden vært veldig klar på at han ikke ønsker brudd, men nå har han begynt å vakle også.

Problemet er selvfølgelig barna. Vi er glad i hverandre og jeg kunne godt levd sammen med ham for barnas skyld, men jeg vet at de ikke har godt av den dårlige stemningen (litt for ofte). Får så utrolig dårlig samvittighet..

Vi er enige om å dele 50/50 på omsorgen ved et brudd. Jeg er bare så redd for å ta steget!! Jeg er redd for at han ikke skal få råd til en anstendig bolig for seg og barna, jeg er redd for å knuse de små hjertene ved å bryte opp familien, jeg er redd han skal bli ensom, jeg er redd med tanke på ev. nye kjærester - vil jeg takle at barna får en "ny mamma" 50% av tiden? Og vil han takle det motsatt? Jeg er redd for ensomme 17.maier og ferier, kanskje ikke så mye for meg som for ham. Jeg ahr et mye større nettverk...

Jeg vet at vi burde brette opp armene og "gjøre det" nå før vi ender opp med å hate hverandre, jeg tror nemlig ikke vi har fundament igjen til å bygge opp igjen forholdet.

Men jeg er så redd!!! Jeg er så redd for å såre barna og jeg er så redd for at han skal få et dårlig liv (jeg er jo tross alt veldig glad i ham. Jeg vet også at det vil gjøre barna vondt om han får det ille). Samtidig vet jeg at det kun er spørsmål om tid før forholdene blir uutholdelige og jeg vil rett og slett ut av det.

Jeg trenger virkelig kommentarer og gode råd, vil veldig gjerne høre andres erfaringer, spesielt ang delt omsorg for barn og ang barns takling av seperasjon, m.m. (er helt grønn på området, har ingen skilte venner..).

[Elefantina]

Er redd jeg ikke kan hjelpe deg, men vil bare gi deg en god klem *klemmer*, og ønske deg lykke til!

[Gjest Martin]

Jeg kan heller ikke gi deg dype råd hva angår dine relasjoner til ham. Det må du finne ut av med han, men husk at han er en voksen mann som må finne ut av det ved et samlivsbrudd. Slik vi andre har måtte gjøre. Men så lenge dere er venner, kan en skilsmisse styres mye bedre enn når bruddet skjer brått og med store konflikter.

Derimot kan jeg si masse om delt bosted. Jeg har delt bosted for mine to barn. Det fungerer fantastisk - FORDI jeg og exen samarbeidet utrolig godt (og det til tross for en tilbakelagt rettsstrid om omsorgen).

Du er ei flott dame som setter barna foran deg selv. Dessverre er det alt for mange av dine medsøstre som ikke evner det. De krever hovedomsorgen av hensyn til seg selv.

SÅ gode venner som dere kanskje er i stand til å være, vil det være mulig å være mye sammen likevel. Som jul, nyttårsaften osv. Mine foreldre fikk det til, du husker jeg på med stor glede. Slikt går an inntil man får nye partnere i alle fall.

Anbefaler deg å ta tingene stille og rolig. Men antar det er viktig at du BESTEMMER deg først. Ikke vakler på at det er brudd du vil ha. Hvis du ikke er sikker, kan du jo like gjerne la være å si noe. Og heller prøve å gjøre noe med sinnet hans - dvs få han til psykolog kanskje.

Om det blir delt bosted, er det viktig med ordentlige skriftlige avtaler om alt. Så detaljert som mulig. Min erfaring er at bare da unngår man stridigheter.

[Gjest Alive]

Hei, føler masse med deg, er stadig selv gjemt langt nede i slike tanker!!!!

Er helt i samme situasjon egentlig...

Det som er et kjempepluss, er at dere sammen kan være enig i at dere ikke fungerer bra sammen. Dermed er steget tatt nærmere et bra samarbeid:) Værre hvis han hadde vært helt uenig med deg!!!

Et råd er at dere ikke bor langt unna hverandre, slik at barna eventuelt kan være fri til å gå/sykle mellom boligene!!!

Vil gi deg en kjempestor klem

[VesleBråka]

Siden dere er bestiser og har godt samliv og er glade i hverandre...hva med å søke profesjonell hjelp med tanke på å prøve å redde ekteskapet? Før dere gir opp? Ikke bare for barnas skyld, men for deres egen skyld, når dere faktisk er glade i hverandre. Han trenger litt hjelp til å endre adferd kanskje, gå til terapeut og luft at du synes det er veldig anstrengende når han er så sår, og at det ikke fungerer. Lykke til.