Ensom, savner noen nære, gode mennesker...

[Gjest vanskelig dag i dag]

Jeg føler meg så ensom i dag.. Eller egentlig ganske ofte.. Blar gjennom navnelisten på mobiltelefonen, men det er ingen jeg har lyst til å ringe. Jeg har hatt/har noen veldige tøffe tider med alvorlig sykdom/død/samboer med depresjon, så jeg føler at jeg har vokst fra fyllekule-tiden og overfladisk pjatt..

Jeg savner venner som er mer av mitt slag.. De må selvfølgelig ikke ha vært gjennom det samme som meg, men jeg skulle ønske det gikk an å ringe noen en fredag ettermiddag/kveld, og at de ikke gjorde noen ting spesielt og hadde lyst til å rusle en tur med meg, snakke om alt mellom himmel og jord før vi gikk hver til vårt så jeg kunne gå og legge meg i rimelig tid... Uten å drikke, uten at det er anstrengt. Bare nært og ærlig..

Jeg er en person som har ganske høy terskel for å slippe folk helt inn. Jeg har mange venner som er like utenfor, men kun et fåtall som er innenfor. Disse er desverre alltid opptatt når jeg trenger dem..

Jeg skulle så inderlig ønske at noen bare kunne dukke opp på døra mi med en film, slå seg ned som om det var verdens mest naturlige ting, og bare være der for meg. Spørre meg hvordan jeg har det. La meg snakke om sorgen og tapet, om hvor tøft det er å leve side om side med noen som sliter med depresjon. Samtidig som jeg bearbeider et umenneskelig tøft tap.. Eller rett og slett at noen i det hele tatt ringte meg. Ønsket å inkludere meg. Selv om jeg ikke nødvendigvis ville vært med..

Hvor finner man sånne mennesker? Jeg er så trett av å lete... Jeg har heldigvis kommet til et punkt hvor jeg heller vil leve livet mitt sånn som jeg vil - alene, enn å være med ut på byen og andre overfladiske ting sammen med noen. Jeg skulle bare ønske at det fantes andre som ønsket å leve livet sitt sånn som jeg gjør. Og at de fantes i min krets...

Er mennesker så redde for alle de tøffe tingene at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til det, og dermed ikke gir lyd fra seg, eller bryr folk seg rett og slett ikke? Jeg er så tris og lei av å føle meg så bortkommen og alene... Jeg skulle så inderlig ønske at folk kunne vise meg at de brydde seg, dersom de gjør det. Og at jeg hadde noen som meg selv å være sammen med...

[Gjest Gjest]

Er mennesker så redde for alle de tøffe tingene at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til det, og dermed ikke gir lyd fra seg, eller bryr folk seg rett og slett ikke? Jeg er så tris og lei av å føle meg så bortkommen og alene... Jeg skulle så inderlig ønske at folk kunne vise meg at de brydde seg, dersom de gjør det. Og at jeg hadde noen som meg selv å være sammen med...

Der har du nok svaret ditt....

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg så ensom i dag.. Eller egentlig ganske ofte.. Blar gjennom navnelisten på mobiltelefonen, men det er ingen jeg har lyst til å ringe. Jeg har hatt/har noen veldige tøffe tider med alvorlig sykdom/død/samboer med depresjon, så jeg føler at jeg har vokst fra fyllekule-tiden og overfladisk pjatt..

Jeg savner venner som er mer av mitt slag.. De må selvfølgelig ikke ha vært gjennom det samme som meg, men jeg skulle ønske det gikk an å ringe noen en fredag ettermiddag/kveld, og at de ikke gjorde noen ting spesielt og hadde lyst til å rusle en tur med meg, snakke om alt mellom himmel og jord før vi gikk hver til vårt så jeg kunne gå og legge meg i rimelig tid... Uten å drikke, uten at det er anstrengt. Bare nært og ærlig..

Jeg er en person som har ganske høy terskel for å slippe folk helt inn. Jeg har mange venner som er like utenfor, men kun et fåtall som er innenfor. Disse er desverre alltid opptatt når jeg trenger dem..

Jeg skulle så inderlig ønske at noen bare kunne dukke opp på døra mi med en film, slå seg ned som om det var verdens mest naturlige ting, og bare være der for meg. Spørre meg hvordan jeg har det. La meg snakke om sorgen og tapet, om hvor tøft det er å leve side om side med noen som sliter med depresjon. Samtidig som jeg bearbeider et umenneskelig tøft tap.. Eller rett og slett at noen i det hele tatt ringte meg. Ønsket å inkludere meg. Selv om jeg ikke nødvendigvis ville vært med..

Hvor finner man sånne mennesker? Jeg er så trett av å lete... Jeg har heldigvis kommet til et punkt hvor jeg heller vil leve livet mitt sånn som jeg vil - alene, enn å være med ut på byen og andre overfladiske ting sammen med noen. Jeg skulle bare ønske at det fantes andre som ønsket å leve livet sitt sånn som jeg gjør. Og at de fantes i min krets...

Er mennesker så redde for alle de tøffe tingene at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til det, og dermed ikke gir lyd fra seg, eller bryr folk seg rett og slett ikke? Jeg er så tris og lei av å føle meg så bortkommen og alene... Jeg skulle så inderlig ønske at folk kunne vise meg at de brydde seg, dersom de gjør det. Og at jeg hadde noen som meg selv å være sammen med...

Det er vel mange tanker man aldri deler med så mange andre. Du sier selv at du ikke slipper så mange innenfor. En ting jeg har lært av livet er å være åpen og tørre å vise at man er sårbar. Kanskje du skulle dukke opp hos noen andre som det naturligste i verden? Du sier du har venner som er opptatt når du trenger dem. Kanskje det er opp til deg å ta kontakt når du ikke trenger dem også?

Klem til deg, rist av deg selvmedlidenheten og vær sterk!

[vilja]

Hei!

Jeg føler meg også alene til tider. Iallefall nå. Er alene med to relativt små barn. Kan ikke bare stikke bort til naboene heller da.

Sitter for meg selv på kveldene. Ber stadig naboer, venner stikke innom, men pc`en er blitt min faste venn. ingen av de jeg ber kommer. De sier at de skal/må ta seg en tur, men det skjer ikke. Blir sittende å tenke og se utover. Mange tanker.

Har en venn jeg ringer til eller som ringer til meg. Eller han er mer en en venn. Men kan ikke ringe til han vær gang jeg tenker og er trist.

Folk er redde for hverandre. Redde for å ta kontakt. Særlig om vanskelige ting.

Klem fra meg til deg.

[Lissi]

Flere nettsteder er det mulig å søke etter venner også, kan det være en ide?

Jo folk er redd for å snakke om sykdom og død. Jeg har laget en tråd om det tidligere. Det er akkurat som det blir for nært eller vondt. Mange får angst av å tenke på at de skal dø. Jeg er livredd for å dø, men har jo behov å snakke om sånne ting.

Noen synes det er vanskelig å være sammen med folk som har det vondt. Det kan være energitappende og slitsomt. Tenk litt over hvordan du "bruker" vennene dine. Selvfølgelig har man venner for å få støtte også, men om det går over veldig lang tid blir kanskje folk litt lei. Åååå nå orker jeg ikke ta telefonen eller ringe for alt er bare pyton hos henne om dagen. Jeg sier ikke at det er sånn, jeg bare tenker høyt.

Jeg har det med å trekke meg unna folk når jeg har det tungt, men jeg har mange gode venner som prater og prater og er der for meg, for jeg er der for dem når de trenger det. Gjensidighet. Lytter også du til dine venner? Er du der for dem? Eller handler alt om din smerte.

Jeg beklager ditt tap, det er knalltøft. Jeg vet også om å leve med en som er deprimert. I mitt tilfelle varte det 1,5 år så var han ute av det. Herregud hvor jeg lengtet til den dagen;) Hold ut, vær tolmodig og forståelsesfull. Å prøve å dra noen ut av det er ikke enkelt. De må nesten kjempe seg ut av det selv.

Sender over en trøsteklem og håper du får den hjelpen du trenger for å få det litt bedre.

[Gjest Nursy]

Får nesten frysninger...Du traff meg rett i nerven, slik har jeg det også. Har hatt mange tunge tider i livet, og har funnet at ikke mange er interessert i å være sammen med deg så lenge du ikke er en sprudlende festperson. Det er så godt å ha noen å snakke med, å dele vanskelige tanker med. Det er lett å bygge murer når livet er vanskelig. Blir mye alenetid. Har mistet mange venner, og de som er igjen har nok med sitt eget liv.

Ønsker deg alt vel!

[Gjest ts]

Tusen takk for så mange fine ord. Det varmer langt inn i sjelen.

Det er lite jeg har mer i mot enn selvmedlidenhet, jeg står på hele tiden for å nære de sunne og gode tingene i livet. Alt som er verdifullt, det man skjønner at betyr noe, når noe viktig blir borte. Hva man ønsker å fylle tomrommet med. Hva man skal gjøre når man skjønner at tomrommet ikke kan fylles. At en person ikke kan erstattes.

Vennene mine kan ikke være lei av å høre på meg, for de har aldri dukket opp, og de har aldri hørt på meg. Jeg prøver å stille opp så mye jeg kan for dem, når de går gjennom brudd, eller glede. Ønsker å være der for dem, gå turer og høre på dem, og gjøre alle de tingene jeg ønsker at andre også skal gjøre for meg. For det er lite som kommer mer naturlig for meg enn å stille opp for de som er viktige for meg i verden. Grunnen til at jeg ikke slipper alle rett inn, er fordi jeg gir 100% til de som kommer innenfor, og det gjør vondt når det ikke er gjensidig.

Jeg har det stort sett fint med vennene mine, så lenge det er "lettvindt". Kommer de tunge tingene på banen blir det stille med en gang. Stillhet...

Det handler ikke om hvorvidt jeg stiller opp som venn eller ikke. Det handler om hvor vondt det gjør når det ikke er noen der når sorgen hugger til som verst. Og i de stundene er det ikke hvem som helst man vil ha nær seg. Da er man helt naken og sårbar, og det gjør vondt med ubetenksomme kommentarer som "rist av deg selvmedlidenheten og vær sterk", uansett hvor godt det er ment. For sterk er man hele tiden. Noen ganger trenger man bare mennesker som ønsker en vel, og som har rom til å tåle at noen ganger er man bare lei seg.

Og det er det jeg savner i dag. Så nå går jeg og legger meg. For det er ingen som ringer, og det er ingen som kommer. Folk forstår ikke at det er ved å la være å ta kontakt i redsel for å si eller gjøre noe galt, at de sårer mest. Så da får søvnen og drømmene bære meg gjennom alt det som gjør vondt, og så er det forhåpentligvis en bedre dag i morgen.

Tusen takk for gode ord og klemmer. Alle sammen. Gode klemmer til dere også

[Lissi]

Kjære TS. Jeg skjønner så godt at det er sårende med slike kommentarer, men slik er det ofte her inne, dessverre. Ikke alle har like mye empati.

Det er ikke lett når venner rundt ikke skjønner at du trenger dem, nå mer enn aldri. Høres ut som du er sterk og reflektert, og jeg tror ikke du brenner ut vennene dine. Jeg snakket veldig generelt ut fra det lille du skrev.

Trist å høre at folk blir sånn. Jeg sendte en smsklem til ei venninne nå som har mistet mannen sin. Hun satte vanvittig pris på det selv om jeg bare har møtt henne et par tre ganger. Er ikke så vanskelig å vise medfølelse.

Gir deg en trøsteklem. Sov godt:)

[Gjest Nursy]

Kjære TS.

Jeg mistet mamman min for noen mnd siden. Jeg fulgte henne gjennom et langt og tungt sykeleie som tok veldig på meg også. Jeg opplevde at vennene mine trakk seg bort. Bare en kom i begravelsen, og hun var like opptatt av sin gravide mage som av begravelsen. Har følt meg veldig alene etter dette, har ingen å dele de tunge tankene og savnet med. Merker at folk mener jeg skulle være ferdig med det nå...de forstår ikke hvilket press jeg hadde på meg, og hvor mye jeg savner henne. Har ikke klart å ta opp igjen vennskapet med de som trakk seg unna, jeg kan ikke late som ingenting, og ingen av dem har tatt kontakt med meg heller....

Det er vondt å bli forlatt av sine venner når du trenger dem mest, varme klemmer går til deg.

[Gjest Gjest_Marie_*]

Har kuttet kontakt med to av mine beste venner selv. De er bare opptatt av fyll, og jeg synes de bare er blitt falske personer. Noe jeg synes vi er blitt for gamle til. Orket bare ikke mer av dem

[Lissi]

Så utrolig trist å høre at dere har slike venner. Da har dem kanskje ikke så mye livserfaring og vet ikke hvordan de skal takle det. Noen vil sørge ifred og noen ønsker mye støtte. Det er ofte vanskelig å føle seg fram. Kanskje man må gi uttrykk for det tydelig? Det burde jo være en selvfølge.. huff ikke lett dette!

Når jeg holdt på å dø i brann opplevde jeg faktisk litt av det samme. Om det var de som trakk seg vekk eller jeg som gjorde det er jeg ikke sikker på idag.

Men sammen med forsikringsummen tiltrakk jeg med nye "venner".

Slike venner er jeg heldigvis foruten i dag:)

[W. Wallace]

Kjære TS. Jeg skjønner så godt at det er sårende med slike kommentarer, men slik er det ofte her inne, dessverre. Ikke alle har like mye empati.

Eller kanskje det ikke er mangel på empati, men en direkte og usensurert oppfatning av sannheten. Thomas Dybdahl synger om å våkne "in a pool of your own self pity".

Det er nok av ting man kan gjøre for å forbedre livet sitt på flekken, uansett hva enn man vil forbedre. Klart det kan være vanskelig, men å la fortiden diktere fremtiden er ingen løsning på noe som helst. La mulighetene diktere fremtiden, og gjør nøyaktig som du vil, så lenge du synes det forbedrer din livsstandard (gjelder selvsagt ikke ekstreme handlinger som mord, tyveri osv).

[Gjest Jente37]

Eller kanskje det ikke er mangel på empati, men en direkte og usensurert oppfatning av sannheten. Thomas Dybdahl synger om å våkne "in a pool of your own self pity".

Det er nok av ting man kan gjøre for å forbedre livet sitt på flekken, uansett hva enn man vil forbedre. Klart det kan være vanskelig, men å la fortiden diktere fremtiden er ingen løsning på noe som helst. La mulighetene diktere fremtiden, og gjør nøyaktig som du vil, så lenge du synes det forbedrer din livsstandard (gjelder selvsagt ikke ekstreme handlinger som mord, tyveri osv).

Applaus. Dette svaret er det beste jeg har lest på lenge.

[Gjest Gjest]

Hei igjen, håper du føler deg litt lettere til sinns i dag. Det var meg som kom med "vær sterk"-kommentaren, det var ikke meningen å såre deg. Men tro du meg, jeg har ikke bare hatt solskinnsdager i livet mitt. Jeg vet det gjør vondt å være ensom, og tenke at det finnes nok ikke andre i verden som er så alene som meg. Poenget mitt var bare at disse tankene vil ikke føre deg ut av de stedet du er nå. Det er bare ved å se framover og gjøre noe aktivt at situasjonen vil forandre seg.

Nok en klem! Og applaus til W.Wallace fra meg også.

[Gjest Gjest-M-]

Mange kan nok oppleve at mennesker trekker seg unna når det skjer noe virkelig tragisk med noen de kjenner. Jeg tror mye bunner i redsel og uvitenhet.

Redsel for å si noe galt, å ikke strekke til, eller ikke vite hva man skal si. De kan jo ikke forstå at det verste er å ikke si noe i det hele tatt.

Hvis man aldri har opplevd noe virkelig vondt, som å miste noen helt nære, eller hatt traumatiske opplevelser, har man ingen forutsetninger for å forstå hvordan det virkelig er.

For mange er den største krisen i livet at de ikke har penger til å kjøpe seg nye klær, eller at de har lagt på seg 5 kilo. Hvordan skal man da kunne sette seg inn i en virkelig sorg?

Jeg har fått prøve mangt i livet, både skilsmisse, dødsfall og mere til, men heldigvis har mine venner alltid stilt opp for meg.

Vil gi TS en virtuell klem, og ønske om bedre dager.

[Lissi]

http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/04/25/533659.html

[Gjest ts]

Oj, så mange gode ord det er kommet i denne tråden! Jeg var litt redd for å åpne den igjen, det er så ofte tråder på kg utvikler seg i feil retning, men jeg er veldig glad for at jeg åpnet denne

Jeg var fortsatt ganske langt nede da jeg våknet i morges, så jeg dro hjem til mamma og vi har hatt en skikkelig deilig mor/datter-dag med tur, skravling og god mat. Terapi for sjelen og jeg er takknemlig inn i margen!

Jeg vil også si til deg som kom med "vær sterk"- kommentaren, at jeg hverken ble såret eller synes du viser mangel på empati. For jeg tror ikke du mente noe annet enn godt. Jeg prøver så godt jeg kan å være sterk hele tiden, men noen ganger er man bare trist. Ikke fordi man er selvmedlidende og må dras ut av et hull, men rett og slett fordi man har opplevd så mye tøft at triste stunder er uungåelig, og naturlig. Jeg tror det er mest den delen mennesker som foreløpig har vært velsignet fra disse slagene har det mest vanskelig med å forstå. At det er forskjell på å være lei seg, og å synes synd på seg selv. Og at det er greit å være lei seg, fordi man virkelig har ting å være lei seg for. Uten at det betyr at man synes synd på seg selv.

Nursy: Kondolerer så veldig mye med tapet av mamman din. Jeg vet noe om lange sykeleier. Allerede i begravelsen kom folk bort til meg og sa at "det må være godt nå som det verste er over". Jeg har aldri sluttet å undre meg over den kommentaren... Eller dens like. Det verste er ikke over i det hele tatt. Begravelsen var så kort tid etter at jeg hadde ikke forstått at han var død en gang! Jeg var jo nummen, og i sjokk. Jeg synes fortsatt, halvannet år etter at det er vanskelig å begripe. Og jeg sliter helt enormt med det tomrommet som ikke kan fylles. Jeg føler meg egentlig ganske identitetsforvirret... Til oppmuntring kan jeg fortelle deg at de siste månedene har tåken i hodet såvidt begynt å lette, og jeg kjenner et snev av livskraft og en fjern, men oppnåelig lyst til å fortsette et vanlig liv utenfor denne boblen av savn, kjærlighet og minner. For til tross for alt som var vondt og sårt og uhelbredelig, var den siste tiden også blant den lykkeligste i mitt liv. Vi delte noe så spesielt og unikt. Et mirakel. Ikke det mirakelet vi hadde trodd, at svulstene skulle slå tilbake, men et mirakel av nærhet, kjærlighet og evighet, da tiden sluttet å eksistere og vi hadde all tid i verden. Tusen gode klemmer til deg! Sørg så lenge du bare trenger, og gjør det som er godt for deg. Ikke hva folk synes, ikke hva du føler du burde, bare det du trenger.

Ellers gjør jeg så godt jeg kan med å bygge opp livet mitt av restene fra stormen, og jobber med å lage nye biter, der gamle ikke lenger passer. Jeg er egentlig ganske stolt av meg selv og alt det jeg klarer å få til.

Det som gjør det vanskelig for meg og gjør at jeg føler at jeg går et skritt frem, og to tilbake, er at jeg på toppen av det hele nå har en tung deprimert mann. Vi har hatt en spesielt tøff uke, denne uken, og jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Men livet har lært meg at når tristheten setter inn som verst, og er kommet for å bli, så går jeg bare og legger meg, for da er det ikke mer igjen av den dagen for meg. Så kan jeg våkne til ny start dagen etter. Og skulle det fortsatt være tungt, så er jeg i det minste uthvilt til å gjøre noe med det, som å tilbringe en deilig dag med mamman min

Tusen takk for alle gode og nydelig ord, jeg tror jeg kommer til å finne tilbake igjen til denne tråden mange ganger når bølgedalene setter inn, så kommer jeg ikke til å føle meg riktig så alene i alt det vonde.

[Gjest Bosse08]

Puhhhh

Jeg vet jeg stjeler tråden din etter du har lagt den "død"...men jeg kjenner meg så utrulig godt igjen i det du sier.

Har selv mistet kona mi for nå snart 2 år siden, og sitter med ei lita frøken på 8 midt oppi detta.

For å forklare litt så har jeg nok forandra meg mye, blitt mere usosial(pga usikkerhet), og dermed har kanskje andre tolket det slik at jeg dermed vil være mer alene?

Det største problemet er nok utvilsomt det at folk får den totale angst av å nærme seg og prate med meg.

Jeg kan ikke spille fotball med gutta på jobben pga at da er det leggetid for jentungen. Er det en fest, så blir jeg ikke lengre invitert pga alle gangene jeg ikke har kunnet pga mangel på barnevakt, jeg kan ikke lengre ta verv i foreninger o.l da det alltid ender opp med ett problem med barnevakt...

Dette har hele tiden vært unnskyldningene mine for, kanskje å slippe, å ikke forholde meg til mer enn jeg orker...

Tenker jeg skal gjøre som deg, ta aksjon, stikke innom en kompis å slå av en gamledagers prat...uten tanke på at andre måtte føle sympati for meg eller ikke...eller hva det nå er jeg surrer med i hodet mitt...

Takk for en flott tråd, å lykke til med ditt. Varm og god klem fra meg til deg

[Lissi]

Puhhhh

Jeg vet jeg stjeler tråden din etter du har lagt den "død"...men jeg kjenner meg så utrulig godt igjen i det du sier.

Har selv mistet kona mi for nå snart 2 år siden, og sitter med ei lita frøken på 8 midt oppi detta.

For å forklare litt så har jeg nok forandra meg mye, blitt mere usosial(pga usikkerhet), og dermed har kanskje andre tolket det slik at jeg dermed vil være mer alene?

Det største problemet er nok utvilsomt det at folk får den totale angst av å nærme seg og prate med meg.

Jeg kan ikke spille fotball med gutta på jobben pga at da er det leggetid for jentungen. Er det en fest, så blir jeg ikke lengre invitert pga alle gangene jeg ikke har kunnet pga mangel på barnevakt, jeg kan ikke lengre ta verv i foreninger o.l da det alltid ender opp med ett problem med barnevakt...

Dette har hele tiden vært unnskyldningene mine for, kanskje å slippe, å ikke forholde meg til mer enn jeg orker...

Tenker jeg skal gjøre som deg, ta aksjon, stikke innom en kompis å slå av en gamledagers prat...uten tanke på at andre måtte føle sympati for meg eller ikke...eller hva det nå er jeg surrer med i hodet mitt...

Takk for en flott tråd, å lykke til med ditt. Varm og god klem fra meg til deg

Vet du, det syns jeg du skal gjøre!! Ta med deg en sixpack og en kjøppizza og besøk noen. Se på fotball eller spill et spill. Bare vær sosial. Kanskje du kan bruke nettet til å kikke litt? Kanskje det kan være påtide med en liten date snart? Omså bare for å ha det hyggelig? Jeg vet at det ikke er enkelt å gå videre, men det har gått to år nå. Håper du har folk rundt deg som kan være barnevakt?

Kanskje du bør benytte deg av det litt og begynne å leve igjen? Du er her og du fortjener å ha det bra:)