Barn som bor alene sammen med mor

[Gjest Gjest]

Barn som vokser opp med en aktiv farsfigur, har færre psykiske problemer som voksne. Det viser en svensk studie.

Det viser seg at barn som bor alene med mor, oftere får psykiske problemer sammenliknet med hjem der begge foreldre er til stede.

Undersøkelsene forskerne så på, viser at personer som har vokst opp med en positiv farsfigur har:

• Mindre sannsynlighet for å begynne å røyke
  
• Redusert sannsynlighet for å havne i trøbbel med politiet
  
• Økt sjanse for å utvikle gode forhold blant begge kjønn
  
• Bedre resultater på skolen
  

Står i KK.

Slike studier tar jeg med en klype salt. Det har komt div studier de siste årene ang. barn av skilte/gifte foreldre.

Studiene endrer seg i takt med samfunnet. Det er lett å "ta" disse barna å sette de i bås.

De fleste barn er jo alene med en omsorgsperson.

Jeg har snakket med folk som jobber med barn og de sier at de har like mye besøk på kontoret av foreldre/barn som er gifte/skilte.

Det er mer økonomiske problemer hos aleneforeldre. penger gir ikke psykiske problemer hos barn om de har det godt ellers. Ikke beg de å røyke av den grunn heller.

For ti år siden kom det en studie som viste at barn av skilte klarte seg meget bra...ofte bedre enn andre barn. Nå gjelder ikke det lengre.

Min personlige erfaring er at mange av gifte foreldre burde være skilt,men mange vil ikke av ulike grunner. Noen bor samman pga barna, noe som kan skade barna.

[Embla s]

Syns også det er et viktig poeng at fokuset er på aktive og positive fedre. Undersøkelsen sier ikke noe om alenemødre kontra hjem der mor og far bor sammen, men den sier noe om betydningen av en tilstedeværende og omsorgsfull far. Jeg tror ikke far og mor må bo sammen for at far skal være aktiv og positiv, og jeg tror heller ikke at alle fedre/mødre som bor sammen er "aktive og positive". Videre tror jeg at andre kan erstatte en manglende "aktiv og positiv" far (eller mor) i forhold til å bidra positivt i barns liv. Og undersøkelsen sier jo heller ikke at barn som ikke har en aktiv og positiv far er sjangseløse - det er vel kun snakk om statististiske tendenser?

I stedenfor å fokusere på at dette kan tolkes negativt, kan man vel heller bruke slike resultater til å oppmuntre fedre (og mødre) til å ta aktiv del i barns liv?

[Gjest Frk Åberg]

Slike studier tar jeg med en klype salt. Det har komt div studier de siste årene ang. barn av skilte/gifte foreldre.

Studiene endrer seg i takt med samfunnet. Det er lett å "ta" disse barna å sette de i bås.

De fleste barn er jo alene med en omsorgsperson.

Jeg har snakket med folk som jobber med barn og de sier at de har like mye besøk på kontoret av foreldre/barn som er gifte/skilte.

Det er mer økonomiske problemer hos aleneforeldre. penger gir ikke psykiske problemer hos barn om de har det godt ellers. Ikke beg de å røyke av den grunn heller.

For ti år siden kom det en studie som viste at barn av skilte klarte seg meget bra...ofte bedre enn andre barn. Nå gjelder ikke det lengre.

Min personlige erfaring er at mange av gifte foreldre burde være skilt,men mange vil ikke av ulike grunner. Noen bor samman pga barna, noe som kan skade barna.

For det første så er ikke hvor mange som oppsøker hjelp noe pålitelig tall på hvilke barn som har mest problemer. Det er forskjell på å trenge hjelp og oppsøke den.

Det andre jeg vil kommentere er det du sier om at man for noen år siden sa at barn av skilte ofte klarte seg bedre enn andre barn. Jeg tror ikke at noen noensinne har konkludert med at det er direkte helsebringende for barn å ha skilte foreldre. Men man vil jo alltid ha en del eksempler på at barn av skilte klarer seg bedre enn barn med gifte/samboende foreldre. Likevel kan man si at barn som gruppe klarer seg best når de har foreldre som bor sammen.

Det er nok mange foreldre som burde være skilt, og kanskje disse barna får vel så store problemer av et høyt konfliktnivå i hjemmet. Men at det optimale for barn er å ha harmoniske, samboende foreldre, er vel ikke så vanskelig å være enig i? Det betyr ikke at barn av skilte trenger å ha det fælt, at skilte foreldre skal ha dårlig samvittighet, eller at de ødelegger for sine barns psykiske helse. Man gjør det man føler at man må gjøre, og noen ganger er skilsmisse løsningen. Når man går til det skrittet, tror jeg at hvordan foreldrene oppfører seg under og etter skilsmissen er utrolig viktig.

[Gjest Gjest]

I stedenfor å fokusere på at dette kan tolkes negativt, kan man vel heller bruke slike resultater til å oppmuntre fedre (og mødre) til å ta aktiv del i barns liv?

Jeg tror at hvordan man lever påvirker hvordan man tolker dette. Vi som er alene med barna tjener ingenting på å gruble over dette, vi kan ikke påtvinge den andre forelderen hverken det ene eller det andre. Ikke kan vi spore opp en rollemodell på gata heller. Dermed er det lite fruktbart, i alle fall for meg, å vite at "de andre har det bedre, nå er det også bevist(igjen)). Jeg tror alle som har eneansvar for barn har dårig samvittighet for bruddet, uansett grunn.

Mitt fokus har vært å se på det jeg/barna har, og ikke på det vi ikke har. Det handler om å holde hodet over vannet og ikke gi opp. Men dette tror jeg folk som lever i velfungerende familier ikke forstår?! Å dra lasset alene dag ut og dag inn er knallhardt! Da vil jeg heller ha et klapp på skuldra, enn å høre om hvor fantastisk det er å ha en god far. (Som om man ikke skjønner det liksom.)

[Gjest Casey]

Enn så lenge synes jeg det er tidenes dummeste utsagn.

Da kan ikke du ha hørt mye.

[Gjest Casey]

:himle:

Fint at du ser det selv...

Er det ikke flott?

[Embla s]

Jeg tror at hvordan man lever påvirker hvordan man tolker dette. Vi som er alene med barna tjener ingenting på å gruble over dette, vi kan ikke påtvinge den andre forelderen hverken det ene eller det andre. Ikke kan vi spore opp en rollemodell på gata heller. Dermed er det lite fruktbart, i alle fall for meg, å vite at "de andre har det bedre, nå er det også bevist(igjen)). Jeg tror alle som har eneansvar for barn har dårig samvittighet for bruddet, uansett grunn.

Mitt fokus har vært å se på det jeg/barna har, og ikke på det vi ikke har. Det handler om å holde hodet over vannet og ikke gi opp. Men dette tror jeg folk som lever i velfungerende familier ikke forstår?! Å dra lasset alene dag ut og dag inn er knallhardt! Da vil jeg heller ha et klapp på skuldra, enn å høre om hvor fantastisk det er å ha en god far. (Som om man ikke skjønner det liksom.)

Jeg ser den og skjønner hva du mener. Samtidig er det kanskje greit å tenke på at folk som lever i sk velfungerende familier også har sitt og stri med. Det kan hende at nettopp slik informasjon og tankevekkere gjør at noen fedre blir mer bevisst sin farsrolle uansett om de er samværsforeldre, har delt omsorg eller lever i en kjernefamilie. Det er ikke gitt at far er "tilstedeværende og støttende" selv om man lever i noe som fra utsiden ser ut som en "velfungerende kjernefamilie". Slik informasjon kan jo også, muligens, gjøre at folk som vurderer et brudd tenker seg om enda en gang?

Skal vi slutte å si noe om hva som er optimalt for barn fordi alle dessverre ikke har like forutsetninger?

Og hvis det nå er slik at barn med kun en omsorgsperson har en ekstra sårbarhet i forhold til barn som har to omsorgspersoner - er det ikke ganske viktig at det settes fokus på dette slik at man kan være ekstra bevisst på hvilke resiliensfaktorer som foreligger?

[Gjest Gjest]

TS, hvor hadde KK hentet sin kilde fra? Jeg ble ikke overrasket over resultatet.

Jeg skulle anta at barn som bor alene med far stort sett blir like velfungerende eller bedre velfungerende enn barn som bor alene med mor. Men jeg har ingen forskning som støtter opp om det synet.

Faktisk sier forskningen det motsatte. Begge foreldre er best, alenemor litt under det, og alenefar under det igjen.

Forskningen sier ingenting om hvorvidt årsaken til barnets problemer består i mangel av den andre forelderen, eller om problemene er knyttet til vanskelige samlivsbrudd, konflikter etter bruddet, negativ familiesituasjon før samlivsbruddet (f.eks vold, rus, krangling osv), dårligere økonomi med aleneforsørger og det det fører med seg, osv.

Forskningen er derfor ikke egnet til å si noe om hvem som eventuelt bør ha barna ved samlivsbrudd. Skulle den brukes til det formålet, måtte en diskvalifisere far.

[mysan]

Da jeg postet dette innlegget visste jeg at x antall kvinner ville komme ut med klørne med én gang. Er det nødvendig å se på dette som et personlig angrep og dermed nærmest forkaste utsagnet?

Mine tre har vokst opp uten fungerende far, med kun meg som forelder. Først var han bare udugelig som farsfigur, deretter døde han. Jeg var utslitt og nedkjørt, ungene mine har fått merke det på kroppen i mer eller mindre grad og sliter med psyken sin.

Jeg er 110% sikker på at dersom mine barns far hadde fungert slik som mine barn ville ha ønsket ham, som alle andre pappaer i gata, så hadde de hatt det bedre i dag. Antakelig ville også eldstemann vært i live. Det er så enkelt.

Selvfølgelig gjelder ikke det alle barn av enslige mødre, men det er tydelig at tendensen er der.

[Gjest Gjest]

Da jeg postet dette innlegget visste jeg at x antall kvinner ville komme ut med klørne med én gang. Er det nødvendig å se på dette som et personlig angrep og dermed nærmest forkaste utsagnet?

Mine tre har vokst opp uten fungerende far, med kun meg som forelder. Først var han bare udugelig som farsfigur, deretter døde han. Jeg var utslitt og nedkjørt, ungene mine har fått merke det på kroppen i mer eller mindre grad og sliter med psyken sin.

Jeg er 110% sikker på at dersom mine barns far hadde fungert slik som mine barn ville ha ønsket ham, som alle andre pappaer i gata, så hadde de hatt det bedre i dag. Antakelig ville også eldstemann vært i live. Det er så enkelt.

Selvfølgelig gjelder ikke det alle barn av enslige mødre, men det er tydelig at tendensen er der.

Jeg ser poenget ditt Mysan. Men hva er alternativet da? Mener du at du skulle ha gitt de fra deg, eller foretatt andre valg? Eller overtale pappan til å være en god far? Tror du ikke at du ut fra dine forutsetninger gjorde ditt beste?

Jeg ser også at mine barn kunne hatt det bedre hvis pappan var her hver dag. Når det ikke er slik, er det ikke bedre å fokusere på at mamma er her? Eller skal man gå rundt å deppe enda mer? Skjønner ikke poenget, jeg.

Man kan jo selvfølgelig håpe at noen fedre tar til seg at de må være mer "plugged in", men jeg er visst blitt så kynisk med åra at jeg tror historien gjentar seg, om at og om at at.

Forresten, jeg mener ikke at jeg har klørne ute selv om jeg engasjerer meg!

[Embla s]

Men skal vi la være å sette søkelys på viktige ting fordi alle ikke har det optimalt? Satt på spissen(!!) blir det litt som å la være å offentliggjøre forskning som sier at røyk gir kreft - for hva da med de som allerede har røkt i 50 år og som det på en måte er "for sent for"....

Hvis man er alenemor og ikke har mulighet til å påvirke at barnas far skal være mer tilstede, så kan slik informasjon muligens gjøre at man er mer oppmerksom, at man er mer bevisst på å knytte barna til andre ressurspersoner (f.eks andre familiemedlemmer), at man blir mer bevisst hva en selv kan gjøre for å styrke barnas resiliens, osv.

[Brunhilde]

Da jeg postet dette innlegget visste jeg at x antall kvinner ville komme ut med klørne med én gang. Er det nødvendig å se på dette som et personlig angrep og dermed nærmest forkaste utsagnet?

Det at noen er uenig er da ikke det samme som at de slanger klørne ut? Jeg leste innlegget ditt, og tenkte egentlig ikke mer over det før jeg slumpet borti i dag.

Mine tre har vokst opp uten fungerende far, med kun meg som forelder. Først var han bare udugelig som farsfigur, deretter døde han. Jeg var utslitt og nedkjørt, ungene mine har fått merke det på kroppen i mer eller mindre grad og sliter med psyken sin.

Jeg er 110% sikker på at dersom mine barns far hadde fungert slik som mine barn ville ha ønsket ham, som alle andre pappaer i gata, så hadde de hatt det bedre i dag. Antakelig ville også eldstemann vært i live. Det er så enkelt.

Selvfølgelig gjelder ikke det alle barn av enslige mødre, men det er tydelig at tendensen er der.

Jeg klarer ikke helt å se hva du egentlig sier i denne delen av innlegget, men kan det at du var utslitt og nedkjørt ha påvirket barne i like stor grad som at faren var fraværende? Ville situasjonen ha vært en annen om du var i fin form og ikke nedkjørt og han var fraværende, eller om du var utslitt og nedkjørt og han var til stede? Jeg syns du både forenkler og (tilgi meg om jeg tar feil) fraskriver deg ansvar ved å skylde på en fraværende far.

Jeg har vært alene med barnet mitt, riktignok bare et barn, i 18 år. Jeg har ikke hatt spesielt store problemer verken sosialt eller økonomisk, ei heller problemer på grunn av manglende deltakelse fra barnefaren. Barnet mitt blir sett på som en ressursperson på skolen. H*n er sosialt aktiv og har ingen merkbare problemer.

Kanskje har vi hatt maks flaks og kanskje har du vært maks uheldig? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det å generalisere sjelden fører noe godt med seg.

[Gjest Gjest]

Kanskje har vi hatt maks flaks og kanskje har du vært maks uheldig? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det å generalisere sjelden fører noe godt med seg.

Statistikk går jo nettopp ut på å generalisere. Det at det gikk bra med din sønn og dårlig med en annens beviser ingenting; men ved å ta for seg mange nok tilfeller kan man oppdage en trend, og det er akkurat det man har gjort i de vitenskapelige undersøkelsene.

[Brunhilde]

Statistikk går jo nettopp ut på å generalisere. Det at det gikk bra med din sønn og dårlig med en annens beviser ingenting; men ved å ta for seg mange nok tilfeller kan man oppdage en trend, og det er akkurat det man har gjort i de vitenskapelige undersøkelsene.

Jeg er uenig. Generalisering er å gi almenn gyldighet ut fra enkelttilfeller. Statistikk er det du forklarer. Sånn er det.

[milla-mor]

Det er godt mulig barn som har vokst opp med både mor og far klarer seg aller best, men barn av enslige mødre, klarer seg iallefall bedre enn barn av enslige fedre!

[Gjest Gjest]

Men skal vi la være å sette søkelys på viktige ting fordi alle ikke har det optimalt? Satt på spissen(!!) blir det litt som å la være å offentliggjøre forskning som sier at røyk gir kreft - for hva da med de som allerede har røkt i 50 år og som det på en måte er "for sent for"....

Hvis man er alenemor og ikke har mulighet til å påvirke at barnas far skal være mer tilstede, så kan slik informasjon muligens gjøre at man er mer oppmerksom, at man er mer bevisst på å knytte barna til andre ressurspersoner (f.eks andre familiemedlemmer), at man blir mer bevisst hva en selv kan gjøre for å styrke barnas resiliens, osv.

For meg er svaret nei siden jeg ikke har noen spesielle å knytte de opp til. Derfor må jeg gjenta meg selv med at slik info er uheldig for meg, da den bidrar til mange negative tanker, noe hverken jeg eller barna tjener på. Men klart, for andre igjen kan det kanskje være fruktbart.

Selvsagt skal man ikke la være å fokusere på viktige ting! Men det å slutte å røyke for eks, er et valg du kan ta, mens det å ha en god far til barna dine er noe helt annet. Derfor ser jeg ikke på dette som direkte viktig, hvis du skjønner?

[Gjest Frk Åberg]

Men skal vi la være å sette søkelys på viktige ting fordi alle ikke har det optimalt? Satt på spissen(!!) blir det litt som å la være å offentliggjøre forskning som sier at røyk gir kreft - for hva da med de som allerede har røkt i 50 år og som det på en måte er "for sent for"....

Hvis man er alenemor og ikke har mulighet til å påvirke at barnas far skal være mer tilstede, så kan slik informasjon muligens gjøre at man er mer oppmerksom, at man er mer bevisst på å knytte barna til andre ressurspersoner (f.eks andre familiemedlemmer), at man blir mer bevisst hva en selv kan gjøre for å styrke barnas resiliens, osv.

Jeg er enig i det du sier. Jeg syns slik informasjon er viktig å få fram, fordi jeg også tror en bevisstgjøring kan gjøre at flere barn får det bedre. Det er synd om de som ikke har noen ressurspersoner rundt seg sliter dårlig samvittighet, men jeg syns ikke man kan tilbakeholde informasjon av den grunn. Hvis man vet med seg selv at man har gjort det man kan, så kommer man til et punkt hvor man bare må innse at man gjør det beste man kan. Noe mer kan ingen be om. Jeg ser egentlig denne bekymringen som delvis noe positivt også. Ikke nødvendigvis at selve bekymringen er positiv, men at det at man er en person som bekymrer seg er et tegn på at man er en forelder som bryr seg, og som antakeligvis gjør at man anstrenger seg for å følge opp barnet best mulig ut fra de mulighetene man har. (Hvis det var mulig å forstå hva jeg mente der.) Selv om jeg ikke syns man skal slite seg fullstendig ut heller selv om man er én, men tillate seg en pust i bakken, fordi jeg også tror at barn har bedre av en forelder med noe overskudd enn en utslitt en som hjelper mye med lekser hver eneste dag. Jeg tror det handler om å finne en balanse som kan fungere i lengden.

[Gjest Gjest]

Men det er jo nettopp det jeg sier; jeg har kommet frem til at jeg gjør mitt beste, og at det er bra nok! Hva skal jeg da med slik info? Jeg har vært alene i 5 år med ungene mine, og de ser sin far max 3 ganger pr år. Kan du fortelle meg hva jeg får ut av denne forskningen?

Men som jeg sa i første innlegget mitt, så lukker jeg ørene for sånt. Som enslig mor møter jeg stadig på ting som gjør meg sårbar pga min posisjon, så for meg er det viktig å styrke meg, og da trenger jeg ikke høre sånt som at pappa er toppen.

[Embla s]

For meg er svaret nei siden jeg ikke har noen spesielle å knytte de opp til. Derfor må jeg gjenta meg selv med at slik info er uheldig for meg, da den bidrar til mange negative tanker, noe hverken jeg eller barna tjener på. Men klart, for andre igjen kan det kanskje være fruktbart.

OK, så du vil heller være uten informasjon og kunnskap? Du tror ikke at slik kunnskap kan ha en nytte likevel da? Kanskje slik kunnskap fører til at mødre som er helt alene med barna sine lettere søker støtte og hjelp og er mer oppmerksom på faresignaler og forebygging?

Disse statistikkene sier jo heller ikke at barn som lever med alenemødre=problemer eller at det er en lovmessighet her. De sier vel heller at en støttende farsfigur i tillegg til en mor kan være med på å redusere problemer. Jeg tror vel ikke at noen tror at barn av alenemødre er dømt til et problemfylt liv? I såfall skjønner jeg jo at det ikke er lystig lesning.

Selvsagt skal man ikke la være å fokusere på viktige ting! Men det å slutte å røyke for eks, er et valg du kan ta, mens det å ha en god far til barna dine er noe helt annet. Derfor ser jeg ikke på dette som direkte viktig, hvis du skjønner?

Mitt eksempel (som jeg innrømmer er litt dårlig) er: Hva gjør det for en som har røkt 60 sterke sigaretter om dagen i 50 år å få informasjon om at røyk kan føre til lungekreft. Er vel neppe noe man kan gjøre for å reversere/bøte på problemet da, og den personen har vel neppe noe valg som kan gjøre stort fra eller til. Men skal man da unnlate å opplyse fordi det blir leit for den som ikke lenger har noe valg? Skal man unnlate å opplyse om fordelene med morsmelk for å skåne de som ikke fikk til amming? Skal man unnlate å opplyse om farene ved å puste inn svevestøv for å ikke gjøre de som bor langs traffikerte veier uten mulighet til å flytte bekymret?

Men enig i at det er dårlig eksempel.

[mysan]

Jeg ser poenget ditt Mysan. Men hva er alternativet da? Mener du at du skulle ha gitt de fra deg, eller foretatt andre valg? Eller overtale pappan til å være en god far? Tror du ikke at du ut fra dine forutsetninger gjorde ditt beste?

Jeg ser også at mine barn kunne hatt det bedre hvis pappan var her hver dag. Når det ikke er slik, er det ikke bedre å fokusere på at mamma er her? Eller skal man gå rundt å deppe enda mer? Skjønner ikke poenget, jeg.

Man kan jo selvfølgelig håpe at noen fedre tar til seg at de må være mer "plugged in", men jeg er visst blitt så kynisk med åra at jeg tror historien gjentar seg, om at og om at at.

Forresten, jeg mener ikke at jeg har klørne ute selv om jeg engasjerer meg!

Det er ikke det jeg sier, jeg sier bare at det kan være mye rett i det som skrives i forbindelse med den undersøkelsen, og at det kan være lurt å få satt lyset på det.

Det gjelder ikke alle, mange blir strålende friske og velfungerende selv med en fraværende forelder, mens andre ikke blir det, og tydeligvis såpass mange at det faktisk har blitt statistikk av det. Dette må man ta lærdom av, og se om noe kan gjøres.

Jeg for min del har prøvd å innprente mine barn at man bør være kritisk til hvem man velger å få barn med fordi barna selv ikke kan velge.

Det at noen er uenig er da ikke det samme som at de slanger klørne ut? Jeg leste innlegget ditt, og tenkte egentlig ikke mer over det før jeg slumpet borti i dag.

Jeg klarer ikke helt å se hva du egentlig sier i denne delen av innlegget, men kan det at du var utslitt og nedkjørt ha påvirket barne i like stor grad som at faren var fraværende? Ville situasjonen ha vært en annen om du var i fin form og ikke nedkjørt og han var fraværende, eller om du var utslitt og nedkjørt og han var til stede? Jeg syns du både forenkler og (tilgi meg om jeg tar feil) fraskriver deg ansvar ved å skylde på en fraværende far.

Jeg har vært alene med barnet mitt, riktignok bare et barn, i 18 år. Jeg har ikke hatt spesielt store problemer verken sosialt eller økonomisk, ei heller problemer på grunn av manglende deltakelse fra barnefaren. Barnet mitt blir sett på som en ressursperson på skolen. H*n er sosialt aktiv og har ingen merkbare problemer.

Kanskje har vi hatt maks flaks og kanskje har du vært maks uheldig? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det å generalisere sjelden fører noe godt med seg.

Jeg sier ikke at du slang ut klørne, Brunhilde. Men noen gjør alltid det i situasjoner hvor de kanskje føler at det handler om dem,. Også i denne tråden. Vi har blant annet et innlegg som går omtrent sånn: Det er det dummeste jeg noen gang har hørt. Og et annet som straks lurer på hva med barn som bare vokser opp med far?

Selvforsvar bidrar ikke noe særlig.

Når det gjelder meg selv og mine barn, så ville nok mye vært annerledes med en fungerende far i huset. Jeg legger ikke all skylda over på ham, hvor skriver jeg det? Jeg bare forklarer saken slik den var. Og jeg tror nok at tre barn er hakket mer å sørge for enn ett. Tre ganger så mange foreldremøter, tre ganger så mye klær og mat, tre ganger så mye aktivitet utenfor hjemmet, og alt skal følges opp av én person, som altså kontinuerlig har to andre barn å ta hensyn til når det tredje skal følges opp... og slik ambulerer det vettu.

Og en ting én forelder aldri kan gjøre noe med tror jeg, er å ta vekk tristheten og skuffelsen over den andre forelderens fravær. Det gjelder selvfølgelig begge veier.

Som sagt, jeg maser på ungene mine om at de bør være selektive når det gjelder hvem som blir den andre foreldren til ungene deres.

Som nevnt tidligere er det ikke det å bli skilt i seg selv som er det store problemet - det er når den som ikke har det daglige samværet svikter. Og DET burde man egentlig til en viss grad kunne forutse før man får barn med dem... tror jeg.