Jeg er ensom

[Gjest Gjest]

Temaet tas ikke så ofte opp. Det er kanskje litt ubehagelig? I allefall sitter jeg her i min lille leilighet og kjenner på at jeg er det eneste mennesket i verden. Jeg er skikkelig ensom. Har et fåtall av familie, som jeg ikke har kontakt med. De lever sine liv og er opptatte. Jeg har ingen venner. Er uføretrygdet. Jeg kjenner meg som et travende dyr i bur. Patruljerende fra vindu til vindu, rom til rom...jeg prøver å komme på noen jeg kunne ha ringt til. Gått på besøk til. Jeg har ikke noen.

I går prøvde jeg å gå inn til byen, for å se folk om ikke annet. Ble veldig deprimert av å se folk som smilte og lo, satt på cafè og var sammen. Jeg kjente ingen av dem. Orket ikke å fortsette, gikk hurtig tilbake til bilen min, fikk panikk, hurtig pusting og fortvilt flakkende blikk, tårene rant; jeg sendte en håndfull sms`er til folk som jeg tenkte ville svare, men det kom ikke ett eneste svar. Så vondt inni meg. Dette er bare forferdelig, og det er min hverdag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger å snakke med levende mennesker. Kjenne at jeg er i live. Kan ikke klare å gå slik lengre...

Jeg vil bare si at du er ikke alene. Jeg er selv svært ensom og bruker mye energi på å dekke det faktumet ovenfor familie og kollega. Å være ufrivillig ensom er vår tids siste tabu-emne. Jeg er hverken sær eller rar på noen måte, men sliter med å finne venner. Etter 4 års iherdig forsøk og innsats -der jeg har virkelig lagt meg i selen-, har jeg ennå ikke greid å finne en eneste virkelig venn/venninne. Kun en masse overfladiske, verdiløse bekjentskaper.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg ganske igjen i det du skriver. Jeg har slitt med sosial angst siden tidlig på barneskolen, og gikk derfor glipp av det meste av sosial trening. Så selv om angsten er mye bedre nå, så har jeg ingen venner å sosialisere med, og jeg har aldri lært meg hvordan å få nye venner.

Det er deperimerende å være ensom. Og når man er deperimert, så blir det også vanskelig å få nye venner, siden man som regel er selvsentrert (slik er det bare når man er deppa) og negativ. Jeg fokuserer derfor på å først få fred med meg selv, slik at jeg er bedre "vennemateriale". Om jeg ikke trives i mitt eget selskap, hvordan skal da andre trives i det?

Du kan gå turer i fjellet/skog/mark. Når du har gode dager, og helsen holder. Det er gratis, og det er vitenskapelig bevist at å bevege seg i naturen er bra botemiddel mot depresjon. Selv om man går alene. Jeg synes det er deilig å gå tur alene, høre på fuglesangen, bekken som risler, vinden i trærne, osv. Det er balsam for sjelen, og jeg blir i bedre humør av det. Da er jeg også bedre i stand til å smile til folk jeg møter, jeg ser blidere ut, og dermed sender jeg ut færre ubevisste negative signaler.

Du kan også melde deg som frivillig i dyrebeskyttelsen. Du trenger ikke gjøre noe regelmessig, slik at du kan gå når du har helse til det. Her jeg bor (Bergen) har de et kattehus, hvor de trenger frivillige til å sosialisere med kattene. Det betyr at du stikker innom huset når du føler for det, og leker og koser med kattene. Kontakt med dyr er også balsam for sjelen. Så det hjelper mot depresjon, samtidig som du kommer deg ut av huset, møter folk og dyr, og gjør en god gjerning.

[Gjest Raptuza]

Stakkars deg ! Eg syns synd på deg. Har og følt meg einsam ofte, sjølv om eg er gift og har barn. Samfunnet er ofte ein iskald plass å vera. Mine tankar går til deg!

[estrella]

Temaet tas ikke så ofte opp. Det er kanskje litt ubehagelig? I allefall sitter jeg her i min lille leilighet og kjenner på at jeg er det eneste mennesket i verden. Jeg er skikkelig ensom. Har et fåtall av familie, som jeg ikke har kontakt med. De lever sine liv og er opptatte. Jeg har ingen venner. Er uføretrygdet. Jeg kjenner meg som et travende dyr i bur. Patruljerende fra vindu til vindu, rom til rom...jeg prøver å komme på noen jeg kunne ha ringt til. Gått på besøk til. Jeg har ikke noen.

I går prøvde jeg å gå inn til byen, for å se folk om ikke annet. Ble veldig deprimert av å se folk som smilte og lo, satt på cafè og var sammen. Jeg kjente ingen av dem. Orket ikke å fortsette, gikk hurtig tilbake til bilen min, fikk panikk, hurtig pusting og fortvilt flakkende blikk, tårene rant; jeg sendte en håndfull sms`er til folk som jeg tenkte ville svare, men det kom ikke ett eneste svar. Så vondt inni meg. Dette er bare forferdelig, og det er min hverdag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger å snakke med levende mennesker. Kjenne at jeg er i live. Kan ikke klare å gå slik lengre...

Jeg kjenner meg litt igjen.

Jeg er 18 år, går andre på videregående og trives jo der, men jeg bor så langt vekke fra "mine gamle" venner(5 timer) og de jeg har her gjennom skolen er fullt opptatt med sine liv, som de hadde før jeg ble kjent med dem.

Så det er liksom kun skole på meg og hjem. Så sitter jeg nå her da. Litt barnevakt av og til, men that's it. Når jeg ikke maser meg med på et eller annet da. Men uansett, det er dritkjedelig og jeg føler meg helt alene, veldig ofte. Det eneste jeg tenker på er hvor kjekt de hjemme sikkert har det og så lurer jeg på hva jeg går glipp av og blir bare i enda dårligere humør.

Jeg har prøvd meg på å finne aktiviteter ved siden av skolen, men når en er sjenert og ikke helt kjent i denne store byen så er det ikke så lett. Jeg kan liksom kun et par bussruter Grunnen til at jeg er så sjenert er fordi jeg er redd andre mennesker. Det høres jo helt sykt ut egentlig, redd mennesker, hva i allverden? De er jo overalt. Og det er nettopp problemet mitt. Jeg er redd mennesker og de er over alt. Det er mye bedre nå, jeg har jo klart å begynne på en helt ny skole, men som du ser så har jeg ikke klart å etablere et sosialt nettverk, noe som gjør hverdagen min ganske ensformig og kjedelig.

Frem til sommeren så får jeg bare overleve "alene". For da flytter jeg tilbake, orker ikke å gå rundt og trave alene..

[Gjest *inkognito*]

Vi er nok flere som sliter i hverdagen ja... Når jeg er riktig sliten, har jeg også sosial angst. Har hatt det problemet i hele mitt voksne liv. Slitt med det gjennom alt jeg har vært med på. Mennesker er det verste som finnes, akkurat i sånne perioder. Og samtidig er det dem jeg vil være en del av. Merker at jeg ikke har noe som helst å snakke med folk om i disse dager. Det har stoppet helt opp. Har vært for lenge alene, tror jeg.

Takk for tips. Der finnes omplasserings-steder for dyr i omegnen her. Kanskje det kunne være noe om en liten stund.

[estrella]

Vi er nok flere som sliter i hverdagen ja... Når jeg er riktig sliten, har jeg også sosial angst. Har hatt det problemet i hele mitt voksne liv. Slitt med det gjennom alt jeg har vært med på. Mennesker er det verste som finnes, akkurat i sånne perioder. Og samtidig er det dem jeg vil være en del av. Merker at jeg ikke har noe som helst å snakke med folk om i disse dager. Det har stoppet helt opp. Har vært for lenge alene, tror jeg.

Takk for tips. Der finnes omplasserings-steder for dyr i omegnen her. Kanskje det kunne være noe om en liten stund.

Jeg tror det er flere enn vi tror som sliter med de problemene.

Nå har det også blitt veldig viktig for de som jobber innenfor psykisk helse å fortelle og informere om hva psykisk helse er, spesielt for ungdom. Siden ungdom har en tendens til å gå lenge før de spør om hjelp, derfor har de startet med et nytt prosjekt som går ut på å fortelle om symptomer o.l på depresjon og andre psykiske problemer, slik at unge ikke gå for lenge før de prater med noen. Slik at man slipper at så mange utvikler alvorlige psykiske problemer.

Jeg gikk for lenge, før jeg oppsøkte noen å prate med. Kanskje det hadde hjulpet deg? Å hatt noen å prate med. En kan jo få henvisning av fastlegen til psykolog. Men det koster kanskje litt penger? Jeg får det gratis, siden jeg kommer under ungdompsykiatrien og ble dermed sendt videre fa helsesøster..

Om du ikke vil prate med en psykolog så hjelper det kanskje å bli kjent med noen i samme situasjon, som du kan prate med. Nå snakker jeg ikke om at de skal være "terapeuter", fordi personer uten utdanning skal ikke være terapeuter. ?

[Gjest *inkognito*]

Jeg har hatt min tredje time hos en som jeg ble henvist til. Det koster penger og varer i 45 minutter, som er altfor kort tid. Når jeg begynner å åpne opp og bli litt varm i trøya, er timen over. Det å skulle prestere på så kort og komprimert tid, gir meg angst. Jeg blir urolig og tankene flyr i alle retninger. Håper at det hjelper når vi blir litt bedre kjent.

[estrella]

Jeg har hatt min tredje time hos en som jeg ble henvist til. Det koster penger og varer i 45 minutter, som er altfor kort tid. Når jeg begynner å åpne opp og bli litt varm i trøya, er timen over. Det å skulle prestere på så kort og komprimert tid, gir meg angst. Jeg blir urolig og tankene flyr i alle retninger. Håper at det hjelper når vi blir litt bedre kjent.

Slik er det for meg og, alt for kort tid. Jeg har sluttet med terapi, for det jeg følte ikke jeg fikk så utrolig mye tilbake, men jeg tror det har med at jeg var litt redd psykologen. Jeg følte ikke at hun var den rette personen å prate med, men det går forsåvidt greit for meg å ikke gå til henne. Det er liksom perioder, slik som du nevnte tidligere, hvor jeg ikke legge rmerke til noen ting, mens andre ganger er jeg helt ødelagt etter å ha vært ute en dag blant folk(det resulterer i fysisk smerte..), og når jeg er inni de periodene har jeg andre å henvende meg til, som vet hva som "går av meg". Men personlig, for min del, så er disse "vonde" periodene blitt veldig sjeldne, så kanskje det går fremover

Håper ting vil gå fremover med deg og, du fortjener det

[Gjest Infralove]

Jeg kjenner meg litt igjen.

Jeg er 18 år, går andre på videregående og trives jo der, men jeg bor så langt vekke fra "mine gamle" venner(5 timer) og de jeg har her gjennom skolen er fullt opptatt med sine liv, som de hadde før jeg ble kjent med dem.

Sidan du går på vidaregåande, så vil eg foreslå å gå til helsesøstra, om du ikkje har gjort det. Helsesøstra er der for å hjelpe med slike ting, og det gjer ho meir enn gjerne. Det er verdt eit forsøk. Sidan du går andre året, så er det "berre" eit år igjen.

Forstod det slik at du flytter heim og slutter på den skulen. Eller kanskje du berre flytter heim for sommaren?

[Gjest Gjest]

Jeg er gift og har barn - bor 10 minutter utenfor Oslo. Føler meg også ensom. Forlot Jahovas vitner for 16 år siden ( er nå 36 ), og mistet alt av familie og venner som resultat av dette. Etter det har jeg problemer med å slippe folk nok innpå meg til å bli godt nok kjent med dem. Jeg trefer mange,har gode kollegaer, og naboene tar kontakt - og de alle viser at de liker meg, men jeg føler meg ensom fordi jeg ikke "vet" hvordan jeg skal "ta imot dem" og utvikle det. Har et lykkelig liv, men føler meg ensom. Jeg synes det er vondt å se andre ute med venninde når jeg går i butikken - alene - har ingen å sitte på cafe og skravle med; og skulle ofte ønske at jeg var en av "dem". Tror vi er mange i samme båt, men det er et tabutema som man vanskelig kommer inn på uten å føle seg som en komplett taper - og det er synd, for det vil jo bare isolere oss enda mer??! Klem til alle dere!

Hilsen

Ukjent venn

[estrella]

Sidan du går på vidaregåande, så vil eg foreslå å gå til helsesøstra, om du ikkje har gjort det. Helsesøstra er der for å hjelpe med slike ting, og det gjer ho meir enn gjerne. Det er verdt eit forsøk. Sidan du går andre året, så er det "berre" eit år igjen.

Forstod det slik at du flytter heim og slutter på den skulen. Eller kanskje du berre flytter heim for sommaren?

Jeg har pratet litt med henne, eller faktisk såpass mye at hun sendte meg videre til psykolog. Hun vet alt om meg, nesten. Hun er også læreren min. Noe som gjør at jeg ikke orker å prate mer med henne. Høres merkelig ut, og det vet jeg. Siden jeg alt har pratet med henne før, men ikke orker mer.

Jeg flytter tilbake til hvor jeg er ifra, så da skal jeg gå på skole der.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

I dag er det fredag og pinsen står for tur. Det kjennes tomt og stille ut, her hos meg. Det er sol og varmt ute. Jeg sitter inne og har fortrekte gardiner. Skulle ønsket at jeg hadde noen å besøke denne helga. De røde dagene blir så forferdelig ensomme, når "hele verden" finner noen å dele noe med.

Til oppdatering siden sist; jeg har etterlyst turkamerater i mitt nærområde/omegn. To svarte at de var herfra, men de har ikke giddet å avtale noen tur. De ble bare borte. Svarer ikke på nett heller. Hvorfor bry seg med å svare, om de egentlig ikke mener noe med det? En tredje dame virket i fyr og flamme, vi sms`et over en del dager, ringte i en times tid, msn.....alt var hyggelig og gikk bra, avtalte dag og møteplass - men hun avlyste i siste liten. Kanskje hun fikk kalde føtter?

I dag har jeg sittet på et offentlig kontor for å prøve å få litt orden på tilværelsen min. Det endte med at stemmen sprakk, og tårene fosset. Svært ubehagelig for meg. Det kjennes så usigelig øde ut i denne verden. Og sommeren er i anmarsj. Den verste tiden av de alle. Samvær, glede, aktiviteter og ny kjæreste står for døren til veldig mange, i de månedene som ligger foran oss. Min x har sendt meg en og annen melding i det siste. Oppdaterer meg på alt som går bra i hans liv. Det er selvfølgelig hyggelig for ham, men det får meg til å føle meg som en mars-boer. Blir oversensitiv på situasjonen jeg befinner meg i. Huden min er kjempetynn og innsiden svært frynsete. Jeg tilhører ikke menneskeheten. Jeg har det ikke bra i det hele tatt. :gråte:

[Gjest Gjest]

I dag er det fredag og pinsen står for tur. Det kjennes tomt og stille ut, her hos meg. Det er sol og varmt ute. Jeg sitter inne og har fortrekte gardiner. Skulle ønsket at jeg hadde noen å besøke denne helga. De røde dagene blir så forferdelig ensomme, når "hele verden" finner noen å dele noe med.

Til oppdatering siden sist; jeg har etterlyst turkamerater i mitt nærområde/omegn. To svarte at de var herfra, men de har ikke giddet å avtale noen tur. De ble bare borte. Svarer ikke på nett heller. Hvorfor bry seg med å svare, om de egentlig ikke mener noe med det? En tredje dame virket i fyr og flamme, vi sms`et over en del dager, ringte i en times tid, msn.....alt var hyggelig og gikk bra, avtalte dag og møteplass - men hun avlyste i siste liten. Kanskje hun fikk kalde føtter?

I dag har jeg sittet på et offentlig kontor for å prøve å få litt orden på tilværelsen min. Det endte med at stemmen sprakk, og tårene fosset. Svært ubehagelig for meg. Det kjennes så usigelig øde ut i denne verden. Og sommeren er i anmarsj. Den verste tiden av de alle. Samvær, glede, aktiviteter og ny kjæreste står for døren til veldig mange, i de månedene som ligger foran oss. Min x har sendt meg en og annen melding i det siste. Oppdaterer meg på alt som går bra i hans liv. Det er selvfølgelig hyggelig for ham, men det får meg til å føle meg som en mars-boer. Blir oversensitiv på situasjonen jeg befinner meg i. Huden min er kjempetynn og innsiden svært frynsete. Jeg tilhører ikke menneskeheten. Jeg har det ikke bra i det hele tatt. :gråte:

Har du kontaktet psykiatrisk sykepleier i kommunene din? Du kan få besøk av de vet du og de kan videreformidle det du vil, så du får et støtteapparat i form av folk som kan bli med deg på ting du ønsker. Det kan være en begynnelse til en bedre tilværelse.

[Gjest Gjest_Tromsø_*]

Det høres ut som du har det skrekkelig tøft for tida.

Kan du ikke snakke med terapeuten om å få dobbelttimer? Forklare at du trenger litt tid på å bli varm i trøya. Det blir selvsagt dyrere, men det er kanskje verdt det dersom du kan få det bedre på sikt? Eller kanskje det finnes støtteordninger du kan søke på? Hvis ikke så må du kanskje holde ut og se fram til at du får frikortet så videre behandling blir gratis. Slik du har det nå er det så utrolig viktig med god hjelp.

Men det er uansett veldig vanlig at man trenger mange timer hos psykologen før man klarer å løsne opp nok til å komme til kjernen i problemene sine. Det kan være det blir bedre etter noen flere timer. Eller det kan være at du og psykologen ikke har rett kjemi dere imellom. Jeg følte det sånn med psykologen jeg gikk til. Siden man tross alt skal brette innsiden ut så er det viktig at man føler seg vel med personen man skal blottlegge seg for.

Hva med gruppeterapi? Kunne det passe for deg? Der kunne du møtt andre i samme livssituasjon som deg selv. Felles sorg, felles trøst.

Når det gjelder frivillig arbeid: Du kunne kanskje være med på noe som ikke er så veldig forpliktende? F.eks. snakk med en frivillighetssentral, forklar dem at helsa di er uforutsigbar sånn at du ikke kan forplikte deg. Hør om det er mulig at du dukker opp hos dem eller ringer på en god dag og sier at "nå er jeg klar for oppdrag, er det noen som trenger meg?".

Jeg ønsker deg masse lykke til uansett hva du velger å gjøre!

[Gjest Gjest]

Takk skal du ha. Jeg holder på med å få til ytre forrandringer, som kan føre til det å komme inn i en fast sosial gruppe. Ting tar tid. Det er ikke bare å si at "jeg vil", ting må søkes på og det er opp til andre å finne ut om jeg passer i en slik gruppe. Jeg har bedt om å få begynne i flere typer grupper, men fikk til svar at: "nå er det sommeren og slutt for denne gang. Det starter på nytt til høsten". Det er slik det er. Hadde jeg hatt råd, ville jeg valgt private aktører, men slik er det ikke desverre - jeg er fattig sånn sett.

Denne lille tråden er ikke ment som en sutretråd. Jeg bruker den som en ventil når trykket blir for stort. Jeg var gift lenge en gang i tiden, men var etterhvert veldig ensom der. Tror at det finnes mange typer ensomhet, og like mange grunner til at en havner der. Noen av oss får slite litt mere enn andre. Slik er det bare. Jeg gir ikke opp sånn i det store og hele, men nå er jeg nede på kne. Får konsentrere meg om bittesmå delmål. Denne sommeren kan bli tøff.

[Gjest Gjest]

Jeg vil anbefale deg på det sterkeste å prøve healing.

Forhåpentligvis vil den virke på deg også. Litt etter litt vil du åpne deg mer og mer, bli mere glad og avslappet.

Har gått til fast healer lenge og mener at det har hjulpet meg mye, spes. psykisk.

Kontakt en i din by og prat litt først.

Gjør det, så får vi høre hvordan det går...?

[Gjest Gjest]

Hvor mye koster slik behandling, og hva skjer ved en konsultasjon?

Hva gjør jeg, hva gjør behandleren? Har ikke vært hos slike før.

[Gjest Gjest]

Hvor mye koster slik behandling, og hva skjer ved en konsultasjon?

Hva gjør jeg, hva gjør behandleren? Har ikke vært hos slike før.

Det er forskjellig hva healerne tar for en slik behandling. De tar betaling for den tid de bruker og ikke for selve behandlingen, - fordi de kan ikke garantere noen virkning. Etterhvert er det flere og flere som benytter slik alternativ behandling der alt annet er prøvd, og det er selvfølgelig fordi den har god virkning på de fleste.

Du ligger på en benk og healeren holder hendene på deg eller over deg, ca 1 time. Healeren har denne evnen til å hjelpe kroppen din til å heale seg selv. De fleste sier de har en kraft som kommer utenfra , kjærlighetskraft, som gjør at de er i stand til dette.

Min healer sier jeg har denne evnen, jeg er ny i faget, men har prøvd meg litt på familiemedlemmer, og de kjenner liksom varmebølger, prikking, og en herlig følelse av å være helt avslappet.

Så hvis jeg hadde navn og f.dato din kunne jeg har prøvd litt fjernhealing på deg, helt gratis.

Anbefaler deg å søke på Det Norske Healerforbundet, de har mye mer info enn jeg kan gi deg her.

[Gjest Gjest]

Nå har jeg ikke lest gjennom alle innleggene her så unnskyld hvis dette er nevnt tidligere. Men hva med å være besøksvenn for eldre mennesker. Jeg har vært det selv og da avtalte vi å møtes ettersom det passet oss og det var ikke store greiene vi gjorde heller. En dag var jeg med på butikken og hjalp til med varebæring, en annen dag ble jeg invitert på middag. Dette var bare for at damen jeg var hos skulle ha litt selskap iblandt. Vi snakket om alt og ingenting. Jeg likte meg veldig godt som besøksvenn men desverre måtte jeg flytte og det ble for langt unnna til å holde kontakten.

Før jeg ble besøksvenn var jeg på et slags intevju, da fikk jeg også spm om hva jeg kunne tenke meg å gjøre og litt om meg selv slik at de kunne finne en person som "matchet" meg.

Lykke til videre!

[Gjest Gjest]

"Healing-gjest": jeg er litt forsiktig med å oppgi navn og sånt på nett, men jeg skal finne meg noen i mitt nærområde og prøve dette. Må jo finne ut av om det kanskje kunne være til hjelp. Takk for tilbudet i alle fall.

"Besøksvenn-gjest": det der var jo et veldig godt forslag. Hvor henvender jeg meg for å snuse på denne muligheten? Noen timer i uka kunne jeg jo kanskje greie.