Jeg er ensom

[Gjest *inkognito*]

Temaet tas ikke så ofte opp. Det er kanskje litt ubehagelig? I allefall sitter jeg her i min lille leilighet og kjenner på at jeg er det eneste mennesket i verden. Jeg er skikkelig ensom. Har et fåtall av familie, som jeg ikke har kontakt med. De lever sine liv og er opptatte. Jeg har ingen venner. Er uføretrygdet. Jeg kjenner meg som et travende dyr i bur. Patruljerende fra vindu til vindu, rom til rom...jeg prøver å komme på noen jeg kunne ha ringt til. Gått på besøk til. Jeg har ikke noen.

I går prøvde jeg å gå inn til byen, for å se folk om ikke annet. Ble veldig deprimert av å se folk som smilte og lo, satt på cafè og var sammen. Jeg kjente ingen av dem. Orket ikke å fortsette, gikk hurtig tilbake til bilen min, fikk panikk, hurtig pusting og fortvilt flakkende blikk, tårene rant; jeg sendte en håndfull sms`er til folk som jeg tenkte ville svare, men det kom ikke ett eneste svar. Så vondt inni meg. Dette er bare forferdelig, og det er min hverdag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger å snakke med levende mennesker. Kjenne at jeg er i live. Kan ikke klare å gå slik lengre...

[Gjest Pupsilure]

Uff da, dette hørtes skikkelig kjipt ut

Hvor gammel er du?

Kanskje du kunne fått deg en hobby der du kunne møtt andre?

[Gjest Ansjoni]

.

Endret 21. september 2009 av Ansjoni

[Gjest *inkognito*]

Alder er noe rare greier. Jeg er visst i førti-årene, i følge sertifikatet. Hobbyer krever penger. Jeg er ganske fattig.

[Malina]

Huff, ble trist når jeg leste innlegget ditt

Jeg føler meg også ensom til tider, men på langt nær slik som du beskriver.

Har skaffet meg en Ragdoll, det hjalp på

[Gjest *inkognito*]

Har forsøkt en del forum. Opplever at det er ganske overfladiske greier. Er veldig lei useriøse menn som svarer. Har prøvd å finne folk å gå tur med, men får ikke respons. Når jeg tar kontakt på nett er jeg "smilende" og normalt hyggelig. I dag måtte jeg skrive dette innlegget ovenfor. Jeg holder ikke ut lengre. Masken min sprekker.... Jeg måtte ha en ventil.

[Gjest Gjest_gjesten_*]

Huff det hørtes absolutt ikke noe greit ut.

Jeg vet ikke om du har vurdert disse forslagene men:

-hva med å skaffe seg en hund? gir masse selskap og fin til å

komme i kontakt med andre på (men skjønner at det kan være en del

utgifter forbundet med det)

-hvis hobbyer blir for dyrt, hva med å melde seg inn i en frivillig forening?

finnes masse å velge i, du kan arbeide frivillig når det passer deg, da kommer

du i kontakt med andre og gjør samtidig en "god" gjerning.

-ellers tror jeg det er noe, nærmest gratis, man kan melde seg på og, turgrupper i nærheten der du bor kanskje?

Lykke til!

[Gjest waterlilly]

jeg får sånn lyst til å si at du ikke må gi opp! det er ikke sikkert at det er fordi de ikke bryr seg de ikke svarer på sms- men kanskje er de opptatt med middag eller jobb- det må man nesten ha høyde for...

jeg opplever selv at det i blandt er en ekstra belastning å ha mobil- den skal jo kime i ett sett, og gjør den ikke det så er noe galt. den nesten avkrever en aktivitet som kanskje ikke er naturlig? hvordan var det for ti år siden...? var vi like uttafor da? uten mobil?

mobilen sørger for kontakt men er også skummel når det vel viser seg at folk ikke svarer- med en gang. noe man jo må få lov til- det er iallefall en frihet jeg selv bevilger meg, og gjerne vil ha. friheten til å svare når det passer meg...

følelsen av ensomhet er noe forbannet dritt!- stigmatiserende, og kan bryte ned selv den mest sosiale av oss. det sies jo at vi alle er ensomme- og kanskje er det ikke nødvendigvis ensomme vi er heller. for dersom du hadde reist avgårde, så er det jo en selvvalgt ensomhet- og da hadde man kanskje fylt dagene med slikt man digger å gjøre- ser en film, igjen, hører på lydbok man bare MÅ høre hele boken- leser, eller gjør noe annet man liker.

det er jo når ensomheten kommer i kontrast til noe annet den vokser seg stor og sår... når man ser de andre, sååå tilsynelatende lykkelige, glade etc. også glemmer man jo seg selv, sin egen styrke og sin egen vilje.

jeg er sikker på at du har noen ting du har lyst til. en film, en bok, en tv serie- hva vet jeg- du vet selv sikkert hva du har lyst til. også må man gi seg selv lov til å gjøre det. skifte fokus til noe både selvvalgt og lystbetont..

det prøver jeg iallefall selv når det røyner på, og det gjør det ofte for tiden...! noe annet jeg har funnet hjelper er rett å slett å ta seg ut rent fysisk- gå en rask tur, jogge, svette, bare være i en rent fysisk opplevelse en stund- kjempe bort smerten rent fysisk- har iallefall hjulpet meg. merker at nå som jeg har levd uten dusj de siste 3 ukene- og ikke med letthet har kunnet jogge eller noe- ja så svirrer tankene rasende fort rundt og rundt... og det er ikke nødvendigvis bra tanker...

det tenker jeg... smil w

[Gjest *inkognito*]

Jeg har vridd hjernen for å finne på noe. Dyr er det ikke lov til å ha her jeg bor. Jeg er uføretrygdet og helsesituasjonen er slik at jeg ikke vet på forhånd, når jeg er i god nok form til å gå ut. Det er derfor jeg ikke er i jobb. Når jeg er veldig sliten, nå også mentalt, har jeg lite å gi til folk som trenger hjelp. Slik føles det i alle fall.

...men kanskje jeg kunne undersøkt om det finnes kortere, organiserte turer et sted i nærheten. Det krever vel også litt god helse, å gjennomføre fastsatte løyper, men det koster et tellerskritt å finne det ut. Tusen takk for tips.

[Gjest Gjest_elena_*]

Vil sterkt anbefale www.aktivitetsvenner.no

Det er for det første gratis, og så kan man peile seg inn på venner med samme interesser/hobbies der man bor, slik at det er lettere å treffes. Har selv møtt ei god venninne der.

Og slik som deg, har jeg også prøvd meg på nettsteder der man kan treffe noen av motsatt kjønn, og oppdaget at veldig mange er useriøse. Etter noen knall og fall, så har jeg merket meg noen signaler som sendes ut, som stort sett er felles for useriøse. Du må nesten bare prøve deg fram. Det finnes nok en som passer for deg der ute også! Ikke gi opp.

Ellers pleier jeg låne meg både bøker og filmer på biblioteket, og det er jo som kjent gratis. Kommer også i snakk med folk der som regel.

Det finnes en ordning med at man kan jobbe for et visst beløp pr år som uføretrygdet (1 G) - har du undersøkt det? Da kan du eventuelt jobbe de periodene du føler deg bra feks., mange bedrifter /firma trenger vikarer og ekstrahjelp .- Vanskelig å gi råd når jeg ikke kjenner til din spesielle situasjon, men bare noen tips fra meg.

[Gjest Gjest]

Jeg har vridd hjernen for å finne på noe. Dyr er det ikke lov til å ha her jeg bor. Jeg er uføretrygdet og helsesituasjonen er slik at jeg ikke vet på forhånd, når jeg er i god nok form til å gå ut. Det er derfor jeg ikke er i jobb. Når jeg er veldig sliten, nå også mentalt, har jeg lite å gi til folk som trenger hjelp. Slik føles det i alle fall.

...men kanskje jeg kunne undersøkt om det finnes kortere, organiserte turer et sted i nærheten. Det krever vel også litt god helse, å gjennomføre fastsatte løyper, men det koster et tellerskritt å finne det ut. Tusen takk for tips.

Hvor i landet bor du? Jeg har lagt ut en profil på aktivitetsvenner, men det er veldig få fra mitt distrikt der, så det er dårlig med napp.

[Gjest *inkognito*]

Jeg gikk inn og saumfarte aktivitetsvenner.no - men der var knapt et eneste menneske fra min landsdel. Men ideen er god den. Ikke særlig vits i å registrere seg når der ikke er folk der. Men takk igjen for forsøket.

[Gjest Gjest_gjest_*]

turistforeningen.no arrangerer blant annet torsdagsturer for folk som mangler noen å gå med.. sjekk programmet for der du bor!

[Gjest Gjest]

Den byen du bor i (kommunen) har vel nettsider med aktiviteter og treff som ikke koster penger.

Nå vet jeg ikke hva du sliter med, men siden du skriver at du ikke vet på forhånd om du er opplagt til å gå ut, så er det kanskje psykisk? Du kan da få en fast person som kommer til deg, og blir med deg på ting du har lyst til å gjøre. Dette tilbudet er gratis, og er ikke det samme som "besøksvenn".

Om du er glad i dyr og ikke kan ha dyr der du bor, så er Dyrebeskyttelsen alltid glade for frivillige som kan komme av og til å hjelpe med å lufte hunder og gi dyrene kos og kjærlighet.

Meld deg inn i Turistforreningen. Det koster ikke allverdens, og de har massevis med aktiviteter.

Gå på biblioteket. De har kvelder med forfattebesøk, kåseri o.l.

Det er gratis.

[Løpegutt]

Hva med å forsøke Mental Helse?

http://www.mentalhelse.no/

Jeg er medlem av Mental Helse Ungdom og går dit en gang i veken. Treffer mye hyggelige folk der og det føles godt å være sammen med noen og vite at jeg ikke er den eneste som sliter. Det er et veldig åpent og varmt miljø

Mental Helse har lokaler i samme huset som Mhu her i Bergen og har åpent hver dag og der er det mange personer i din aldersgruppe vet jeg. Finnes sikkert et lokallag i ditt nærområde også, det er en stor organisasjon

Jeg er 21 år og sliter med Sosial Angst. Vet hvordan det er å være ensom.

Endret 24. april 2008 av Løpegutt

[Gjest Gjest]

Støtter meg til forslag om å delta i frivillig arbeid eller å benytte seg av tilbudene de har. Du kan jo bli flyktningeguide for Røde Kors. Da får du en venn du kan treffe en gang i uken i et år. Mange flyktninger er like ensom som du. Ellers har Røde Kors mange andre tilbud, og hvis ikke organisasjonen er godt etablert der du bor, så har vel de fleste regioner en frivillighetsentral. Se om du finner noe for deg, om det er å bli koblet mot en annen person, bli med i en kvinnegruppe/sygruppe/matgruppe/turgruppe, bli med å organisere aktiviteter sammen med en håndfull andre frivillige..

[Gjest Gjest]

Du...

Jeg er også ensom. Jeg er i full jobb. Jeg har barn. Jeg har helse. Men jeg føler meg som eneste personen i universet, mye av tiden.

Jeg bor alene med barn, og jeg har ikke familie.

Jeg tenker av og til å avertere etter en "bestemor". En som kunne ha glede av barn i hus av og til. Eller som har lyst til å "låne barn" å finne på ting med. En gjensidig utveksling av tjenester, og jeg kunne gjerne betalt for barnevakttiden.

Bor du i Oslo?

Uansett hvor du bor - du er et menneske med behov, og du er et menneske med mye kapasitet i deg selv om den kapasiteten ikke vises øverst på skattelistene - du er gull i egenskap av å være et menneske. Du trenger ikke bevise noe for noen!

Som mange påpeker her er det veldig mange tilbud som er gratis. Det beste jeg kan tenke meg er bøker. Dem kan man forsvinne inn i i timesvis. Du vet - de dagene som ikke er gode, som man ikke har lyst eller ork til å "skjerpe seg" - så kan utallige timer slås i hjel med en god historie.

Vet at "gode velmenende forslag" kan virke håpløse. Det som hjelper meg av og til, er å tenke "greit - livet ble ille, verre enn jeg hadde ønsket og tenkt. Men så lenge det finnes noe jeg ikke har prøvd, kan jeg ikke gi opp."

Snu hver stein. Hvis du har snudd hver stein, ok - men inntil du har gjort det; prøv igjen. Jeg vedder på ting tar en uventet vending når du minst venter det.

Ønsker deg alt godt.

[Brunhilde]

Ta kontakt med Mental Helse og gå på kafeen deres. Der treffer du mennesker som har tid til å prate med deg.

Om du ikke kan gå ut, meld deg som ringevenn for Røde Kors, da gleder du ikke bare deg selv, men også andre.

Jeg ser at du får mange gode forslag, ts, som du bare forkaster. Jeg vet at det er vanskelig å være ensom, men du må faktisk være villig til å prøve å yte litt selv også for å komme ut av ensomeheten.

[Gjest *inkognito*]

Brunhilde; jeg har forsøkt veldig mye. Livet mitt har inneholdt massevis av hyggelige og mindre hyggelige ting, men akkurat nå er det slik som dette jeg har det. Kan ikke oppsummere hele livet mitt i detalj, i et slikt lite innlegg. Jeg har til og med vært veldig aktiv. Har trent mye og regelmessig gjennom noen ti-år, og satset på en måte å leve på som skulle gi helsegevinst. Har hatt diverse jobber i mitt liv, traff mennesker via dem, og kom godt over ens med de aller fleste. Har vært glad i å omgås dyr og barn. Har alltid hatt mange "solskinnsvenner", eller bekjente som det heter. Og ettersom livet forrandret seg en liten håndfull gode venner. Så skjedde det noe. Jeg ble syk. Mange omganger på kursing og omskolering, jeg trivdes rimelig bra, men helsen ble værre. Til sist gikk det ikke lengre.

I forhold til de vennene jeg hadde; jeg har prøvd lenge å holde på som jeg pleide å gjøre. Sprengte mine egne grenser for å fremdeles kunne holde følge. Men vi gled i fra hverandre. Kanskje de ikke var så gode venner som jeg trodde da jeg var frisk? Jeg vet hva jeg har gjort i forhold til å ha dem; alt jeg kan. Til sist orket jeg ikke å forsøke å henge på mere.

Jeg trenger venner som ikke har det voldsomme tempoet, som ikke skal rekke alt og fylle alle "rollene" til punkt og prikke. Fulle jobber, fullt aktivitetsprogram for seg og ungene, hus som skal skinne og boller som skal bakes. Jeg kan ikke leve et slikt blankpusset liv. Og jeg er helt sikker på at det finnes mange som tenker som meg, det er bare litt problemer med å finne dem.

Jeg er ikke et negativt sutremenneske. Har forsøkt alt jeg kan tenke meg at jeg kan gjøre, men helsa bestemmer tempoet mitt. Inntekten bestemmer ganske mye ellers. Jeg er klar over at jeg kan tjene opp til et visst beløp, og det er målet mitt å kunne komme ut i en liten jobb av positiv art en gang. Nøkkelordet er helse,- eller mangel på sådan.

Når alt har vært tungt lenge, og det blir tyngre - da er det ikke mulig for meg å "bare" ta et skritt ut i aktivitet - og så er det løst. Jeg er nederst i kjelleren. Jeg må gå trinnene i stigen gradvis. Og akkurat nå er det mangelen på mennesklig kontakt, som er den store bøygen. Jeg svarer på tråder på nett, har en viss komunikasjon, men det kan ikke på noen måte sammenlignes med gode smil og øyekontakt. Jeg har vært medlem lenge på de større nett-stedene. Når man har snakket om alt som ligger en på hjertet i det daglige, er det ganske tomt å fortsette å være der. Nettet skal være en adspredelse, syns jeg. Ikke et sted hvor jeg må leve cyber-livet mitt, i ensomhet foran skjermen. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil leve blant levende mennesker, og i virkeligheten. Å kjenne noen som jeg kan gå på et lite besøk til. Ha gode samtaler med og le sammen med. Klappe katten hos og leke med en pludrende baby hos. Gå tur med. Hjelpe til med å skrape båten, vaske bilen for den delen... Sånne småting som er sosialt og hyggelig. De ønsker jeg meg.

Jeg tar alt dere skriver til etterretning, og takker så mye for forslagene som kommer. Noe av det skal helt sikkert prøves. Må bare stable beina litt under meg. Orke å gå ut og se folk i øynene. Finne frem musklene i ansiktet, som lager det som heter smil.

Våren og sommeren er en vanskelig tid. "Alle" er yre, alle styrter ut og skal være sosiale...har ventet så lenge på at det skal gå mot sommer. Samvær er det folk tenker på. Det blir en veldig kontrast.

[Gjest Gjest]

Prøve treff på KG forumet? Oslo er iverfall mye fart i virker det som, Haugesund vet jeg det er et par her fra (), og ellers så koster det ikke mange tastrykkene å gi det et forsøk. Finn et par filmer du er interessert i å se, og se om du får napp

Har en profil på aktivitesvenner jeg og, men den har blitt sørgelig lite fulgt opp i det siste.