Hva vil det si: trenger tid

[Gjest Gjest_Trist_*]

Hei. Brøt opp med kjæresten min for ca en mnd siden, hadde vært fastlåst i fler emnd og føltes som den rette tingen og gjøre. Snakket så vidt sammen de første ukene, og da føltes alt greit. Litt trist og rart, men riktig. Så traff vi hverandre og hadde en super kveld sammen, plutselig var den gode stemminigen tilbake, de fine samtalen, kjærtegnene, forleskelsen alt. Og mer jeg tenkte på det, jo mer følte jeg at jeg ville ha han tilbake, at vi kan komme igjennom en kiip periode. Snakket med han om det også, og han følte også at stemmingen var endret seg, men han trengte tid og kunne ikke bare kaste seg inn i noe. Jeg er veldig inpusliv og vil at alt skal skje fort fort.. Mens han er T R E G og alt tar veldig langt tid for han, og kan ikke bare bestemme seg for å satse sånn over natta...

Så har det vært en periode med mye meldinger, mailer og sånn frem og tilbake. Jeg blir litt "panisk" når det er sånne ting, har masse å si og vil ha svar, NÅ! Mens han trekker seg mer unna og synes det blir "mas"... Når vi har truffet hverandre så er alt supert. Jeg vil jo bare at vi skal bygge videre på det, mens hans mener vi må få avstand også ta det derfra. Jeg er jo sikker på at mer avstand bare vil gjøre at det ikke kan bli bra... Vil egentlig bare at han skal si rett ut at det ikke blir oss, men det klarer han ikke heller å gjøre... Hadde en patetisk runde for noen dager siden der jeg ba han ta meg tilbake, og gi oss en ny sjanse. Han sier at akkuratt sånn ting har blitt de siste tiden så må han få avstand og tenke og kjenne på følelsene...

Jeg skjønner ikke hvordan man skal få lyst til å finne tilbake til hverandre uten kontakt... Er det egentlig noe man bare sier for å slippe å si at det er slutt?? Han vet han hadde gjort det 100 ganger letter for meg om han bare hadde sagt rett ut at det var slutt. Han sier han jobber 24 t i døgnet for å ikke tenke på meg, så hvordan skal det kunne ordne seg da...

[Gjest Gjest]

Hei. Brøt opp med kjæresten min for ca en mnd siden, hadde vært fastlåst i fler emnd og føltes som den rette tingen og gjøre. Snakket så vidt sammen de første ukene, og da føltes alt greit. Litt trist og rart, men riktig. Så traff vi hverandre og hadde en super kveld sammen, plutselig var den gode stemminigen tilbake, de fine samtalen, kjærtegnene, forleskelsen alt. Og mer jeg tenkte på det, jo mer følte jeg at jeg ville ha han tilbake, at vi kan komme igjennom en kiip periode. Snakket med han om det også, og han følte også at stemmingen var endret seg, men han trengte tid og kunne ikke bare kaste seg inn i noe. Jeg er veldig inpusliv og vil at alt skal skje fort fort.. Mens han er T R E G og alt tar veldig langt tid for han, og kan ikke bare bestemme seg for å satse sånn over natta...

Så har det vært en periode med mye meldinger, mailer og sånn frem og tilbake. Jeg blir litt "panisk" når det er sånne ting, har masse å si og vil ha svar, NÅ! Mens han trekker seg mer unna og synes det blir "mas"... Når vi har truffet hverandre så er alt supert. Jeg vil jo bare at vi skal bygge videre på det, mens hans mener vi må få avstand også ta det derfra. Jeg er jo sikker på at mer avstand bare vil gjøre at det ikke kan bli bra... Vil egentlig bare at han skal si rett ut at det ikke blir oss, men det klarer han ikke heller å gjøre... Hadde en patetisk runde for noen dager siden der jeg ba han ta meg tilbake, og gi oss en ny sjanse. Han sier at akkuratt sånn ting har blitt de siste tiden så må han få avstand og tenke og kjenne på følelsene...

Jeg skjønner ikke hvordan man skal få lyst til å finne tilbake til hverandre uten kontakt... Er det egentlig noe man bare sier for å slippe å si at det er slutt?? Han vet han hadde gjort det 100 ganger letter for meg om han bare hadde sagt rett ut at det var slutt. Han sier han jobber 24 t i døgnet for å ikke tenke på meg, så hvordan skal det kunne ordne seg da...

Virker som ikke vil ha noe mere med deg å gjør... eller at han har deg på gress.

[Embla s]

Skjønner frustrasjonen din, samtidig: folk er forskjellige. Noen er impulsive, andre trenger faktisk tid for å kjenne etter og tenke. Det kan jo være at bruddet var såpas opprivende for ham, at han føler det ikke er riktig å hoppe inn i det igjen uten at han har fått en tid alene uten deg slik at han kan finne ut av ting og få noen svar for seg selv. Hvis han da tar deg tilbake kan du jo være rimelig sikker på at han er skikkelig dedikert Samtidig kan det jo også hende at dette er en feig måte han bruker for å slippe å avvise deg direkte og for å gjøre brudd-fasen mer "snill".

Han har jo også gitt deg et klart svar: Dere er ikke lenger kjærester og han vil ikke bli sammen med deg igjen nå, men han utelukker ikke at han kan forandre mening senere. Det beste du kan gjøre er vel å forholde deg til dette og ikke drive han lenger fra deg ved å ikke respektere ham og det han sier han trenger.

Må også føye til: Du sier du brøt med ham for ca en måned siden fordi forholdet virket feil, og at dere kun var fra hverandre et par uker før dere møttes og du ble forelsket og alt plutselig føltes riktig igjen. Du skal ikke se bort fra at han skremmes av at dine følelser kan skifte så veldig og så fort. Hva med alt som var feil - hvordan vet du at disse tingene ikke lenger vil bli et problem hvis dere blir sammen igjen?

Endret 24. april 2008 av Embla s

[Gjest TS]

Kan godt hende at han er helt ferdig, prøver jo å instille meg på det. Men samtidig så kjenner han med så utrolig godt at han vet at er det noe han må være med meg, så er det ærlig. Han hadde gjort det 1000 ganger letter for meg om han hadde kunnet si at han var sikker på at det var rett at det var slutt. Og det vet han, og han er ikke typen til å ville ha noen på gress.

Vi er ganske forskjellige som typer på veldig mange måter, jeg er nesten hyperaktiv og veldig til å vise følelser, kan gå fra super happy til super sint til super happy igjen på 10 min, mens han er veldig traust og trygg. Blir aldri sint, bare irritert en gang i blandt når han synes jeg er litt vel mye.. Det har bla ført til at vi aldri har kranglet, og jeg er engentlig en som trenger en utblåsning en gang i blant, så han har fått 6 års frustrasjon servert på e-post, hehe. Skjønner det kunne bli litt mye kanskje.

Vi har vært sammen i 6 år, og egentlig hatt det veldig fint, jeg er den gale og ville som holder spenningen i gang og han er den trygge som holder oss på bakken.. Hovedsannheten til bruddet er nok at jeg ble betatt av en annen (det vet han ikke) men jeg gjorde aldri noe med den andre. Aner ikke hva han heter en gang, var kun lange blikk og flørting i kantinen. Men ble nok noen dagdrømmer ut av det og at jeg ikke holdt forholdet i gang på samme måte som før (høres kanskje ut som om vi ikke passer sammen, men vi har vært sammen i over 6 år og er egentlig ett velsmurt maskineri), og betraktet han kanskje som litt treg og kjedelig... Og i og med at jeg er ganske inpulsiv så fant jeg ut at det var best det ble slutt.... Dumme dumme meg....

Skulle bare ønske at han ikke stod å holdt rundt meg mens han gråt og sier: jeg trenger tid.... Skulle ønake han kunne si at vi to var historie

[Gjest Jente37]

"Trenger tid" er mannfolk-språk for: "jeg gjør det slutt med deg. Men jeg er så feig at jeg ikke tør si det med rene ord. Derfor "trenger jeg tid". Så kan jeg holde på med det jeg egentlig vil (les: feste, kamerater, sjekke andre damer med god samvittighet) mens du sitter hjemme og tror du gjør meg en tjeneste ved å gi meg albues-rom...."

[Mann 42]

"Trenger tid" er mannfolk-språk for: "jeg gjør det slutt med deg. Men jeg er så feig at jeg ikke tør si det med rene ord. Derfor "trenger jeg tid". Så kan jeg holde på med det jeg egentlig vil (les: feste, kamerater, sjekke andre damer med god samvittighet) mens du sitter hjemme og tror du gjør meg en tjeneste ved å gi meg albues-rom...."

I akkurat dette tilfellet er det kanskje mer man-speak for "Jeg prøver å komme over dette her, og jeg tror ikke jeg er klar for en runde til, selv om jeg liker deg veldig godt. Det var faktisk du som dumpet meg. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det."

[aline]

Må også føye til: Du sier du brøt med ham for ca en måned siden fordi forholdet virket feil, og at dere kun var fra hverandre et par uker før dere møttes og du ble forelsket og alt plutselig føltes riktig igjen. Du skal ikke se bort fra at han skremmes av at dine følelser kan skifte så veldig og så fort. Hva med alt som var feil - hvordan vet du at disse tingene ikke lenger vil bli et problem hvis dere blir sammen igjen?

Dette er det som slår meg også, dersom det var du som gikk ts, så har du faktisk dumpet ham! For ham kan det ha kommet som lyn fra klar himmel, etter ett forhold på 6 år som han kan ha trodd skulle vart resten av livet hans.

Så kommer du og river det opp, kaster det i søpla og gjør det klart at forholdet ikke er det du ønsker, han blir vel mest sannsynelig såret men prøver å tilpasse seg så godt som mulig.

SÅ kommer du igjen, finner tilbake til følelsene, angrer på at du gikk, og krever eller forventer egentlig at han skal kunne gå tilbake like lett som du kan.... Egentlig er det blodig urettferdig det du ønsker av ham!

Du føler mye, er en litt sånn berg og dalbane-person?

slik er jeg også, så jeg skjønner din handling, for jeg vet jeg har gjort akkurat det samme selv, flere ganger. (ikke etter 6 år riktignok, men likevel gjort det samme, og angret).

Det du ikke ser, er at du kan ha ødelagt MYE av hans tanke om fremtiden, den dagen du brøt ut! Du endret hele hans tanke for hvordan han skulle ha det fremover, hvem han skulle ha i livet sitt, følelsen av trygghet og at han hadde funnet den han ville dele livet med. Plutselig blir det revet vekk under føttene hans.

Hvilken grunn har han NÅ til å stole på at du ikke gjør det samme igjen?

Dersom han bare snur på flisa og blir sammen med deg igjen, skal han da gå rundt på nåler hver dag fremover i redsel for at du skulle finne på å gå igjen? Hva skjer neste gang du finner ut at du vil noe annet, vil du igjen dumpe ham? og ønske ham tilbake når du får tenkt deg om?

at han trenger å få tid, skjønner jeg innmari godt!

Han trenger vel tid til å komme over bruddet enda, for selv om du har ombestemt deg, så har du likevel gjort det slutt med ham og såret ham. HAN trenger å finne ut hva han vil. Fra bruddet og frem til nå, har han ikke hatt noen valg, du har ikke ville hatt ham, nå, før han har kommet seg over bruddet, vil du ha ham tilbake.... han derimot har det sikkert fremdeles vondt og utrygt.

GI ham tiden han ber om, respekter at han ikke er som deg, og tenk over at du kanskje ikke ville snudd like raskt du heller, om det var du som hadde blitt dumpet av en som du var veldig glad i og som du trodde var livspartneren din.

I akkurat dette tilfellet er det kanskje mer man-speak for "Jeg prøver å komme over dette her, og jeg tror ikke jeg er klar for en runde til, selv om jeg liker deg veldig godt. Det var faktisk du som dumpet meg. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det."

Nemlig, og det kan virke som hun enten har glemt litt at hun faktisk har dumpet ham!

eller at hun ikke riktig tenker over at hun kan ha såret ham utrolig, go gjort ham usikker, rokket ved tryggheten i forholdet.

[Gjest Jeg har gjort det samme!]

Herregud, trodde ikke mine egne øyne da jeg leste denne tråden. For en måned siden gjorte jeg akkurat det samme, av nesten de samme grunnene. Angrer sykt mye nå, tenker på han hele tiden. Men han har natulig nok gått fra å elske meg over alt på jord, til å nå være veldig usikker og ville "ha tid"... Det gjør så vondt, og jeg føler meg som verdens dummeste person.

Jeg mener imidlertid at det kan komme noe godt ut av dette også. Hvis han skulle finne ut at han vil satse på meg allikevel, vet jeg at jeg aldri i livet kommer til å gjøre dette igjen. Nå vet jeg jo at livet med han er tusen ganger bedre enn uten, noe jeg ikke innså da vi var sammen. Jeg føler jeg har lært litt på dette i grunn.

Er det nå engang slik at han ikke vil ha noe mer med meg å gjøre, annet enn rent vennskapelig, vet jeg at jeg må gå videre. Jeg greier heller ikke å være venn, det blir så vondt når han får seg ny kjæreste. Skulle jeg være så heldig å finne kjærligheten igjen vil jeg nok tenke meg både to og tre ganger om før jeg faktisk slår opp med en flott fyr jeg elsker, bare fordi jeg selv har en dårlig periode.

Det er litt vondt å være svært humørstyrte mennesker som oss. Jeg er i overkant styrt av følelser og impulser, og ser liksom ikke konsekvensene av det jeg gjør før etterpå. Det er i grunn en forbannelse jeg gjerne skulle blitt kvitt. Han er den rolige stabile mannen, som jeg i mitt stille sinn har tenkt at var litt for kjedelig for meg. Nå ser jeg at hans stabile rolige vesen var svært godt for meg, og har gjort meg på mange måter til et bedre mennesker.

Krysser fingrene for at han fremdeles er utrolig glad i meg, slik han en gang var. Men hvis ikke vet jeg at jeg kommer til å angre på dette feilgrepet i lang tid, og jeg har ingen andre å skylde på enn meg selv...Stupid stupid!!

[W. Wallace]

I akkurat dette tilfellet er det kanskje mer man-speak for "Jeg prøver å komme over dette her, og jeg tror ikke jeg er klar for en runde til, selv om jeg liker deg veldig godt. Det var faktisk du som dumpet meg. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det."

Jepp, eller man-speak for: "Hold kjeft i tre sekunder, du kveler meg med alt maset ditt."

Det første som slår meg er at all masingen din bare driver han enda lengre bort. Det virker kanskje sånn på film, men i virkeligheten er alle disse romantiske gestene og fine ordene ofte bare avstandsskapende. Kjøl deg ned og la han ta sin avgjørelse i fred og ro.