tror mannen vil velge jobben sin fremfor meg og barna

[camilla*]

uff, så var det min tur til å blåse ut da..

Mannen min byttet jobb for et års tid siden. Dette mye pga at han trivdes ikke og det ble veldig lange dager. Noe som gikk ut over humøret og oss hjemme.

Nå trives han kjempegodt på jobb. Men jobber en hel masse. Noen ganger tar han jobben med hjem, og sitter utover kveld/natten for å få det ferdig til møte dagen etter.

Andre ganger er han på jobb. Han kommer gjerne hjem ved 21-tiden og sovner på sofa.

Egentlig skulle han være hjemme i 16-tide hver dag.

Så egentlig er dette likedann som i den forrige jobben hans, med unntak at han trives godt.

Vi har to barn sammen på ti år. (vi er i midten av 30-årene) Han er aldri med på trening/kamper. Foreldremøter ol. En sjelden gang spiser vi kveldsmat sammen alle fire.

Kommer han hjem før ni, så kan han bare reise seg fra bordet og si han MÅ se ni-nyhetene. Da er altså nyhetene viktigere enn oss andre (familien hans)

Han sovner da med en gang..så det er ikke noe nattakos ol til barna - eller meg.. Jeg legger meg alene så og si hver kveld.

Nå fikk han tilbud om en jobb hvor han ville være 2 uker borte og 2 uker hjemme, fri alle helgene, 5 uker ferie og fri alle røde dager.

(dette er ikke nordsjøen)

Lønnen vil være tilnærmet lik den han har i dag, dvs litt under. Men til gjenjeld vil han ha mye fri og vi vil se mere til han.

I mange år har han snakket om en slik jobb, og at han ønsker seg det. Han har gått noen kurs ol for å "bygge opp CV " til at han blir mere attraktiv.

For oss hjemme så vil dette føre til at han er mindere sliten. (snakket med noen som jobber der og det er ikke en job som sliter deg ut)

han har mere tid til å være sammen med barna sine, følge dem opp. De vil føle at han tar mere del i deres liv.

Vi har mere tid sammen, og jeg vil tro at nærhet ol som vi ikke har idag siden han er så sliten vil ta seg opp.

Så jeg ble kjempeglad, og så bare positivt på dette.

Fra å være borte hele uker hver mnd, så ble det bare to uker hver mnd. En nedgang i lønn klarer vi, - om det blir det- og jeg selv synes det er verdt det. Han er mere materialistisk, og sliter fært med å godta å gå ned i lønn. Han ser ikke at fritiden vil veie opp for dette.

Muligheten for at han kan "jobbe litt" når han har friperiodene er jo tilstedet i den jobben han har nå- men da at han velger selv antall timer. Ungene går på skole så om han jobber fra 7-15 noen dager er det ok for meg, hvis han selv "absolutt" føler han må.

Men - nå er han i tvil. Han trives så godt i den nye jobben så han vurderer å bli der. Han setter da det å jobbe mye, foran familien, meg og barna føler jeg.

Nå har jeg i mange år strukket meg langt for han og jobbingen hans - synes jeg selv. Han sier og at de andre har ikke det slik hjemme, og han vet han er heldig.

Men nå er jeg faktisk lei av dette. Jeg ønsker en mann som er tilstedet i livet mitt, har fritid han vil bruke med familien og bruker tid og følger opp barna sine.

Men jeg kan ikke overstyre valget han tar.

Men valget hans viser meg at det er ikke jeg og ungene som er viktige i livet hans.

har før vurdert å pakke og dra. Men føler på det pga barna. Men nå tenker jeg at jeg bare skal la han ta valget sitt. Velger han jobb- så velger jeg å dra.

Føler meg slem som sier det, ovenfor ungene mest. Vet jeg vil gråte så hjertet brister. Men tror ikke jeg orker å leve et langt liv med en som "aldri" er tilstedet.

[Rosalie]

Jeg hadde ikke orket å leve med en mann som bare spiste, jobbet og sov hjemme. Så dersom han valgte bort "den andre jobben", et valg han jo må få ta, så hadde jeg bedt om separasjon. En mann som jobber så mye, vil faktisk se mer til barna sine som samværsforelder enn slik det er i dag, da han vil tvinges til å ta ansvaret for de minimum en dag i uka og annenhver helg.

[camilla*]

det er vel slik jeg har tenkt og.

Bortsett fra at det vil bare bli annenhver helg, mest sannsynlig med den jobben han har nå.

Unner ikke barna å være skilsmissebarn, men klarer bare ikke leve i et ekteskap som ikke er noe.. Og nå kan han faktisk velge...

[angeleyes]

Uff. Dette høres ikke særlig greit ut. Skjønner at du ikke orker at han aldri er der. Det er jo ikke noe ekteskap.

Det er bare en ting jeg har lyst til å si. Jeg går ut i fra at han vet hvordan du føler rundt dette at han jobber så mye. Du skriver jo at han vet at du er svært tålmodig i forhold til dette... Da ville jeg fortalt ham at velger han ikke den nye jobben så drar du. Det er viktig at han vet konsekvensene av hva han velger så han vet hva han går til. Kanskje får han opp øynene for deg og barna når det plutselig er en mulighet for at dere ikke kommer til å være der lenger? Kanskje er det denne bevisstgjøringen han trenger for å skjønne dette?

Uansett, lykke til

[camilla*]

Han vet at jeg synes han skal bytte jobb. Jeg har fortalt hvordan et familieliv bør være for meg. Og hvordan vi har det nå. (regner med at han ikke ser det slik selv)

Men - jeg har ikke sagt at jeg drar om han ikke bytter jobb.

Synes det er å bytte jobb på "feil premisser". Da bytter han fordi han MÅ og ikke fordi han VIL. Vil jo ikke "true" han til jobb-bytte heller.

Han vil føle at han presses, han våkner ikke av det.

Det går vel på at jeg synes HAN skal velge ut ifra hva han ønsker. Men sant det..han ønsker både jobb,kone og barn... Og det er forenelig med ene jobben men ikke andre for meg, nå som vi har et slikt valg.

Og han bør jo selv få velge hvilken jobb han vil ha synes jeg. Så ut fra hans prioritering ser jeg hva som skjer med oss..

Er det helt feil å tenke slik?

han skal svare på om han tar jobbe eller ikke etter helgen.

[Fluffie]

Har han mulighet for aa jobbe mindre der han er naa? Altsaa, om han blir i sin naavaerende jobb, men sier nei til aa ta paa seg saa mye at han ikke faar vaert hjemme.

Jeg tror nok du boer la han faa vite at det vil faa konsekvenser om han ikke bytter jobb, eller evnt. holder seg til mer normale arbeidstider saa han faar tid til familien. Du kan si hva du oensker saa mye du vil, men om du ikke setter foten ned saa vil han ikke se alvoret foer du er borte. Han er vant til en taalmodig dame, og regner sikkert med at du vil fortsette med det.

Saa jeg raader deg til aa si at han kan velge hvilken jobb han vil ha, men at dersom han oensker aa ha med deg og barna videre, saa maa han prioritere dere og heller holde jobben til jobben og passe paa arbeidstiden. Du presser han ikke til aa velge en annen jobb, men at dersom han blir der han er saa maa han gjoere om paa arbeidsdagen, og gjoer han ikke det, saa har dere ingen framtid sammen.

Og for aa vaere helt aerlig, saa er det jo ikke mye til familie naar man ikke ser hverandre. Oensker han at barna skal tenke at pappa var aldri der? Og naar han er gammel, oensker han aa lure paa hvorfor barna aldri kommer paa besoek?

[Lissi]

Hei Camilla.

Vil si du er veldig smart som velger å gjøre det på denne måten.

Jeg satte ultimatum og fikk motultimatum. Dette gjorde at situasjonen ble uløselig. Jeg stod på mitt han på sitt. At jeg skulle sette ned foten og nekte han firmastart tålte han ikke. Det at vi har kranglet om dette i to år ser han ikke helt klart. Brutte løfter er ikke godt.

Endret 25. april 2008 av Lissi33

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er trist at noen velger bort sin egen familie til fordel for jobb. Trist for deg, men aller mest for barna vil jeg tro. En mann som ikke har interesse av å være tilstede under barnas oppvekst hadde jeg ikke orket å satse resten av livet mitt på. Da blir det jo kanskje bedre at han blir samværspappa og gir de full oppmerksomhet annen hver helg og i ferier.

Jeg ville absolutt fortalt han om konsekvensen av valget han skal ta. Dette fordi han da vet hvor mye hans valg spiller inn på alles livssituasjon. Om det er et slags nederlag for deg at han velger bort en jobb han vil ha for ikke å miste dere.....ja, bit det i deg. Da viser han jo at han setter dere først.

Å si det i ettertid, etter at han kanskje beholder den jobben han har nå ser jeg ikke noe poeng i. Gi han et bilde på hvordan du og ungene ser fremtiden og la han ta valget ut i fra det.

[Gjest Gjest]

Kan jeg spørre hva han jobber med? Er bare litt interessant at noen kan bli så oppslukt av noe.

[camilla*]

Vi har snakket sammen. Jeg tok til meg rådene fra flere av dere.

Sa ikke at jeg ville gå om han ikke bytet jobb, men at om han valgte den han har idag så må han nedprioritere den, og bruke mere tid på oss.

At jeg ikke orket å ha det slik vi har det nå idag.

Han må kunne leve det livet han ønsker, men han må også huske på at jeg har et liv, barna har et liv. Vi er ikke her pga han. Så om ikke han og jeg kan samarbeide om hvordan vi ønsker å ha det så fungerer ikke dette ekteskapet.

Det satte en støkk i han, selv om han prøvde å tulle det bort med "hvem har satt griller i hodet på deg nå da?"

Han velger å bli i den jobben han har. Han skal prøve å trappe ned jobbingen og bruke mere tid på oss. Jeg ha hørt de ordene før, så vet ikke om jeg tror på dem.

Jeg har ikke lyst til å gå, så jeg heller til å gi han en sjangse igjen. Vi har hatt utallige samtaler om denne jobbingen hans opp gjennom årene. Hver gang lover han det samme. Men jeg har aldri før sagt det slik jeg gjør nå.

Men hvor lang tid bør jeg gi han før jeg ser at han klarer å "omvende" prioriteringene sine?

Han tok det til seg idag, men jeg er redd det er glemt i morgen. Kan jo ikke gå og snakke om det "hele tiden" heller.

[Alice Ayres]

Jeg vil snu litt på flisa og gratulere mannen din som har funnet en såpass fantastisk jobb. Etter min mening må jo dette være det beste som finnes - jobbmessig og livsmessig - nemlig å ha en jobb som en trives med og som man synes er så spennende og givende at jobben blir en del av den man er, og ikke et nødvendig onde man må holde ut mellom søndag og lørdag.

Det virker imidlertid som om din mann strever med å finne en balanse. Jeg har selv hatt en jobb hvor jeg arbeidet mer enn jeg har gjort noensinne, men hadde mer overskudd enn jeg noensinne har hatt - både før og siden. Jeg jobbet 10 til 12 timer glatt! Det er nemlig fullt mulig å kombinere såpass lange arbeidsdager med familie. Løsningen er å begynne før. Har mannen din den muligheten? La oss si at han begynner på jobb klokka 5 om morgenen, og kommer hjem klokka 4. Han har da mange timer igjen som han kan tilbringe med familien sin. Hvis han legger seg klokka 10, har han tilbragt fem timer (avhengig av reisetid til jobb) med familien - noe som er mer enn de fleste gjør.

Det eneste som skurrer litt hos meg når det gjelder mannen din og trivsel med jobb, er at det ser ut som om han slites ut? Hvis dette er tilfelle, er det ikke sikkert jobben er så bra som han tror. Eller kanskje han slites ut fordi han føler at han blir trukket i flere retninger på en gang?

Jeg vil råde deg til å sette deg ned sammen med mannen din og lage en tidsplan. Kanskje virker dette litt dumt, og du kan nok regne med å møte litt motstand, men jeg tror at dette kan virke på lang sikt. Lag en timeplan, nesten en sånn som man har på skolen. Sett opp at han for eksempel går på jobb klokka 5 og kommer hjem klokka 4, eller på jobb klokka 6 og hjem klokka 5. Uansett. Lag en timeplan, og hold dere til den med så lite slingringsmonn som mulig i begynnelsen. Etter en tid, vil denne timeplanen bli så innarbeidet at den vil være som en selvfølge.

Dette fungerte for meg. En jobb er nemlig ikke noe som skal være adskilt fra livet ditt. Den skal være livet ditt.

Lykke til.

Regneleif

Endret 24. april 2008 av Alice Ayres

[camilla*]

Gode råd og meninger Alice.

Han har funnet en jobb han trives i, eller mest, miljøet der.

Han jobber fra 7-15, er en times reisevei, så han drar hjemmefra 6, skal være hjemme 16. Han bruker lang tid på morgenen, og står opp kl. 5.

Så å begynne tidligere vil bli tøft for han. Han har selv snakket om å møte på jobb 6.30, og da stå opp 4.30. Ikke for å forskyve arbeids-dagen, men for å "gjøre i orden" en del før de andre kommer. Han har ansvar for å tilrette legge en del jobb for de andre.

Uansett sovner han mellom 21-og 22. Dette er samme tid som ungene legger seg. (prøver å legge dem 21)

Så alene tid mellom han og meg eksisterer så og si ikke. Er det noe så sovner han midt i setningen/kosen..

Samtidig MÅ han se nyhetene kl 21 og dermed er det jeg som ordner igjen med at skolesekker er ok, tenner pusset, nattakos i sengen ol. Han tar nattakysset liggende på sofane før ungene går på rommet. Og så sovner han foran tv. Så jeg legger meg alene hver kvled. Dette har jeg tatt opp, men han klarer ikke snu på det.

Han er sliten. Det er mye krav, budsjett og tidsfrister som skal holdes. Samtidig skjønner han nok at han ikke fungerer bra nok hjemme. Kan hende han blir dratt i to retninger, kan hende jobben krever for mye. Når jeg spør sier han at det sliter på han at de ikke blir enige med ting på jobben, som han har ansvaret for og som de andre er avhengig av at han ordner, men hvor sjefene "holder igjen".

Samtidig har han mange planer/prosjekter med huset vårt, som jeg synes vi kan legge til siden. Heller bruke tiden hjemme sammen. Men han klarer ikke legge de vekk. Han skal prestere hele tiden. Så kommer han hjem i normal tid så forsvinner han til noen prosjekter. Og å ta med ungene der synes han er slitsomt. Da bruker han så mye lenger tid. Å sitte med meg, prate ol er "bortkastet tid" for han. Jeg kan komme ut til han der han holder på, men skjønner at jeg "går i veien".

Jeg har sagt ifra hvilke dager jeg "trenger" at han kommer hjem kl 16. For å lette dagene mine med kjøring/henting på aktiviteter. Og jeg sier også ifra hvilke dager ungene er med venner hjem, og han dermed kan jobbe lenger uten at det går ut over dem.

Slik jeg føler det blir ikke dette tatt hensyn til. Men som han sier så kan man ikke planlegge overtid slik de har det nå. Brått skjer det noe, og da MÅ han være der.

Det som er rart er at de andre kan bare gå hjem. Jeg mener at han kan la dette rulere mellom alle. Men da kommer han med at "de skal hente i barnehage/sfo, for de har sine faste dager å hente/bringe ol ". Da igjen ser jeg at de andre tar hensyn til familien først, mens min mann tar jobben. Hva med våres barn som skal kjøres/hentes?

Og så er han så sinnsykt sliten alltid.

Ett eks - uten at det er et irritasjonsmomentet. Bare det å spørre om han kan rydde av bordet etter kveldsmaten er jo et ork for han. Da skal han ta det senere, og det blir ikke gjort. Slik som med alt annet. Han sovner.

Og når man blir så sliten, så er det ikke bra for kropp og helse mener jeg.

Men det er nå lite jeg kan gjøre med det, annet enn å ta alt hjemme og la han sove. Men da igjen er jeg tilbake til at jeg ikke orker et slikt liv.

Men skal tenke littt, og kanskje vi kan få snakket litt om det helgen, å få laget en timeplan/oversikt. Som han må følge på lik linje med at de andre henter faste dager på sfo..

Han sliter veldig med å finne balansen mellom jobb og fritid/familietid ja.

Og da er det lettere å ta jobben, for hjemme ordner jo jeg uansett.

[Gjest Gjest]

Han hadde ikke jeg orket å leve med! Greit nok at han må få ha en jobb han trives med, men det må også være en jobb resten av familien "trives" med. Med den jobben han har nå, så lider dere trolig alle sammen (utenom han), og da burde den vært utelukket allerede, og dermed er det bare et valg igjen.

Jeg har selv levd slik da ungene var små. Alltid alene om alt, fotballkamper, foreldremøter, klassefester, juletrefester osv. Og ikke minst; kontakt med vår omgangskrets. Jeg var alltid 5. hjulet på vognen blant de parene vi kjente, og etterhvert ble jeg lei av det og søkte heller etter single venner. Til slutt hadde han et liv, og jeg et liv. Vi gjorde ingenting sammen, han hadde ingen kontakt med sine venner, og jeg hadde nye venner som han ikke kjente engang.

Det sier seg vel selv at dette ikke gikk i lengden. Hva er vitsen med å være en familie hvis man er alene om alt??

Gi han et ultimatum, og hvis han velger jobben framfor deg, så tror jeg at jeg hadde gitt han opp og levd mitt eget liv.

[Gjest *Mim*]

Dette høres ikke bra ut i det hele tatt. Du er forståelsesfull, og har grepet det an på en fornuftig måte, synes jeg. Får håpe at han forstår alvoret, men jeg er redd for at han fornøyd med situasjonen sånn den er nå.

Hvis det fortsetter på samme måte, er det ikke bra for noen av dere. Da hadde jeg vurdert å gå fra ham, men om det er riktig vet bare du.

Hvordan fungerer helgene, forresten?

[camilla*]

Han hadde ikke jeg orket å leve med! Greit nok at han må få ha en jobb han trives med, men det må også være en jobb resten av familien "trives" med. Med den jobben han har nå, så lider dere trolig alle sammen (utenom han), og da burde den vært utelukket allerede, og dermed er det bare et valg igjen.

Jeg har selv levd slik da ungene var små. Alltid alene om alt, fotballkamper, foreldremøter, klassefester, juletrefester osv. Og ikke minst; kontakt med vår omgangskrets. Jeg var alltid 5. hjulet på vognen blant de parene vi kjente, og etterhvert ble jeg lei av det og søkte heller etter single venner. Til slutt hadde han et liv, og jeg et liv. Vi gjorde ingenting sammen, han hadde ingen kontakt med sine venner, og jeg hadde nye venner som han ikke kjente engang.

Det sier seg vel selv at dette ikke gikk i lengden. Hva er vitsen med å være en familie hvis man er alene om alt??

Gi han et ultimatum, og hvis han velger jobben framfor deg, så tror jeg at jeg hadde gitt han opp og levd mitt eget liv.

Mye likt i det livet jeg har nå. Men jeg synes det er så vanskelig å gå, selv om jeg innerst inne tror det kan være rett for meg. Men ungene?

Joda, han skuffer dem og..

Men virker som han gikk godt inn i "tenkeboksen" sin i går. Vet bare ikke hvor lang tid jeg skal gi han før jeg skjønner jeg har "tapt"..

[camilla*]

Dette høres ikke bra ut i det hele tatt. Du er forståelsesfull, og har grepet det an på en fornuftig måte, synes jeg. Får håpe at han forstår alvoret, men jeg er redd for at han fornøyd med situasjonen sånn den er nå.

Hvis det fortsetter på samme måte, er det ikke bra for noen av dere. Da hadde jeg vurdert å gå fra ham, men om det er riktig vet bare du.

Hvordan fungerer helgene, forresten?

I helgene sover han en del. Ellers så holder han på med "prosjektene " han har her hjemme. (som igjen, jeg synes vi kan droppe for å ha mere tid sammen. Men han skal nå prestere hele tiden. )

Er ikke med på kamper til ungene. Kjører/henter ikke i bursdager/hos venner. Ungene har ofte venner her , også med overnatting. da tenker ikke de så mye på at han ikke er tilstede.

Han kommer inn og spiser middag med oss når vi sier den er ferdig - om han har tid da, og ikke er "midt oppi noe".

Sovner på sofaen foran tv om kvelden.

Er ungen på overnatting hos venner, så gjør han sitt og jeg mitt. Ber jeg om at vi gjør noe sammen, så har han så mye han må ordne med fordi han jobber hele uka. Han vil ikke "kaste bort" tiden sin.

Hender han har med papirer hjem fra jobb som han sitter med i helgen.

En fredag i mnd. har de møte på jobben på ettermiddagen, etterfulgt av pizza og øl. Da er han sent hjemme, og det orker han. Han går ikke på byn, drar hjem når de andre gjør det.

Endret 25. april 2008 av camilla*

[Lissi]

Han har jo valgt å priortere bort tiden med deg og barna. Jeg skjønner ikke hvordan du holder ut?? Dette er jo hårreisende. Eneste forskjellen her er at du har inntekten hans, og at han sover på sofaen om natta. Ellers er han jo ikke tilstede hverken fysisk eller mentalt.

Å du har en ring som gjør at du ikke har din frihet. Bare frustrasjon dag etter dag.

Er du sikker på at barna får det så jævli uten han? De er jo uten han uansett.

Hvordan kan han velge bort kontakten med barna sine?

Du bør la han lese denne tråden. Han trenger virkelig en skikkelig oppvekker.

Du gjør jo alt uansett. Du klarer deg jo utmerket.

Klem

[camilla*]

Ja jeg er jo alene om alt. Men jeg - vet - at ungene mentalt vil savne at vi er fire... selv om vi "aldri" er det i det daglige. De har vent seg til det, og godtatt at slik er det hos oss. Andre familier har det annerledes.

Økonomisk klarer jeg meg alene. frustrasjonene vil jeg nok slippe ved å være alene. Men jeg har ingen mulighet for å kjøpe noe her vi bor. Er kun hus her. Så jeg må flytte utenfor skolekretsen til ungene. Synes jo det også er uheldig for dem.

Men så er jo spørsmålet hva som er best for meg - oss (meg og barna).

Men jeg skal ta til meg noen råd herifra og snakke med han i helgen. Og så bør jeg vel gi han mulighet for å vise at han vil prioritere annerledes om han ønsker det. Ikke bare være noe han sier, men vise at han mener det.

For han sier han vil og at han skjønner det jeg sier.

[Gjest Piper]

Jeg ville tatt meg en skikkelig prat med mannen, og fått ahn til å forstå hvordan du føler det. Snakk i klartekst, for de ferreste klarer å lese mellom linjene. Det vil si at du må få sagt til han at dette sliter så mye på deg, at du nå faktisk vurderer å gå i fra han. Han velger familien bort hele tiden, og da kan du like godt være alene. Velger han jobben sin, så har han jo tatt sitt valg og du må ta ditt.

Barna vil klare seg, for jeg kjenner flere som har vært igjennom lignende, og de har fått det bedre etter at foreldrene gikk i fra hverandre.

[gaja]

Du sier at hvis du går fra ham så skal han ha annenhver helg og en dag i uka. Hva med å forlange at han er tilstede for ungene så ofte nå også? Sett opp datoer der han under ingen omstendigheter har lov til å jobbe overtid eller drive med egne prosjekter, men er tilgjengelig for ungene hele dagen. Det innebærer også at han f.eks. skal hente dem i barnehage/skole hvis de blir syke på hans dager osv.

Etterhvert kan du kanskje få ham til å tilbringe tid med deg også, men i første omgang ville jeg tvunget ham til å være sammen med ungene.