Konfirmasjon

[Gjest Anonym nå]

Det har vært skrevet mye om psykopater her inne, mange har spørsmål, andre har svarene, men heldigvis har veldig få opplevd det å leve med en psykopat over lengre tid.

Så heldig var ikke jeg… jeg levde med ondskapen i over 20 år før jeg ble fysisk fri, og enda 10 år før jeg ble mentalt fri.

Han har hatt slik en makt over meg, at jeg må passe meg for ikke å bli dratt inn i det igjen. Det hender han prøver å ta kontakt, men da må jeg bare avvise ham. Det føles vondt for han begynner å bli gammel, men jeg har ikke annet valg, jeg kan ikke lenger tillate at han skal kontrollere og ødelegge livet mitt!

Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles å leve med en psykopat, en kan nikke gjenkjennende til alle beskrivelser og symptomer, men det å leve med ondskapen kan ikke beskrives, det må føles.

(.... forkortet....)

Så kom den dagen jeg kunne flytte hjemmefra og kutte all kontakt… mamma kunne også flytte nå når hun ikke lenger behøvde å være redd for MITT liv.

Jommen sa jeg smør… vi ble begge utsatt for drapstrusler, drapsforsøk, tyveri, sjikanering… det hele endte med at jeg anmeldte ham til politiet, og vi fikk beskyttelse. Så ble det stille, han hadde funnet seg en ny samboer.

Etter noen år kom han krypende tilbake, han ba om tilgivelse og hjelp… samboeren hadde kastet ham ut! Og hjelp behøvde han. Han klarte ikke ta seg av økonomien på egen hånd, jeg måtte låne ham penger (som jeg aldri fikk tilbake), jeg måtte stille som kausjonist for ham, jeg måtte ordne ALT for ham. Han truet aldri, snakket ikke nedsettende til meg, og jeg trodde han hadde forandret seg. Det hadde han ikke! Den dagen han ikke lenger behøvde min hjelp falt han tilbake i samme mønster, og jeg måtte igjen rømme fra ham for å redde livet.

Den dagen han kjørte på min 6 år gamle sønn fordi han var sinna på meg, den dagen forsvant han ut av livet mitt igjen.

Han kom på besøk noen år senere for å gjøre alt godt igjen. Da satt han og fortalte hvor slem alle hadde vært mot ham, hvor snill han hadde vært mot oss, og hvor bra vi kunne ha hatt det sammen… men at han hadde tilgitt oss for alt vi hadde utsatt ham for.

Jeg kjente at alt knyttet seg i magen min, og jeg kastet ham ut! Han hadde blitt enda verre enn før, eller kanskje jeg bare hadde glemt hvordan han var?

Uansett: det som har reddet livet til oss berørte, er at vi har vært ”siv” hele livet. Vi bøyer oss lett når det blåser opp til storm, men retter ryggen med en gang vinden har sluttet å blåse.

Hadde vi vært ”trær” hadde vi ikke vært like føyelige, vi hadde stått i mot, men vi hadde brukket under de kraftigste vindkastene.

Når jeg leser dette, så ser jeg at det er rotete, og at jeg ikke har klart å formidle følelsene jeg hadde i denne perioden… det ER som sagt vanskelig å beskrive hvordan det er å leve med en psykopat.

Jeg vet bare at jeg nå har et veldig godt liv til tross for en del alvorlige helseproblemer. Jeg lever et liv uten anklager, manipulering, løgn og psykisk vold, jeg har aldri hatt det så godt som nå etter at han ikke lenger er i livet mitt, og tro meg… jeg er fullt klar over hvor godt jeg har det!

Dette innlegget skrev jeg for ca 2 år siden, og jeg tar det med nå for å vise hvorfor jeg hadde brutt med min far.

Men mye har forandret seg siden da...

Barna har blitt større, verden har blitt "mindre", og mulighetene for kontakt er mange.

For ett års tid siden fortalte barna mine at de hadde blitt kontaktet av bestefar på msn, at han ville han kontakt med dem, og at de ønsket å bli kjent med ham. De vet ingenting om min konflikt med deres bestefar. Alt de vet er at han bor langt unna og at vi har kranglet, men ikke om hva.

Jeg godtok kontakt mellom dem med noen krav (samtalene skulle loggføres, jeg skulle ha tilgang til loggen, og de skulle kutte kontakten uten spørsmål dersom jeg ba dem om det), og det gikk veldig bra en liten stund.

For å gjøre en lang historie kort, det viste seg at han bryr seg ikke om barna, han brukte dem for å komme til meg, og barna selv gjennomskuet ham.

Jeg behøvde ikke begrense kontakten, de ønsket ikke lenger kontakt med ham etter noen sleivspark fra hans side.

Nå skal barnebarnet hans konfirmeres (samme gutten som han kjørte på for 9 år siden), og han vil ikke ha bestefar i konfirmasjonen.

Noe på grunn av det som skjedde på msn, men også fordi han kjenner ham ikke, og føler at "han bryr seg ikke ellers, så hvorfor skal han bry seg nå?"

Men via andre har jeg fått høre at han har planer om å dukke opp helt uanmeldt til konfirmasjonen. Han har fremdeles kontakt med deler av sin eks-familie, og har fått informasjon fra dem om dato, tid og sted under påskudd av å skulle få en gave levert på døren, men han hadde visst røpet seg under en samtale, og nevnt i forbifarten at han gledet seg til å se overraskelsen i ansiktet mitt.

Det som skulle bli en gledens dag for familien kan derfor utvikle seg til det reneste marerittet!

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, kanskje jeg håper at frykten skal forsvinne dersom jeg setter ord på den?

Kanskje håper jeg på forståelse og oppmuntring, noen som sier: "opp med haka, dette kommer til å gå bra!" ?

Jeg vet ikke hva jeg er ute etter... alt jeg vet er at han har kommet inn under huden min igjen, og at jeg lever i frykt akkurat nå. Jeg er veldig redd for hva som kommer til å skje!

[Gjest Gjest]

Prøver å sette meg inn i din situasjon.

Er du redd for at han skal komme akkurat den dagen eller at han skal begynne å gjenoppta kontakten igjen. Eller begge deler?

[Gjest Anonym nå]

Prøver å sette meg inn i din situasjon.

Er du redd for at han skal komme akkurat den dagen eller at han skal begynne å gjenoppta kontakten igjen. Eller begge deler?

Han prøver jevnlig å gjenoppta kontakten via telefon og mail... da klarer jeg å avvise ham og er lite redd for den kontakten.

Redselen går vel på at han vurderer å oppsøke oss personlig, det har ingenting med selve anledningen å gjøre, den er bare et påskudd for ham til å komme.

Og hvis han kommer og er forurettet fordi han ikke er ønsket i selskapet vet vi aldri hva han kan komme til å gjøre...

[Gjest Første gjest]

Jeg har ingen erfaring med psykopater, men det første som slår meg:

Jeg tror du bør fortelle ungene dine om ditt forhold til din far.

Har dere mulighet til å være en annen plass konfirmasjonsdagen, slik at om han oppsøker dere finner han ingen hjemme. Feks ta inn på et hotell og leie lokal der?

[Gjest Gjest_Sympatia_*]

Har du noen å diskutere dette med, utenom oss her inne?

Går det an å alliere seg med noen "kraftige karer", som kan holde ham vekk den dagen, hvis han dukker opp?

Kanskje du skulle gi ham en klar og tydelig beskjed om at du har kontaktet politiet, at de er informert om ham og at han gjør best i holde seg borte.

Jeg vet ikke om dette kan vær en god ide, prøver bare å komme med noen mulige løsninger.

Virker som han er ute etter å plage nettopp DEG, så for all del, hold deg så kald og rolig du bare kan, for det virker som han er ute etter å opprøre deg. La ham ikke få den gleden.

[Gjest Anonym nå]

Det er riktig at det er meg han er ute etter å ta, og han bruker barna for å komme til meg.

Jeg har flere å snakke med dette om (mann, mor, bror, svigerfamilie), men vi er alle så inne i det, og klarer ikke helt å være så kalde som vi bør være akkurat nå.

Men min bror har kontaktet politiet for å informere dem om situasjonen. De har jo tidligere anmeldelser og rapporter, og forsikret oss om at de skal ta noen ekstra turer i området i dagene før, under og etter selskapet, og vil da være raskt på plass hvis en situasjon skulle oppstå.

Naboene er allerede informert (det ble de da sønnen ble påkjørt) og er heldigvis veldig flinke til å stikke innom for å sjekke om de er i tvil. De hjalp meg sist jeg måtte kaste ham ut.

Det er vanskelig å bytte lokaler så nært, og vi må holde oss til den opprinnelige planen der.

Hvis det blir bråk under selskapet er det mange tilstede der, og faren for at det vil skje noe annet enn at det blir utrivelig er liten.

En eventuell fare for liv og helse vil være reell i forkant og etterkant av selskapet, ikke under. Familien har besluttet at jeg og barna ikke skal bevege oss ute alene.

Når jeg leser det jeg skriver ser det ut som en så total overreaksjon, men dette er en reell trussel for oss.

[Gjest første gjest]

Kan du eller andre si klart fra til din far at han ikke er ønsket hjem til dere? Og fortelle han at dersom han dukker opp har dere en avtalte med politiet at de skal føre han bort. Da har han ingen unnskyldning for at han ikke ante at han var uønsket.

[Gjest Gjest]

Først av alt: du har min dypeste medfølelse

Jeg er i en lignende situasjon men har ikke så store barn. Mitt store problem er hvordan jeg skal forklare sjuåringen at vi ikke har kontakt med bestefar (vet ikke helt når det er riktig å fortelle om selvmords- og drapstrusler)....

Slik jeg vurderer din situasjon er det lite du kan gjøre. Men du kan jo forsøke å ta brodden av det han muligens har hisset seg selv lenge opp over, nemlig å overraske deg.

Send en beskjed: "I forbindelse med min sønns konfimasjon vil jeg understreke at du ikke er velkommen. Politi er allerede kontaktet og gjester informert om at inntrengere vises bort umiddelbart."

Så allierer du deg med en mann eller to som er på alerten og fysisk skyver ham bort.

Det beste du gjør nå er å ikke la dette invadere hodet ditt i hvert våkne øyeblikk. Dummer psykopaten seg ut er det ikke din skyld.

Håper dere får en fin dag, både du og barna. Lykke til.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk til dere alle.

Ting har roet seg kraftig ned nå.

Jeg hadde en lang samtale med politiet i går, og de var veldig behjelpelige med tips og råd. Vi la en slagplan i samarbeid med dem, og nå er jeg trygg på at dette skal gå bra. Spesielt er barnas sikkerhet tatt hensyn til.

[Gjest første gjest]

Så bra. Håper alt kommer til å gå greit for dere.