Avhengig av kritikk...

[Gjest Gjest]

OK, dette er virkelig ikke morsomt å innrømme, men jeg gjør det likevel, for det er snakk om en sak som begynner å påvirke livet mitt litt for mye og jeg ser at det ikke nødvendigvis er så bra. Saken er den at jeg har vokst opp i det man kaller en dårlig fungerende familie, men er nå i midten av tyveårene, bor på en annen kant av landet og har klart å distansere meg fra mye av dette, selv om selvbildet kanskje er noe frynsete som følge av mye drittslenging og kritikk av den lite konstruktive sorten. Nå har det seg sånn at jeg likevel har en slektning her jeg bor, som i og for seg er snill nok, men som er steinhard i sin bedømmelse av meg og som ikke tar fem øre for å fortelle sine meninger uoppfordret. Det meste er galt - håret mitt, ansiktet, stemmen, lengden på bena mine, valg jeg har tatt i livet (jeg ser helt alminnelig ut og lever et ganske alminnelig liv, men har brutt kontakten med enkelte familiemedlemmer som har gjort meg mye vondt, dette nekter hun å godta), faget jeg studerer er tåpelig, jeg er ikke flink nok til ditt og datt, og så videre og så videre. Dette har pågått i noen år, jeg har sagt til henne at jeg synes hun oppfører seg dårlig, men hun har sagt rett ut at det får jeg bare tåle, for jeg må ta konsekvensen av hvordan jeg er. Jaja, så tåler jeg det da, og jeg ser jo, etter mange tårer, at mye av oppførselen hennes skyldes at hun selv ble dårlig behandlet av sin familie og fikk kjeft og kritikk for både det ene og det andre. Så jeg har vel lært å distansere meg fra det som blir sagt, det er ikke lenger noe stort problem.

MEN: Jeg har gjort den veldig ubehagelige oppdagelsen at jeg nærmest er blitt avhengig av kritikk. Hvis noen sier noe pent til meg, eller viser meg omsorg, eller rett og slett bare lar være å kritisere meg i en situasjon der jeg selv mener jeg hadde fortjent det, blir jeg veldig usikker og tolker det som om vedkommende mener jeg er for dum og teit til at det i det hele tatt er noen vits i å kritisere meg. Jeg er rett og slett så vant til å bli kritisert, at jeg reagerer negativt på å IKKE bli det. Det er rimelig bakvendt, og det var veldig vondt å innse at jeg faktisk tenker på denne måten, men slik er det altså, og jeg er skikkelig lei meg for dette, fordi det så lenge har preget min måte å omgås mennesker på. Er det noen som har noen råd og innspill til saken?

[Gjest Gjest]

Drar denne opp litt, jeg!

[Nabodama]

Du har et skikkelig forvrengt selvbilde som resultat av all denne kritikken, men det gode er at du ser problemet selv.

Det først du burde gjøre er å kutte ut denne slektningen som har dårlig innvirkning på deg. For selv om du har lært å distansere deg, så blir du jo påvirket likevel.

Dette med selvbilde og hvordan en ser på seg selv er dyptgripende, og du burde fått hjelp til å snu dette. Vil råde deg til å gå i terapi, evt få samtaler med psykiatrisk sykepleier i kommunen du bor i. Ikke fordi du er syk på noen måte, men det er lettere for deg å snu dette når du har noen å prate med som er profesjonelle og kan hjelpe deg.

Du har egentlig kommet et godt stykke på vei av deg selv, ettersom du har flyttet, og har et ok liv nå. Men det må likevel være vondt å føle det som du gjør.

Når folk sier noe pent til deg eller lar være å kritisere, så er det jo fordi de liker deg. Du vet sikkert det selv også, eller fornuften vet det. Hva du føler er noe annet. Men du kan få hjelp til dette, og jeg tror du kan legge det bak deg. Du har så stor innsikt i hva du sliter med, du har jo allerede sortert ut mye.

Lykke til:)

[Gjest vimselot]

Vet litt hva du skriver om, selv om jeg heldigvis er blitt vant til å motta komplimenter og svare takk i stedet for å tro at folk bare tuller med meg...

Men jeg er lei av å vente på kritikk (spesielt av en person), bryr meg ikke så mye om kritikken og personens mening om MEG, men det er slitsomt å vite at det ikke vil gå lang tid før jeg får den samme gamle leksa igjen, gjerne pakket inn i en ny versjon.

Har funnet ut at det er best å kutte ut mennesker som skal blande seg inn i ditt privatliv og pirke i alle evt. feil du har eller ikke har (blir galt for noen om du lykkes i noe også faktisk, da må de kritisere det også f.eks. som ts skriver, valgt feil yrkesvei osv)

Lykke til. Du fikk et bra svar av Nabodama.

[Gjest Casey]

MEN: Jeg har gjort den veldig ubehagelige oppdagelsen at jeg nærmest er blitt avhengig av kritikk. Hvis noen sier noe pent til meg, eller viser meg omsorg, eller rett og slett bare lar være å kritisere meg i en situasjon der jeg selv mener jeg hadde fortjent det, blir jeg veldig usikker og tolker det som om vedkommende mener jeg er for dum og teit til at det i det hele tatt er noen vits i å kritisere meg. Jeg er rett og slett så vant til å bli kritisert, at jeg reagerer negativt på å IKKE bli det. Det er rimelig bakvendt, og det var veldig vondt å innse at jeg faktisk tenker på denne måten, men slik er det altså, og jeg er skikkelig lei meg for dette, fordi det så lenge har preget min måte å omgås mennesker på. Er det noen som har noen råd og innspill til saken?

Det er egentlig ikke merkelig at du har det slik, tatt i betraktning av at det er dette du er vant til. Jeg tror det er slik at "vanens makt" gjelder selv om vanen er lite konstruktiv. Derav barn av alkoholikere eller mishandlere som går inn i samme mønster videre (ikke alltid, men ofte).

Det bør telle til din fordel at du er deg vanen bevisst. Da er du i stand til å gjøre noe med det. Men kanskje du behøver litt hjelp langs veien?