ADHD-barna

[Gjest Tante]

Min nevø har ADHD - han er 11,5 år gammel og har levd med diagnosen siden han var 8 år gammel. Da han endelig fikk diagnosen, begynte han på Rithalintabletter , men året etter ble han satt på en ny type som heter Concerta ( tror jeg det heter ). Tablettene fungerer kjempefint på ham - det sier han selv også "Jeg blir roligere" - og det virker som om alt har gått seg til.

som tante, er jeg nå begynt å bli litt mer bekymret for ham. Som ADHD-barn, møter man gjerne litt mer sympati og forståelse, men når de begynner å nærme seg tenårene og deretter kommer i tenårene, er jeg redd for hvordan det kommer til å bli for ham. Vil han bli Fryst ut, vil han bli baksnakket, vil han få seg kjæreste eller vil han bli utelatt fra de gledene av andre tenåringer /deres foreldre, vil han ha spesialundervisning hele tiden(han har hatt det over flere år nå, og antall timer per uke har økt per år ), vil han få sertifikat på moped/bil, vil han bli gift, bør/kan han få barn - vil han kunne integreres i samfunnet slik alle vi andre har kunnet???

så mange spørsmål og jeg tør ikke spørre min bror, for det er et touchy emne for ham.

Er det noen der ute i den store verden, enten som har barn med ADHD eller kanskje har ADHD selv - som kunne hjelpe meg med litt svar her?? Jeg vil så gjerne forstå,være forberedt og kunne hjelpe ham med og for fremtiden!!!???!!!

På forhånd tusen takk!!

Hilsen "Tante"

[lolita90]

hei... jeg har ADD, men går på akkurat de samme tablettene som din nevø...

ingen kan jo svare på hvordan han vil ha det i tenårene, siden det kommer an på hvordabn han er som person og hvordan han behandler andre, men han vil nok ikek bli fryst ut nei.

når det gjelder førerkort, så må det søkes om å få det, det skal søkes fast lege, den som skriver ut medisinen. har han dårlig syn, skal attest fra optiker også være med, men dette får foreldre og gutten bedskjed om når den tid kommer

[estrella]

Dette har vi lært om på skolen. Og vi har vært på foredrag holdt av psykisk helse for ungdom hvor vi fikk prate med en voksen med adhd.

Det jeg har lært frem til nå ang det å bli voksen og ha denne diagnosen er at det er vanskelig for mange. De lever et liv i kaos ifølge dem selv. Selvfølgelig så hjelper jo medisiner, men det er lett å bli fryst ut av samfunnet fordi denne diagnosen er ikke noe vi utenfor kan se, men inni dem så sliter de.

Det var også snakk om at hvis de ikke hadde rutiner så var det noen som kunne glemme ting veldig fort. Dette var fra en film med fire voksne fra Danmark med adhd. Hun ene var mor til 3, hvor den ene sønnen også hadde adhd. Hun slet med å huske detaljer. Hadde ikke hun struktur over hverdagen kunne de fortelle henne beskjeder og hun glemte dem med en gang. Noe som hun slet med. Hadde ikke hun hatt en plan som viste henne at nå skal hun gjøre det og så gjøre det så glemte hun ut å lage middag eller å be barna om å ta seg en dusj. Hun var jo veldig ekstrem da. Er ikke alle som sleit like mye som henne.

På det foredrager hvor en med adhd snakket så hadde ikke han like store "problemer" i hverdagen, men han kunne bli fort distre og kunne lett glemme ting han og. Han gikk på tabletter som gjorde at han egentlig fungerte ganske likt som de "normale", men han måtte ha ting mer tilrettelagt. Han pratet med sjefene sine slik at de visste hva han slet med, noe som hjalp han. Da forstod de at han kanskje av og til trengte litt mer tid enn andre til diverse oppgaver.

Nå har jeg null erfaring med adhd selv, så dette er kun litt av det vi har lært gjennom skolen. Det er jo ikke nok informasjon i det hele tatt, men gir jo et innblikk, slik at vi kan forstå voksne med adhd når vi går ut i arbeidslivet og ikke bare barna. (Går barn-og ungdom, så vi lærer en del slike ting).

[Gjest Gjest]

Jeg har en voksen bror - som aldri har fått diagnosen ADHD, men som har symptomene.

Han jobber nå som håndverkermester. Han er en utrolig dyktig håndverker, en mann som har mye overskudd til sin kone og sine barn. Og en super ressurs på veldig mange måter.

For ham har nok løsningen vært at det har vært lov til å ta praktisk skolegang. Ingen har presset ham til høyskolestudier f.eks. Han har klart å styre all sin uro og energi positivt. Og er den i familien som klarer å få unna mest.

Lykke til for din nevø.

[Gjest Gjest]

Takk til alle!! Føler meg faktisk mye bedre nå; er så glad i ham!!!

Hilsen

Tante

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har adhd/add. Jeg slet en del i ungdomstiden selv, men min erfaringer er at gutter med adhd klarer seg veldig bra sosialt. Det gjelder i hvertfall de guttene jeg kjenner som har det (og som nå er voksne).

[Gjest Gjest]

Har en sønn som er under utredning... vi må stå sammen og forebygge eventuelle problemer som følge av diagnose senere, viktig med riktig stimulering av ferdigheter og mye positiv oppmerksomhet:)

[Gjest Gjest]

For ikke å male alt rosenrødt. Dette er nemlig ikke noen enkel situasjon.

Majoriteten av de som sitter inne har faktisk ADHD/ADD.

[Gjest Gjest]

Jo det følger mange "problemer" med ad/hd, men det er ingen grunn til å ta sorgene på forskudd.

Alt er jo så individuelt når det kommer til ad/hd, ingen er like.

Det aller viktigste for meg som mor til en gutt på 8 år med ad/hd er å kjenne barnet mittt såpass godt at jeg kan være i forkant av de aller fleste situasjoner.

Åpenhet om "sykdommen" er også viktig, og da spesielt med den personen som faktisk har den.

Og stimulans og opptrening på svake punkter. Kortidsminne er en svakhet hos de aller fleste med ad/hd. Ergo man vet at man må minne dem på ting tusen ganger for at de skal huske det.

Løsningen kan være å legge in alle avtaler i kalenderen på mobiltelefonen med alarm. Tar litt tid, men sparer mange ord etter hvert.

Korttidsminnet kan også trenes.

Men å spå hvilke problemer forskjellige mennesker kommer til å møte senere i livet er faktisk umulig. Det er mange forskjellige faktorer som spiller inn.

[Gjest Gjest_Mor_*]

For ikke å male alt rosenrødt. Dette er nemlig ikke noen enkel situasjon.

Majoriteten av de som sitter inne har faktisk ADHD/ADD.

Og de aller flese som har ADHD som sitter inne har også vært ungdomskriminelle, og som aldri har fått diagnosen stilt tidlig. De har samtidig også aldri fått muligheten til å bli medisinert. De har også som regel fått diagnosen stilt i fengselet. ADHD var ikke en kjent diagnose for 30 år siden.