Når mennesker som ikke er egnet for barn får barn

[Gjest Gjest]

Dette gjelder et ungt par som har to unger, begge guttebarna er under 6 år.

For å beskrive disse som foreldre så er han en latsabb, egoist og gjør så og si ingenting - verken husarbeid eller barnepasss mens kona har ansvaret for alt sammen.

Det er et veldig skjevt forhold og siden kona har ansvaret for absolutt alt så skjer det ofte at hun lar det dårlige humøret sitt gå utver barna - ikke fysisk misandling, men overdreven kjefting, og i tillegg forskjellsbehandler hun ungene. Spesielt den ene ungen får lite oppmerksomhet og lite kontakt mens den andre ungen får alt, noe som skaper sjalusi mellom søskenene.

Faren gjør ingenting utenom å sitte på sofaen og kommandere rundt både kone og barn, og når han hever stemmen over disse små ungene så blir de helt skrekkslagne og begynner å gråte. Han lever et liv som om han ikke hadde unger; når ungene skriker så sitter han bare fortapt i TVn uten å løfte en finger, som om det ikke var hans unge som lå og skrek der. Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke har tatt ungene og gått fra han. Om hun skulle bestemme seg for å gjøre det, så er jeg redd for at det skal bli stort bråk og hva han er i stand til å finne på. Han er tidligere voldsdømt,og enda han verken har rørt kona eller barna sine så tror jeg at han er en slik person som kan gjøre noe han kan angre på om han blir "presset" nok til det.

Det hadde vært et problem løst om kona tok ungene og dro sin vei, men da hadde hun dratt til sin familie og jeg er redd for den oppveksten disse barna kommer til å ha både med begge biologiske foreldrene sine og den "nye" familien til mammaen deres. Ingen av disse miljøene er bra for dem.

Så er spørsmålet, hva skal en som er "utenfor" alt dette gjøre?

Jeg klarer ikke å se på at disse ungene vokser opp i et hjem der foreldrene ikke er kjærlige, men dominerende og som får ungene til å frykte dem (og eventuelt hate dem). Jeg er redd for konsekvensene av dette når barna blir større, hva deres barndom og dårlige forhold til foreldrene kan gjøre. Ikke minst gjør det meg enormt sint når jeg ser en "mann" på over 30 heve stemmen over en liten 4-åring slik at ungen blir helt skrekkslagen, eller en mor som ignorerer ungenes forsøk på å få litt oppmerksomhet som en kjærlig kos.

[Gjest Gjest -M-]

Ta en telefon til barnevernet og oppgi en bekymringsmelding. Stakkars barn som må leve under slike forhold.

[Gjest Gjest]

Enig.

Send en bekymringsmelding.

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Ta en telefon til barnevernet og oppgi en bekymringsmelding. Stakkars barn som må leve under slike forhold.

Enig med deg i at man kan gjøre det, men....!

---

Ut fra det jeg leser så er det mest riktig av barnas mor å be mannen om å flytte (dersom den muligheten er der) eller, ta barna og "sakene" sine å flytte fra mannen!

Mannen, altså faren til barna er ingen god mann for hverken mammaen eller barna!

Ingen liker å frykte å være i sitt eget hjem.

Be din venninne (eller hva det er) om å samle "bevis" som sier at mannen ikke er bra for barna og mor!

ALT miljø er bedre enn å leve i frykt hos en mann som er i stand til å kanskje begå voldligheter mot både mor og barn!

Flytt vekk fra denne "mannen" er mitt råd.

EDIT:Skrivefeil og "rare" setninger.

Endret 22. april 2008 av Frk.Uhåndterlig

[Gjest Gjest]

Etter å ha lest gjennom innlegget mitt så ser jeg at jeg har utelatt noen ting;

Moren har større sjanse til å slå eller fike til ungene (selv om hun enda ikke har gjort det) siden det er hun som omgås de 24/7 og lar sitt dårlige humør gå utover dem i form av kjefting. Noen ganger virker det som om hun er overdreven streng og kjefter bare for å "vise seg frem" for andre, som om hun tror at det får henne som mor til å se bra ut. Patetisk oppførsel.

Hvis man kontakter barnevernet, blir de plassert hos andre i slekten som kan ta godt vare på ungene eller flyttes de langt vekk fra alt og alle?

[absinthia]

Nei, familien skal heldigvis bli tilbudt hjelp før barnevernet går til et skritt som omsorgsovertakelse. Det er ikke nok å sende en bekymring vedrørende noen, for at de skal miste barna.

[Gjest Frk Åberg]

Barnevernet setter stort sett i gang tiltak i hjemmet før de begynner å tenke på omsorgsovertakelse. Det skal mye til for at barn tas fra sine foreldre, noen ganger litt for mye. Barnevernet kan også bistå foreldrene på en rekke områder i tillegg til foreldreveiledning, uten at jeg har detaljkunnskap om det. Men jeg mener å ha hørt at de kan hjelpe med bl.a. avlastning og økonomiske midler til f.eks. fritidsaktiviteter.

[Gjest Gjest]

Hvordan går barnevernet frem da? Og hva om foreldrene ikke viser noe særlig interesse for veiledningen som de får?

Foreldrene kan begge være veldig snille og når de snakker om barna sine så virker de kjempeentusiastiske,og til tross for alt det jeg skrev så kan foreldrene virke å være veldig glade i hverandre også - men så er det den andre siden av forholdet, den jeg beskrev her, som virker å dominere. De "positive" tingene blekner på en måte.,man ser ikke så mye av dem.

[Alice Ayres]

Hvordan går barnevernet frem da? Og hva om foreldrene ikke viser noe særlig interesse for veiledningen som de får?

Foreldrene kan begge være veldig snille og når de snakker om barna sine så virker de kjempeentusiastiske,og til tross for alt det jeg skrev så kan foreldrene virke å være veldig glade i hverandre også - men så er det den andre siden av forholdet, den jeg beskrev her, som virker å dominere. De "positive" tingene blekner på en måte.,man ser ikke så mye av dem.

Hvordan vet du alt dette??? Bor du hos dem? 24/7?

[absinthia]

Kanskje de trenger å lære seg til å være mer positive i hverdagen, lære litt mer om barnepedagogikk, trenger bedre nettverk, lære å ta med barna på aktiviteter slik at alle kan ha det hyggelige sammen og får positive opplevelser. Folk blir lett slemme, når de er livstrøtte og mangler kunnskap.

Kjenner du denne familien veldig godt og er mye hjemme hos dem?

[Gjest Gjest]

Ja,jeg kjenner begge veldig godt (i mange år) og er der ofte (som oftest passer på barna) så jeg hører og ser mye.

[Gjest Syns()]

Hvordan går barnevernet frem da? Og hva om foreldrene ikke viser noe særlig interesse for veiledningen som de får?

Foreldrene kan begge være veldig snille og når de snakker om barna sine så virker de kjempeentusiastiske,og til tross for alt det jeg skrev så kan foreldrene virke å være veldig glade i hverandre også - men så er det den andre siden av forholdet, den jeg beskrev her, som virker å dominere. De "positive" tingene blekner på en måte.,man ser ikke så mye av dem.

Jo,jo men du kan jo skrive en bekymringsmeldin til BV om at ungene ikke føler seg så bra hos foreldrene!

Selvsagt kan det være at BV skjønner at barna ikke har det bra selvom foreldrene tilsynelatene "later som" at alt er velstand og lykke!

Er du en venn av en slik familie eller er du en mor som har det slik trådstarter?

Er det du selv som sliter med dette?

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Ja,jeg kjenner begge veldig godt (i mange år) og er der ofte (som oftest passer på barna) så jeg hører og ser mye.

...dermed har du blitt glad i barna, samt barna snakker med deg vil jeg anta om veldig mye- både gode og mindre gode saker!

Dersom barna bekrefter at de har det vondt så er det din plikt å hjelpe dem.

[Alice Ayres]

...dermed har du blitt glad i barna, samt barna snakker med deg vil jeg anta om veldig mye- både gode og mindre gode saker!

Dersom barna bekrefter at de har det vondt så er det din plikt å hjelpe dem.

Enig med deg, jeg.