Enden er nær

[Gjest *En meget trist dame*]

Så har altså tiden kommet, hvor vi har uttalt det som vi har tenkt til og fra i mange måneder: er vi altfor forskjellige til at dette forholdet kan fortsette?

Ettersom jeg ble kjent med denne hyggelige mannen som ble min kjæreste, fikk jeg jo også innblikk i hele hans liv. Jeg så at det var mye som var forskjellig, men tenkte at det skulle jeg/vi nok klare. Jeg ville være sammen med ham. Vi ville det begge to. Det fikk gå seg til.

Men...det er ganske mye som er helt forskjellig og det har forrandret seg enda mere, slik at gapet har blitt mye større. Jeg tenker på hva vi vil med livene våre. Hva vi liker. Hvordan vi vil leve. Jeg ønsker et rolig liv. Han vil ut og oppleve - fremmad i alle retninger - NÅ! Faktisk har jeg gått og kjent på vonde følelser i perioder, veldig lenge. Har visst hvor landet har ligget, men ville ikke innse det. Ikke ennå. Jeg har grått over en fremtid som ikke kom til å skje. Levd med en stor sorg i kroppen fra dag èn: dette er stjålen lykke - han kommer aldri til å bli min...

Jeg visste ikke at forholdet skulle vare såpass lenge som det har vart, trodde ikke at jeg skulle bli så knyttet til ham og sette sånn pris på ham. Jeg vet bare at i disse dager står jeg i fare for å miste min aller, aller beste venn. Jeg er fylt av lengsel og smerte. Uvissheten er vond. Om vi velger å fortsette litt til, vil det jo bare bli en ny utsettelse på det som en gang vil komme.

Det gjorde så vondt å skulle innlede et forhold til et menneske, mens jeg hele tiden visste at dette fine, har: "vil ikke vare", skrevet over hele seg. Forferdelig trist å vite at våre sporadiske møter er alt vi har sammen. Eller hadde. Jeg sa til sist min mening om de vanskelige tingene. Han hadde tenkt noe i samme baner. Han ble alikevel skuffet over mine måter å se ting på. Jeg/vi har strukket meg/oss veldig for at dette skal gå bra, men jeg har grenser og de må også tas hensyn til. Hans måter å ville leve på, er stikk i mot mine egne ønsker. Han skal tenke seg om og kanskje gjør vi et nytt forsøk på å få noen ekstra måneder sammen, før det er ugjenkallelig slutt på dette eventyret.

Det var et vanskelig forhold, men så vakkert på alle vis når det fungerte. Kjennes ut som om jeg dør inni meg. Jeg er i dyp sorg.

[Gjest lissi32]

Føler med deg. Jeg har også levd på en fantasi om hvordan ting kunne ha vært. Men avstanden over verdier er for stor. Andre ting er viktigere enn meg. Han får følge drømmen sin, som handler om alt annet en det som virkelig er lykke! Jeg kan ikke endre hans visjoner, jeg kan nå bare endre mitt liv.

Gir deg en klem. Gå videre, finn lykken en annen plass.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

[Gjest Gjest]

Noen ganger er ikke kjærlighet nok. Det er så mye som må stemme. Det blir vanskelig når man har ulike ønsker for fremtiden. Ulike ønsker for hvordan forhold man ønsker seg. Noen ganger må man gi slipp på den man elsker fordi man orker ikke å leve med all denne uvissheten. Man orker ikke å bli dratt i en retning man ikke ønsker å gå. I lengden blir det for slitsomt.

Mitt råd er å være singel en stund. Når kjærligheten er sterk kan man nærme seg hverandre igjen - når tiden blir moden for det. Hvis det ikke skjer er det uansett viktig å få den store kjærligheten litt på avstand før man involverer seg i en ny. Det er det beste både for en selv og for en evt. ny partner. Den tiden kan brukes til å bli bedre kjent med seg selv og hva man ønsker for fremtiden.

Sender deg en klem.

[DDuck]

Jeg syns det virker som om du virkelig elsker denne mannen... i kjærligheten må man gjerne inngå kompromisser... Kanskje det er noe dere burde prøve?

[Gjest *trådstarter*]

Vi har kompromisset og forsøkt alt vi kan tenke oss, som kunne reddet dette, men det lar seg ikke redde. Vi er ganske utrøstelige begge to. Det skal da være meningen at man skal være sammen om man virkelig elsker hverandre, skal det ikke? Alt i meg sier JA til det, men forskjellene er som de er. Forskjellene har økt etterhvert og i dag er de uoverkommelige. Jeg kjenner at jeg har gått ut over veldig mange av mine grenser, og får vondt fysisk og psykisk p.g.a. det. Han har også tålt og forsaket, men det går ikke an å leve slik over lang tid. Det blir et unaturlig liv, er for vanskelig og det gjør for vondt.

Han ringte meg halv fem i natt, hulket sårt og var utrøstelig... Visste ikke hva han skulle gjøre med situasjonen vi har havnet opp i. Det var vondt.

Han vil gjerne at vi fremdeles skal være venner, sende sms, chatte og telefonere - men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Vi skal aldri treffes mere, og det er det eneste jeg vil. All sånn kontakt er som salt i åpent sår. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme gjennom dette.

Det er som å miste sin elskede i en plutselig ulykke, alt er over. . .men dette er nesten verre; han lever i beste velgående men jeg kan ikke få ham. Det blir noen andre som skal ha "mannen min".