Hei og hopp!

[kitteh]

Advarsel:

Lett emosjonelt, litt rotete og med vennlig oppfordring på slutten.

Også ligger den på Graviditet og spedbarn også, for sikkerhets skyld.

Jeg er snart 26 (eller nitten som det heter her i huset) og han er 27. Vi har vært gift i snart åtte år, og selv om det er mye vi mangler av det materielle, så har vi alt. Trodde vi.

I går, tror jeg det var, så hadde vi for første gang en alvorlig samtale om å få barn. Fullstendig fri for ”herregud, nei!” (fra han) og ”jeg kutter heller av meg armen” (fra meg).

Det har aldri vært et tema før, og vi har i grunn ikke ønsket oss barn heller. Eller, jeg har tatt det opp et par ganger men til mitt forsvar så var jeg rimelig full de gangene.

Vi har vært igjennom litt av hvert på hver vår kant, men forholdet vårt har alltid vært bunnsolid. Ting har virkelig begynt å gå seg til, og vi har blitt nye mennesker. Og med det så har det kommet et ønske om å få barn sammen. Kanskje ikke nå med en gang. Selv om det å bli gravid ”ved et uhell” ikke lenger hadde vært totalt krise.

Vi lå ved siden av hverandre og bare snakket om det i timevis. Det var skummelt og fantastisk og vanskelig og lett, og spennende, og nevnte jeg skummelt?

Jeg tror ikke vi er klare helt enda, men jeg tror vi begynner å nærme oss prøve-på-å-prøve-stadiet.

Og så kommer grunnen til at jeg poster dette.

Jeg er en skikkelig research-jente. Jeg kjøper knapt sjampo uten å ha sjekket den ut nøye først. Så det jeg er ute etter er å høre fra førstegangere. Både prøvere og gravide. Alder ingen hindring. Snakk til meg! Jeg vil høre om hvordan det var å gå fra vanlig dødelig til potensiell mamma. Gleder og sorger. Ting som var vanskelig. Ting som ikke var så veldig vanskelige.

Jeg har fullstendig manko på venninner som planlegger, prøver eller har barn, så nå trenger jeg dere jenter!

Post gjerne i dagboken min, jeg kommer til å sjekke den som en manisk på koffeinsjokk.

mvh

Kitteh

[pleiepike]

Heeeei.. Tenkte jeg sku skrive litt her te deg og prøve å svare litt på det du har skrevet jeg

Jeg har ennå ingen barn da, så jeg er bare en prøver, som mange andre... Og jeg går nå inn i 6 PP.

Det å være prøver er jo både spennende, men alikevel skummel egentlig. Det å vite at du begir deg ut på nye utfordringer ikke bare psykisk, men oxo fysisk. Kroppen ska bære fram et barn, og det å psyke kroppen opp til det er jo viktig.. Føler jeg..

Min prøveperiode (som ikke har vært lang, men for meg har den vært veldig lang) har vært en stor bærg og dalbane føler jeg. Det har vært skuffelse på skuffelse hver mnd, men det har gjort både meg og forloveden min mer sammensatt på en måte. Vi har kommet nærmere hverandre. Det å snakke om det, finne på navn, glede og grue seg te både EL og forventet TR, osv..

Jeg har lagt alt av tester på hylla. Har ca dato på når EL er, og ca når TR ska være... det for å ikke stresse iforhold til forventinger, skuffelser osv.. Og jeg synes det funker helt knall jeg

Så jeg ønsker dere lykke til når dere går inn i prøveperiode.. Og ikke forvent det ska klaffe første mnd.. For det er ikke allle det skjer på... Ta tiden te hjelp Nyt ann!!

[kitteh]

Hei, og takk for svar.

Er kjempetakknemlig for hvert eneste svar jeg får, både her og i dagboken ^^

[malleleo]

Jeg svarer, det er litt rotete, men jeg håper det er leselig:P

Jeg og sambo bestemte at jeg skal slutte med beskyttelse, da begge har lyst på barn, men at det egentlig ikke passer med barn enda. Jeg er hellig overbevisst om at jeg ikke kan få barn, og at jeg kommer til å trenge mye hjelp hvis jeg kan.

Jeg er ung student, han er barne og ungdomsarbeider og jobber i komunen med alt for dårlig lønn. Jeg vet at hvis mine overbevisninger er feil og jeg blir gravid så vil jeg får hjelp, det vil ikke bli lett, men det må jo gå. Hos meg er det fysiske og økonomiske faktorer som gjør at jeg er en usikker prøver. Men jeg er klar psykisk og det er det som er viktigst:)

Det er vanskelig å bare hoppe ut i det, men en plass må en begynne! Dere har jo begynt å forberedt dere psykisk nå, så du kommer sikkert til å glede deg når du har latt tanken på å bli mor modnet!

lykke til:)

[kitteh]

Det er litt på-tuppen-av-stupebrettet-klare-til-å-hoppe-men-iik-høyt!-skummet!-følelse på gang ja.

Jeg tro nok det er det vi kommer til å gjøre også, bare slutte å beskytte oss og la naturen bestemme.

Etter litt frem og tilbake så har vi kommet frem til at det er et par småting som bør ordnes før et eventuelt barn kommer... Men det er ikke umulig skulle det dukke opp noen ufortusette.. barn. (Jeg kom ikke på noe bedre å bruke xD).

Jeg har jo massevis av tid, egentlig, men pappaen min begynner å trekke på åra, og jeg er ganske redd for at han skal forsvinne før barnebarna får sjansen til å bli kjent med han. Mamma og pappa er veldig forsiktige på det, og de er klare på at alt sånt er 100% min og min manns sak, men jeg vet at de liker tanken. Jeg vet at de liker tanken veldig godt..

Og de kommer til å bli helt fantastiske besteforeldre.

Nå hvis jeg klarer å holde fast ved sånne tanken og gi slipp på de andre, så er vi i rute xD