Hvordan stagge sinnet overfor barna?

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Jeg er mor til tre barn fra 4 til 11 år som jeg elsker over alt på denne jord. Men i den siste tiden har jeg ikke vært en særlig god mamma. Derfor velger jeg å være anonym i dette innlegget, blir litt vel personlig.

Det siste året har forholdet till min mann og jeg ikke vært det aller beste og det har påvirket humøret mitt mye, jeg har vært fraværende og mutt, noe jeg selvfølgelig har prøvd å snu.

Men nå er han i tillegg på jobb langt vekke over lengre tid, 4 uker, og jeg kjenner at det kan være tungt med alene ansvaret.

Spesielt de siste dagene, nå har han vært vekke 14 dager, har jeg følt meg veldig sliten og tom. Dette fører til at tålmodigheten min blir satt virkelig på prøve og jeg mister besinnelsen min av og til, hver dag de siste 3 dagene. Jeg rører aldri barna mine fysisk, men jeg er ikke pedagogisk i hva jeg sier og jeg skriker til dem.

Jeg ser jo at dette fører bare til enda mer uønsket adferd fra ungene, de blir også leie, sinte, og muligens utrygge. (Nå er jeg veldig ærlig med meg selv her)

Selvfølgelig er ikke dette noe jeg ønsker å fortsette med, jeg ønsker å være den trygge mammaen som leser til kvelds, trøster når de har vondt og viser forståelse, eller ivertfall lytter, sår de ikke får viljen sin og blir oppgitt.

For det meste klarer jeg å være den mammaen, men jeg føler at de utbryddene som kommer når en av ungene dra strikken for langt, ødelegger så mye. Jeg vil ikke ha det sånn, jeg vil være stabil, jeg vil bite irritasjonen i meg og jeg ønsker ikke å skrike og bli sint på ting som går meg imot.

Hvordan kan jeg hjelpe meg selv? Hva kan jeg gjøre når jeg kjenner at det er rett før det tilter?

De fleste som har flere barn i denne aldersgruppen, vet at hverdagen ikke er lett med tanke på grensesetting og opprettholding av konsekvenser. Det er vanskelig når 7 åring må hentes fordi hun aldri klarer å komme hjem til rett tid, samtidig som jeg ser at 11 åringen ikke har gjort leksene sine skikkelig. Det er tøft nå din egen mor tar hele din oppmerksomhet, fordi hun føler rett til det, samtidig som 4 åringen vil ha vannflaske med seg ut, 5 min før hun skal inn, og henter den selv og forsvinner med noen eldre unger som hun aldeles ikke bør springe ute med. Nei, jeg forsvarer ikke min egen oppførsel, for har man fått barn så må man ta ansvar for det, enig. Men jeg prøver å illustrere forholden, hvor kaotiske de til tider kan være og hvor frustrerende det er å ikke kunne dele seg i to eller tre. Det er som regel da, jeg mister temperamentet, det er da jeg blir sint og skriker. Eller jeg blir vel ikke så veldig sint alltid, men ofte fortvilet fordi jeg føler jeg ikke strekker til. Nå har jeg ingen nære jeg kan drøfte dette med, min mann er på andre siden av jorda og unnviker problemet fordi han orker ikke å ha det i tillegg til en krevende jobb der han er. Jeg vet jo at han tar sin del når han kommer hjem igjen, men det er da. Jeg er her og nå og jeg trenger desperat noen gode råd for hvordan jeg kan opprettholde fred og fordragelighet i hjemmet, hvordan jeg kan få ungene trygg på at mamma er der for dem?

Så HJELP

[Gjest Gjest]

Håper noen kan gi deg gode råd for å stagge sinnet, det beste jeg kan gjøre er å gi deg en

Forstår at det kan være kjempevanskelig og frustrerende iblant. Selv om det ikke er bra å skrike til barna heller, så er det iallfall en trøst at du klarer å kontrollerer deg såpass at du ikke er fysisk iallfall

[Gjest Dallandra]

Jeg har bare to, men åh, jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Slike perioder har jeg og, og innimellom føler jeg virkelig for å "slenge ungene i veggen", hvilket er et uttrykk vi bruker her jeg bor, og ikke noe som skal oppfattes bokstavelig.

Jeg har oppdaget at når lunta er som kortest, så er det beste å gjøre det jeg egentlig IKKE føler jeg har overskudd til: Nemlig å sette meg ned og lese, spille, perle eller gjøre noe annet med ungene. Da får vi en rolig og god stund som gjør godt i sjelen. Jeg får også slappet av den stunden. Etterpå er det lettere å sette dem til å hjelpe meg med noe også, f.eks. legge håndduker på plass i skapet, kjøkkentekstiler på plass på kjøkkenet og lignende.

Kan din mor hjelpe deg? Kan alle eller noen av ungene besøke henne en tur for å drikke saft og legge puslespill? Eller se på bilder fra da du var liten? Eller kan du sette henne til å gjøre noe sånt en gang hun kommer på besøk, så kan du hvile eller gjøre unna noe imens. Kan du si til henne at "jeg har det litt tøft for tiden og er veldig sliten, det ville betydd så mye for meg om jeg kunne fått sove en time i ettermiddag mens du er her."

Håper det går seg til for dere, det er ikke godt å ha det sånn.

[Gjest Gjest]

Du er helt normal!

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Takk til dere som svarer, er utrolig takknemlig for det. Og hvor normal jeg er vet jeg ikke, men det kan være en trøst å høre det, innimellom, for det er der skoen trykker. Jeg føler meg langt fra normal, jeg føler meg som verdens verste mor og jeg sliter så fælt med dårlig samvittighet.

Til deg, Dallandra. Jo jeg har en mor som henter på skolen, kjører på trening osv, svigers hjelper også med slike praktiske ting. Men det er ikke der skoen trykker, desverre. Til min mor ønsker jeg ikke å betro meg, da vil hun bruke det for alt det er verdt. Hun vil overøse meg med kvalmende, velmenende, bedrevitende råd. Hun vet alltid best, ser dere. Og siden hun er alene og har vært det de siste 20 årene, ville hun tråkket dørene ned hos meg og rett og slett prøvd å overta, med timesvis med ensformige samtaler som dreier rundt det samme 3-4 ganger før hun klarer å gi seg. Sorry, har bare fått nok av en mor som spiser meg opp for tiden. Eller kanskje det og er meg?

Nei, min søster reagerer likt på henne, så der er jeg ikke alene.

Jeg har ingen å betro meg til, ingen nære venner som ikke har egne problemer å stri med. I tillegg har jeg alltid hatt problemer med å plage andre med mine sorger, klarer ikke å være den svake, det blir vel heller jeg som lytter og andre forteller. Det er en selvvalgt tvangstrøye, gitt.

Men kanskje jeg skulle prøve å gjøre omvendt, denne uka skal være prøve uka mi. Kryss fingrene.

[Gjest Gjest]

Her er en link til et lignende tema, om foreldre som ikke greier å kontrollere seg selv slik de gjerne vil, og hvor det kommer råd om hvordan de kan lære å beherske seg bedre:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=328637

[Gjest Gjest]

Kjære ts. Lurte et øyeblikk på om det var jeg som hadde startet denne tråden, for det var som om jeg skulle ha skrevet det selv. Kunne føyd til at stemninga i huset topper seg totalt når jeg i tillegg har PMS. Og det har blitt værre og værre med årene. Har ingen råd til deg, annet enn at jeg lever på de gode stundene.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Her er en link til et lignende tema, om foreldre som ikke greier å kontrollere seg selv slik de gjerne vil, og hvor det kommer råd om hvordan de kan lære å beherske seg bedre:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=328637

Var innom denne linken, men fant ikke så mange konkrete råd der, men nå var den veldig lang og jeg tok bare noen stikkprøver her og der. Diskusjonen gikk for det meste ut på slå, knipring av ungene sine, og der er ikke jeg, langt ifra. Jeg kunne aldri være fysisk annnet enn å ta dem bestemt i armen.

Uansett har det vært godt med helg, har fått litt mer søvn enn vanlig, så det går nok greit noen dager før jeg blir totalt dritt sliten i slutten av uka. Ja, ja, vi prøver og vi sliter.

[Gjest Gjest]

Har du barn i barnehagen så prøv å ta dette opp med pedagogen der. De har taushetsplikt, god utdannelse og mange har lang erfaring og evne til å sette seg inn i din situasjon samt komme med råd.

[Gjest Gjest]

Kjære ts. Lurte et øyeblikk på om det var jeg som hadde startet denne tråden, for det var som om jeg skulle ha skrevet det selv. Kunne føyd til at stemninga i huset topper seg totalt når jeg i tillegg har PMS. Og det har blitt værre og værre med årene. Har ingen råd til deg, annet enn at jeg lever på de gode stundene.

Godt vi er flere!

PMS-uka er et helvete, stort sett.

Men, men, that's life. Så lenge vi gjør vårt beste for barna, så er det sikkert bra nok!

[Gjest Casey]

Jeg er mor til tre barn fra 4 til 11 år. '

Det siste året har forholdet till min mann og jeg ikke vært det aller beste og det har påvirket humøret mitt mye, jeg har vært fraværende og mutt, noe jeg selvfølgelig har prøvd å snu. Men nå er han i tillegg på jobb langt vekke over lengre tid, 4 uker, og jeg kjenner at det kan være tungt med alene ansvaret.

Jeg vil ikke ha det sånn, jeg vil være stabil, jeg vil bite irritasjonen i meg og jeg ønsker ikke å skrike og bli sint på ting som går meg imot.

Jeg prøver å illustrere forholden, hvor kaotiske de til tider kan være og hvor frustrerende det er å ikke kunne dele seg i to eller tre. Det er som regel da, jeg mister temperamentet, det er da jeg blir sint og skriker. Eller jeg blir vel ikke så veldig sint alltid, men ofte fortvilet fordi jeg føler jeg ikke strekker til. Nå har jeg ingen nære jeg kan drøfte dette med, min mann er på andre siden av jorda og unnviker problemet fordi han orker ikke å ha det i tillegg til en krevende jobb der han er.

Det høres ut som om livssituasjonen for hele familien er i ubalanse. Dersom rammeverket er skadet, er det vanskelig å få bildet til å se pent ut.

[Amalie_85]

Da jeg var yngre hadde jeg ei venninne som kom fra ett hjem som kan minne meg litt om det her! Der hadde mor rett og slett bedt om avlastningshjelp fra BUP tror jeg det var. Så der var det noen ganger at noen kom inn å tok barna med på kino eller div andre ting så mor fikk tid for seg selv. Og det fungerte kjempebra

Mor fikk mer overskudd til barna og ble mer fornøyd med seg selv, som igjen da smitter over på barna

Og når jeg ser tilbake på det nå syns jeg det var kjempestort av moren til disse barna å faktisk klare å be om hjelp, for det er jo ikke snakk om at noen kommer å henter barna, eller at man er svak fordi man ikke har overskudd. Men man er sterk som faktisk ser at man trenger litt tid for seg selv og hjelp!

Det er jo ikke sikkert dette er noe for deg, men det er en mulighet......og man kan jo teste ut, og funker det ikke så funker det ikke! Bare ett forslag hvertfall

[Gjest Gjest_Mamma til 2_*]

Kan ikke være lett å være alene i ukesvis, nei...Føler med deg!

Jeg har hatt perioder hvor jeg har vært veldig irritabel, følt meg frynsete, og taklet ting dårlig. Følte meg som om jeg hadde sterk pms i flere uker, og alt var slitsomt og irriterende. Var rett og slett deprimert, og fikk seroxat. Helt utrolig hvordan ting endret seg da! Taklet ungene mye bedre, var tålmodig, og brølte ikke til dem mer...

Hvis du har en ørliten mistanke om at du kanskje har en depresjon, så oppsøk lege!

Ville bare nevne det, i tilfelle det kunne være til hjelp=)

Dette trenger selvfølgelig langt fra å være løsningen for deg. Er ikke så lysten på å gå på medikamenter,- men jeg takler faktisk ikke å leve uten for tiden;- og det er ungene det går mest utover, siden jeg ikke takler dem i de depressive periodene.