Fortrengelse og bearbeidelse av tunge ting...

[Gjest Gjest]

Jeg har siden jeg var liten hatt litt problemer med å se realiteten i øynene når noe veldig trist har skjedd.

Noen eksempler:

Husker at da jeg var 10år, bodde jeg og mamma med fyren hennes. Det ble slutt mellom dem. Jeg og mor skulle flytte langt vekk og kunne ikke ta med oss katten vår mente hun. Stefaren min skulle også flytte og ville ikke ta med katten.

Den aller siste dagen jeg var i huset vårt, lekte jeg litt ute mens mamma ordnet med flyttelasset, og kom stille inn gjennom døren for å hente noe. Da snakket mor og stefar om avlivning. Jeg tenkte at nå var katten død, men jeg spurte aldri. Gikk stille ut igjen og fortsatte leken. Har ikke snakket så mye om katten senere heller...

Da jeg var 15 døde morfar. Jeg gråt da jeg fikk høre det og i begravelsen. Jeg gråt mye når jeg var alene... I dusjen, i senga før jeg sovnet på kvelden osv. Og jeg tenkte mye på han. Men jeg ville ikke snakke om han og det som hadde skjedd, med andre.

Da jeg var 18 døde farmor. Jeg reagerte på samme måte. Tenkte på henne veldig ofte, og gråt da jeg var alene. Ville ikke snakke om henne, unntatt med en god venninne. Det var for sårt...

Jeg bodde i utlandet fra jeg var 20 til 22 år. Husker jeg ba de hjemme om å ikke fortelle meg om sykdom, død og annet fælt som skjedde mens jeg var borte, hvis det ikke gjaldt noen jeg kjente godt.

Jeg har ikke så mange jeg har lyst til å dele alt med. Det er spesielt et par ting som er vanskelig for meg, og som jeg ikke har snakket med kjæresten min om. Jeg vet egentlig at jeg kan stole på han, og at det ville vært godt å ikke skjule det. Men jeg tørr ikke åpne meg helt, og jeg vet ikke hvordan han vil reagere på det jeg har å si. Det kan faktisk forandre noe mellom oss, men ikke til det positive...

Han har fått høre èn ting, som nesten ingen vet. Som jeg har tenkt mye på og grått og vært bekymret over... Har vært veldig godt å få det ut, og det har forklart han litt om hvorfor jeg er som jeg er og reagerer som jeg gjør i enkelte tilfeller...

Jeg begynner å innse at jeg ikke kan fortsette å fortrenge ting lenger. Livet er jævlig noen ganger, og det må jeg lære meg å takle. Men hvordan bearbeider man egentlig ting? Snakke, snakke og snakke? Hva mer? For jeg vet ikke om jeg noen gang vil kunne snakke ut om alt...

[Gjest Gjest]

Det høres ut som du har syntes det har vært vanskelig å snakke med f eks moren din om vanskelige ting da du vokste opp, også har du fortsatt dette mønsteret. Det kan være alle slags grunner til at du ikke klarer å snakke/dele slikt med de du vokste opp med - kanskje det kan være lurt å finne ut hvorfor (har de slitt med egne problemer, ikke forstått, vært lette å "lure" osv). Men jeg tror det er like viktig at du prøver å bli mer åpen ovenfor de du har nære relasjoner til nå. Om du føler at kjæresten din forstår deg, så fortsett å fortell ham ting. Er det veldig drøye ting er det kanskje lettere å snakke med en lege eller psykolog.