La foreldrene flytte hver 14 dag og ikke barnet.

[Gjest Madre Mia]

Dette sa en venninne av meg her om dagen. Da mente hun at det hadde vært mye bedre for skilsmissebarn om det var foreldrene som vekslet på å flytte til og fra, istedet for at barnet måtte flytte på seg 14 dager hos mamma og 14 dager hos pappa. Slik kunne barnet få beholde hjemmet og likevel ha både mamma og pappa hos seg, selv om de ikke var der samtidig.

Dette har jeg aldri tenkt på før, men det var kanskje ikke så dumt i de tilfeller der forledrene har god råd og er samarbeidsvillige. Hva mener dere? Er det gjennomførbart? Det krever jo tre husholdninger.

[Far til 2]

Dette sa en venninne av meg her om dagen. Da mente hun at det hadde vært mye bedre for skilsmissebarn om det var foreldrene som vekslet på å flytte til og fra, istedet for at barnet måtte flytte på seg 14 dager hos mamma og 14 dager hos pappa. Slik kunne barnet få beholde hjemmet og likevel ha både mamma og pappa hos seg, selv om de ikke var der samtidig.

Dette har jeg aldri tenkt på før, men det var kanskje ikke så dumt i de tilfeller der forledrene har god råd og er samarbeidsvillige. Hva mener dere? Er det gjennomførbart? Det krever jo tre husholdninger.

Jeg tror ikke det er gjennomførbart.

Isteden vil jeg påstå at barn helt fint kan bo 2 foreskjellige steder såfremt foreldrene legger til rette for det. Det betyr bl.a. at avstanden mellom biligene bør være liten. Helst så liten at de kan beholde de vennene de har, uavhengig av bosted.

Men det krever også at foreldrene gir slipp på sine barn i det øyeblikk barnet ber om å få bo fast hos den andre. Her ligger det en kime til konflikt. Om myndighetene ønsket det kunne denne problemstillingen blitt inkludert i det nye lovforslaget om flytting slik at barn fikk en enda bedre oppvekst.

[absinthia]

Jeg vet om noen som gjør det, men tror det blir slutt på det om noen av dem skulle komme i et fast forhold igjen.

[Gjest Gjest]

Hvorfor i all verden skulle foreldrene gjøre noe som er så ubekvemt for dem selv? Det dreier seg da sjeldent om barnas beste når foreldre skiller lag. Mye bedre man river barna opp ved rotfeste. De tilpasser seg jo så lett, som om de hadde noe valg.....

[Gjest Dalila ii]

Det lar seg nok gjøre dersom foreldrene ikke etablerer seg på nytt.

[Kattugla]

Det hadde nok vært fint i en ideel verden, men skjønner ikke helt hvordan folk skal få dette til å fungere sånt praktisk sett. Og jeg tror det hadde i de aller fleste tilfeller, vært både enklere og lettere for foreldrene å få forholdet til å fungere, enn å få noe sånt til å gå opp..

[Gjest Lykkeliky]

Ja, jøss. Tenk så praktisk det blir når begge foreldrene får nye samboere og evt. nye barn!!!

Mitt barn bor hos meg halvparten av tiden og hos sin far den andre halvparten. (2 dager her, 2 dager der.) Vi bor ca. 700 meter fra hverandre og dette har vært 0 problem for oss. Min sønn er 13 og vi ble skilt når han var 3. Han syntes dette er helt topp og har aldri hatt noe som helst å utsette på det.

[Embla s]

På en måte er jeg helt enig med venninnen din. Det er jo foreldrene som roter det til, det er de som er ansvarlig for det hele, og da er det ganske så lettvint at det er barnet som skal måtte bære ansvaret og være den som skal mestre å bo i to ulike hjem og flytte fram og tilbake.

Men at jeg skulle gjort dette i praksis? Aldri i livet! Uten at jeg vet, er det ikke umulig at vi ville valgt en 50/50 ordning der barnet flytter mellom to hjem hvis vi skulle gå fra hverandre. Jeg kan rett og slett ikke se at man som fraskilt kan ha mulighet til å bygge opp et "normalt liv" hvis man annenhver uke skal bo i et hus der eksen bodde uka før og uka etter. Og det er vel ofte lysten til å "starte et nytt liv" som er årsaken til at mange skiller seg? Hvis man skal gjøre et slikt offer kan man vel nesten like så godt gjøre offeret "ikke skille seg på grunn av barna" - for meg høres det ut som et bedre alternativ i allefall.

Og hvis barn syns det er slitsomt å bo to steder; hvorfor kan de ikke få lov til å bo bare ett sted? Men heller ha fri tilgang til samværsforelderen? Jeg tror ikke barn er nødt til å pendle mellom to likestilte hjem for å ha god tilknytning til begge foreldrene. Jeg tror at god tilknytning til samværsforeldren kan sikres like godt på andre måter hvis begge foreldrene er innstilt på det. 50/50 er ikke en ordning som nødvendigvis tar utgangspunkt i barnets ønsker og behov, og jeg tror at mange som har denne ordningen har den fordi de ikke blir enig om hvem som skal få "ha" barnet, av økonomiske grunner og/eller av praktiske grunner - for foreldrene. Så finnes det helt klart også mange som velger en slik ordning fordi de mener det er det aller beste for sitt barn.

Om ti-tyve år vil vi vel få en del svar på akkurat dette, når 50/50 barna begynner å bli voksne og selv kan evaluere ordningen.

[Teriyaki]

Det er da mange slike barn som allerede er noe voksen.

Jeg er 17 år, og har siden jeg var ni år pendlet mellom mor og far. Helt greit det, annet enn at jeg ble lei av å pakke tingene mine, men det var det eneste problemet ved den saken.

Nå har jeg sluttet med dette da. Jeg er mye med kjæresten min og venner, og finner derfor ikke tid til å drive på med dette styret lenger.

Jeg hadde ikke likt at mor og far kom annenhver uke. Det hadde vært mer sårt, for jeg hadde følt det med at de ikke vil være sammen lenger mer, fordi at når den ene kom, måtte den andre gå.

[Gjest Gjest_karoline_*]

Barn tilpasser seg....Det er så flåsete syns jeg. Helt klart at barn tilpasser seg, men det er fordi de ALLTID vil gjøre foreldrene til lags, men såra som barn har, de vil være der for alltid.

Syns det er forferdelig at barn skal flytte frem og tilbake mellom foreldre. Det er INGEN voksne som vil syns at dette er greit., Fordi det er for slitsomt, man kan få nye partnere osv....

Jeg syns at skilte foreldre ikke burde ha nye partnere, nettopp fordi at når man har satt barn til verden så SKAL de komme i første rekke. Det er så mange skilsmissebarn som har sår inni seg som de ikke får bearbeidet fordi de er livredde for å såre den ene av foreldren sin.

Barn er små mennesker, med like stor rett til utalelser og råderett over sitt liv. Vi skal passe på at det ikke skjer noe med barna våre, og passe på dem. Da kan man ikke skille seg og la barna flytte hit og dit.

Barns største ønske er at foreldre er bestevenner med hverandre og bor sammen og man kan være en familie i samme hus.

Så lenge man har barn sammen så er man bindt samme for evig, og dette er utrolig viktig for barn og barn selvfølelse

[Gjest Gjest]

Barn tilpasser seg....Det er så flåsete syns jeg. Helt klart at barn tilpasser seg, men det er fordi de ALLTID vil gjøre foreldrene til lags, men såra som barn har, de vil være der for alltid.

Syns det er forferdelig at barn skal flytte frem og tilbake mellom foreldre. Det er INGEN voksne som vil syns at dette er greit., Fordi det er for slitsomt, man kan få nye partnere osv....

Jeg syns at skilte foreldre ikke burde ha nye partnere, nettopp fordi at når man har satt barn til verden så SKAL de komme i første rekke. Det er så mange skilsmissebarn som har sår inni seg som de ikke får bearbeidet fordi de er livredde for å såre den ene av foreldren sin.

Barn er små mennesker, med like stor rett til utalelser og råderett over sitt liv. Vi skal passe på at det ikke skjer noe med barna våre, og passe på dem. Da kan man ikke skille seg og la barna flytte hit og dit.

Barns største ønske er at foreldre er bestevenner med hverandre og bor sammen og man kan være en familie i samme hus.

Så lenge man har barn sammen så er man bindt samme for evig, og dette er utrolig viktig for barn og barn selvfølelse

O rosa skyer i den syvende himmel...

Det er vel ingen oppskrift som sier at barn er lykkelige så lenge foreldrene bor sammen, som om det bare er DET som gjelder når man vokser opp? Jeg kjenner barn av foreldre som bor sammen, foreldre som har det "helt greit" sammen og som krangler endel. Barna deres er da jammen ikke mer lykkelig enn barn av skilte foreldre, så lenge foreldrene bare klarer å ta vare på barna sine og er fornøyde selv.

Barn har utrolig gode antenner når det gjelder hvordan foreldrene har det. Man kan godt være i et forhold der man ikke krangler og styrer, men allikevel ikke føler seg helt "hjemme", og ungene merker det godt.

Nei det preiket om at man bør bo sammen kun på grunn av barna kommer som regel i fra mennesker som (heldigvis for dem..?) ikke har opplevd å ikke elske partneren mer. Eller kanskje det også har litt med redsel for å være alene? ikke klare å ta vare på seg og barna så lenge man bor alene?

Selvfølgelig er det mest ideelle at to voksne alltid vil elske hverandre, og vil leve i fred og fordragelighet sammen med hverandre og barna sine, men verden er nå engang ikke sånn...

[Gjest Gjest_karoline_*]

Hve er det egentlig å elske hverandre? Er det virkelig så vanskelig å elske et menneske i allefall så lenge man har laget barn sammen. Bør man ikke jobbe for å alltid elske det menneske som en engang ble forelsket i og fikk barn med.

Hverdagen kommer jo når man får ny partner og.

Jeg tror hvis begge parter jobber for å elske hverandre så hadde det ikke vært så mange skilsmisser. Det blir for enkelt å bakke ut når problemene kommer.

Snakker selvfølgelig ikke om de som må ut av et ekteskap pga vold osv.

[absinthia]

Hve er det egentlig å elske hverandre? Er det virkelig så vanskelig å elske et menneske i allefall så lenge man har laget barn sammen. Bør man ikke jobbe for å alltid elske det menneske som en engang ble forelsket i og fikk barn med.

Hverdagen kommer jo når man får ny partner og.

Jeg tror hvis begge parter jobber for å elske hverandre så hadde det ikke vært så mange skilsmisser. Det blir for enkelt å bakke ut når problemene kommer.

Snakker selvfølgelig ikke om de som må ut av et ekteskap pga vold osv.

Man kan godt være glad i noen som man flytter fra. Årsaken til at man flytter fra noen er ofte at det er umulig å bo sammen. De fleste jeg kjenner som har flyttet fra hverandre har hatt problemer lenge. Selv flyttet jeg fra mine barns far etter 11 års samboerskap, der 8 av dem var ganske så problematiske. Folk tar ikke så lett på ting som det ser ut som at du mener. Jeg tror heller ikke at ungene nødvendigvis har godt av at foreldrene sliter i mange år, mine var ihvertfall ganskelettet da jeg flyttet fra faren deres, selv om de var like glad i han som de er i meg. Jeg tror det har med at det blir en noe tung stemning i huset, selv om man ikke krangler så barna hører det o.a.

Når jeg ser innlegg som dine, så tror jeg kanskje at du ikke har så veldig mye livserfaring.

[Far til 2]

Det er da mange slike barn som allerede er noe voksen.

Jeg er 17 år, og har siden jeg var ni år pendlet mellom mor og far. Helt greit det, annet enn at jeg ble lei av å pakke tingene mine, men det var det eneste problemet ved den saken.

Nå har jeg sluttet med dette da. Jeg er mye med kjæresten min og venner, og finner derfor ikke tid til å drive på med dette styret lenger.

Jeg hadde ikke likt at mor og far kom annenhver uke. Det hadde vært mer sårt, for jeg hadde følt det med at de ikke vil være sammen lenger mer, fordi at når den ene kom, måtte den andre gå.

Jeg er helt enig med deg.

Både min søster og jeg flyttet frem og tilbake i mange år. Men som deg valgte vi etterhvert en fast bolig (hos hver vår forelder for sikkerhets skyld ) pga venner.

Vi synte dette med felles omsorg var en fantastisk fin ordning, noe som har medført at min søster praktiserer dette idag. Hun hadde ikke akseptert en slik ordning om hun ikke selv syntes det fungerte fint den gangen vi selv var barn.

Også jeg holder døren åpen for en slik løsning, men foreløpig har barna sagt nei, og at de vil bo fast hos meg og besøke moren.

Av alle de voksne jeg kjenner (det er bare noen få) som har opplevd felles omsorg ved at de som barn "flyttet" frem og tilbake, har alle valgt å tilby barna samme løsning.

Denne omsorgsformen er idag den raskest voksende omsorgformen vi har her i landet. I vårt nærmiljø (barnas klasse, etc) er det OVER 50% som nå praktiserer felles omsorg på denne måten. Også av denne grunn mener jeg dette burde være utgangspunktet ved etthvert samlivsbrudd. Hvordan det praktisk blir gjennomført (om det er barna eller foreldrene som flytter) bør være opptil hver enkelt familie å avgjøre. Men at felles omsorg blir utgangspunktet om ikke altfor lang tid er jeg overtbevist om. Det er politikerene som til slutt vil oppdage at de igjen henger etter mht hvilke løsninger barn og foreldre ønsker.

[Gjest Gjest_karoline_*]

Man kan godt være glad i noen som man flytter fra. Årsaken til at man flytter fra noen er ofte at det er umulig å bo sammen. De fleste jeg kjenner som har flyttet fra hverandre har hatt problemer lenge. Selv flyttet jeg fra mine barns far etter 11 års samboerskap, der 8 av dem var ganske så problematiske. Folk tar ikke så lett på ting som det ser ut som at du mener. Jeg tror heller ikke at ungene nødvendigvis har godt av at foreldrene sliter i mange år, mine var ihvertfall ganskelettet da jeg flyttet fra faren deres, selv om de var like glad i han som de er i meg. Jeg tror det har med at det blir en noe tung stemning i huset, selv om man ikke krangler så barna hører det o.a.

Når jeg ser innlegg som dine, så tror jeg kanskje at du ikke har så veldig mye livserfaring.

Min livserfaring vet du ikke noe om. Jeg kan være skillsmissebarn, enslig, skilt kvinne, gift, enke, ulykkelig eller lykkelig i ekteskap.Jeg kan være 20,30, 40 ,50,60. Det eneste jeg vil røpe er at jeg jobber med mennesker.

Det jeg vet er at man må jobbe for det man har, man er sin egen lykkes smed.

Hvorpå når man har barn i bilde så MÅ man gjøre det man kan for å ikke lage sår i hjertet til barna.

Min erfaring med barn er at de vil at mamma og pappa skal ha det godt sammen, og det må VI som foreldre sørge for at vi har.

en kone må sørge for at mannen har det bra, og mannen må sørge for at konen har det bra. Kommunikasjon er alfa og omega.

Og fremdeles tror jeg at dersom man dyrker ekteskapet som man er i så blir det færre skilsmisser.

[absinthia]

Min livserfaring vet du ikke noe om. Jeg kan være skillsmissebarn, enslig, skilt kvinne, gift, enke, ulykkelig eller lykkelig i ekteskap.Jeg kan være 20,30, 40 ,50,60. Det eneste jeg vil røpe er at jeg jobber med mennesker.

Det jeg vet er at man må jobbe for det man har, man er sin egen lykkes smed.

Hvorpå når man har barn i bilde så MÅ man gjøre det man kan for å ikke lage sår i hjertet til barna.

Min erfaring med barn er at de vil at mamma og pappa skal ha det godt sammen, og det må VI som foreldre sørge for at vi har.

en kone må sørge for at mannen har det bra, og mannen må sørge for at konen har det bra. Kommunikasjon er alfa og omega.

Og fremdeles tror jeg at dersom man dyrker ekteskapet som man er i så blir det færre skilsmisser.

Kanskje du kan starte en egen tråd om temaet?

[Gjest Madre Mia]

quote name='Gjest_karoline_*' date='19.04.2008 (17:27) ' post='5517955']

Min erfaring med barn er at de vil at mamma og pappa skal ha det godt sammen, og det må VI som foreldre sørge for at vi har.

en kone må sørge for at mannen har det bra, og mannen må sørge for at konen har det bra. Kommunikasjon er alfa og omega.

Og fremdeles tror jeg at dersom man dyrker ekteskapet som man er i så blir det færre skilsmisser.

[Kattugla]

Det er da mange slike barn som allerede er noe voksen.

Jeg er 17 år, og har siden jeg var ni år pendlet mellom mor og far. Helt greit det, annet enn at jeg ble lei av å pakke tingene mine, men det var det eneste problemet ved den saken.

Nå har jeg sluttet med dette da. Jeg er mye med kjæresten min og venner, og finner derfor ikke tid til å drive på med dette styret lenger.

Jeg hadde ikke likt at mor og far kom annenhver uke. Det hadde vært mer sårt, for jeg hadde følt det med at de ikke vil være sammen lenger mer, fordi at når den ene kom, måtte den andre gå.

Jeg er også skilsmissebarn (eller barn og barn, er jo voksen nå ) og er enig i det du sier, det ville bare gjort det mer vanskelig for meg å forstå hvorfor de ikke ville bo sammen lenger. Barn må også videre etter skilsmissen og så lenge foreldrene oppfører seg sivilisert så skal det kunne gå bra. Jeg tror også at hvis barn klager over at det er slitsomt å flytte imellom, så kan den underliggende grunnen - og hva de egentlig prøver å si - være at de ønsker å bo ett sted sammen med foreldrene ; ikke at de ville hatt det bedre ett sted med mor og far som flyttet til og fra. For meg i hvertfall spillte det ingen rolle at det ble "mye flytting frem og tilbake", jeg ble jo tatt vare på uansett, jeg ønsket bare at de skulle bli sammen igjen, så vi kunne alle bo sammen som en famile. I ettertid ser jeg også at det er like greit at de skilte seg!

Jeg leser også at noen mener at skilte foreldre burde ikke finne seg en ny partner, selv som skilsmissebarn kan jeg ikke se logikken i at hvis man etablerer seg på nytt så blir man en verre omsorgsperson! Eller hvorfor det skal være viktig for barna at far og mor bor alene etter skilsmissen.. Det går fint an å få en ny partner og samtidig ta vare på barnet, hvis man ikke klarer det, så burde spørsmålet kanskje være hvorvidt foreldrene burde fått barn, ikke om de skulle få lov til å etablere seg med en ny partner..?

[lille katt]

Jeg synes Gjest_Karoline skriver mye som er sant på mange måter.

Idealisme er ikke nødvendigvis det samme som naivitet. Da synes jeg det er mer naivt å le flåsete av idealisten.

[Krisp]

Jeg har også hørt om familier som har denne ordningen. Jeg tror det kommer veldig ann på barna hvordan dette går. En kan fort bli forvirra av at det er så mye fram og tilbake hele tiden, tror jeg.