har jeg valgt riktig?

[mariia]

Hei, jeg skulle bare ønske noen kunne gi meg noen råd..veiledning. Jeg og min samboer og forlovede gjennom 5 år har nettopp gått fra hverandre. Grunnen var ekstrem krangling. Han manglet total respekt for meg og "du er tjukk i huet" "fitte" o.l ble vanlige ord. Han har hatt en ekstrem tøff oppvekst, og

trenger hjelp. Han søkte til slutt hjelp nå for litt siden, men ble nesten da verre. Jeg konfronterte han med dette, men han sa at jeg måtte slutte å "næge," hadde han ikke søkt hjelp for min skyld, og var det ikke nettopp temperamentet og sjalusien han skulle få hjelp til? Da hadde jeg jo ikke noe jeg skulle sagt. Jeg skulle bare støtte han ved å takle all dritten frem til han fikk hjelp. Til slutt kranglet vi hver dag og ble enige om at dette var nok. Greia er nå at jeg har det så sinnsykt tøft. Jeg savner han veldig mye, for det var intenst også den positive veien. Burde jeg ventet til han fikk hjelp, og se om det ble endringer da? Jeg er under 25 (han 8 år eldre), og følt at han nektet meg å være med på alle sosiale ting som ikke inkluderte han. På en måte føler jeg meg fri, men på en annen side, var han svært lojal og ga meg trygghet og lojalitet. Alt det her er så vanskelig. Han har helt klart psykopatiske trekk, men etter å ha holdt ut psykisk mishandling i fem år, burde jeg ventet å sett om han endret seg ettersom han gikk med på å skaffe hjelp for min skyld? Vi elsket hverandre, til tross for hans syke humørsvingninger. Jeg levde livet hans på hans primisser, men han uttrykte sterkt sin kjærlighet for meg. Vi er fortsatt venner, men jeg savner nærheten, omsorgen, tryggheten. Det er så tøft.. Så hver så snill har noen noe fornuftig å komme med...?

[Gjest *Mim*]

Han har helt klart psykopatiske trekk, men etter å ha holdt ut psykisk mishandling i fem år, burde jeg ventet å sett om han endret seg ettersom han gikk med på å skaffe hjelp for min skyld?

Nei.

Jeg kjenner dere ikke, men jeg tror du har gjort det riktige. Du skal ikke finne deg i å bli tråkket på og skjelt ut. Jeg skjønner at du fremdeles har følelser for ham, men det beste du kan gjøre er å kutte kontakten med ham.

Lykke til!

[katla]

Hei, jeg skulle bare ønske noen kunne gi meg noen råd..veiledning. Jeg og min samboer og forlovede gjennom 5 år har nettopp gått fra hverandre. Grunnen var ekstrem krangling. Han manglet total respekt for meg og "du er tjukk i huet" "fitte" o.l ble vanlige ord. Han har hatt en ekstrem tøff oppvekst, og

trenger hjelp. Han søkte til slutt hjelp nå for litt siden, men ble nesten da verre. Jeg konfronterte han med dette, men han sa at jeg måtte slutte å "næge," hadde han ikke søkt hjelp for min skyld, og var det ikke nettopp temperamentet og sjalusien han skulle få hjelp til? Da hadde jeg jo ikke noe jeg skulle sagt. Jeg skulle bare støtte han ved å takle all dritten frem til han fikk hjelp. Til slutt kranglet vi hver dag og ble enige om at dette var nok. Greia er nå at jeg har det så sinnsykt tøft. Jeg savner han veldig mye, for det var intenst også den positive veien. Burde jeg ventet til han fikk hjelp, og se om det ble endringer da? Jeg er under 25 (han 8 år eldre), og følt at han nektet meg å være med på alle sosiale ting som ikke inkluderte han. På en måte føler jeg meg fri, men på en annen side, var han svært lojal og ga meg trygghet og lojalitet. Alt det her er så vanskelig. Han har helt klart psykopatiske trekk, men etter å ha holdt ut psykisk mishandling i fem år, burde jeg ventet å sett om han endret seg ettersom han gikk med på å skaffe hjelp for min skyld? Vi elsket hverandre, til tross for hans syke humørsvingninger. Jeg levde livet hans på hans primisser, men han uttrykte sterkt sin kjærlighet for meg. Vi er fortsatt venner, men jeg savner nærheten, omsorgen, tryggheten. Det er så tøft.. Så hver så snill har noen noe fornuftig å komme med...?

Kjære deg, ligg unna denne mannen. Du er en ung jente som kommer til å møte noen som behandler deg med respekt og kjærlighet.

Dette er ikke kjærlighet det du beskriver her. Dette er en traumatisert mann som av ulike årsaker (veldig trist selvsagt) ikke greier å bli ordentlig glad i noen.

Å si "jeg elsker deg" betyr dessverre ikke at man gjør det. Av og til sier noen det for å holde på kjæresten.

Gå videre, søster og si til deg selv at du skal møte en mann som ikke kaller deg fitte og nekter deg å møte venner.....

[*Mina*]

Han må få hjelp for sin egen del, for det vil aldri hjelpe han i lengden om han gjør dette for deg. Derfor ville jeg stått for valget, og heller sett om det var en muligheten senere når han hadde fått den hjelpen han hadde behov for.

Jeg syns du har valgt riktig, men forstår godt at dette er tøft for deg også. Men stå på, for ingen fortjener å ha det slik som det du har hatt det. Enten så finner du en ny en som du kan leve et godt liv med, eller så kan det godt være at du og han finner tilbake til hverandre igjen når han har fått den hjelpen han behøver. Men valget ditt er helt riktig i mine øyne

[Mayami]

Jeg synes det høres ut som om du har gjort det riktige i denne situasjonen, og du må være en sterk person som greier å bryte ut slik. Det at han søker hjelp "for din skyld" høres litt utrolig ut. Burde han ikke søke hjelp for sin egen del?? Kanskje han ville brukt dette "mot" deg senere, dersom du forble sammen med han ("Jeg gjorde dette for din skyld, hva får jeg tilbake?") Det er IKKE bra å være sammen med noen med psykopatiske trekk, det er bare å utsette deg selv for psykisk mishandling. Dersom han elsker deg så mye, bør han kanskje forstå at han ikke kan behandle deg på denne måten? Nå kjenner jo ikke jeg verken han eller deg, men du har gjort det jeg ville forhåpentligvis ha gjort i din posisjon! Stå på, det blir bedre etterhvert! :-)

[Gjest Gjest_Mariia_*]

Takker for mange støttende ord, fint at noen tar seg tid til å hjelpe. Det bare er så utrolig ensomt.. Jeg hater det.. Er så utrolig trist, og alt er så vanskelig. Jeg er glad for at jeg har livet i mine hender igjen, men jeg savner så utrolig å få høre og si "jeg elsker deg," bli holdt rundt om nettene, prate med, kose med, tulle med...Han gjorde meg mye vondt,kontrollerte, såret og rakket ned på meg, men det er jo det gode jeg savner, og det var jo litt det og, for det meste nærhet, der var vi flinke.. Jeg er så sliten, og er så trist..Hva kan man gjøre..? Noen som har vært igjennom et tungt brudd tidligere og har noen råd. Det er så vondt, og ikke kan jeg søke trøst/støtte hos den jeg vanligvis har følt mest for i livet. Livet er brutalt, skulle ønske at jeg visste tidligere hva det kunne innebære. Skulle ønske jeg ikke hadde noen følelser akkurat nå, heller helt apatisk enn å måtte gå igjennom dette. Skulle aldri ha møtt han...

[Gjest Gjest nå]

Hei

Jeg er litt i samme situasjon selv. Min kjære er ikke psykopatisk, men ganske intens med kort temperament. Det har vært mye krangling og opp-og-ned turer. Og det er forferdelig, forferdelig slitsomt. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har blitt sammen og gått fra hverandre, og jeg har tenkt at nå er det nok. Sist gang, for to uker siden, gikk det langt, og jeg var sikker på at denne gangen var det over. Gråt masse, og begynte en sorgprosess med å legge ham bak meg og komme meg videre mentalt. Så tok han kontakt, sa han skjønte hvor ille han var, skulle forbedre seg osv. Og det har han gjort så langt. Og jeg tvilte og savnet det gode mellom oss, som du sier. Men nå... jeg merker at følelsene er fullstendig døde for ham. Hver gang jeg sier at jeg elsker ham, er det fordi jeg VIL føle det, men ikke gjør det. Og nå orker jeg ikke mer. Både hjerte og hjerne sier at han ikke er den rette for meg, på noen måter. Nå må jeg bli ferdig med ham, en gang for alle.

Det har vært en forferdelig lang prosess, men jeg vet at det gode vi har hatt ikke veier opp for alle tårene, all sorgen, smerten, sinnet, frustrasjonen og dritten.

Prøv å forestill deg at dere er sammen igjen. Og vær realistisk! Ikke idealiser det, men husk de utallige gangene du har hatt det vondt, og kjenn på den følelsen. Man ønsker ikke å gå tilbake til det! Jeg vet at man over tid blir så vant til å være lei seg og unnskylde oppførselen hans, og holde ut, at man blir blind. Men som du sier, man blir jævlig sliten.

Mitt råd til deg er bare å holde ut, og kom til hektene igjen. Slapp av, ta vare på deg selv, og merk at energien kommer tilbake. Da tenker du klarere også. Og når du merker at han ikke er der og tapper deg for krefter, så merker du også at livet er bedre uten ham. Vi kan faktisk finne andre som ikke trekker oss ned i søla så vanvittig! Du skriver det jo selv: du skulle ønske du aldri hadde møtt ham!!!!

[Gjest Gjest nå]

Må bare legge til at jeg også føler meg veldig ensom. Og veldig redd. For fremtiden og ensomheten. Men etter å ha vært borte fra ham en stund nå merker jeg at jeg har overskudd og energi til å starte livet på nytt igjen. Og det ordner seg nok.

igjen!