Slo opp

[Gjest Gjest]

Dette er så typisk meg!!!

Jeg jobber på en plass det er sykt mye arbeidspress. Det har rett og slett vært helt jævlig, og jeg har nok hatt mest jobb i tankene de siste månedene.

Jeg har tatt kjæresten min for gitt, og slo opp og ba han flytte ut så raskt som overhode mulig. Da fikk jeg vasket, vært for meg selv og fordøyd alt som skjedde rundt meg.

Nå har ting roet seg litt i fht jobb. Jeg har fått ordnet opp i leiligheten, kaoset i hodet mitt og fått svært nødvendig tid for meg selv.

Sakte men sikkert begynner ting å falle på plass igjen, og jeg tar meg selv i å savne han som jeg slo opp med. Det er jo ikke det at jeg ikke er glad i han, men jeg følte meg trengt opp i et hjørne. Man greier ikke å jobbe 110 prosent i krevende og usikker jobb, vaske opp hjemme og være en god kjæreste/samboer samtidig. Jeg greide i alle fall ikke det... Han var også veldig sliten og sånn sett påvirket vi vel kanskje hverandre.Det ble en negativ spiral, hvor jeg følte meg som en følelsesmessig jojo. Hvorfor greier jeg aldri å føle en ting, og holde meg til det??

Snakket med han på telefonen isted. Han har det helt topp,, går ut med venner, sosialiserer seg (noe han etter min mening gjorde altfor lite av da vi var sammen) og er fornøyd. Mulig det er litt image fra hans side også, men jeg tror han føler at dette tross alt er det rette siden vi ikke hadde det så veldig bra på slutten. Og jeg er litt flau... Gjorde nemlig dette for 4 måneder siden også, og angret sykt da også. Jeg lærer visst ikke av mine egne feil. Jeg burde jo sett at jeg ikke var klar for samboerskapet.... Det er nemlig det som tok drepen på følelsene mine der og da. Bo sammen på 40 kvm midt i den mest hektiske og jævlige fasen av livet, og miste alt av romantiske følelser...

Ja, jeg bør vel kanskje bare stå for det jeg har sagt og gjort frem til nå da?

[DDuck]

ja det bør du kanskje...

[Pokahonta]

ja det bør du kanskje...

Hmm.. Det er lov å angre, men jeg tror ikke jeg hadde stolt på deg andre gangen (man lever jo på tå og hev om man går tilbake, med frykt for å bli kastet ut en tredje gang..)

Virkelige tiltak og endringer hos deg kan muligens få han tilbake.. Endringer på jobb situasjon, leilighets situasjon, kanskje gå i par terapi....

Han høres ikke ut som han har gidd til det i livet sitt nå, men elsker du han virkelig, så gjør det du kan...

Evig eies nå kun det tapte uansett!

[Gjest ts]

Takk for innspill.

Jeg skal ikke nekte for at han har irritert meg noe grenseløst. Men det tror jeg egentlig hvem som helst hadde gjort akkurat på det tidspunktet.

Men dagene går, og jeg får tilfredsstilt behovet for å være litt alene. Dermed savner jeg å være med han, som kjæreste. Altså sitte i armkroken, gå tur og skravle litt sammen, nå som vi har overskudd til det begge to. Men jeg er redd for å si at jeg egentlig ikke ønsket at det skulle bli slutt, bare at det var for tidlig å flytte sammen på en så liten leilighet og på ett så kronglete tindspunkt. Det var totalt feil vurdering av meg å ønske dette.

Men jeg sa at jeg egentlig ikke ville det skulle være slutt, men at vi ikke skulle bo sammen enda, og da sier han "litt seint å komme med det nå da"...

Samtidig hadde vi ikke mye sex før vi slo opp, så han kobler dette sammen med følelser. Altså, uten sex, ikke noe grunnlag for forhold... Jeg likte sexen, men ikke når jeg var så utrolig uttafor.

Og så er det innmari flaut opp mot hans venner og familie, som er skikkelig pissed på meg akkurat nå uansett. Jeg trodde jo jeg gjorde det rette opp mot han også, ikke sant. At alt var tungt og trasig, og at et forhold ikke skal være sånn i utgangspunktet. Men som sagt, jeg ser hvorfor det gikk sånn...

[Pokahonta]

Takk for innspill.

Jeg skal ikke nekte for at han har irritert meg noe grenseløst. Men det tror jeg egentlig hvem som helst hadde gjort akkurat på det tidspunktet.

Men dagene går, og jeg får tilfredsstilt behovet for å være litt alene. Dermed savner jeg å være med han, som kjæreste. Altså sitte i armkroken, gå tur og skravle litt sammen, nå som vi har overskudd til det begge to. Men jeg er redd for å si at jeg egentlig ikke ønsket at det skulle bli slutt, bare at det var for tidlig å flytte sammen på en så liten leilighet og på ett så kronglete tindspunkt. Det var totalt feil vurdering av meg å ønske dette.

Men jeg sa at jeg egentlig ikke ville det skulle være slutt, men at vi ikke skulle bo sammen enda, og da sier han "litt seint å komme med det nå da"...

Samtidig hadde vi ikke mye sex før vi slo opp, så han kobler dette sammen med følelser. Altså, uten sex, ikke noe grunnlag for forhold... Jeg likte sexen, men ikke når jeg var så utrolig uttafor.

Og så er det innmari flaut opp mot hans venner og familie, som er skikkelig pissed på meg akkurat nå uansett. Jeg trodde jo jeg gjorde det rette opp mot han også, ikke sant. At alt var tungt og trasig, og at et forhold ikke skal være sånn i utgangspunktet. Men som sagt, jeg ser hvorfor det gikk sånn...

Jeg skjønner de som er pissed på deg ja... Men det tror jeg du og gjør!

Du lar følelsene styre i mye av det du gjør tror jeg (og det er lov å være mer sliten noen tider enn andre)... og det savnet du har etter han nå, er naturlig...

Ta tiden til hjelp. Du må tilnærme deg han litt om litt uansett, og i den prosessen vil du se om du vil være sammen med han (dette er jo avhengig av om han vil da...)....

Lykke til!

[Paradokset]

Virker som du ser på han som en "kjekt-å-ha"-kjæreste.

Grei å ha når det er hyggelig.....og grei å kaste ut når det ikke er så hyggelig.

Både for din egen og hans del bør du la dette renne ut i sanden. Jeg kan ikke se at det kommer noe godt ut av det.

[*Mina*]

Virker som du ser på han som en "kjekt-å-ha"-kjæreste.

Grei å ha når det er hyggelig.....og grei å kaste ut når det ikke er så hyggelig.

Både for din egen og hans del bør du la dette renne ut i sanden. Jeg kan ikke se at det kommer noe godt ut av det.

Kunne ikke vært mer enig, og hadde jeg vært han ville jeg ikke klart å stole på at du virkelig mente det denne gangen. Tenk bare på neste gang du blir stresset, for tro meg det kommer du til å bli, da er det helt sikkert samme visen på nytt. Skal du virkelig utsette han for noe slikt igjen, bare fordi du nå ønsker en kjæreste som du kan ha det hyggelig med?

Les innlegget ditt en gang til, og tenk deg godt om før du eventuelt gjør noe, for kan du egentlig være sikker på at han er den du ønsker å satse på?

[Gjest ts]

Tja... Kjekt å ha... Jeg føler ikke at det er slik jeg ser det selv, men det kan vel oppfattes slik. Jeg har nok snublet litt for mye i mine egne føtter akkurat nå. Er nok dessverre så sær at jeg lukker meg litt inne i meg selv i "krisetider", istedet for å ty til kjæresten så skjøv jeg han bort. Det gjorde at han prøvde stadig hardere, til jeg ble lei. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om han, eller ikke vil leve med han. Det må bare ikke gå så innmari raskt alt sammen, så man glemmer at man er i midten av tjue-årene og ikke er gammelt ektepar...

Blir litt urolig og nervøs inne i meg nå. sånn super rastløs følelse, og jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal ta meg til. Han er interessert i å møte meg som venn, men det er vel kanskje ikke så lurt for min del. Selv om det var geniale meg som lanserte ideen i utgangspunktet. Er livredd for at han nå har bestemt seg for å gå videre, begynner med one-nightere osv... Men det er hans fulle rett selvfølgelig.

Føler jeg må legge en liten plan for meg selv hvordan jeg skal takle dette. Jeg står ikke særlig høyt på min egen liste over favorittpersoner heller, så egentlig bør jeg holde meg langt unna alt som har med forhold og slike ting i lang tid fremover. Jeg kan jo faktisk ikke stole på meg selv i det hele tatt, så kan jo ikke forvente at andre gjør det heller.

Jeg tenker å bare la tiden gå, uten å gjøre noe som helst, eller si noe som helst. Kanskje skjer bare det som skjer... Om man skal tro på skjebnen. Kanskje jeg skal ringe en spådame...

[Gjest pdg]

Jeg tror jeg forstår deg veldig godt jeg, ts.

Har hatt det litt slik selv. Jeg synes ikke det er rart du gjorde det slutt, og heller ikke rart at du begynner å savne han nå når livet roer seg, og at alt begynner å få mening igjen.

Spørsmålet jeg ville ha stilt meg er først: Savner jeg en kjæreste, eller savner jeg han.

Så ville jeg har stilt meg spørsmålet om gjorde jeg slutt fordi forholdet ikke gav meg/oss noenting, eller fordi alt var ork og så kuttet jeg ut det som hodet mitt rasjonaliserte var best å kutte ut først.

For finner du ut at du har gjort en gedigen brøler, at du har mistolket alle signalene om hva som var feil i livet ditt, så må du bestemme deg på nytt. La ham få seile av gårde og lære av dine feil til neste forhold, eller så må du forklare ham på best mulig måte og la han få bestemme om han orker et nytt forsøk.

Hadde du vært kjæresten min, og vi hadde hatt et godt forhold + at jeg selvfølgelig elsket deg, så hadde jeg virkelig vurdert forholdet igjen. Så lenge du virker ærlig og sannferdigt mener du har endret deg. For jeg ville selvsagt ikke turt å satse på et forhold hvor kjæresten min dumper meg hver gang livet går trutt.

[Gjest ts]

Jeg vil nok bruke litt tid på å tenke, så det ikke blir noen panikkhandling fra min side. Vi har imidlertid hatt så godt og harmonisk forhold sånn ellers, at jeg så ikke hva han betydde for meg før det var for sent. Han er min beste venn, og akkurat nå ser jeg ikke livet mitt uten han. Innser at jeg burde tatt meg en ukes ferie, istedet for å kaste vekk den eneste stabile faktoren jeg faktisk har her i livet. Føler meg superidiot, og lurer på om jeg ikke må vernes mot meg selv... Jeg trengte rett og slett en pause, ikke fra han, men fra syke syke arbeidspresset.

Ja, har nok gjort en liten brøler, men siden han har det såpass greit nå etter at han flyttet ut, så kan jeg nesten ikke komme luskende med halen mellom beina en gang til. Jeg må la han få sjansen til å møte noen som ikke er utbrent eller har hatt en liten personlig krise som følge av dette.

[Gjest lissi32]

Dette er så typisk meg!!!

Jeg jobber på en plass det er sykt mye arbeidspress. Det har rett og slett vært helt jævlig, og jeg har nok hatt mest jobb i tankene de siste månedene.

Jeg har tatt kjæresten min for gitt, og slo opp og ba han flytte ut så raskt som overhode mulig. Da fikk jeg vasket, vært for meg selv og fordøyd alt som skjedde rundt meg.

Nå har ting roet seg litt i fht jobb. Jeg har fått ordnet opp i leiligheten, kaoset i hodet mitt og fått svært nødvendig tid for meg selv.

Sakte men sikkert begynner ting å falle på plass igjen, og jeg tar meg selv i å savne han som jeg slo opp med. Det er jo ikke det at jeg ikke er glad i han, men jeg følte meg trengt opp i et hjørne. Man greier ikke å jobbe 110 prosent i krevende og usikker jobb, vaske opp hjemme og være en god kjæreste/samboer samtidig. Jeg greide i alle fall ikke det... Han var også veldig sliten og sånn sett påvirket vi vel kanskje hverandre.Det ble en negativ spiral, hvor jeg følte meg som en følelsesmessig jojo. Hvorfor greier jeg aldri å føle en ting, og holde meg til det??

Snakket med han på telefonen isted. Han har det helt topp,, går ut med venner, sosialiserer seg (noe han etter min mening gjorde altfor lite av da vi var sammen) og er fornøyd. Mulig det er litt image fra hans side også, men jeg tror han føler at dette tross alt er det rette siden vi ikke hadde det så veldig bra på slutten. Og jeg er litt flau... Gjorde nemlig dette for 4 måneder siden også, og angret sykt da også. Jeg lærer visst ikke av mine egne feil. Jeg burde jo sett at jeg ikke var klar for samboerskapet.... Det er nemlig det som tok drepen på følelsene mine der og da. Bo sammen på 40 kvm midt i den mest hektiske og jævlige fasen av livet, og miste alt av romantiske følelser...

Ja, jeg bør vel kanskje bare stå for det jeg har sagt og gjort frem til nå da?

Samboeren min har det slik som du har det nå. Han har totalt kaos i topplokket og er ikke den samboeren jeg fortjener. Jeg kaster han ut nå, hvor han får 5 uker til å gå i tenkeboksen, samt rydde opp i følelsene sine. Dette er kanskje eneste måten og eventuelt redde forholdet på, og finner han ikke ut hva som er viktig for han så får det bare være.

Om 5 uker går jeg videre med livet mitt.

Om du elsker han syns jeg du skal fortelle hvordan du har hatt det, og om han elsker deg vil han kanskje gi det en ny sjanse. Å være tankefull og frustrert er ikke enkelt for noen.

[Gjest Gjest]

Du angrer deg for 3.gang på 4 mnd?

[Gjest Gjest]

Er vel 2 ganger på 5 måneder grunnet spesielle omstendigheter såvidt jeg leser