hvorfor er det "stas" å bli spurt om å være fadder?

[Gjest Gjest]

Jeg er fadder til fem barn jeg.

Jeg føler meg veldig beæret over å bli spurt, og ser på det som en stor tillitserklæring fra foreldrenes side.

Ikke fordi jeg er så religiøs og kommer til å stå på for å gi barnet en kristen tro.

Men fordi foreldrene ser på oss som stabile og trygge mennesker som kommer til å være i nærheten av barnet resten av livet om de ikke flytter på seg selv da.

Og at vi kommer til å delta i livet til barnet ved å treffes jevnlig, kanskje passe barnet om det skulle trengs, og være en støtte om det skulle trengs.

Vi gir også sølv til disse barna, det er jo ikke dyrere enn andre gaver vi gir, men det er koselig når man blir voksen å finne igjen dette sølvet. I alle fall syntes jeg og min mann det.

I tillegg gir vi nok en litt spesiell gave i dåp og konfirmasjon samt bryllup når den dagen kommer.

Syns det er koselig jeg.....

[Gjest nextlife]

Jeg er så politisk ukorrekt at jeg er fadder til flere, selv om jeg ikke er kristen eller veileder disse barna i den kristne tro. For min del handler dåp mer om tradisjoner, og det å være en voksenperson utenfor nærmeste famile som kan gi barnet positiv oppbacking.

[Reveal]

Ja, nettopp, det er derfor det er en ære å bli spurt.

Det er 3 ting i livet man ikke skal si nei til:

1. Være fadder

2. Være forlover

3. Bære kista i en begravelse

Joda- du kan fint takk nei til alle tre. Selv har jeg sagt nei til to av dem.

Til min bestevenninne sa jeg nei (noe hun også trodde jeg kom til å svare, med bakgrunn i hva jeg står for) av den enkle grunn at jeg ikke vil stå i kirken å lyve for noen- såpass resepekt har jeg. Derimot er jeg "tante" til dette barnet- og følger opp barnet vesentlig oftere enn de som sa ja.

Jeg var vitne/forlover da samme venninne giftet seg (borgelig).

Jeg har også bedt om å få slippe å bære kiste. Mistet et god venn for noen år siden- og følte at jeg rett og slett ikke ville orke. Han kone hadde veldig stor forståelse for dette (vi vokste opp sammen alle tre)- og spurte om jeg heller ville hjelpe henne med barnet (3 år) under seremonien.

I tillegg sang jeg i minnestunden.

[Helen]

Jeg er fadder for 4 av mine 5 tanteunger og for min bror. Jeg behandler alle seks helt likt, det kunne ikke falle meg inn å gi mer i gaver til de jeg er fadder til og ikke til den siste ungen. Det hadde blitt veldig urettferdig.

Faren min og samboeren hans er fadder til min yngste sønn, han får ikke noe mer i gaver enn de andre barnebarna men han har mye mer kontakt med de enn de andre har. Dette skyldes nok mye at han har vært veldig mye syk og at han henger langt etter jevnaldrende. De helgene mine og mannens unger er hos sin far/mor så er han ofte hos min far og samboeren.

Samboeren til faren min har sagt at hun syntes det er en stor ære å være fadder så hun skal ta seg ekstra godt av han.

Man behøver ikke kjøpe dyre gaver selv om man er fadder, jeg mener kontakten med fadderungen betyr mye mer en dyre gaver. Siden jeg er tante eller søster til alle mine fadderunger vil jeg bestandig ha mye kontakt med dem.

[Fun Light]

Jeg er fadder til mitt førstefødte tantebarn, og var en av fire faddere.. Jeg syns fire var mye!

Jeg gjør ingenting spesielt som fadder som jeg ikke ville gjort som bare tante..

Hun andre jeg er tante til får like mye/lite oppmerksomhet!

Mine to faddere har jeg ikke hatt kontakt med på mange herrens år, og det er på ingen måte naturlig å invitere dem i mitt eget nært forestående bryllup. (Begge faddere er slekt, en tante og ett søskenbarn av min mor)

Jeg kommer ikke til å døpe egne barn, og tviler på at savnet etter faddere vil være tilstede noen gang for oss eller barna selv..

De som bryr seg om oss vil jeg skal gjøre det utifra kjærlighet - ikke noe de må gjøre fordi de er faddere!