hvorfor er det "stas" å bli spurt om å være fadder?

[Gjest hyggelig]

hvorfor sier folk at de føler seg beæret over å bli spurt om å være fadder?

hva er stas med å være fadder?

det har da ikke særlig betydning lenger, bortsett fra at man må kjøpe dyrere gaver til barnet enn det man vanligvis ville ha gjort...eller?

[Gjest Gjest_tittin_*]

hvorfor sier folk at de føler seg beæret over å bli spurt om å være fadder?

hva er stas med å være fadder?

det har da ikke særlig betydning lenger, bortsett fra at man må kjøpe dyrere gaver til barnet enn det man vanligvis ville ha gjort...eller?

Når foreldrene spør deg om å være fadder, og du svarer ja, forplikter du deg til å følge opp dette barnet ekstra, lære det den kristne tro, og være en stabil voksenperson for de. Det foreldrene også sier, selv om det som regel ikke ender der i praksis, er at hvis noe skulle skje med de, skal fadderen ta til seg barnet etter deres død.

Du skal altså velge fadder utifra at du teoretisk sett hadde vært trygg på å la dine egne barn vokse opp hos den personen, og hvis foreldrene da ender på meg, er det en stor ære og tillitserklæring, ja!

[Malama]

Å være fadder har ingenting med hvem som skal ta seg av barnet om barnet skulle bli foreldreløs, men noen tenker nok slik.

Men, dersom du, hyggelig, ikke synes det er en ære å få bli fadder, så er det trist for deg og dine eventuelle fadderbarn.

Å være fadder er det du gjør det til, for meg er det i alle fall en ærefull sak, som handler om noe vesentlig annet enn å "måtte kjøpe dyrere gaver"...

[Gjest Stolt fadder til 3]

Fadderrollen har ikke lenger den samme betydning som før. Men når man blir forespurt den rollen betyr det at foreldrene føler at du er en person de kan stole på. Som de vet vil være en viktig person for barnet.

Jeg er selv fadder til 3, noe jeg er veldig stolt av. Og har selv et barn selv.

Jeg håper du takker nei om du blir forespurt om å være fadder, HI. For du har visst ikke forstått dette.

[NovaFlare]

Hvis du takker nei, står det respekt av det. Du bør virkelig ikke takke ja...

[Gjest Gjest]

Å være fadder har ingenting med hvem som skal ta seg av barnet om barnet skulle bli foreldreløs, men noen tenker nok slik.

Men, dersom du, hyggelig, ikke synes det er en ære å få bli fadder, så er det trist for deg og dine eventuelle fadderbarn.

Å være fadder er det du gjør det til, for meg er det i alle fall en ærefull sak, som handler om noe vesentlig annet enn å "måtte kjøpe dyrere gaver"...

Hva handler den om da? Det sier du lite om.

[annie79]

...Du skal altså velge fadder utifra at du teoretisk sett hadde vært trygg på å la dine egne barn vokse opp hos den personen, og hvis foreldrene da ender på meg, er det en stor ære og tillitserklæring, ja!

Ja, nettopp, det er derfor det er en ære å bli spurt.

Hvis du takker nei, står det respekt av det. Du bør virkelig ikke takke ja...

Det er 3 ting i livet man ikke skal si nei til:

1. Være fadder

2. Være forlover

3. Bære kista i en begravelse

[Gjest Gjest_Tuppa_*]

Det å være fadder for et barn har flere sider. Det føles jo godt at foreldrene har valgt nettopp en selv til å inneha rollen. Men om man sier ja, så er det viktig å ta litt ekstra ansvar og følge opp ungen. Vise interesse og være en del av ungens oppvekst.

Det å være fadder for barna til venninner f.eks er ikke særlig lurt, da venner (ofte - men ikke alltid) kommer og går. Det er så innmari dumt når unger ikke har kontakt med fadderene sine. Da er jo hele poenget borte.

Jeg har selv takket nei til en fadderforespørsel en gang. Jeg så det kunne bli vanskelig med årene.

[Gjest frulou]

Jeg sier glatt nei takk til å være fadder, av den enkle grunn at jeg ikke er kristen, og ikke ønsker å oppdra noen i den kristne tro.

[Malama]

Hva handler den om da? Det sier du lite om.

For meg handler det å være fadder om nettopp det ærefulle, i at foreldrene stoler på deg, og vil at du skal være en viktig del av barnets liv. Det handler om at man står der ved døpefonten og lover å ta del i barnets oppvekst og oppdragelse. Jg mener ikke at faddere skal ta del i den daglige oppdragelsen, men være en viktig del av barnets liv likevel.

Om du ikke skjønner hvorfor det er en ære å bli spurt, da kan du ikke helt skjønne hva jerg synes det handelr om, for det e noe jeg ikke helt kan sette ord på, men som er nettopp det med denne æren som ligger iat foreldrene stoler så på deg at de vil ha deg som en så virktig del av barnets liv.

[Malama]

Ja, nettopp, det er derfor det er en ære å bli spurt.

Det er 3 ting i livet man ikke skal si nei til:

1. Være fadder

2. Være forlover

3. Bære kista i en begravelse

Jeg synes forøvrig at man fint kan takke nei til disse tingne jeg, om det ikke føles rett.

Jeg vil ikke ha en fadder til mine barn, som ikke ville være det, men ikke turte si nei. Jeg ville ikke ha en forlover som ikke ville være det, men ikke turte si nei (det slapp jeg bekymre meg for, hylet jeg fikk som svar sa sitt om at hun ville) Og om man virkelig ikke føler det er rett å bære ei kiste, så synes jeg man skal slippe det også. Det handler om respekt, for den avdøde og for de etterlatte, men om man av en grunn føler at det ikke er rett å bære den, hensyntatt respekten for den som ber om det, så synes jeg man skal respektere dette.

Men alle disse tre tingene er ærefulle oppdrag. Normalt sett anser man det derfor som en glede, og nettopp en ære, å bli bedt. Men nettopp derfor skal man respektere en som ikke føler det slik, en slik oppgave bør utføres av en som føler det som den æren det er.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at det er en ære å bli spurt om å være fadder, og ble kjempeglad da søsteren min spurte om jeg ville være fadder til hennes første barn. Jeg følte meg ikke like beæret da det viste seg at jeg var en av sju faddere... Da var det liksom ikke så spesielt lenger

Er det vanlig å ha mange faddere?

[Malama]

Nei, sju er ikke vanlig, rett og slett pga dette, klippet fra kirken.no:

Den døpte skal ha minst to, og høyst seks faddere. Foreldre kan ikke være faddere. Minst to faddere må være tilstede ved dåpshandlingen.

Det vanlige er derfor å ha mellom 2 og 6 faddere, de fleste jeg kjenner har vel 3-5.

Men jeg mener jeg så at et av disse kongelige barna som ble døpt hadde 7 faddere, så det er mulig man kan søke om unntak fra denne regelen...

Men å være fadder er nå uanset noe spesielt, selv om det er 5-6 andre som også er det. Vær heller glad for at ditt fadderbarn har så mange som kan være en viktig del av livet deres. (og om noen av dem har samme innstilling til fadderskapet som HI, så er det jo greit om ditt tantebarn har noen faddere som virkelig setter pris på oppgaven også...)

Endret 17. april 2008 av Malama

[Gjest Gjest]

Ja, nettopp, det er derfor det er en ære å bli spurt.

Det er 3 ting i livet man ikke skal si nei til:

1. Være fadder

2. Være forlover

3. Bære kista i en begravelse

Jeg sier glatt nei til både å være fadder og å være forlover.

Jeg er ikke kristen. Derfor er det uaktuelt for meg å love noen å ta del i å gi et barn en kristen oppdragelse. I tillegg så er det ikke alle barn jeg har lyst til å følge opp faktisk. Det kreves jo tydeligvis at fadre skal stille opp i konfirmasjoner, osv, så hvis en venninne spør om jeg vil være fadder til barnet hennes, og jeg ikke føler jeg er "nær" nok venninne til dette, så sier jeg nei. Så har hun mulighet til å finne en som vil være en bedre fadder enn meg.

Forlover? Om det er en jeg ikke føler jeg er nærmt nok til å være forlover så sier jeg glatt nei. Eller ville du hatt en forlover som hadde nada interesse av å se på kjoler, arrangere utdikkningslag og lage taler? Jeg for min del vil heller at folk skal si nei hvis de virkelig ikke føler de har noe å stille opp med som forlover, så jeg kan finne meg en som faktisk vil bli en -bra- forlover.

[Gjest Gjest]

Jeg er gjest i innlegg 12.

Jeg har selvsagt et godt forhold til tantebarnet mitt I familien vår har det vært vanlig å spørre søsken om de vil være faddere, så jeg regnet med å være en av fire (ett søsken med partner på hver side), og en av de sju nå er mannen min. Det var derfor uventet at de skulle ha sju i stedet for fire. Jeg overlever, men det føles altså ikke like spesielt for min egen del, og jeg tenker jo at tantebarnet ikke vil syns at jeg er noe spesiell, heller (i denne sammenheng).

Jeg er bare fadder til dette ene barnet, og er kanskje litt sår fordi jeg gledet meg til det endelig var "min tur"...

[Gjest Gjest]

I min familie er en fadder bare en som står oppe med de andre i kirken under dåpen. Jeg tror to av mine tanter er fadrene mine, men jeg er ikke sikker. Mine besteforeldre trodde de var fadrene til min søster, men så viste dåpsbildene noe annet. Så i min slekt er hele fadderbegrepet meningsløst, det er ingen som tar noen spesiell del i livet til fadderbarna. For meg vil det derfor ikke være noen særlig "ære" å bli spurt av en i slekta om å være fadder. Det er bare fordi de trenger noen til å stå oppe i kirken. Noen må gjøre det liksom, og da spør de tilfeldigvis meg.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg synes det er gøy å være fadder for to barn i min familie. Det er stas å bli spurt fordi det betyr at foreldrene ser på deg som en nær person til barnet. Jeg behandler ikke fadderbarna mine forskjellig fra andre familiebarn, jeg synes det ville blitt rart hvis tantebarna mine ikke skulle fåtte like store gaver osv.

[Gjest]

Jeg tror ikke jeg engang vet hvem som er fadderne mine. Eller kanskje, men det er familimedlemmer vi har hatt minimal kontakt med oppgjennom årene.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg må si jeg ikke skjønner meg helt på dette med faddere. Så vidt jeg skjønner, er det de færreste som gjør de oppgavene faddere opprinnelig skulle gjøre - nemlig å sikre at barnet får en kristen oppdragelse.

Det blir i praksis da en måte å gi barnet ekstra oppmerksomhet fra noen i familien eller venner av foreldrene. Kall meg naiv, men jeg syns familien burde føle seg forpliktet til å gi oppmerksomhet til alle barnebarna/nevøene/niesene uansett, og jeg syns det blir noe kunstig om man gjør det bare fordi man er fadder. Jeg syns dessuten det er merkelig når bare et av barna alltid får en ekstra fin gave av onkel Per (selv om det andre får av tante Turid).

Jeg fikk vite at en god venninne av meg vurderte meg som fadder til et av hennes barn, men hun lot være fordi jeg ikke er kristen (jeg vet ikke en gang om jeg kunne vært når jeg ikke er medlem av Statskirken). Selv om det var hyggelig å høre at hun hadde vurdert meg, så er jeg også glad jeg slapp. Det ene er det at jeg ikke er troende. Det andre er at jeg syns det føles unaturlig å skulle gjøre ekstra stas på dette barnet i forhold til de hun hadde fra før.

[Rosalie]

Jeg sier glatt nei takk til å være fadder, av den enkle grunn at jeg ikke er kristen, og ikke ønsker å oppdra noen i den kristne tro.

Enig i denne. Det vil si - jeg har faktisk et fadderbarn fra da jeg var 19 år og ikke visste hvordan jeg skulle si nei. Noe jeg angrer veldig på i dag. Ikke har jeg noe kontakt med barnet, heller, utenom å sende henne julegave.

Endret 17. april 2008 av Wadjet