SOS!

[Gjest Gjestfrøken]

Er midt oppi en situasjon med kjæsten min som jeg bruker altfor mye energi til å prøve å bli klok på. Kanskje noen av dere der ute har noen gode tips eller råd å komme med?

Innlegget er langt, håper noen vil/ kan ta seg tid til å lese..

Jeg er 28 år og nå fersk samboer med kjærsten min.

Det er litt vanskelig å si hvor lenge vi har vært sammen, turen har vært lang og humpete..

Kan si vi ble sammen for nesten 2 år siden.

Forholdet varte da i nesten et halvt år, før vi fant ut at vi var for ulike på mange områder, og bestemte oss for å avslutte. Det klarte vi da ikke, noe som førte til et års langt komplisert "sengekompis" forhold i perioder, mens andre perioder var vel forsøk på å få oss til å fungere igjen.

Dette var slitsomt og kronglete, og begge såret hverandre. Vi pøvde å gi slipp på hverandre og gå videre, men klarte aldri..

Men har fått vite av andre i ettertid at han ikke var helt ærlig mot meg i den perioden, og ikke holdt seg til "kun meg" som han sa. Prøver å ikke tenke på dette nå, siden vi er i en helt annen situasjon.

Rett før jul fant han en annen jente han ble sammen med. Like etter fant jeg en gutt.. Vi hadde lite kontakt en periode mens vi hadde andre kjærster på hver vår kant, men det tok ikke lang tid før vi søkte tilbake til hverandre igjen.

Så nå har vi i løpet av kort tid blitt sammen igjen, blitt samboere, og har bestemt oss for å gi oss to en sjanse.

Så nå kommer problemene på løpende bånd..

Gunnen til at vi ikke fungerte sammen i første omgang, var ulik fordeling av følelser. Han var ikke (har aldi vært, og tror aldri han kommer til å bli) forelsket. Eller "forelsket som på film" som han sier det.

I tillegg er han en generelt midre hengiven person enn meg, og fordelingen av det meste ble bare altfor skjev.

Etterhvert som den mest intense forelskelsesbiten avtok fra min side, tenkte jeg vi at den biten ikke nødvendigvis er det viktigste i et forhold, og ting ville gjevne seg ut etterhvert.

Nå har vi bodd sammen i kanskje ca 2- 3 uker, og til min store forvilelse har jeg ikke følelsen av at det er mag han vil. Og det er han usikker på selv, siden alt ha vært så komplisert. Hans lyst på meg avtatt til omtrent 0.

Han sier det er fordi han vet jeg er usikker på hva han kan gi meg, og han mister lysten når han tenker jeg bare går rundt og venter på at han skal få lyst på meg.

Dette er super- destruktivt for oss.. Er nå vi skal begynne på nytt og bygge opp det grunnleggende vi har hatt og bygge videre på det som var så veldig- veldig bra, men begges usikkerhet overtar.

Han vil prate om dette mist mulig, og sier han håper jeg kan prøve å slappe av, være tålmodig og gi oss en sjanse.

Og det har jeg selvfølgelig veldig lyst til! Han er en fantastisk bra gutt, herlig sjarme, humor, bra verdier og en intelligens jeg virkelig beundrer. Og det vi hadde var så bra, og så vanskelig å gi slipp på, og jeg vet vi kunne fått en utrolig bra fremtid sammen om vi kunne funnet tilbake til det!

Og jeg forsøker virkelig! Jeg prøver å gjøre alt annet for å ikke tenke på det, holder meg så opptatt som mulig, prøver å gjøre hyggelige, koselige ting for han for å få han til å tenke på noe annet. Vasker, lager mat til han, skriver søte medinger, lapper, osv..

Men jeg er faktisk redd han faktisk tenker jeg gjør alt for å få noe tilbake, siden han fremdeles ikke klarer å gi mer av seg selv enn hei og hadet- nuss og natta- nuss..

0 klining, 0 søte meldinger, (som ikke er svar), 0 romantiske overraskelser..

Det er noe kosing. (holde rundt når vi ligger i sofa/seng)

Jeg kan ikke ta dette opp noe mer, det bare stresser han mer, og han sier han føler jeg er negativt innstillt og at jeg har gitt opp.

Men vondten i magen vokser mer og mer for hver dag.

Jeg blir bare mer og mer usikker.. Og det hjelper ikke på saken. Usikkerhet er ihvertfall ikke tiltrekkende for han.

Han har også vært utro tidligere når ting ikke har fungert med xèr. Dette er noe jeg ikke vil konfrontere han med. Vet han sliter med hva han har gjort.. Men det hender jeg er ress for at han skal gjøre det samme mot meg nå som vi ikke har det så lett.

Vi går rundt i en ond sirkel føler jeg, og aner ikke hva jeg skal gjøre for at vi skal komme ut.

Har mest lyst til å gi opp noen ganger, men vet at så mye vi og jeg har lagt og legger i dette, og så glad jeg er i han, vil jeg prøve alt som kan prøves før jeg gir opp!

Men er vanskelig.. Elsker denne gutten, men ikke det vi har nå. Vet ikke hvor lenge jeg orker å vente før egoet mitt blir ødelagt.

Alt er utrolig forkortet i innlegget mitt. Kunne skrevet noen sider, man håper jeg har klart å få med det viktigste så noen forstår problemstillingen min, hva jeg vil frem til, og kanskje tilogmed har noen gode råd å komme med!?

[Pokahonta]

KG vil si løp...

Jeg sier heller at det høres ut som dere har noe å kjempe for, bare ikke helt klar over hvilke redskaper man har..

Første tanke er at det er supert at du gjør noe hyggelig for han, men viktigst er å gjøre noe hyggelig for deg!! Jeg omtrent kvalte eksen min (da han ble usikker) med å vise han hvor glad jeg var i han... Skjevfordelingen av følelser plaget han mere enn meg....

Huff, skjønner du sliter... Skulle gjerne gitt mer konkrete råd...

Men mest av alt. Gjør noe for deg. Vær selvstendig midt i dette.. Mulig han vil se den siden av deg og?? i do not know..

[Gjest Gjestfrøken]

Takk for svar!

Jeg har tenkt tanken selv, og må si at jeg ikke føler at jeg hverken maser eller "klenger" på han.

Vi har begge mye å gjøre om dagen, eksamner, jobbing osv. Han har også en hobby som opptar mye av tiden hans, og sånn går dagene.

Det eneste som blir "mas", er når tanker og problemer hoper seg opp, og jeg tar initiativ til å prate om dette for å forsøke å finne en løsning.

Men da blir han frustrert, og mener vi ikke har prøvd engang.

Problemet mitt er vel at jeg tenker han burde prøve å forandre innstilling rundt meg og mine tanker, at han faktisk må anstrenge seg for å vise hva jeg betyr fra han. Han har sagt at han er villig til å prøve dette, men jeg merker absolutt ingenting. Og vet jeg ikke kan si noe mer, må bare "la det gå" og håpe det ikke tar for lang tid før ting ordner seg. Men jeg er redd det vi har blir ødelagt om ingenting skjer snart..

Hvordan får jeg han til å forstå at han må gjøre dette for OSS, og ikke for å gjøre meg "fornøyd" uten å si det til han og vise han at jeg tenker på det??

[Pokahonta]

Problemet mitt er vel at jeg tenker han burde prøve å forandre innstilling rundt meg og mine tanker, at han faktisk må anstrenge seg for å vise hva jeg betyr fra han. Han har sagt at han er villig til å prøve dette, men jeg merker absolutt ingenting. Og vet jeg ikke kan si noe mer, må bare "la det gå" og håpe det ikke tar for lang tid før ting ordner seg. Men jeg er redd det vi har blir ødelagt om ingenting skjer snart..

Hvordan får jeg han til å forstå at han må gjøre dette for OSS, og ikke for å gjøre meg "fornøyd" uten å si det til han og vise han at jeg tenker på det??

Og gutter tenker så ulikt fra jenter!! han har nok hørt hva du har sagt, og tenker på det. Men det gir seg uttrykk annet enn slik vi ønsker.

Har du hørt om the cave man (mars og venus) som sier at mannen går i hulen når han må tenke. dette er desverre et sted som er adgang forbudt for jenter. Hvis vi forstyrrer for mye, ødelegger vi bare mere....

Jeg følte også aldri at jeg maste, ville bare prate om ting... og det var på sin plass, men sånn var ikke min eks laget. Jeg mistet han.. (var andre faktorer også, men akkurat dette siste gjorde at vi ikke klarte reparere..)

Vær klok. Prat gjerne med noen som kjenner deg om det..

[Gjest Gjestfrøken]

HaHa!

"The cave man" ja.. Typisk gutten min. :D

Tro meg, vennene mine vet hva som skjer, er god støtte, og prøver så godt de kan å lytte og komme med råd.

Og å prøve å la han være alene i hulen sin for å tenke, hadde vært greit om jg hadde fått positiv tilbakemelding i ny og ne.

Nå er det for lite av alt, og vi glir fra hverandre på grunn av tenking.

Han mister meg snart helt om jeg ikke får slippe inn..

Men men,- jeg får vel bare finne ut om tålmodigheten min holder.

[Pokahonta]

Ja, det høres ut som det er det du må gjøre

Det, eller sette knallharde krav, og dermed risikere at han stikker (eller får seg en oppvekker..)

Slik du har det nå, må du ha mest fokus på at du har det så bra du klarer!! Ikke ødelegg egoet ditt.. Du må sette tilside at hans usikkerhet ikke handler om hvem du er!!

null klining og lite sex også videre er ikke noen gull oppskrift for å forbedre forholdet.

Men hvis du gir han fullstendig frihet til å velge, fullstendig frihet til å gå (uten å trygle og overbevise..) er det mulig han setter sånn pris på det at det gir han trygghet til å bli. Om han er utro eller ikke kan du ikke frykte. Stol på han til det motsatte er bevist...

Opp med hode, positiv tenkning og vær lett og lystig å være sammen med. Gråte kan du gjøre sammen med oss!!

Vet ikke om dette hjelper jeg.. Har bare gjort så mange kardinal feil selv!

[Gjest Gjestfrøken]

Veldig takknemlig for tilbakemelding!

Å være blid og enkel, ikke krevende og masete, ikke vise han usikkerhet ovenfor oss, tenke positivt osv. er det jeg jobber mest med om dagen.

Men når jeg får så lite tilbake for anstrengelsene, er det så fort gjort å la usikkerheten og de negative tankene ta overhånd.. Redd jeg gir for lite i frykt for å bli avvist, siden det er noe som så ofte skjer, og at han da igjen ikke ser den jeg er og blir mer usikker av det. Så da er det godt å bli minnet på hva jeg kan gjøre, og hvordan jeg burde tenke!

Han vet han har frihet til å gå og gjøre som han vil, men det vil han ikke. Han sier han håper dette ordner seg, at jeg er den han vil slå seg til ro med.

Det er godt å høre at han tenker sånn, men jeg skulle så veldig ønske at han faktisk klarte å vise meg hva han føler og vil, så usikkerheten min kan slippe litt taket og jeg kan nyte det vi har.

Hvorfor skal det være så vanskelig å nå gjennom til hverandre? Kan det være et tegn på at man ikke passer sammen?

Føler alle andre er så flinke til å prate sammen. Og kommunikasjon og forståelse er veldig viktig for meg, mens han synes det er veldig vanskelig å prate om ting.

Er det noe han kan lære seg, eller er det en ting man aldri må håpe en mann blir bedre på?

[Pokahonta]

Er ikke frøken klok jeg altså, men jeg tror at når man har vært sammen en stund, og man blir tryggere og man får en større kjennskap til hverandre, så vil en gjensidig forståelse ta over for dette behovet for å 'prate' eller for å sette ord på ting!

Men slikt tar tid å bygge opp, og er ikke gjort over natten. I mellomtiden, tror jeg man skal ha det mest mulig kjekt sammen, samle gode minner også videre..

Også må dere ha litt sex!! Forfør han etter beste evne, la han få vite at du vil ha kroppen hans, at du digger kroppen hans, at du synes det er deilig å være nær seksuelt.. Uten at man skal ende akten med "så, hvor står vi egentlig" (sier ikke du gjør det altså, men jeg gjorde når jeg hadde sex med xen..)

[Pokahonta]

Er ikke frøken klok jeg altså, men jeg tror at når man har vært sammen en stund, og man blir tryggere og man får en større kjennskap til hverandre, så vil en gjensidig forståelse ta over for dette behovet for å 'prate' eller for å sette ord på ting!

Men slikt tar tid å bygge opp, og er ikke gjort over natten. I mellomtiden, tror jeg man skal ha det mest mulig kjekt sammen, samle gode minner også videre..

Også må dere ha litt sex!! Forfør han etter beste evne, la han få vite at du vil ha kroppen hans, at du digger kroppen hans, at du synes det er deilig å være nær seksuelt.. Uten at man skal ende akten med "så, hvor står vi egentlig" (sier ikke du gjør det altså, men jeg gjorde når jeg hadde sex med xen..)

[Gjest Gjestfrøken]

Er jo akkurat det jeg vil, kose meg sammen med han og skape gode minner. Men akkurat i disse dager, er det å sove omtrent det eneste vi gjør sammen..

Han er noe hjemme samtidig som meg, men sitter da for det meste foran datan med hobbyen sin.

Den kan jeg aldri konkurrere mot.

Og sex ja..

Tro meg, han vet hvor lyst jeg har, og hvor deilig jeg synes han er. Å prøve å forføre han mer nå er uaktuelt.. Når jeg blir avvist så ofte, blir jeg både flau og såret. Og han har sagt at han har mistet lysten siden han føler jeg går rundt og "venter" på at han skal få lyst. Så han vet nå at om vi skal ha sengekos igjen, må det skje på hans initiativ.

Men jeg merker litt av oss visner hver gang vi legger oss for å sove uten at han har vist det minste tegn på lyst.

Men misforstå meg ikke, det er ikke sexèn som er det viktigste her. Hadde vi bare ligget og kost med hverandre, skravlet og kysset.. bare noe intimt, hadde jeg taklet manel på sex bedre tror jeg. Vet ikke om han ikke vil dette fordi han ikke vil tenne meg, eller om han bare ikke vil. Vi holder litt rundt hverandre, og det hender jeg kiler eller koser litt på han. Det er som regel sengeaktiviteten vår.

Så jeg tenker positivt for harde livet!

Boksepute anyone? ;P

[Jigva]

Nå har jeg ikke lest flere innlegg enn det første til TS så det er mulig hva jeg skriver er blitt skrevet før.

Jeg har vært der kjæresten din er i forholdet.

Jeg var den som ikke følte like "sterkt" for samboer, han ville ha mer kos, mer klining, mer sex.. vi holdt på å avslutte forholdet fordi han ikke fikk det han trengte. Men vi hadde så mye mer.. ingen ville avslutte det, vi ville begge jobbe hardt for at det skulle holde. (før jeg fortsette vil jeg fortelle at vi nå har det myyyyyyye bedre nå)

Jeg prata med samboer og ba han om å kutte litt ned på all nærheten, alle romatiske ærklæringer, generelt bli mye mer Hard-to-get. Jeg trengte jakten. Jeg ba han om å ikke prøve å kline med meg, kysse meg eller noe slikt til enhver tid, bare av og til. Om kvelden kunne vi ligge inntil hverandre, men da måtte han ikke alltid prøve å føre det over på sex. Vi pratet mye om hva vi begge forventet i forholdet og hva vi la i kosing og sex, han mente at sex var en bekreftelse på forholdet, mens jeg mente at mine følelser kunne bekreftes gjennom flere andre veier. De fleste par går gjennom tørr-perioder og dette er noe man bare må jobbe seg igjennom om man har følelser for hverandre. Ofte kan det være verre for den personen som har lav sex-lyst enn for den andre, det er noe man må tenke på.

Jeg orker ikke konstante kjærlighetserklæringer, generelt ville jeg at han skulle skjule følelsene litt så jeg kunne finne mine. Blir mye når man til enhver tid er omringet av den andres følelser.

Altså, for å svare på innlegget ditt.. om samboeren din ber deg om å ta det mer med ro og ikke være så usikker så ta det rådet. Ikke send så mange søte sms, lapper osv. Prøv å ikke kysse han til enhver tid, kanskje til og med avstå fra slik kontakt i et par dager. La han få jobbe litt for din hengivenhet.

Jeg vet det er vanskelig, men er det verdt å jobbe for så må man ofte gjøre veldig hardt og vondt arbeid for å komme til den grønnere hverdagen på andre siden.

Nå sier jeg ikke at min situasjon er fasitten, langt ifra, men det fungerte for oss.

(nå skal jeg innrømme at jeg også var veldig preget av p-pillene og de er skylden i mye av våre problemer) Likevel merket jeg at når jeg måtte jobbe litt for hans hengivenhet så blomstret også mine følelser for han.

Hva som fungerer for dere kan jo bare dere se, men vet at det viktigste er at dere prater sammen om problemet og at du LYTTER til han og prøver å gjøre det han ber om, hvertfall for en liten periode.

[Gjest Gjestfrøken]

Takk for svar!

Som sagt, så er det å ta ting med ro det første jeg har prøvd på.

Det er en god stund siden jeg har tatt initiativ til både sex og kyssing, alt intimt skjer på hans premisser.

Jeg er helt enig i at jeg må gi han puste og tenke- rom.

Og.. jeg kan vel bli enda mer avvisende, hvis det kan hjelpe.

Men på en måte føles det feil, kjenner som sagt at avstenden melllom oss vokser.

Så det jeg vil frem til, er at jeg anstrenger meg og prøver så godt jeg kan, men merker jeg må ha noe tilbake for å bli mer sikker på meg og oss. Bra sagt at sånt ikke skjer på dagen, men noe fremgang etter 2- 3 uker er vel ikke urimelig å håpe på?

Prøver å senke "kravene" og ikke være nervøs for at han ikke er fornøyd, ikke tenke over om jeg gjør noe galt, og å tenke på hva jeg får, fremfor hva jeg ikke får.

Takk for at dere hjelper meg å se ting litt mer objektivt, og fra hans (forhåpentligvis) side.

[Jigva]

For oss tok det 3-4 måneder før jeg begynte å åpne meg mer.

Det var noen tunge tunge måneder for både han og meg.. men, når jeg ser tilbake på det og ser hva vi har nå så er det verdt det.

6 måneder etter er vi mye mer forelska begge to..

Men det krever mye kommunikasjon og respektering av ønsker. Nå har min samboer en ekstrem tålmodighet med meg, og uten den hadde vi ikke vært sammen idag.

KOMMUNIKASJON! er alfa og omega.

Takk for svar!

Som sagt, så er det å ta ting med ro det første jeg har prøvd på.

Det er en god stund siden jeg har tatt initiativ til både sex og kyssing, alt intimt skjer på hans premisser.

Jeg er helt enig i at jeg må gi han puste og tenke- rom.

Og.. jeg kan vel bli enda mer avvisende, hvis det kan hjelpe.

Men på en måte føles det feil, kjenner som sagt at avstenden melllom oss vokser.

Så det jeg vil frem til, er at jeg anstrenger meg og prøver så godt jeg kan, men merker jeg må ha noe tilbake for å bli mer sikker på meg og oss. Bra sagt at sånt ikke skjer på dagen, men noe fremgang etter 2- 3 uker er vel ikke urimelig å håpe på?

Prøver å senke "kravene" og ikke være nervøs for at han ikke er fornøyd, ikke tenke over om jeg gjør noe galt, og å tenke på hva jeg får, fremfor hva jeg ikke får.

Takk for at dere hjelper meg å se ting litt mer objektivt, og fra hans (forhåpentligvis) side.

[Gjest Gjestfrøken]

Både oppmuntrende og motiverende å høre at andre har fått det til! Tusen takk!! :D

Nå reiser han mest sansynligvis avgårde til en annen by etter sommeren, så håper ting har løsnet og ordnet seg før den tid..

For at det skal fungere, vet jeg at både komunikasjon og gjensidig respekt er et must! Så håpe han klarer å åpne seg snart, og at tålmodigheten min klarer å holde ut uten den næringen jeg håper på..

*Krysse fingrene*

[Gjest perskille]

Både oppmuntrende og motiverende å høre at andre har fått det til! Tusen takk!! :D

Nå reiser han mest sansynligvis avgårde til en annen by etter sommeren, så håper ting har løsnet og ordnet seg før den tid..

For at det skal fungere, vet jeg at både komunikasjon og gjensidig respekt er et must! Så håpe han klarer å åpne seg snart, og at tålmodigheten min klarer å holde ut uten den næringen jeg håper på..

*Krysse fingrene*

Hei!

Må si at det er som å lese om min egen kjæreste.. Og jeg følte det omtrent slik som du beskriver. MEN, jeg ble litt likegyldig ovenfor ham etter en stund og fant på ting uten han. Jeg sluttet omtrent helt å prøve å være nær ham, til og med om kvelden når vi la oss. Jeg sa bare god natt på vanlig måte og la meg til å sove. Og etter en periode kom det en hånd under dyna mi som tok tak rundt meg og dro meg inntil seg for så å holde rundt meg;) Og han ble mer åpen etterhvert, mer smilendes og humørfylt når jeg ikke forventet kos og nærhet hele tiden. Vi har begynt å flørte og tulle i gjen. det er så deilig! HA TÅLMODIGHET!

Det er vanskelig, det vet jeg. Men vær blid og ydmyk mot ham, uten at han må føle at du forventer noe hele tiden. ikke vær hushjelp/husmor for ham hele tiden heller. Men vis at du setter litt pris på han selvfølgelig.

Jeg vil anbefale deg å begynne å trene el noe annet som gjør at du kan få utløp for alt. Jogg eller boks. hehe

PS: etter at jeg begynte å trene fikk jeg mer oppmerksomhet. hihi

Klem og lykke til!

[Gjest Jente37]

Her kommer et svar som du ikke liker å høre. Men jeg har like mye rett å utrykke det jeg mener, som andre.

Jeg hadde personlig ikke giddet å holde liv i dette forholdet. Fordi det kommer en grense for hvor mye energi man skal bruke på å fikse noe som -kanskje- ikke lar seg fikses.

Jeg har mer enn nok med min spennende karriere (som sluker mye engergi, men som jeg ikke vil bytte mot noe i verden), mine gamle, trofaste venner -som jeg hadde før jeg traff ham-, mine fritidsinteresser osv.

Krever forholdet/samboerskapet så vanvittig mye psykisk energi som du beskriver i ditt innlegg, syns jeg den ikke er verd det. Mange kvinner stortrives med mye drama i sitt liv, med de store opp og ned turene. Mens jeg syns slikt ikke er verd tiden jo eldre man blir. Da skjønner man at andre ting i livet er er viktigere og mer meningsfylte, enn å til stadighet måtte fikse/reparere et vaklevorent forhold.

[Gjest Gjest_eli_*]

Nei, det er ikke mulig.

[Gjest Mann27]

Må si meg enig i Jente37 sitt svar. Jeg er en singel mann på 27, som gjerne ønsker å finne en partner.

Men.. Jeg mener at i et forhold som ikke gir både deg og din partner noe ekstra i livet, så er det bare å gi det opp. Høres ut som at forholdet bikker mot det jeg vil kalle fornuftsforhold.. Å det er jo vel å greit, men siden du ber om råd så får du det.

Gjør det slutt, så finner du kanskje mannen som kan gi deg noe mer enn frustrasjoner..

Vet dette høres veldig enkelt ut, det tror jeg ikke det er!

Men etter bare 2-3uker er det kanskje bedre at du avslutter det før ting blir ennå værre..

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg har faktisk vært i et forhold som hadde noen likhetstrekk med det du beskriver. Altså at det var vanskelig å få lov til å uttrykke usikkerhet og sånn, og ting skulle helst ikke snakkes om mer enn en gang (slik som jeg opplevde det). Men jeg vil bare si t det finnes gutter som er helt annerledes der ute! Han jeg er sammen med nå er helt utrolig åpen og grei å snakke med, om alt mulig. Så det med at man ikke skal forvente sånn av en mann, er bare tull. Den som krever vil finne. Jeg ville satt et ultimatum.. snakke med deg eller så er det slutt..

[Gjest Gjestfrøken]

Takker for flere svar!

Til dere som kommer med motargumenter.. Jeg er ganske ening i det dere sier! Tenker jo på samm måten selv, at jeg er redd dette for han er et "fornuftforhold", mye av grunnen til at jeg er skeptisk, er at det ikke burde være nødvendig å anstrenge seg så mye.

Det strider imot alle forestillinger og tanker jeg har hatt rundt det å være i et godt forhold, og jeg har tidligere vært sammen med en følsom, romantisk gutt jeg kunne sitte oppe og snakke med hele natten. Så skjønner tankegangen her.

Men,- det må sies at han gjorde det slutt med forrige frøken fordi hun ikke var meg, selv om de hadde det bra.

Føler det utelukker den største bekymringen ang. "fornuftforhold"..

Og selv om jeg har vært veldig usikker, har jeg uansett bestemt meg for å prøve!

Ting har heldigvis forandret seg mye de to siste dagene på alle måter, det er akkurat som om gutten min har våknet til liv igjen. Og da skjer automatisk det samme med meg. :D

Om dette fortsetter å utvikle seg sånn, tar det nok ikke lang tid før vi er oss selv igjen, og finner tilbake til det gode vi hadde. Forhåpentligvis..

Så jeg har bestemt meg for å foreløpig leve med usikkerhetene, fordi jeg er så utrolig glad i denne gutten!

Vet det er et sjansespill, men har troen på at dette ordner seg og er riktig, og må følge den!