Seriemonogamist, det er visst det jeg er

[Gjest ts]

Tenk at det tar så lang tid å bli kjent med seg selv, skjønne det at en ikke passer inn i dette med å elske hverandre og dele livet til døden skiller oss.

Jeg har elsket to menn i mitt voksne liv, hatt noen flere kortere forhold hvor jeg ikke elsket, var bare betatt.

Men med disse to mennene har jeg etablert meg, giftet meg, bygd/kjøpt hus sammen, fått barn (med den ene), og altså hatt tro på og drøm om at vi skulle elske hverandre for alltid.

Likevel, etter rundt 5 år, dør følelsene mine, og da ER de døde også. Jeg har fortsatt forholdene i den tro at de kunne vekkes til live igjen, men det har vært bortkastet tid sånn sett. Jeg skulle ønske jeg også kunne elsket noen for alltid, slik det tydeligvis er noen som kan.

Begge gangen giftet jeg meg som sagt i den tro at det skulle vare livet ut, nå er jeg kommet så langt at jeg synes det er naivt å tenke sånn.

Jeg har opplevd mine lykkeligste år med mann nr to, men nå tror jeg de er over. Jeg vet ikke, skulle ønske jeg kunne finne tilbake til følelsene jeg hadde for ham.

Men jeg er rastløs, kjeder meg i forholdet, og vil ha et annet liv. Og vi er så forskjellige, forskjellene kommer bare mer og mer fram.

[Gjest ts igjen]

Tenk at det tar så lang tid å bli kjent med seg selv, skjønne det at en ikke passer inn i dette med å elske hverandre og dele livet til døden skiller oss.

Jeg har elsket to menn i mitt voksne liv, hatt noen flere kortere forhold hvor jeg ikke elsket, var bare betatt.

Men med disse to mennene har jeg etablert meg, giftet meg, bygd/kjøpt hus sammen, fått barn (med den ene), og altså hatt tro på og drøm om at vi skulle elske hverandre for alltid.

Likevel, etter rundt 5 år, dør følelsene mine, og da ER de døde også. Jeg har fortsatt forholdene i den tro at de kunne vekkes til live igjen, men det har vært bortkastet tid sånn sett. Jeg skulle ønske jeg også kunne elsket noen for alltid, slik det tydeligvis er noen som kan.

Begge gangen giftet jeg meg som sagt i den tro at det skulle vare livet ut, nå er jeg kommet så langt at jeg synes det er naivt å tenke sånn.

Jeg har opplevd mine lykkeligste år med mann nr to, men nå tror jeg de er over. Jeg vet ikke, skulle ønske jeg kunne finne tilbake til følelsene jeg hadde for ham.

Men jeg er rastløs, kjeder meg i forholdet, og vil ha et annet liv. Og vi er så forskjellige, forskjellene kommer bare mer og mer fram.

Ble visst ikke helt ferdig.

Jeg har ihvertfall lært at jeg ikke etablerer meg med hele pakka flere ganger. Så får det heller bli en bonus hvis det viser seg at jeg kan elske noen i årevis, i stedet for å ta det for gitt at følelsene varer.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

Eller har innspill?

[Nigo-san]

Hvis det er noen trøst, synes jeg dette høres veldig, veldig vanlig ut.

Statistisk sett er vel de fleste av oss seriemonogamister på et eller annet nivå, men det er få som har selvinnsikt nok til å skjønne det. Det blir mer sånn "Jeg hadde uflaks med den første samboeren imin, nummer to var en drittsekk, og min første mann sluttet å ha sex med meg etterhvert- men ingenting av dette var min feil, og nå har jeg truffet drømmemannen og vi skal være sammen for bestandig, for tenk!"

Jeg synes det er greit å være litt raus med seg selv og andre på dette punktet. Forhold i dag er basert på følelser framfor praktikaliteter, og at dette nødvendigvis fører til større utskiftbarhet er i følge min mening verken merkelig eller spesielt bekymringsfullt. Det er sånn det er, og jeg synes ærlig talt at det burde være lov å svare "Ja, jeg håper det", i steden for bare "Ja", når presten maser om kjærlighet inntil døden skiller dere ad.

Et praktisk poeng er jo at man må være flink til å sikre seg økonomisk og ha gode fordelingsregler, særlig hvis det er barn med i bildet.

[Nabodama]

Hvis det er noen trøst, synes jeg dette høres veldig, veldig vanlig ut.

Statistisk sett er vel de fleste av oss seriemonogamister på et eller annet nivå, men det er få som har selvinnsikt nok til å skjønne det. Det blir mer sånn "Jeg hadde uflaks med den første samboeren imin, nummer to var en drittsekk, og min første mann sluttet å ha sex med meg etterhvert- men ingenting av dette var min feil, og nå har jeg truffet drømmemannen og vi skal være sammen for bestandig, for tenk!"

Jeg synes det er greit å være litt raus med seg selv og andre på dette punktet. Forhold i dag er basert på følelser framfor praktikaliteter, og at dette nødvendigvis fører til større utskiftbarhet er i følge min mening verken merkelig eller spesielt bekymringsfullt. Det er sånn det er, og jeg synes ærlig talt at det burde være lov å svare "Ja, jeg håper det", i steden for bare "Ja", når presten maser om kjærlighet inntil døden skiller dere ad.

Et praktisk poeng er jo at man må være flink til å sikre seg økonomisk og ha gode fordelingsregler, særlig hvis det er barn med i bildet.

Dette synes jeg var klokt sagt!

[Gjest Gjest_Spindrift_*]

Kjenner meg veldig igjen der.. er i mitt tredje 5-årsforhold nå og begynner å merke faresignalene.

Har det egentlig helt greit i det forholdet jeg har, men det er så godt som dødt fra min side iallfall, og jeg klarer ikke la være å bli interessert i andre :gråte:

Vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre...

[Gjest Casey]

På den ene siden er folk vanemennesker og liker ikke endringer. På den annen siden blir de lei sin partner etter ca. 5-20 år.

Da kan man bli eller gå.

[Gjest Gjest-M-]

Jeg kjenner meg også godt igjen i dette, og tenker mye på hvilke valg jeg har gjort, og hvorfor alt har blitt som det har blitt.

Håper og tror at jeg har lært, og at mitt neste forhold kan bli et kjæresteforhold, uten hele pakka. Heller være kjærester resten av livet (eller i maaaange år), bo hver for seg, og ikke absolutt måtte bli samboere/gifte seg.

Kanskje kan man da beholde gnisten lenger, og faktisk lykkes med å ha et langvarig forhold.

[Gjest Gjest]

Men jeg er rastløs, kjeder meg i forholdet, og vil ha et annet liv. Og vi er så forskjellige, forskjellene kommer bare mer og mer fram.

Jeg vil bare sitere den sangen jeg tenker på når jeg begynner å lengte ut:

Hvis du ikke kan sangen allerede, anbefaler jeg deg å gå inn på

De nære ting skrevet av Arne Paasche Aasen, og tenke over hva den prøver å si.

Ditt sinn monne flyve

så vide omkring.

Det er som du glemmer

de nære ting.

Det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig et annet sted

Du syns dine dager

er usle og grå.

Hva er det du søker?

Hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingenting vokse og intet gro.

[Gjest ts]

Jeg vil bare sitere den sangen jeg tenker på når jeg begynner å lengte ut:

Hvis du ikke kan sangen allerede, anbefaler jeg deg å gå inn på

De nære ting skrevet av Arne Paasche Aasen, og tenke over hva den prøver å si.

Ja, det er fine ord, med mye sannhet i.

Men hvor lenge skal en virkelig vente før en synes en har unnet seg både rast og ro, som det står i sangen?

Hvor lenge skal en prøve å få tilbake døde følelser?

I det første forholdet mitt døde følelsene etter omtrent 5 år. Men jeg fortsatte forholdet i 9 år etter det! Vi hadde barn, og jeg ville ikke bryte opp. Tenkte at jeg må bare gi det litt tid.

Jeg er glad i de nære ting, og er ikke særlig opptatt av materielle goder, og anser meg selv for å være både reflektert og oppegående. For meg er ikke dette manglende ro og rastløshet generelt, men det kommer jo som en konsekvens av at en ikke lenger elsker sin kjære.

Det er snart to år siden følelsene for den andre mannen døde ut, og jeg er her ennå. Prøver og prøver.

[Fun Light]

Jeg tenker at dette handler om å ta valg.. (Kanskje tenker jeg spesielt mye på det nå siden jeg gifter meg snart)

Man velger å dele livet sitt med en person, og så blir det opp til en selv i samspill med partneren hva man gjør ut av det.

Jeg tror på å ikke fokusere på alt som ikke fungerer, men ta initiativ selv til å finne igjen gløden og gnisten.

Når det butter i mitt forhold, tenker jeg spesielt på to ting jeg har snappet opp fra andre;

jeg tenker tilbake på de stundene jeg virkelig har kjent at jeg elsker den jeg deler livet mitt med, stunder vi har hatt sammen som har bestått av ren lykke..

Det er så bra vi kan ha det!

Så også på TV en gang for lenge siden, et intervju med et gammelt ektepar. De ble spurt hva suksessoppskriften for et langt og fint ekteskap var, hvorpå de svarer; "vi var aldri lei hverandre samtidig."

Det syns jeg sier så mye!

[Gjest Gjest]

Så fint at du har funnet ut hva du er!

Da kan du leve livet etter din egen rettningskompass så lenge du forteller dine fremtidige serielle kjærester at dine følelser går som regel ut på dato etter 5 år.

Da har du gitt dem en mulighet til å avgjøre om de er interessert i å tilbringe den tiden med deg eller ei!

[Gjest Gjest]

Ja, det er fine ord, med mye sannhet i.

Men hvor lenge skal en virkelig vente før en synes en har unnet seg både rast og ro, som det står i sangen?

Hvor lenge skal en prøve å få tilbake døde følelser?

I det første forholdet mitt døde følelsene etter omtrent 5 år. Men jeg fortsatte forholdet i 9 år etter det! Vi hadde barn, og jeg ville ikke bryte opp. Tenkte at jeg må bare gi det litt tid.

Jeg er glad i de nære ting, og er ikke særlig opptatt av materielle goder, og anser meg selv for å være både reflektert og oppegående. For meg er ikke dette manglende ro og rastløshet generelt, men det kommer jo som en konsekvens av at en ikke lenger elsker sin kjære.

Det er snart to år siden følelsene for den andre mannen døde ut, og jeg er her ennå. Prøver og prøver.

Jeg er helt enig, en veldig flott tekst til ettertanke...

Men jeg ser også at du leser noe annet i teksten enn jeg gjør. Du tolket den ut i fra å ta seg tid, men for meg betyr teksten noe helt annet.

Mange ganger i løpet av mine år som hans kone, (det begynner å bli noen år nå ) har jeg følt det som du gjør nå, og hver gang har denne teksten gitt meg styrke.

Ordene gir meg en påminnelse om å se hva jeg har, i stedet for å fokusere på hva jeg mangler.

Sangen forteller meg at jeg må se på hvilke kvaliteter han har, framfor hvilke kvaliteter han mangler.

De minner meg på at jeg må finne tilbake til den mannen jeg forelsket meg i.

Teksten minner meg også på hva jeg egentlig ønsker, og det er et liv sammen med ham...

Jeg tror at ved å fokusere på det positive og det sikre framfor usikkerheten har man kommet et godt skritt på veien for å finne tilbake til gløden.

Av og til fungerer det, og av og til ikke, men det er kanskje verd et forsøk?

[Gjest ts]

Så fint at du har funnet ut hva du er!

Da kan du leve livet etter din egen rettningskompass så lenge du forteller dine fremtidige serielle kjærester at dine følelser går som regel ut på dato etter 5 år.

Da har du gitt dem en mulighet til å avgjøre om de er interessert i å tilbringe den tiden med deg eller ei!

Ja, og det kommer jeg nok til å gjøre.

Det er forresten ikke sikkert de ser det som negativt, jeg tror ikke jeg er den eneste.

[Gjest ts]

Jeg er helt enig, en veldig flott tekst til ettertanke...

Men jeg ser også at du leser noe annet i teksten enn jeg gjør. Du tolket den ut i fra å ta seg tid, men for meg betyr teksten noe helt annet.

Mange ganger i løpet av mine år som hans kone, (det begynner å bli noen år nå ) har jeg følt det som du gjør nå, og hver gang har denne teksten gitt meg styrke.

Ordene gir meg en påminnelse om å se hva jeg har, i stedet for å fokusere på hva jeg mangler.

Sangen forteller meg at jeg må se på hvilke kvaliteter han har, framfor hvilke kvaliteter han mangler.

De minner meg på at jeg må finne tilbake til den mannen jeg forelsket meg i.

Teksten minner meg også på hva jeg egentlig ønsker, og det er et liv sammen med ham...

Jeg tror at ved å fokusere på det positive og det sikre framfor usikkerheten har man kommet et godt skritt på veien for å finne tilbake til gløden.

Av og til fungerer det, og av og til ikke, men det er kanskje verd et forsøk?

Tro meg, jeg har forsøkt....tenkt og prøvd, kjent etter, husket hvilke kvaliteter mannen har osv. Jada, jeg har gjort det.

Den første mannen fortsatte jeg jo med i 9 år etter at jeg ikke følte mer for ham. Jeg var jo glad i ham, men var veldig klar over at jeg ikke elsket ham mer.

Den andre mannen er jeg fortsatt sammen med, og har enda ikke gitt opp å prøve. Har som sagt prøvd i 2 år.

Men jeg skulle ønske jeg kunne elske ham igjen, det hadde vært så godt og så enkelt. Bedre enn noe annet. Men så lenge jeg ikke gjør det uansett hvordan jeg prøver, og hvordan jeg tenker, så kjennes det håpløst ut.

Tusen takk for gode råd, jeg trengte en påminnelse for å kunne vri tankene litt igjen.

Men, det jeg egentlig tror, er at vi er forskjellige mennesketyper, vi som er seriemonogame, og dere som er monogame. Kanskje er det nettopp der det ligger, at noen typer mennesker er bedre egnet for et monogamt samliv enn andre.

Og hvorfor er det i så fall sånn?

[Gjest De nære ting]

Tro meg, jeg har forsøkt....tenkt og prøvd, kjent etter, husket hvilke kvaliteter mannen har osv. Jada, jeg har gjort det.

Den første mannen fortsatte jeg jo med i 9 år etter at jeg ikke følte mer for ham. Jeg var jo glad i ham, men var veldig klar over at jeg ikke elsket ham mer.

Den andre mannen er jeg fortsatt sammen med, og har enda ikke gitt opp å prøve. Har som sagt prøvd i 2 år.

Men jeg skulle ønske jeg kunne elske ham igjen, det hadde vært så godt og så enkelt. Bedre enn noe annet. Men så lenge jeg ikke gjør det uansett hvordan jeg prøver, og hvordan jeg tenker, så kjennes det håpløst ut.

Tusen takk for gode råd, jeg trengte en påminnelse for å kunne vri tankene litt igjen.

Men, det jeg egentlig tror, er at vi er forskjellige mennesketyper, vi som er seriemonogame, og dere som er monogame. Kanskje er det nettopp der det ligger, at noen typer mennesker er bedre egnet for et monogamt samliv enn andre.

Og hvorfor er det i så fall sånn?

Da har du kanskje prøvd nok... som sagt: slikt skjer.

Men du har kanskje rett i at noen mennesker er seriemonogame, og andre er andre er mer monogame.

Jeg har tenkt litt etter at jeg leste det du skrev, og har funnet ut at jeg er så absolutt monogam.

Jeg skal ikke kuppe tråden din, men håper det er greit at jeg forfølger en tankerekke? Og jeg ber deg ha tålmodighet med meg... det er sent på kvelden, og jeg er ganske trett, så det er ikke sikkert at min tankerekke er like logisk på papiret som den er i hodet mitt.

Og bare som en advarsel: utviklingslære/filosofi/antropologi, eller hva nå dette faller inn under har aldri vært min sterke side!

Jeg tenker nå som så: mennesket som art er under stadig utvikling.

Noen individer er kommet lengre i utviklingen enn andre, hva årsaken til dette er vil jeg ikke engang gjette på!

Men arv og miljø har nok en innvirkning på utviklingen.

Jeg tar utgangspunkt i meg selv.

Jeg vet med 99% sikkerhet at jeg er monogam, og jeg vet med 100% sikkerhet at min mor er det. Min far er derimot seriemonogam.

Mannen min har en jobb som er for så vidt trygg, men hvis det skjer en ulykke vil han mest sannsynlig ikke overleve.

Han har derfor følt behov for å snakke sammen om hva han ønsker av meg hvis han dør.

Han ønsker at jeg skal finne en annen, mens jeg er 99% sikker på at jeg aldri kommer til å leve i et parforhold sammen med en annen mann enn ham.

Være sammen med en annen mann vil jeg sikkert være, jeg har jo mine behov jeg også, men leve sammen med en annen er heller tvilsomt!

Samtidig er jeg en heller "tradisjonell kvinne" (eller gammeldags om du vil kalle det det), på mange andre områder også...

Kanskje er jeg (og mine like) mer tilpasset et "tradisjonelt" (gammeldags) samfunn, og er mer "uutviklet" (i mangel av et bedre ord) enn seriemonogame...?

Kanskje de reelt monogame er de som klarer å leve i et livslangt forhold fordi det er vår "arv"

Kanskje det seriemonogame mennesket rett og slett er videreutviklingen av den tradisjonelle monogame mennesket, og mer tilpasset et moderne samfunn, og et modernisert tankemønster?

[Gjest ts]

Da har du kanskje prøvd nok... som sagt: slikt skjer.

Men du har kanskje rett i at noen mennesker er seriemonogame, og andre er andre er mer monogame.

Jeg har tenkt litt etter at jeg leste det du skrev, og har funnet ut at jeg er så absolutt monogam.

Jeg skal ikke kuppe tråden din, men håper det er greit at jeg forfølger en tankerekke? Og jeg ber deg ha tålmodighet med meg... det er sent på kvelden, og jeg er ganske trett, så det er ikke sikkert at min tankerekke er like logisk på papiret som den er i hodet mitt.

Og bare som en advarsel: utviklingslære/filosofi/antropologi, eller hva nå dette faller inn under har aldri vært min sterke side!

Jeg tenker nå som så: mennesket som art er under stadig utvikling.

Noen individer er kommet lengre i utviklingen enn andre, hva årsaken til dette er vil jeg ikke engang gjette på!

Men arv og miljø har nok en innvirkning på utviklingen.

Jeg tar utgangspunkt i meg selv.

Jeg vet med 99% sikkerhet at jeg er monogam, og jeg vet med 100% sikkerhet at min mor er det. Min far er derimot seriemonogam.

Mannen min har en jobb som er for så vidt trygg, men hvis det skjer en ulykke vil han mest sannsynlig ikke overleve.

Han har derfor følt behov for å snakke sammen om hva han ønsker av meg hvis han dør.

Han ønsker at jeg skal finne en annen, mens jeg er 99% sikker på at jeg aldri kommer til å leve i et parforhold sammen med en annen mann enn ham.

Være sammen med en annen mann vil jeg sikkert være, jeg har jo mine behov jeg også, men leve sammen med en annen er heller tvilsomt!

Samtidig er jeg en heller "tradisjonell kvinne" (eller gammeldags om du vil kalle det det), på mange andre områder også...

Kanskje er jeg (og mine like) mer tilpasset et "tradisjonelt" (gammeldags) samfunn, og er mer "uutviklet" (i mangel av et bedre ord) enn seriemonogame...?

Kanskje de reelt monogame er de som klarer å leve i et livslangt forhold fordi det er vår "arv"

Kanskje det seriemonogame mennesket rett og slett er videreutviklingen av den tradisjonelle monogame mennesket, og mer tilpasset et moderne samfunn, og et modernisert tankemønster?

Det er nettopp slike ting jeg er ute etter i denne tråden, så jeg setter faktisk stor pris på dine tanker og innspill.

Jeg føler jo at jeg ikke passer inn i det tradisjonelle møsnteret, med det å skulle være sammen hele livet, og jeg tror også det er i ferd med å endre seg. Det ser en jo på skilsmisseprosenten.

Det du sier om at du ikke kunne tenke deg å leve sammen med en annen mann enn mannen din, viser vel egentlig forskjellene mellom oss. For meg ville det vært utenkelig å IKKE skulle leve med noen andre, rett og slett...uten at jeg mener at den ene eller andre meningen er rettere enn den andre.

Likevel skulle jeg ønske jeg var som deg. Tror du har mer sjelefred enn jeg har.

Dessuten innebærer det en omstilling for meg å skulle endre tankesettet rundt meg selv, nemlig å synes det er ok å være seriemonogam. Jeg har jo også satset to ganger på at forholdene mine skulle vare livet ut, og jeg har satset mye på det. Derfor er så skuffende at følelsene forvinner.

Likevel har dine ord, og det å lese teksten til De nære ting, gitt meg en slags styrke til å prøve enda litt til.

Jeg er for trøtt til å dra dette så langt i kveld, men jeg kommer tilbake i morgen.

[Alice Ayres]

Du har vært i to forhold hvor du har opplevd at følelsene dine døde etter en tid. Har det noen gang slått deg at to forhold langt fra er nok til å si med sikkerhet at dette er et mønster? Kanskje skyldes dine svinnende følelser disse mennene og ikke deg? Kanskje var de rett og slett ikke de rette for deg? Grunnen til at jeg sier dette, er at jeg også trodde at jeg var satt sammen som det du tror du er - at jeg ikke hadde evnen til å bli i et forhold lengre enn en forutbestemt periode. Det hadde vært tilfelle i to av de lengre forholdene mine, og jeg begynte derfor å bli overbevist om at jeg manglet evnen til å forbli lykkelig mer enn en viss periode med samme person.

Men nå er jeg gift og har vært sammen med mannen min i dobbelt så lang tid enne det som var grensen min tidligere - og jeg er like mye, om ikke mer forelsket, glad i, kåt på... ja, you name it, enn jeg var i begynnelsen.

[la Flaca]

Ut i fra åpningsinnlegget så syns jeg ikke det høres ut som du vet hva det vil si å elske. Det er forelskelse du snakker om. Og forelskelsen forsvinner store deler av tiden når hverdagen kommer etter 5 år.

Jeg har også elsket to menn i mitt liv. Han første fungerte jeg ikke med (fordi han var noe av et kasus), men han vil alltid ha plassen sin i hjertet mitt - selv om jeg nå ikke har sett han på maaange år. Nå er jeg gift på 4 året med en jeg har vært samboer med i 8. Og jeg kan faktisk ikke forestille meg at noen av oss vil gi opp forholdet. Vi respekterer hverandre, og beundrer hverandre på mange måter. Så selv om sommerfuglene bare kommer innom en sjelden gang har vi mer enn nok til å leve et godt liv sammen. Men så er begge mer realistiske enn kravstore, vi nyter de små gledene i livet begge to. Trenger ikke sirkus, røde roser og "candlelight suppers" for å føle romantikken i forholdet. Man må bare være åpen for at den finner andre måter å vise seg på, og sette pris på det.

[Gjest Gjest]

Kanskje det seriemonogame mennesket rett og slett er videreutviklingen av den tradisjonelle monogame mennesket, og mer tilpasset et moderne samfunn, og et modernisert tankemønster?

Eller kanskje det er motsatt? De seriemonogame er tilpasset et samfunn med kortere levealder, og de monogame er modernisert tilpasset et samfunn med høyere levealder siden kjærligheten varer lenger?

Interessant tanke selv om jeg er totalt uenig!

Det jeg derimot er veldig enig i, er det la Flaca skriver her.

Ut i fra åpningsinnlegget så syns jeg ikke det høres ut som du vet hva det vil si å elske. Det er forelskelse du snakker om. Og forelskelsen forsvinner store deler av tiden når hverdagen kommer etter 5 år.

Jeg har også elsket to menn i mitt liv. Han første fungerte jeg ikke med (fordi han var noe av et kasus), men han vil alltid ha plassen sin i hjertet mitt - selv om jeg nå ikke har sett han på maaange år. Nå er jeg gift på 4 året med en jeg har vært samboer med i 8. Og jeg kan faktisk ikke forestille meg at noen av oss vil gi opp forholdet. Vi respekterer hverandre, og beundrer hverandre på mange måter. Så selv om sommerfuglene bare kommer innom en sjelden gang har vi mer enn nok til å leve et godt liv sammen. Men så er begge mer realistiske enn kravstore, vi nyter de små gledene i livet begge to. Trenger ikke sirkus, røde roser og "candlelight suppers" for å føle romantikken i forholdet. Man må bare være åpen for at den finner andre måter å vise seg på, og sette pris på det.

[Gjest De nære ting]

Det er nettopp slike ting jeg er ute etter i denne tråden, så jeg setter faktisk stor pris på dine tanker og innspill.

Jeg føler jo at jeg ikke passer inn i det tradisjonelle møsnteret, med det å skulle være sammen hele livet, og jeg tror også det er i ferd med å endre seg. Det ser en jo på skilsmisseprosenten.

Det du sier om at du ikke kunne tenke deg å leve sammen med en annen mann enn mannen din, viser vel egentlig forskjellene mellom oss. For meg ville det vært utenkelig å IKKE skulle leve med noen andre, rett og slett...uten at jeg mener at den ene eller andre meningen er rettere enn den andre.

Likevel skulle jeg ønske jeg var som deg. Tror du har mer sjelefred enn jeg har.

Dessuten innebærer det en omstilling for meg å skulle endre tankesettet rundt meg selv, nemlig å synes det er ok å være seriemonogam. Jeg har jo også satset to ganger på at forholdene mine skulle vare livet ut, og jeg har satset mye på det. Derfor er så skuffende at følelsene forvinner.

Likevel har dine ord, og det å lese teksten til De nære ting, gitt meg en slags styrke til å prøve enda litt til.

Jeg er for trøtt til å dra dette så langt i kveld, men jeg kommer tilbake i morgen.

Faren ved slike teorier, eller ved å sette merkelapp på ting, er at det kan bli brukt ukritisk som en ”hvilepute”, en unnskyldning, og til og med som forklaring.

Blir dette gjort, kan en teori føre til en selvoppfyllende profeti…

”Jeg er seriemonogam, og mine forhold varer kun i 5 år, etter dette har jeg ingen følelser for personen lenger… nå har det snart gått 5 år, det er snart slutt, nå er det ikke lenge før jeg mister følelsen for den personen…”

Så setter en opp et ”skjold”, leter etter signaler, fokuserer på at det snart er over… og ”poff”, manglende følelser ble en realitet.

En er så redd for at det skal skje, at en (ubevisst) framprovoserer det en er mest redd for.

Jeg sier ikke at du gjør dette, men jeg sier at det ofte kan være slik hvis en er redd for at det er dette som kan komme til å skje!