Forelsket i gift mann

[Zenia]

Er en 35 år gammel kvinne som har forelsket meg i en gift mann på samme alder.

Forholdet startet for et års tid siden, traff han igjennom jobben. Vi har hatt et seriøst forhold i 6 måneder med lange telefonsamtaler hver dag, hauger med SMS og møter ca 2 ganger i uken. Jeg forsøkte å holde igjen litt i starten av forholdet, men var så hopdestups forelsket at jeg gav etter.

Vi har snakket åpent om det meste hele veien og det har nå gått så langt at han og kona har veldig store problemer. Dette har de hatt i mange år og det startet allerede før de fikk sitt første barn for 5 år siden. De har et barn til også på 3 år. De kommuniserer svært dårlig og har ingen nærhet, ømhet, eller kjærlighet igjen. Hun har presset på for å få dem til samtaleterapi. Dette har han gått med på, uten å vise særlig vilje til å reparere ting allikevel. Hun foreslår date, han trekker seg unna og vil ikke, hun foreslår weekendtur - han ønsker ikke det heller, hun snakker om sydentur og han sier de får ta det som det kommer. De hadde gått fra hverandre for mange år siden, hadde det ikke vært for barna og praktiske årsaker som hus, bil, økonomi, bosted, barnas vennekrets etc.

Denne mannen har fortalt meg at jeg er kvinnen i hans liv og han er mannen i mitt liv. Vi er sjelevenner, og ingen av oss har følt så sterkt for noen andre før. Han sier at bare vi kommer oss igjennom dette, skal vi få det fint sammen. Han har sagt han ønsker seg barn med meg og har ringt meg hver dag for å fortelle meg at han elsker meg, han har støttet meg og oppført seg som den perfekte kjæreste. Har aldri hatt noen elskerinnefølelse, og ikke at han har utnyttet meg heller.

For en knapp uke siden klarte jeg ikke uvissheten lenger, og selv om jeg har vært glad for at han har vært åpen og fortalt meg det meste hele tiden, føler jeg at det har blitt litt for mye info om forholdet han og kona, terapi osv. Han sier det er en grunn til at de går i terapi, men går samtidig ikke inn for at det skal ordne seg mellom dem. Han sier han ikke vet hva han vil, at han er redd for remtiden, hva med barna, hva med huset, økonomi osv osv. Jeg forstår dette er en prosess, men har nå sagt til han at vi må bryte all kontakt til han et hva han vil. Så nå har jeg gitt ham "frie tøyler" til å finne ut av ekteskapet og er LIVREDD for at jeg har mistet ham. Holder nesten ikke ut dette her og lurer på om jeg har gjort det rette.

Noen som har opplevd noe lignende?

Veldig ulykkelig kvinne

[Titti72]

Ønsker du å vente på en sånn tøffel, som ikke klarer å ta en selvstendig avgjørelse, og samtidig ikke er snill mot den han lovet "å elske og ære, i medgang og motgang"...?

Hvis du er hans sjelvenn, så burde han ha vært hos deg for lenge siden spør du meg!

[Pokahonta]

If you love someone, you have to set them free..

Så vil fremtiden vise hva som kommer. I mellomtiden: Lev ditt liv!!

Jeg har hatt en sånn sjelevenn i 7 år, der vi begge har vært i forhold mesteparten av tiden. Men kanskje en sjelevenn er en som bare er der ute..Som alltid vil være der. Da er man ekte sjelevenner...

Uansett, ikke la han ødelegge for mange gode år fremover!!

Og uansett hva du gjør. IKKE kontakt han nå!!

[Gjest again]

Og det store spørsmålet er: hvordan vet du at han og kona har så dårlig forhold, er det han som har fortalt det eller har du opplevd det med egne øyne?

For det er nå en gang sånn at den som er utro forsøker å rettferdiggjøre utroskapen sin. De ønsker ikke å innrømme at egentlig er det meste greit i forholdet, men de kjeder seg litt og de små barna tar så mye energi og så benyttet de sjansen. Men hvis han hadde sagt til deg at han kun var ute etter et seksuelt forhold så hadde han kanskje opplevd at du trakk deg unna.

Men noen ganger er det sånn at en ektefelle kan falle for andre, at man møter kjærligheten et annet sted enn hjemme og ønsker å avslutte ekteskapet. Da bør den personen være så voksen at han gjør det, og jeg har inntrykk av at de som er virkelig forelsket også gjør det.

De som er ute etter et mer uforpliktende elskerinneforhold bruker alle slags unnskyldninger for ikke å avbryte ekteskapet. Typiske unnskyldninger som listes opp i TS innlegg.

[Nabodama]

Det er jo tydelig at kona ønsker å reparere forholdet, og gjør sitt ytterste for at det skal lykkes.

Jeg tror ikke du skal være sikker på at det ikke er noe ømhet og varme igjen i ekteskapet hans. Det er jo rart kona går så sterkt inn for å reparere forholdet hvis det ikke er noe igjen.

At det ikke lykkes har nok med deg å gjøre. Han greier rett og slett ikke konsentrere seg om det når han har flere å tenke på enn henne.

Han går i konstant tvil, og vet ikke hva han vil. Du trekker i den ene enden, kona og det trygge livet med hus og unger trekker i den andre.

Og selv om en slik situasjon er slitsom for ham, så er han i den situasjonen at han ikke har måttet ta et valg. Han har kunnet flyte videre til nå. NÅ har du kuttet kontakten, og han er nødt til å velge.

3 ting kan skje:

-han velger deg

-han velger kona

-han tar ikke en beslutning, men vil ha deg tilbake likevel, og lover at han vil bestemme seg snart (han kjøper seg mer tid)

Og selv om han velger deg, kan du ikke være sikker på at det varer lenger enn til neste gang kona tar en prat med ham. Og motsatt, velger han henne, har du nok ikke mistet ham.

Jeg vet ikke jeg, han høres ut som en fryktelig ubesluttsom mann. Det at han er med på terapi høres jo ut som en fin ting, og en god gjerning, men det er jo ikke det, i og med at han ikke går inn for det. Han gjør det fordi hun vil det.

Tror du har et langt løp foran deg, hvis du vil ha denne mannen. Jeg synes du skal tenke litt fornuftig, og spørre deg om han virkelig har de egenskapene du vil ha i en mann. Du vet allerede at han er i stand til å gå bak ryggen til den har er i et forhold til, og du vet han er flink til å spille skuespill, samt at han er ubesluttsom (og etter min mening mangler ryggrad).

Du ser de positive egneskapene hans, men du bør også se de negative, og vurdere om dette er noe du vil ha i mannen du skal stifte familie med.

[Zenia]

Takk for bra og gjennomtenkt svar. Tenker jo også at han er litt feig, men skjønner samtidig at det er en tung prosess. Jeg vet selvfølgelig ikke om det er noe ømhet igjen, han sier han er glad i henne fordi hun er mor til barna deres, men at han ikke har følelser for henne. Hun har spurt han om han føler noe for henne. Han har sagt at han som regel ikke føler noe, men av og til føler noe...I helgene finner de på ting med andre hele tiden for å slippe å være alene. Det er jo mulig hun synes han er en god far og ikke ønsker et brudd pga barna, men mest sannsynlig så elsker hun ham nok. Sist uke sa han at han synes livet de har nå er for jævlig, da synes han selv han var veldig modig pg SKRØT nærmest til meg om hvor flink han hadde vært. Han sier også han forteller meg ting for at jeg skal forstå hvor vanskelig de har det hjemme. Det blri rett og slett for mye for meg.

Er dette en tøffel? Det kan ikke være lett å ta en avgjørelse på uker når det er små barn involvert, eller kan det? Det er jo mange flere enn oss to å tenke på. Noen som har forsøkt parterapi? Kan det redde et "dødt ekteskap"?? Sitter og håper at de går dårlig.... Vet det er dårlig gjort, men gråter og lengter hver dag. Hadde sett for meg en fremtid med han. Dumt...

[Rosalie]

Hadde han ment det han sier, og hadde du vært kvinnen i hans liv, så hadde han flyttet fra kona for lenge siden. Økonomi og barna og what not er nok bare "gode" unskyldninger til å fortsatt holde deg på gress.

[Gjest Gjest]

Det er jo ikke første gangen noe som dette har skjedd i verdenshistorien. Dessverre for deg er sannsynligheten stor for at han kommer til å utsette og utsette beslutningen, samtidig som du tortureres av at det tar så lang tid.

For å være ærlig bør du bare komme deg over ham. Det kommer aldri noe godt ut av å velge seg ut en spesiell person som man må ha, selv om man ikke kan få ham. Snakket om sjelevenner er bare sprøyt - det finnes mange menn som du vil passe like godt sammen med, og du vil faktisk kunne være sammen med dem. I motsetning til nå hvor du bare er "nummer to". Har du lyst til å være "nest best" resten av livet? Det høres jævlig stusselig ut.

[Gjest Ka]

Er dette en tøffel? Det kan ikke være lett å ta en avgjørelse på uker når det er små barn involvert, eller kan det? Det er jo mange flere enn oss to å tenke på. Noen som har forsøkt parterapi? Kan det redde et "dødt ekteskap"?? Sitter og håper at de går dårlig.... Vet det er dårlig gjort, men gråter og lengter hver dag. Hadde sett for meg en fremtid med han. Dumt...

[Titti72]

Tøffel?

Ja han er en tøffel. Du sier dere har hatt et forhold i 1 år.

Det er 52 uker, ikke et par.

[Gjest Gjest]

Er en 35 år gammel kvinne som har forelsket meg i en gift mann på samme alder.

Forholdet startet for et års tid siden, traff han igjennom jobben. Vi har hatt et seriøst forhold i 6 måneder med lange telefonsamtaler hver dag, hauger med SMS og møter ca 2 ganger i uken. Jeg forsøkte å holde igjen litt i starten av forholdet, men var så hopdestups forelsket at jeg gav etter.

Vi har snakket åpent om det meste hele veien og det har nå gått så langt at han og kona har veldig store problemer. Dette har de hatt i mange år og det startet allerede før de fikk sitt første barn for 5 år siden. De har et barn til også på 3 år. De kommuniserer svært dårlig og har ingen nærhet, ømhet, eller kjærlighet igjen. Hun har presset på for å få dem til samtaleterapi. Dette har han gått med på, uten å vise særlig vilje til å reparere ting allikevel. Hun foreslår date, han trekker seg unna og vil ikke, hun foreslår weekendtur - han ønsker ikke det heller, hun snakker om sydentur og han sier de får ta det som det kommer. De hadde gått fra hverandre for mange år siden, hadde det ikke vært for barna og praktiske årsaker som hus, bil, økonomi, bosted, barnas vennekrets etc.

Denne mannen har fortalt meg at jeg er kvinnen i hans liv og han er mannen i mitt liv. Vi er sjelevenner, og ingen av oss har følt så sterkt for noen andre før. Han sier at bare vi kommer oss igjennom dette, skal vi få det fint sammen. Han har sagt han ønsker seg barn med meg og har ringt meg hver dag for å fortelle meg at han elsker meg, han har støttet meg og oppført seg som den perfekte kjæreste. Har aldri hatt noen elskerinnefølelse, og ikke at han har utnyttet meg heller.

For en knapp uke siden klarte jeg ikke uvissheten lenger, og selv om jeg har vært glad for at han har vært åpen og fortalt meg det meste hele tiden, føler jeg at det har blitt litt for mye info om forholdet han og kona, terapi osv. Han sier det er en grunn til at de går i terapi, men går samtidig ikke inn for at det skal ordne seg mellom dem. Han sier han ikke vet hva han vil, at han er redd for remtiden, hva med barna, hva med huset, økonomi osv osv. Jeg forstår dette er en prosess, men har nå sagt til han at vi må bryte all kontakt til han et hva han vil. Så nå har jeg gitt ham "frie tøyler" til å finne ut av ekteskapet og er LIVREDD for at jeg har mistet ham. Holder nesten ikke ut dette her og lurer på om jeg har gjort det rette.

Noen som har opplevd noe lignende?

Veldig ulykkelig kvinne

Tror ikke på at dette du skriver, etter 1år??? tror ikke han vil noe mere en å ha deg som sengepartner. ring til dama hannes og fortell om dere!!!! så skal du se hvor mye han elsker deg.... regner med at han ikke vil noe seriøst med deg..

[Nabodama]

Takk for bra og gjennomtenkt svar. Tenker jo også at han er litt feig, men skjønner samtidig at det er en tung prosess. Jeg vet selvfølgelig ikke om det er noe ømhet igjen, han sier han er glad i henne fordi hun er mor til barna deres, men at han ikke har følelser for henne. Hun har spurt han om han føler noe for henne. Han har sagt at han som regel ikke føler noe, men av og til føler noe...I helgene finner de på ting med andre hele tiden for å slippe å være alene. Det er jo mulig hun synes han er en god far og ikke ønsker et brudd pga barna, men mest sannsynlig så elsker hun ham nok. Sist uke sa han at han synes livet de har nå er for jævlig, da synes han selv han var veldig modig pg SKRØT nærmest til meg om hvor flink han hadde vært. Han sier også han forteller meg ting for at jeg skal forstå hvor vanskelig de har det hjemme. Det blri rett og slett for mye for meg.

Er dette en tøffel? Det kan ikke være lett å ta en avgjørelse på uker når det er små barn involvert, eller kan det? Det er jo mange flere enn oss to å tenke på. Noen som har forsøkt parterapi? Kan det redde et "dødt ekteskap"?? Sitter og håper at de går dårlig.... Vet det er dårlig gjort, men gråter og lengter hver dag. Hadde sett for meg en fremtid med han. Dumt...

Det er jo en prosess han må gjennom.

Husker det godt fra da jeg gikk fra eksen, det tar tid å bestemme seg. Jeg hadde ikke noen som ventet på meg, det var ingen tredjepart i forholdet, så jeg og eksen kunne jo bruke all den tid vi ville på å bli sikre på hva vi ville gjøre. Det tok et år.

Et brudd innebærer jo så store konsekvenser, alt skal deles, barna får to hjem, framtida en hadde sett for seg og planlagt endres, det en har er tross alt trygt og godt, og en vet ikke hva en får, eller hvordan "veien" blir videre. Det er mye usikkerhet i et brudd, og prosessen er ikke gjort på noen uker.

Jeg kjenner igjen dette med å ikke ville være alene sammen, det var tungt og vanskelig, for vi hadde ikke noe å si hverandre. Eller vi var redd for "den store samtalen". Da den endelig kom, var det en lettelse! Men samtidig vondt, hvis du skjønner hva jeg mener.

Hvis han velger deg, må du også innse at det kan være tungt for ham den første tiden. Han vil slite med dårlig samvittighet og sorg. Det blir så og si alltid en sorgreaksjon etter et brudd, og selv om han er forelsket i deg, må du regne med at han også sørger over det brutte forholdet.

Det er også en prosess han må gjennom.

I tillegg må du innstille deg på å få en rolle overfor barna hans, og eksen vil også være i livet deres.

Dere vil ikke få det lett, og forholdet deres vil nok ikke være fryd og gammen fra første dag. Dere er ikke ferdige med kampen for forholdet den dagen han evt går fra henne, for da starter deres forhold, allerede med utfordringer, problemer og nye ting dere begge må venne dere til.

[Zenia]

Jeg tror ikke han har løyet om at han elsker meg. Naivt kanskje, men, men. Jeg tror heller ikke han ville ha gått bak min rygg, for vi har et annet utgangspunkt. Han giftet seg som sagt tidlig (25 år gammel) og visste selv da ikke om han gjorde det rette. Grunnen til at han ikke har valgt å gjøre noe for å bryte ut av ekteskapet tidligere, er at han på en måte ifant seg med tingenes tilstand og tenkte at dette var det livet han hadde valgt og derfor måtte finne seg i det. I den siste tiden har han følt at dette ikke er noe å satse på videre. Spesielt kom dette til overflaten da han skiftet jobb for noen måneder siden og dermed var mer hjemme i helgene og forholdet dem i mellom kom mer til overflaten. Han er nok redd, naturlig nok. Han er redd for å bryte ut av det trygge, samtidig har det gått så langt at han ikke holder ut tingenes tilstand lenger.

Jeg har som sagt bedt ham om å ta et valg og kontakte meg når han har bestemt seg. Dette er som sagt en ukes tid siden. Nå sitter jeg her og er lei meg for at han ikke kontakter meg allikevel. Tenker vel at om han hadde elsket meg, hadde han sagt fra til kona at han ville separeres og kommet til meg. Samtidig vet jeg at han er redd for hva som vil skje da. Han sier han vil se hva som skjer i terapitimene, hva kona egentlig vil etc etc. Han sier at han ikke vet hva han vil, er det mulig?? Eller er han bare redd?? Hva tror dere? Jeg er så lei meg og føler meg så hjelpesløs.

Er det noen som er i samme situasjon som ham, eller som meg? Analyserer så jeg snart blir gal!!

[Gjest Mirina]

Han sier at han ikke vet hva han vil, er det mulig??

Hvorfor vil du ha en mann som ikke vet at han vil ha deg? Er du ikke verdt mer?

[Nabodama]

Jeg tror han både er redd og ikke vet hva han vil.

Men nå har du tatt et valg, du har brutt kontakten med ham, og han må kjenne på hvordan det er å være uten deg. Det vil føre til en eller annen reaksjon, som jeg sa, en av tre ting kan skje.

Tror du bare må holde deg hard til han tar kontakt igjen. Hvis ikke kommer han til å fortsette som han har gjort. Men det er klart, du risikerer å miste ham nå....men da vet du også at du ikke betydde nok. Det er vondt, men bedre å få vite det nå, enn å kaste bort enda mer tid.

[Zenia]

Jeg er helt enig med deg!

Det er bare så skummelt å ha tatt den endelige beslutningen om avstand til han vet hva han vil. Huff, denne usikkerheten tar helt knekken på meg! Er skikkelig redd for at han skal glemme meg og bli lykkelig i ekteskapet, men er i bunn og grunn sikker på at jeg har gjort det rette valget.

Skal være flink og ikke ta konktakt, så får vi se hva som skjer. Dette gjør bare så vondt! Vikler meg inn i en blanding av negative tanker, håp, motløshet, sinne, gråt og nummenhet. Jeg savner han sånn!! Orker ikke engang tenke på at jeg kanskje aldri ser han igjen.

Lurer sånn på hva han tenker og føler. Til dere som sier jeg bare skal glemme ham og leve livet mitt, hvordan skal jeg klare det når jeg elsker han!? Alt jeg ønsker er å dele livet mitt med han, uansett barn, forholde seg til evt exkone med mer. Hvordan skal jeg komme meg igjennom disse dagene, ja denne tiden? Hadde han kontaktet meg nå hvis han elsket meg, eller vil han finne ut av det andre først. Tenk hvis han aldri mer kontakter meg! Hvor lenge skal jeg håpe?? Jeg er forvirret og fortvilet og veldig glad for alle tilbakemeldinger jeg får her. Tusen takk!!

[Nabodama]

Jeg er helt enig med deg!

Det er bare så skummelt å ha tatt den endelige beslutningen om avstand til han vet hva han vil. Huff, denne usikkerheten tar helt knekken på meg! Er skikkelig redd for at han skal glemme meg og bli lykkelig i ekteskapet, men er i bunn og grunn sikker på at jeg har gjort det rette valget.

Skal være flink og ikke ta konktakt, så får vi se hva som skjer. Dette gjør bare så vondt! Vikler meg inn i en blanding av negative tanker, håp, motløshet, sinne, gråt og nummenhet. Jeg savner han sånn!! Orker ikke engang tenke på at jeg kanskje aldri ser han igjen.

Lurer sånn på hva han tenker og føler. Til dere som sier jeg bare skal glemme ham og leve livet mitt, hvordan skal jeg klare det når jeg elsker han!? Alt jeg ønsker er å dele livet mitt med han, uansett barn, forholde seg til evt exkone med mer. Hvordan skal jeg komme meg igjennom disse dagene, ja denne tiden? Hadde han kontaktet meg nå hvis han elsket meg, eller vil han finne ut av det andre først. Tenk hvis han aldri mer kontakter meg! Hvor lenge skal jeg håpe?? Jeg er forvirret og fortvilet og veldig glad for alle tilbakemeldinger jeg får her. Tusen takk!!

Det du skal gjøre nå er å GJØRE ting. Finne på ting for deg selv, holde deg opptatt, så du slipper å tenke hele tiden.

Han kommer helt sikekrt til å ta kontakt med deg igjen, uansett utfall, tenker jeg. Han sliter helt sikekrt han også nå. Han må jo innstille seg på å miste deg hvis han ikke gjør noe aktivt, samtidig må han instille seg på å forlate det livet han har nå hvis han velger deg. Han har det ikke lett han heller. Han står foran et stort og vanskelig valg.

Og vanskelig er det, selv om noen sier at om han hadde elsket deg, så hadde han vært ved din side nå. Så enkelt er det bare ikke å forlate det livet han kjenner, med kone og barn.

Han BØR bruke tid på dette valget, både for din, hans og familiens skyld.

De som lett forlater, har ikke tenkt helt gjennom hva de gjør, etter min mening. Og da er ikke valget mye verdt heller.

[Gjest Gjest]

Er en 35 år gammel kvinne som har forelsket meg i en gift mann på samme alder.

Forholdet startet for et års tid siden, traff han igjennom jobben. Vi har hatt et seriøst forhold i 6 måneder med lange telefonsamtaler hver dag, hauger med SMS og møter ca 2 ganger i uken. Jeg forsøkte å holde igjen litt i starten av forholdet, men var så hopdestups forelsket at jeg gav etter.

Vi har snakket åpent om det meste hele veien og det har nå gått så langt at han og kona har veldig store problemer. Dette har de hatt i mange år og det startet allerede før de fikk sitt første barn for 5 år siden. De har et barn til også på 3 år. De kommuniserer svært dårlig og har ingen nærhet, ømhet, eller kjærlighet igjen. Hun har presset på for å få dem til samtaleterapi. Dette har han gått med på, uten å vise særlig vilje til å reparere ting allikevel. Hun foreslår date, han trekker seg unna og vil ikke, hun foreslår weekendtur - han ønsker ikke det heller, hun snakker om sydentur og han sier de får ta det som det kommer. De hadde gått fra hverandre for mange år siden, hadde det ikke vært for barna og praktiske årsaker som hus, bil, økonomi, bosted, barnas vennekrets etc.

Denne mannen har fortalt meg at jeg er kvinnen i hans liv og han er mannen i mitt liv. Vi er sjelevenner, og ingen av oss har følt så sterkt for noen andre før. Han sier at bare vi kommer oss igjennom dette, skal vi få det fint sammen. Han har sagt han ønsker seg barn med meg og har ringt meg hver dag for å fortelle meg at han elsker meg, han har støttet meg og oppført seg som den perfekte kjæreste. Har aldri hatt noen elskerinnefølelse, og ikke at han har utnyttet meg heller.

For en knapp uke siden klarte jeg ikke uvissheten lenger, og selv om jeg har vært glad for at han har vært åpen og fortalt meg det meste hele tiden, føler jeg at det har blitt litt for mye info om forholdet han og kona, terapi osv. Han sier det er en grunn til at de går i terapi, men går samtidig ikke inn for at det skal ordne seg mellom dem. Han sier han ikke vet hva han vil, at han er redd for remtiden, hva med barna, hva med huset, økonomi osv osv. Jeg forstår dette er en prosess, men har nå sagt til han at vi må bryte all kontakt til han et hva han vil. Så nå har jeg gitt ham "frie tøyler" til å finne ut av ekteskapet og er LIVREDD for at jeg har mistet ham. Holder nesten ikke ut dette her og lurer på om jeg har gjort det rette.

Noen som har opplevd noe lignende?

Veldig ulykkelig kvinne

Jeg har vært i din situasjon.

Jeg ventet på mannen min i 2 år, før det endelig ble brudd med kona hans.

De hadde ikke hatt noe ekteskap eller samliv på flere år da vi møttes, ikke engang delt soverom.

Det som gjorde det så vanskelig for mannen min (ja, vi er gift nå) å gå var tanken på å gjøre ungene vondt. Han opplevde et veldig vanskelig og bittert samlivsbrudd da han selv var liten gutt, og har slitt masse med det. At faren hans bare forlot han og moren hans, og flyttet rett inn til en ny dame som ikke aksepterte at mannen hun skulle bo med hadde et barn fra før.

Sånt setter dype spor.

Uansett, det ble nå til slutt skilsmisse. Han og ekskona hans ble enige om det og gjorde det så skånsomt som mulig for ungene. Det har gått kjempefint!

Men det tok tid, og det var kjempetøft å vente på drømmemannen min i hele 2 år, før jeg endelig fikk han helt for meg selv og kunne fortelle verden at jeg hadde funnet den store kjærligheten.

Jeg syns du skal la han finne ut av dette, jeg. Du tåler å vente en stund, gjør du ikke?

Å sette krav og være kranglevoren gjør jo ikke annet enn å sette mer press på mannen, som sannsynligvis er under nok press fra før, med alle de følelsesmessige kvalene osv.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hvis han nå skulle velge deg må du huske at det er barn med i bildet. Du vil bli stemoren deres, og det er stor sannsynlighet for at eksen hans vil være bitter og muligens forsøke å ødelegge forholdet deres. Det er mange stemødre som har funnet ut at det overhodet ikke var verdt det, uansett hvor mye de elsker mannen.

Bare noe å tenke på.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for at dele deler erfaringer og gode råd med meg. Er så glad for at jeg meldte meg inn i dette forumet! Det er hyggelig at ikke alle er dømmende, og ikke minst at det finnes solskinnshistorier. Du som ventet 2 år på mannen din, pleiet dere kontakt og hadde et forhold i denne perioden? Hvor gamle var barna hans da han valgte å gå og hvordan har det gått med dem? Hvordan har det gått med deg og hans barn? Og deg og han? Var det verdt å vente på ham og har dere det bra nå som mann og kone?

Hans kone vet ingenting om meg og dersom det blir separasjon og vi får hverandre, vil vi vente lenge med å involvere barna. Jeg er inneforstått med at jeg vil bli stemor og håper også på egne barn etterhvert.

Noen forslag til hva man kan gjøre for å tenke minst mulig? Tvinger meg til å trene, men har egentlig ikke lyst til noen ting. Skulle ønske jeg kunne ha gått i hi og sovet noen måneder...Huff, er litt patetisk og gir selvfølgelig ikke opp, men fy søren så pyton.

Jeg kommer ikke til å presse han, for jeg vet han har det veldig vanskelig nå. Vi har aldri kranglet om dette, eller annet, men snakket sakelig om det som foregår og hatt en åpen dialog.