Hvorfor er det så vanskelig å gå videre

[Gjest Gjest]

Usj, for en mnd siden "bestemte" jeg og exsen min oss for å gå i fra hverandre. Hvordan vi foretrekker og leve våre liv, og hva vi ville i fremtiden var bare så totalt forskjellig. Og det ble bare klarere og klarere at det ikke kunne bli oss to. Jeg elsker å trene, røre på meg, reise og oppleve ting. Han trives best i sofan eller i båten og skjønner ikke hvorfor man skal dra til utlandet hele tiden (og da skal man iallefall finne en norsk pub..) Jeg drikker skjelden, og da iallefall blir jeg ikke full. Han tar noen pils flere ganger i uken, og hver gang det er fest, da er det han som blir mest drita. Jeg drømmer om å bo sammen, gifte seg og bli en familie, han ser på samboerskap som noe som kanskje kan ligge flere år frem i tid... Jeg liker sex og er lekend og utforskende, han synes det er greit sånn en gang i blandt... Og sånn kan jeg fortsette.... Det ble vel mer og mer klart for meg at vi ikke kom til å gjøre hverandre lykkelige, ikke på sikt. Og jeg kan ikke forsake alt det som jeg drømmer og og som betyr noe for meg, og jeg kan ikke kreve at han gjør det heller. Var vel jeg som på en måte "presset" fram bruddet, han har det stort sett bra når vi sitter samme på sofan han... Men når jeg fikk han med på å prate litt om fremtiden, forventinger og drømmer så var han vel enig i at de ikke er så veldig sammenfallende.....

Så da ble det slutt, de første dagene følte jeg mest en lettelse. Var omtrent ikke lei meg, men tror ikke jeg egentlig skjønte at det var slutt heller. Så gikk det en uke og jeg var der for å hente tingene mine (vi bodde ikke sammen, men blir jo litt man legger igjen alikevel), endte med at jeg sov over og vi hadde en ordentlig koselig kveld, sånn at jeg husket hvorfor jeg falt for han... Så gikk det ett par uker hvor vi bare sendte noen meldinger (vi er jo ikke uvenner, så er merkelig å ikke ha noe kontakt heller..) Så var jeg på middag hos han forrige uke, han hadde sikkelig tødd opp, lagt veldig god mat, kjøpt gave til meg (noe jeg hadde nevnt for mnd siden at jeg vurderete å kjøpe meg), var øm og vi hadde utrolig god sex....

Og jeg merker at jo bedre vi har det sammen nå, jo tristere blir jeg. Og mer usikker... Men samtidig så vet jeg jo at det er ikke noe å være usikker på, det kan aldri fungere... Og jeg elsker han. Prøver å kutte kontakten, men det er ikke bare bare heller. Vi er jo ikke uvenner, ingen har gjort den andre noe, og det er rart å ikke ha noe kontakt med han heller... Aner ikke hva jeg skal gjøre, burde sikkert bare kutte tvært, men bare tanken får tårene til å renne her på kontoret...

Hvorfor er kjærligheten så vnasklig, og hvorfor elsker jeg en mann som jeg ikke kan gjøre lykkelig og som ikke kan gjøre meg lykkelig???

[Pokahonta]

Bruk den tiden du trenger nå.

Kanskje finnes det løsninger du ikke hadde trodd på likevel?

Eller kanskje dere trenger tid til å avvende dere med hverandre.

Mest av alt, gjør det du føler er riktig for DEG!

[Gjest Gjest]

Skjønner godt at det er vanskelig siden du er glad i han tross alt, men det er nok lurt det du gjør. Grunnen til at det er vondt nå er at du har følelsene i behold, det er slett ikke sikkert de er der om 5 år og dere har barn og prioriteringene fremdeles er veldig ulike. Store forskjeller og verdigrunnlag gir opphav mye konflikter. Tro meg!

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg slo også opp med kjæresten (eksen nå da) for noen uker siden. Han liker seg best på fjellet, eller på "trygge" plasser han har vært før. Han er et vanedyr, og svært fornøyd med slik vi hadde det. Jeg er litt mer rastløs, vil reise, lære språk, gå på ulike kurs, bli kjent med nye mennesker og så videre. Ser også for meg å få mann og barn, men greide ikke å se han inn i den fremtiden.

Så jeg gjorde det slutt, som sagt. Han flyttet ut, og vi har kontakt jevnlig. Ikke sex, men prater en del, og gir klemmer. Jeg angrer meg innimellom, og kjenner også en angst for at jeg skal angre meg mer. Men jeg tror det er veldig normalt å føle det slik. Når det er slutt er det liksom en ugjenkallelighet bak det, som gjør alt sårt og vondt. Man blir automatisk redd for å miste, for man er tross alt veldig glad i mennesket, ikke sant?

Det virker som han vil vinne deg tilbake, ved å plutselig bli så koselig og kjøpe gave osv. Det er en taktikk du ikke må falle for. Prøv å tenk tilbake på hvorfor du faktisk gjorde det slutt, det var sannsynligvis det rette, selv om det kan være vanskelig å huske på det etterpå!

[Nabodama]

Du er i en situasjon hvor du skal venne deg til et nytt liv, uten den du er glad i. Som det høres ut, ble det slutt av fornuftsgrunner, at dere er for forskjellige til at dere kommer til å ha det bra i framtida.

Det gjør det også verre. for følelsene henger igjen.

Jeg vil råde deg til å jobbe deg gjennom den første vanskelige tiden uten å gå tilbake til ham. Du trenger tid til å venne deg til dette, og tid til å venne deg til å være uten ham. Når du igjen tenker noenlunde klart, kan du se hva du vil gjøre. Akkurat nå tror jeg du er midt inne i et følelsesmessig kaos, alt som er kjent og trygt er borte, men det er neppe lurt å gå tilbake til ham på de forutsetningene.

[Gjest TS]

Takk for svar, på en måte så er jeg jo så sikker på at jeg har valgt rett. Samtidig så blit det lissom bare mer og mer vondt inne i meg. Nå har jeg ikke snakket med han på en uke og jeg har fysiks vondt inne i meg. Dagene og alt går fint, men når jeg legger meg i sengen så er det så rart å ikke ringe han for å si god natt, bare høre stemmen hans osv...

Vi har aldri vært sammen 24-7, da han enten er på jobb eller sofan, mens jeg er idrettsutøver på elite nivaå, studerer og jobber (og i tillegg har masse masse venner, reiser og opplever ting). Så det å ikke se han på en uke er ikke så rart, men er akkuratt som om jeg plutselig kommer på at han ikke er min mer. At jeg ikke aner om han var på fylla i helgen, og traff en blondine med store pupper som han skal gifte seg med ol.....

Love stinks

[Pokahonta]

Hmm..

Jeg synes det høres ut som du virkelig savner han jeg..

Innimellom er dette med fornuft og følelser rart... Men gi det litt tid, så kanskje dere finner ut av ting og tang, eller kanskje dere går videre..

Hvis han finner en blondine i helgen, er det garantert ikke hun han gifter seg med. Han har det vondt nå han også, og da gjør man irrasjonelle ting..