Noen som kan gi meg noen råd?

[Gjest Gjest]

Har ei skjønn datter på snart 9 år som betyr alt for meg!

Da hun var 1 år flyttet jeg fra faren hennes fordi at det fungerte ikke mellom oss,jeg hadde det ikke bra.. Han var veldig kontrollerende til tider og veldig sjalu på familien min,så til slutt fikk jeg ikke lov av han å snakke med verken moren min eller brødrene mine.. Fikk ikke lov å venner,alle hatet meg sa han. Da syntes jeg at det var for ille,så jeg flyttet.

Møtte min nåværende samboer når datteren min fylte 2 år,han har alltid stilt opp for meg å datteren min på alle mulige måter:) Hun ser jo på han som sin pappa. Problemet er at bestemoren hennes tålererer ikke dette,jeg har snakket med henne om det at det er jo naturlig at datteren min kaller han pappa,siden det er han som er her i hverdagen. Det er jo han som stiller opp.. Jeg har sagt til henne at jeg skjønner at det kan være sårt for henne,men jeg håper at hun kan respektere at vi er gått videre i livet. Den biologiske faren hennes viser ingen interesse,ringer ikke på bursdager,ringer ikke i julen..

Helt til plutselig en dag ringte han å sa at han hadde tatt advokat,nå skulle han ta datteren min i fra meg,jeg ble jo livredd!! Han var så ufin,kom med masse trusler om barneværn å greier... Jeg har snakket med familieværn kontoret,å de sa at han kom ikke noen vei med advokat før vi hadde vært på møte der. jeg sa til han at vi kunne bestille hos en slik megler,å komme til enighet der. Men det var det ingen respons på,han hadde ingen interesse av det sa han. Jeg har foreldreretten for datteren min.Han har jo ikke tatt kontakt med oss på nesten 3 år,når datteren min har ringt til han så har han jo aldri hatt tid å prate med henne. Både jeg og samboer er fulle av spørsmål og redd!! Hva skjer nå,jeg kan ikke ha det så utrygt. Vil jo ha det trygt og godt.. Noen som har noen gode råd? Ble litt rotete dette her,men håper at noen orker å ta seg tid å lese dette...

[^^Sunny^^]

Offameg. Det hørtes ikke noe kjekt ut nei . Men jeg tror nok du kan slappe av,han kan ikke plutselig komme etter 3 år og ta datteren din fra deg! Det er ikke akkurat til hans fordel at han ikke har vist noe interesse for noe samvær tidligere, men han kan jo gjøre krav på samvær da..

[Shade]

Med den samværs historien fra hans side er det helt umulig for han og ta hun fra dere. Han kan nok få samvær, men ut ifra det du skrev virker det egentlig ikke som om han vil ha det men at han heller er ute etter å lage bråk?

Men jeg skal ikke si noe sikkert siden jeg ikke kjenner han.

Dere kan ta det helt med ro

[gompen]

Så lenge faren ikke er interessert i å gå til megling engang, så har du ingenting å bekymre deg over. Han kommer ikke til å få samvær når han viser såpass liten interesse for barnet.

Og barnevernet er tomme trusler fra hans side, de kommer ikke å tar barn fra foreldrene i samværs saker.

Du har ditt på det tørre, som har tilbudt mekling og når han ikke stiller opp, har han ikke krav på noenting.

Overse truslene, la tilbudet om mekling stå åpent. Så er det opp til ham. Regner med at han bare vil lage bråk, sånn holdt faren til mitt barn på også, men når jeg sa klart ifra, og bare lo av de tomme truslene gav han seg fort.

[Gir]

I de aller fleste slike saker er det den foreldren som til nå har hatt mest tid med ungen som får høyest samværsprosent, i de aller fleste tifeller moren. Ergo, dette er ikke en sak noen advokat med respekt for loven vil ta, da de vet at de kommer til å tape.

Eksen til ei venninne av meg gikk til sak mot henne etter 3 runder hos megler og familieråd + namsmannen. Han også prøvde alle mulige triks før rettssaken, og satte hennes evner som mor i tvil og brukte alle små hendelser i hverdagen mot henne. F.eks skrev han opp hver gang hun måtte ha barnevakt på kvelden fordi hun jobbet nattevakt på sykehuset, og mente at dette var dårlig oppdragelse. Det samme med de dagene hun serverte brødskiver til middag fordi det ikke var tid til noe annet. Små bagateller som han og advokaten blåste opp.

Så ble det rettsak. Mot slutten av dagen i retten henvendte dommer seg til henne og spurte om hun ville gå for 80% samvær eller om hun fremdeles ønsket den ordningen de hadde (60/40). Da trakk han saken på stedet, for han skjønte at dette gikk ikke akkurat hans vei, og ting gikk tilbake til slik det var igjen, bare at han får barnebidraget trukket rett fra lønna og måtte dekke alle saksomkostninger. Pluss at han for alltid har forkludret forholdet dem imellom.

Det hun er mest sint for, er at han fikk henne (om enn i bare noen sekunder) til å tvile på at hun er en god mor, enda hun er den beste moren jeg noen gang har sett in action.

Er du sikker på at han vil ha samvær for å ha samvær da, ikke for å slippe å betale bidrag? Det høres litt slik ut på meg...

Lykke til uansett, dette er en plankekjøring-sak for enhver advokat, som dere garantert kommer til å vinne.

[Villa2000]

Er noe jeg ikke helt skjønner her.

Du har en datter på 9 år. Da hun var 1 år så flyttet du fra faren hennes. Da hun var 2 år så fant du ny type. De siste tre årene så har faren hatt lite eller null konakt med datteren. Hvordan var det de fem årene etter at du flyttet fra faren og frem til det plutselig ble slutt på kontakten?? Fungerte det greit da? Hvordan var fordelingen da?

Dersom jeg kommer sammen med ei dame som har barn fra før av med en samværsordning som fungerer med faren så ville jeg aldri godtatt at dem kalte meg far. Derimot så ville det vært greit dersom dem hadde null konakt med faren og jeg hadde adoptert dem. Derfor skjønner jeg godt bestemoren som ikke tolererer dette dersom det er slik hun oppfatter det. Har selv erfart at min sønn kalte en annen for far selv om jeg hadde fast samvær og det er lite som svir mer enn det. Han var liten da og samboer til eksen forsto dette veldig godt og tok tak i det. Eksen syntes det var skikkelig morsomt så jeg regner med at hun så på det som en passende hevn.

Uansett.

Faren viser ingen interesse for jentungen på flere år og vil komme tilbake og forlange hovedomsorgen for henne uten å gå via mekling, og på toppen av det hele strø på litt med barnevern for å være helt sikker på vinne saken?.....er det noenlunde riktig?

I så fall så tror jeg du skal føle deg helt trygg. Jeg er selv far og kan med handa på hjertet skrive under på at han i likhet med meg har tilnærmet null rettigheter. Han har ikke engang rett på samvær med henne. Han kan ringe barnevernet til han er tom på kontantkortet. Dem vil ikke ta noen aksjon før det er en snakk om omsorgsvikt eller lignende.

Å delta på en mekling er det absolutte minstekrav dersom han i det hele tatt vil se innsiden av en rettsal i denne saken.

Glem ham.

[*Mina*]

Har vært i en lignende situasjon selv, men velger å sitte på gjerdet og vente på neste trekk fra den såkalte faren.

Men jeg er helt enig med bestemoren, for selv om "bonusfaren" er den som er der hele tiden så har din datter, enten du vil det eller ikke, allerede en far. Og jeg syns faktisk det er å gå for langt når du lar jenten kalle han pappa.

Hva om faren nå får samvær, og begynner å ha jævnlig kontakt med barnet, skal barnet da plutselig kalle begge to for pappa? Kanskje Pappa Per og pappa Pål? Er det riktig syns du?

Jeg forstår tankegangen din, men det er ikke riktig ovenfor datteren din eller ovenfor farens hennes, for de to kan faktisk få kontakt. Det hadde vært noe helt annet om faren var død, men det er han ikke.

Og jeg hadde ikke vært litt urolig for det han prøver på, for hvorfor i all verden skal han plutselig få foreldreretten når han ikke en gang har sett jenten på tre år?