Gruer meg til bursdager/familiefeiringer

[Rakel]

Saken er den at broren min har 4 barn under 7 år som er vant med å få gjøre som de vil hjemme stort sett.

Moren er imot og snakke "hardt" til barna. D.v.s at dersom andre mennesker ber dem slutte å hoppe/ødelegge noe på en normal måte så begynner de å gråte, og moren trøster dem og sier at "stakkar de er jo ikke vant til strenge stemmer".

Faren er for oppdragelse etter belønnings metoden.

De har jo hatt det tøft siden de fikk tvillinger tett opptil to andre småbarn under 3 år. Det sier seg selv at det blir grusomt travelt.

For å "overleve" så har de nok latt barna løpe fritt hjemme, de har sett mellom fingrene på ting, for at de skal kunne ha det trivelig og slippe irettesetting hele tiden.

Nå er det slik at den største gutten herjer vilt, og har blitt "kongen" i flokken. Han hopper på de minste, slår og herjer, skruer opp musikken når vi er på besøk, eller skal innta et måltid. Foreldrene sier ingen ting. Virker ikke som de merker det i alt bråket, hvem som er hvem.

Greit nok hva de gjør hos seg. Men problemet er jo at når de drar på besøk, så er det ingen forskjell, og verten må bruke tiden på å passe på hjemmet sitt.

Sist gang skrapet de opp hele skapet mitt på gangen, og den eldste sto og skrapte på veggen med vilje med en stang. Den største gutten begynte å løpe vilt etter småbarna og hyle.

I dag var det selskap igjen, og slik gikk det til: Spiste på 10 min. og løp deretter til og fra bordet. Jeg løp etter den ene og tørket av ketchup og kake fra hendene, mens den andre løp forbi meg og oppi sofaen med et glass brus i den ene hånden og sjokoladekake i den andre.

Stoppet ham, og sa han måtte sitte ved bordet. Så at han hadde mistet kakefyll på det lyse teppet mitt, og gikk fo å tørke opp. Mens jeg gjorde det, så løp han forbi igjen med glasset i hånden. Så et hyl: den største gutten hadde ramlet fra stolen, og dratt med seg kakefatet.

Jeg ut og prøve å få opp før noen tråkker i det.. ser at det er fullt av skraper på gulvet der han har sittet å rugget skikkelig tydligvis.

Til slutt gir jeg opp og setter meg i sofaen med moren. Alle ungene hopper oppi rundt henne. Han på snart 7 år ruller rundt og lekeslår etter de andre, bak ryggen, med sko, uten sko, jeg ser bare at han hopper og herjer.

Da sier jeg at han kan vel sitte fint han som er blitt så stor gutt. Han svarer at han ikke er stor, bare 6 år. Og moren ler og sier etter ham...

Vel, dette var et lite eksempel på hvordan det foregår. Det jeg ikke skjønner er hvordan de kan la dem holde på slik hos andre.

Jeg husker da jeg var mindre, så fikk vi beskjed om å oppføre oss pent når vi var på besøk, ikke hoppe i sofaen, ikke løpe inne, inne og ute stemmer osv.

Jeg trodde at dette var vanlig høflighet.

Er jeg helt på bærtur, eller..?

Jeg synes det er fælt å måtte grue seg til at de skal komme, og vegre meg for å ha alle her. Jeg er veldig glad i dem, og skulle gjerne hatt mer kontakt/invitert mer. Men jeg orker ikke når det er slik. Jeg blir så sliten, og synes det er vondt å ikke kunne si ifra uten at de skal bli fornærmet.

Jeg prøvde å si til gutten (når de andre ikke hørte) i dag at han ikke fikk løpe inne (det får ikke mine barn heller) Rett etterpå begynte han å løpe etter søsknene sine. Da jeg minnet ham på hva jeg hadde sagt, svarte han at han ikke løp og bare flirte.

PHUUU!!!!

Bare måtte få det ut nå.

Vil gjerne høre andres synspunkt, og gjerne motta noen råd, dersom noen vet om noe lurt. Trenger virkelig noe gode tips.

Synes det er veldig trist nå.

[Gjest Pet]

I dag var det selskap igjen, og slik gikk det til: Spiste på 10 min. og løp deretter til og fra bordet. Jeg løp etter den ene og tørket av ketchup og kake fra hendene, mens den andre løp forbi meg og oppi sofaen med et glass brus i den ene hånden og sjokoladekake i den andre.

Stoppet ham, og sa han måtte sitte ved bordet. Så at han hadde mistet kakefyll på det lyse teppet mitt, og gikk fo å tørke opp. Mens jeg gjorde det, så løp han forbi igjen med glasset i hånden. Så et hyl: den største gutten hadde ramlet fra stolen, og dratt med seg kakefatet.

Jeg ut og prøve å få opp før noen tråkker i det.. ser at det er fullt av skraper på gulvet der han har sittet å rugget skikkelig tydligvis.

Til slutt gir jeg opp og setter meg i sofaen med moren. Alle ungene hopper oppi rundt henne. Han på snart 7 år ruller rundt og lekeslår etter de andre, bak ryggen, med sko, uten sko, jeg ser bare at han hopper og herjer.

Unnskyld meg, Rakel men nå måtte jeg bare le! Tror jeg hadde droppet familieselskaper i noen år framover.

[Alice Ayres]

Det er ingen ting som kan ødelegge et godt forhold mellom to mennesker som forskjellige syn på barneoppdragelse. Det er et minelagt felt å skulle si ifra, men jeg ser ingen annen løsning enn at du faktisk må ta en alvorlig samtale med din bror. En ting er hvordan barna oppfører seg hjemme, en annen er hvordan de oppfører seg hos andre folk. For meg virker er det lite som skiller det disse barna gjør fra hærværk. Det å la dem oppføre seg som ville dyr er å gjøre dem en bjørnetjeneste av dimensjoner. Å lære barn å respektere andre mennesker og andres eiendom er jo blant de viktigste lærdommene som finnes.

Nå vet ikke jeg hvilket forhold du har til din bror, men jeg tror nok du må være forberedt på sinne og kanskje boikott fra den kanten etter en slik samtale. En annen løsning kan være å be dem om å ikke ta med ungene på besøk, men det kan vel by på problemer - både siden det gjelder dine nevøer og nieser, samt at jeg ville tro at å skaffe en barnevakt til disse barna ikke kan være bare bare.

Hva slags selskaper er det det dreier seg om? Er det en selvfølge at barna er med? Har andre gjester med ses barn?

Hvis barna ødelegger gjenstander, og at dette er et mønster, synes jeg det er rett og rimelig at foreldrene betaler for skaden. Kan se for meg at responsen på et slikt "krav" kan bli "at de bare er unger", men da desto viktigere å ta den samtalen med broren din.

Dette er vanskelig. Klem og lykke til.

[Gjest Konfirmantens mor ;)]

Må jo svare når jeg får beskjed om det. Må jo gjøre alle fornøyd vet du...

Vet du hva? Jeg er en person som unngår konflikter så langt det lar seg gjøre, men dette hadde jeg ikke funnet meg i!

Jeg hadde gitt foreldrene klar beskjed om "mitt hus, mine regler! Vi ønsker å ha dere på besøk, men ikke på disse premissene, og når dere ikke setter grenser må vi gjøre det."

Så hadde jeg kanskje tatt for meg barna, gjerne en for en.

Kanskje en dag med ett av barna alene uten søsken og foreldre hadde vært en idé?

Da hadde dere kunnet være klare på grenser, og vist ham at det lønner seg å følge reglene dere har satt, kanskje lokket med en belønning dersom han klarte å følge dem? (en tur på kino eller i svømmehallen eller noe slikt?)

Under selskapene kunne dere kanskje gitt de to eldste barna ansvar for å passe på at alle hadde det de trengte, gitt dem oppgaver som "verter" eller noe slikt? Da hadde de noe "betydningsfullt" å gjøre, noe som kanskje frister mer enn å gjøre ugagn?

Jeg vet ikke helt... men jeg tror at det viktigste er at du snakker med barnas foreldre så de skjønner alvoret.

Hvis de skjønner at dere mener alvor, kanskje dere sammen kan finne en løsning?

[Rakel]

Pet: Bare det hadde vært så lett! Men jeg må, så lenge jeg har barn selv som feirer bursdag og ønsker familieselskap. sukk!!

Alice A: Du forstår akkurat. Det er minelagt felt, og veldig sårt tema når det gjelder barna våres.

Jeg har et kjempegodt forhold til min bror, og er utrolig glad i ham. Jeg ser at han forstår at de er "mye", og han kommer ikke med barna ofte. Dersom han kommer innom, så sitter barna oftest i bilen. Moren er motsatt. Hun spurte i dag om barna kunne være igjen og se barnetv her, så kunne hun hente de når det var ferdig! (bursdagen var ferdig 17.30, da alle skulle se fotball på tv eller stadioen.) Hun ville gå og at alle barna skulle være med bare meg og babyen her!!!!

Heldigvis så sa min bror nei, vi går alle. (Det var fordi at de skulle se fotball på tv hjemme, så kunne barna se barnetv her da..)

De pleier ikke å ødelegge ting med vilje, men er veldig fingrete og faller og dunker borti ting når de "leker". Tenker seg ikke om.

Min bror hadde betalt med en gang, og helst mer dersom vi hadde sagt noe. Han er så redelig og snill som dagen er lang! Og jeg hadde aldri i livet hverken ønsket eller hatt noen penger for event. ødeleggelser fra de.

Så det nytter ikke.

Det er de samme som kommer i selskapene: min mor, far, en enslig bror, og så denne broren min. + event. to stesøsken av oss kommer av og til. Den faste gjengen til hverandre. (foruten de personlige vennene.) :blåse:

Så kan ikke utelate dem her. Det ville vært stygt.

Utrolig vanskelig situasjon dette her, ja.

Men takk for gode innspill, og god klem.

[Rakel]

Konfirmant mor: Her var det jammen mye lurt!! :icon_smile:

Godt jeg ba deg om å svare. hehe.

Jeg er egentlig helt som deg, og ville trodd at jeg ikke fant meg i det. Men jeg har prøvd dette med mine regler, og joda, de forsto jo det....

Føler meg til slutt som en kjip og stygg kjerring, siden alle andre tydligvis synes at det er greit og at de er jo bare barn liksom ....

Det begynner alltid bra, men så utarter det seg, og det ene tar det andre, hvis du forstår.

Men dette med oppgaver kan kanskje være noe for han store gutten. Ser at det ofte er han som setter standaren.

Prøver alt nå!

[Gjest Gjest]

Ok Rakel, det virker som om du har et godt forhold til din bror og at han egentlig forstår problemet. Da er problemet barnas mor, som muligens lever litt i sin egen verden og ikke helt forstår det også finens andre å ta hensyn til.

Eneste måten å få løst dette på, er at d tar en skikkelig prat med din bror, og at han tar praten videre til sin kone.

En ting er at disse to foreldrene gjør barna sine en bjørnetjeneste nå, ved at barna blir stigmatisert og får mye negativ tiltale og omtale. Noe annet er at de gjør det veldig vanskelig for barna på sikt, ved at de ikke lærer barna hvordan de skal oppføre seg eller rette seg etter det de får beskjed om. Jeg synes disse to foreldrene rett og slett er uansvarlige.

[Gjest Gjest]

Ok Rakel, det virker som om du har et godt forhold til din bror og at han egentlig forstår problemet. Da er problemet barnas mor, som muligens lever litt i sin egen verden og ikke helt forstår det også finens andre å ta hensyn til.

Eneste måten å få løst dette på, er at d tar en skikkelig prat med din bror, og at han tar praten videre til sin kone.

En ting er at disse to foreldrene gjør barna sine en bjørnetjeneste nå, ved at barna blir stigmatisert og får mye negativ tiltale og omtale. Noe annet er at de gjør det veldig vanskelig for barna på sikt, ved at de ikke lærer barna hvordan de skal oppføre seg eller rette seg etter det de får beskjed om. Jeg synes disse to foreldrene rett og slett er uansvarlige.

Det hjelper ikke at han "forstår problemet" om det ikke løses. Skjønner ikke helt at det pga det er moren som er problemet...???? Hvis broren skjønner dette burde han ta ansvar for det uten at du trenger å si noe.

Jeg ville sagt til foreldrene at de må sørge for at barna følger deres regler i deres hus. Dere har selv barn - og det er viktig å vise barna sine at man ikke får herje fritt rundt selv om man har besøk.. (det er jo det de lærer om dere ikke gjør noen grep). Eks har jeg en venninne som har en niese som drikker brus til alle måltider. Hun sier at slik gjør vi det ikke her. Kun på lørdager.

Ta grep om situasjonen - og sørg for at foreldrene er med på notene.

[Gjest Gjest]

Saken er den at broren min har 4 barn under 7 år som er vant med å få gjøre som de vil hjemme stort sett.

Moren er imot og snakke "hardt" til barna. D.v.s at dersom andre mennesker ber dem slutte å hoppe/ødelegge noe på en normal måte så begynner de å gråte, og moren trøster dem og sier at "stakkar de er jo ikke vant til strenge stemmer".

Faren er for oppdragelse etter belønnings metoden.

De har jo hatt det tøft siden de fikk tvillinger tett opptil to andre småbarn under 3 år. Det sier seg selv at det blir grusomt travelt.

For å "overleve" så har de nok latt barna løpe fritt hjemme, de har sett mellom fingrene på ting, for at de skal kunne ha det trivelig og slippe irettesetting hele tiden.

Nå er det slik at den største gutten herjer vilt, og har blitt "kongen" i flokken. Han hopper på de minste, slår og herjer, skruer opp musikken når vi er på besøk, eller skal innta et måltid. Foreldrene sier ingen ting. Virker ikke som de merker det i alt bråket, hvem som er hvem.

Greit nok hva de gjør hos seg. Men problemet er jo at når de drar på besøk, så er det ingen forskjell, og verten må bruke tiden på å passe på hjemmet sitt.

Sist gang skrapet de opp hele skapet mitt på gangen, og den eldste sto og skrapte på veggen med vilje med en stang. Den største gutten begynte å løpe vilt etter småbarna og hyle.

I dag var det selskap igjen, og slik gikk det til: Spiste på 10 min. og løp deretter til og fra bordet. Jeg løp etter den ene og tørket av ketchup og kake fra hendene, mens den andre løp forbi meg og oppi sofaen med et glass brus i den ene hånden og sjokoladekake i den andre.

Stoppet ham, og sa han måtte sitte ved bordet. Så at han hadde mistet kakefyll på det lyse teppet mitt, og gikk fo å tørke opp. Mens jeg gjorde det, så løp han forbi igjen med glasset i hånden. Så et hyl: den største gutten hadde ramlet fra stolen, og dratt med seg kakefatet.

Jeg ut og prøve å få opp før noen tråkker i det.. ser at det er fullt av skraper på gulvet der han har sittet å rugget skikkelig tydligvis.

Til slutt gir jeg opp og setter meg i sofaen med moren. Alle ungene hopper oppi rundt henne. Han på snart 7 år ruller rundt og lekeslår etter de andre, bak ryggen, med sko, uten sko, jeg ser bare at han hopper og herjer.

Da sier jeg at han kan vel sitte fint han som er blitt så stor gutt. Han svarer at han ikke er stor, bare 6 år. Og moren ler og sier etter ham...

Vel, dette var et lite eksempel på hvordan det foregår. Det jeg ikke skjønner er hvordan de kan la dem holde på slik hos andre.

Jeg husker da jeg var mindre, så fikk vi beskjed om å oppføre oss pent når vi var på besøk, ikke hoppe i sofaen, ikke løpe inne, inne og ute stemmer osv.

Jeg trodde at dette var vanlig høflighet.

Er jeg helt på bærtur, eller..?

Jeg synes det er fælt å måtte grue seg til at de skal komme, og vegre meg for å ha alle her. Jeg er veldig glad i dem, og skulle gjerne hatt mer kontakt/invitert mer. Men jeg orker ikke når det er slik. Jeg blir så sliten, og synes det er vondt å ikke kunne si ifra uten at de skal bli fornærmet.

Jeg prøvde å si til gutten (når de andre ikke hørte) i dag at han ikke fikk løpe inne (det får ikke mine barn heller) Rett etterpå begynte han å løpe etter søsknene sine. Da jeg minnet ham på hva jeg hadde sagt, svarte han at han ikke løp og bare flirte.

PHUUU!!!!

Bare måtte få det ut nå.

Vil gjerne høre andres synspunkt, og gjerne motta noen råd, dersom noen vet om noe lurt. Trenger virkelig noe gode tips.

Synes det er veldig trist nå.

til de største barna kan du si: Du får sitte til du er ferdigspist! Stoler/sofa skal du få låne til å sitte i her.

[Filur]

For min del er svaret her såre enkelt. Jeg hadde sagt at de får få ungene sine under kontroll, så kan de komme på besøk. Spesielt siden din bror har forståelse for problemet, så burde det ikke være allverden å si ifra.

Mulig det blir litt feil for meg å svare, siden søsknene mine har bra kustus på sine troll, og om de ikke hadde hatt det er forholdet oss imellom slik at jeg kunne sagt ifra. De hadde nok blitt fornærmet, men det kommer de over..

Jeg hadde ihverfall aldri tillat å få hjemmet og eiendelene mine ødelagt av umulige unger.

[Trampe]

Enig med Filur. Aldri i verden om jeg hadde latt mitt hjem bli ødelagt av andres uoppdragne unger! Hvem som er foreldrene til barna spiller liten rolle, kan ikke barna oppføre seg har de ingenting på besøk å gjøre. Har du barnebursdager selv så arranger de et annet sted da vel. Lekeland eller badeland eller hva som helst, bare ikke hjemme hos deg.