Noen som kjenner til

[Gjest Hellokitty]

Tanteungen min på 14 år er virkelig stille og tilbaketrukket, blant oss voksne sier han omentrent ingenting - og han er veldig vant til oss alle - vi er en stor familie som treffes ofte.

Når han blir alene med etpar av de nærmeste kompisene åpner han munnen og blir en helt annen gutt, prater, herjer og ler - vi hører det når døra til rommet hans lukkes.

Han har alltid vært litt beskjeden, men det har blitt værre med årene, han har aldri klart å formidle hva problemet er til foreldrene når man tydelig ser at han plages med noe - han trekker seg bare helt bort i en krok og ser i veggen, eller ligger på senga og ser i taket, da han var mindre gråt han - men det gjør han ikke lengere. Stort sett ser det ut til at han har det bra da, han er aktiv og har noen få men gode venner, men sliter litt med de fleste fagene på skolen. Det må jo være vondt å ikke klare å sette ord på følelser, og beskjedenheten går i visse tilfeller ut over hans sosiale liv.

Jeg tenker at han er trygg på de vennene han ler og prater med - men er han ikke trygg på voksne da? Eller er det kanskje normalt å bli fryktelig beskjeden og enda mer innesluttet i en periode i tenårene?

Vi er en åpen og ubeskjeden familie, kanskje vi bekymrer oss for mye fordi vi ikke kjenner oss igjen i gutten?

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er viktig å huske på at tenåringer er forskjellige, og at i den litt keitete perioden er alt flaut.

Mine tenåringer er utadvendte og åpne, men plasser dem i et familieselskap, og de er som omsnudd. De syns det er kjedelig, vet ikke hva de skal prate med andre voksne om, og de hater masse spørsmål om alt mulig rart.

Så lenge de har venner, er sosiale, fikser skolen og har interesser, tror jeg ikke det er noe å bekymre seg for. Personlig ville jeg bekymret meg, hvis de viste radikal atferdsendring over lengre tid. F.eks lite kontakt med jevnaldrende, mer innesluttet og hemmelighetsfull overfor foreldre osv...

[Gjest Gjest]

Vennene jeg har, har aldri gjort noe tema ut av at jeg gjør det dårlig på skolen. En trenger ikke forsvare seg for gode venner. Gode venner kan en betro seg til.

Familie er ikke gode venner. Og jo større familien er, jo mindre grunn til å slippe folk inn i sin intimsfære. Da jeg var tenåring, ville ikke jeg ha ønsket at tanta mi skulle vite for mye om hvor dårlig det går med meg på skolen. Det er som å gi noen potensielt krutt til å skyte deg ned med. Nå er jeg blitt veldig trygg på meg selv, men hadde jeg ikke vært det, hadde jeg heller ikke vært utadvendt i familieselskap.

Kan tenkes at det er noe annet for denne unge mannen.

[Gjest Forhenværende beskjeden gutt]

Jeg var sånn da jeg var yngre. Det er vel ikke noe mer hokuspokus enn at noen er mer innadvendte enn andre. At han møter storfamilien ofte trenger ikke nødvendigvis å ha så mye å si - han kjenner vel neppe alle familiemedlemmene godt nok til å være fullstendig trygg på dem.

Det som er synd er at det definitivt er ulemper med å være over gjennomsnittet beskjeden og innesluttet, spesielt som gutt/mann. Det er et problem når man skal treffe jenter, på skolen i forbindelse med å være muntlig aktiv, når man skal treffe nye mennesker, i arbeidslivet - og generelt ved at man blir dårlig til å hevde seg selv og stå på krava.

Noen vokser beskjedenheten av seg naturlig, andre - som meg - må kjempe for å bli mer utadvendt. Jeg klarte det, men det var fordi jeg bevisst jobbet med å forandre meg.

[Gjest Gjest]

Nå er jeg jente, så kanskje jeg ikke burde svare. Men jeg prøver sjansen likevel. Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg hatet slike familiesammenkomster i tenårene, alle spørsmålene om hvordan går det på skolen, liker du alle lærerne dine, du må passe på karakterene dine vet du, viktig for fremtiden din vet du, spiser du frokost hver dag da jenta mi, hvordan går det på håndballen da, gleder du deg til ferien osv osv osv, lista er utrolig lang. Helt vanlige spørsmål selvfølgelig, men utrolig kjedelig og frustrerende og måtte svare på hver bidige gang man treftes, så da var det bedre å sette seg litt for seg selv og ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Men om jeg og et par søskenbarn gikk for oss selv, var jo tonen en helt annen. En annen ting var at jeg heller ikke likte store samlinger med folk og være midtpunkt. Men det hadde ikke noe med at jeg hadde det vondt på noen måte..

[Gjest Gjest]

Jeg tror at noen ikke føler seg så veldig "hjemme" i sin egen familie - samboern min er et eksempel; han drar nesten aldri på familiebesøk, snakker lite med moren sin, sier lite på familiefester - men er åpen, pratsom og ganske sosial ellers. Han er for all del glad i familien sin, og har også forsåvidt vært åpen om problemer o.l i oppveksten ovenfor moren og enkelte andre slektninger, men har samtidig en tilbaketrukkethet ovenfor dem som han ikke har ovenfor venner.

[Gjest Gjest_Zin_*]

Det som jeg yns er interessant er å prøve å forstå hvorfor ungdom, eller voksne syns det er ubehagelig å være med sin egen familie.

Og hvorfor finnes det mange kulturer hvor båndet er nært og tett hele livet?

Burde ikke vi strebe etter det sistnevnte?

Mennesker trenger hverandre, og familien skal jo være de nærmeste vi har. Siden de ikke er det finner vi venner istedet, som vi kan få nærere bånd med enn familien.

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Det som jeg yns er interessant er å prøve å forstå hvorfor ungdom, eller voksne syns det er ubehagelig å være med sin egen familie.

Og hvorfor finnes det mange kulturer hvor båndet er nært og tett hele livet?

Burde ikke vi strebe etter det sistnevnte?

Mennesker trenger hverandre, og familien skal jo være de nærmeste vi har. Siden de ikke er det finner vi venner istedet, som vi kan få nærere bånd med enn familien.

Problemet, som jeg ser det, er at sjenerte barn ikke blir akseptert. Det er ikke akseptabelt å være stille og sjenert, for normalen er å være utadvent hele tiden, tjo hei osv. Men noen er den stille typen og det trenger ikke være noe galt med det. Jeg ser det på min sønn, han er stille og sjenert, mer åpen blant venner enn mot fjerne slektninger. Han sier ikke stort om noe men jeg kjenner han såpass godt at jeg vet hvis det er noe som er galt. Jeg var akkurat likedan da jeg var barn og ungdom, og det gikk seg til med tiden. I dag skravler jeg mer enn godt er noen ganger, men fortsatt har jeg det sjenerte i meg.

Så det gjelder å ta tiden til hjelp for sjenerte, det går seg som regel til med årene. Hvis jeg ble presset, og fikk kritikk fordi jeg var så stille så ble jeg enda mer stille og innelukket og unngikk de som kritiserte i ettertid.

Jeg kommer også fra en utadvent familie, men det er ingen garanti for at resten av slekta og kommende slekter vil være like utadvente. En gang i blant kommer det sikkert en sjenert type inn i familien og da er det viktig å kunne akseptere det. For jeg garanterer at hvis dere presser, eller "sykeliggjør" sjenertheten så kommer dere ikke til å beholde kontakten med den personen lenge. Det trenger ikke være noe galt med familien heller, av tre søsken så var jeg den sjenerte og av mine tre barn er det en sjenert.

[Gjest Hellokitty]

Tusen takk for svar og for at dere vil dele erfaringer med meg:)

Det jeg oppsummerer i hodet nå, er at jeg kan helle til tanken jeg hadde på slutten av mitt hovedinnlegg, beskjedenhet blomstrer ekstra i puberteten og vi reagerer fordi vi ikke "kjenner oss igjen" i gutten. Når det gjelder skoleresultater så er det jo ofte slik at de stille barna blir oversett/glemt og ikke får den hjelpen de trenger, så der kan svaret på dette ligge.

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Tusen takk for svar og for at dere vil dele erfaringer med meg:)

Det jeg oppsummerer i hodet nå, er at jeg kan helle til tanken jeg hadde på slutten av mitt hovedinnlegg, beskjedenhet blomstrer ekstra i puberteten og vi reagerer fordi vi ikke "kjenner oss igjen" i gutten. Når det gjelder skoleresultater så er det jo ofte slik at de stille barna blir oversett/glemt og ikke får den hjelpen de trenger, så der kan svaret på dette ligge.

Ja, de sjenerte og stille blir ofte ikke sett, og det kan være en hemsko + at skolen hele tiden må peke på at han er jo så stille. Men resultatmessig på skolen ligger ikke min sjenerte sønn dårlig an akkurat, og det gjorde heller ikke jeg.

Og det er stort sett de som ikke kjenner seg igjen i den sjenerte som har mest problemer med å akseptere det også, ser det på guttens far. Mens jeg bare nyter at de to andre er så utadvente og er med på alt mulig som jeg aldri torde, og så nyter jeg hvert framskritt min sjenerte sønn gjør på den utadvente fronten.

[Gjest Gjest]

Det som jeg yns er interessant er å prøve å forstå hvorfor ungdom, eller voksne syns det er ubehagelig å være med sin egen familie.

Og hvorfor finnes det mange kulturer hvor båndet er nært og tett hele livet?

Burde ikke vi strebe etter det sistnevnte?

Mennesker trenger hverandre, og familien skal jo være de nærmeste vi har. Siden de ikke er det finner vi venner istedet, som vi kan få nærere bånd med enn familien.

Det er nok mange forskjellige grunner... min svigerfamilie er f eks en på mange måter snill og hyggelig familie, men veldig "A4"; ikke at det er noe galt med det, men når jeg får slike "fornuftige" råd fra svigermor som at jeg må huske å rydde i kjøleskapet (uten at hun har sett inn der. Dessuten har jeg jo en samboer med øyne og hender... og vi har begge bodd hjemmefra i flere år før vi flyttet sammen), at vi må forte oss å få barn, at man ikke blir voksen/moden før man har barn etc begynner jeg å ane en viss distanse mellom morens og sønnens virkelighetsoppfatning.

Tilsvarende feilslått kommunikasjon har de selvfølgelig hatt i hele oppveksten - fordi de er så forskjellige typer, og kanskje fordi noen har en tendens til å undervurdere den andres evne til å tenke selv.

Ellers tror jeg det er viktig å godta at noen i familien er litt annerledes enn en selv. Man kan prøve å kommunisere på andre måter og finne på andre ting å gjøre sammen, kanskje? Prøve å sette seg inn i den andres situasjon. At man er sjenert eller introvert blir gjerne sett på som mindre normalt, friskt og naturlig enn om man er utadvent - og dette bidrar nok ofte til at introverte personer sliter med selvtilliten og å godta sin egen personlighetstype. Men det er ikke noe galt i å være innadvent, og innadvente personer kan også snakke om følelser og personlige ting, de trenger kanskje bare litt mer tid og ro.

[Gjest Hellokitty]

Var inne å titta på generell debatt, en tråd om "de stille barna", fikk jo litt assosiasjoner da..

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Det er jo forskjell på de stille barna og de sjenerte barna. Mange er normalt sjenert uten at det hindrer dem å skaffe seg venner eller få med seg skolelærdom, disse bør ikke stigmatiseres. Men skolen må klare å skille ut de som er stille av andre grunner, sikkert ikke lett men det må være mulig, samt skaffe dem hjelp.

Jeg er jo ikke så blind at fordi jeg og min sønn er sjenerte ikke ser at noen faktisk er stille pga. problemer av forskjellige slag og da ikke er heldig. Og disse barna bør da få hjelp.