Sinte foreldre som slår

[Gjest Sinnemestring]

Fint og flott med belønningssystemer og avtaler. Men å be barna om samarbeid for å forhindre at "det skal skje igjen"???? Da forteller man barnet sitt at det er barnets skyld at mor eller far mistet besinnelsen og at barnet på sett og vis gjorde seg fortjent til at mor eller far "klikket".

Jeg syns akkurat det er et ekstremt dårlig råd, etter min mening er en uforbeholden unnskyldning det eneste som duger hvis man har gått over streken. Å si at man er lei seg for at man la hånd på noen, samtidig som man sier at "men hvis du bare kunne høre litt mer på mamma og være litt greiere og litt mer lydig, så skjer det kanskje ikke igjen" - da skyver man jo hele ansvaret over på barnet og unnskyldningen blir null verdt for barnet.

Det er aldri barnet sin skyld at voksne legger hånd på det. Uansett. Ingen barn er så umulige at den eneste mulige mestringsløsningen er å bruke vold. Hvis man ikke har det som utgangspunkt tror jeg denne tråden her er fullstendig meningsløs, dessverre.

Jeg er helt enig i at det aldri er barnet sin skyld. Det jeg mente var at hvis man som voksen kan sette seg ned og invitere til en samtale med barnet om hvorfor det skjedde (som i "hvorfor mamma gikk over streken jo for hun var sliten, men det var galt", ikke som i "når du gjør sånn blir mamma så sint at hun ikke klarer å beherske seg"). I denne samtalen har man anledning til å la barnet fortelle om sine følelser rundt dette og mammas. Uten at barnet har skyld. Barnet har aldri skyld i at voksne går over streken. Beklager at det var litt uklart formulert.

Målet med samtalen må være at både barn og voksen avtraumatiserer situasjonen - ikke for å forsvare det som hendte - men for å få det bort fra systemet.

[Gjest Sinnemestring]

Ditt innlegg er off topic. Hold deg til tema, eller skap støy i en annen tråd, ikke i denne.

Kosemoses sammenligning er slett ikke off topic. Hun som jeg reagerer på at man lager en tråd der man gir råd til foreldre som gjentatt ikke klarer å beherske seg og fortsetter å være fysisk mot sine barn. Det å sammenligne det med en kjæreste som slår og de rådene denne ville fått er høyst relevant. Slutt å spore av tråden med dine angrep på personer som stiller spørsmål ved trådens grunnlag. Det må være lov det og.

[Gjest Gjest]

Jeg er så enig med Kosemose. dette er en tråd som aksepterer vold mot barn.

Og de som gir råd, hvem er de?

Hvem er Gjest , Frk.Uhådterlig, Sinnemestring osv.. ? Hvilket grunnlag / bakgrunn har de for å gi råd i denne tråden til sinna foreldre.

Hadde det vært psykologer, pedagoger, sosionomer m.fl. kunne jeg forstått seriøsiteten med denne tråden.

Hilsen godt voksen mamma.

[Alice Ayres]

Jeg er så enig med Kosemose. dette er en tråd som aksepterer vold mot barn.

Og de som gir råd, hvem er de?

Hvem er Gjest , Frk.Uhådterlig, Sinnemestring osv.. ? Hvilket grunnlag / bakgrunn har de for å gi råd i denne tråden til sinna foreldre.

Hadde det vært psykologer, pedagoger, sosionomer m.fl. kunne jeg forstått seriøsiteten med denne tråden.

Hilsen godt voksen mamma.

Så vidt jeg har forstått er dette ikke en tråd som aksepterer vold mot barn. Dette er en tråd for de som som har trått feil og som trenger råd for hvordan man kan endre adferd og reaksonsmønster. For de finnes, disse menneskene som har latt seg provosere - og nå ser vi bort fra det faktum at det selvfølgelig er galt å slå et barn, uansett!!! - nok til å ha reagert med å fysisk avstraffe barnet sitt.

Å lukke øynene for at det faktisk forekommer, er for meg det samme som et stiltiende samtykke. Å ikke gjøre noe, å ikke belyse et problem som forgår rett under nesen på en, er ikke stort bedre enn å være den som slår.

Når det gjelder hvilket grunnlag man har for å gi råd til sinna foreldre, er ikke det annet enn at man selv er foreldre som har kjent det koke i hodet på en. Det er snakk om å mestre øyeblikket, for så å søke hjelp på langvarig sikt. Det å fjerne seg fra situasjonen er vel og bra, men det er den grunnleggende holdningen man må jobbe med for å unngå å havne i en situasjon hvor man lar seg provosere over stokk og stein i utgangspunktet.

Det finnes foreldre som slår barna sine. Er dette akseptabelt? NEI. Skjer det? JA. Ergo blir ikke dette det samme som om man skulle diskutere et hypotetisk problem. Man diskuterer mulige løsninger for folk som slår barna sine fordi de enten ikke skjønner bedre, eller fordi de mangler impulskontroll, men som ikke vil fortsette i det mønsteret. Og kanskje, kanskje når vi frem til en eneste av disse foreldrene, og dermed gjør tilværelsen lettere for de barna det gjelder.

[Gjest Provosert gjest]

Alice Ayres, hvilket råd ville du gitt hvis tråden omhandlet kvinner som blir slått av ektemannen sin? Ville du synes det var et greit råd at ektemennene fikk prøve seg litt fram, ville du beroliget ektemennene med at de ikke er dårlige ektemenn? Eller ville du sagt at hvis de ikke tok ansvar og sørget for behandling så ville du rådet konene til å gå fra dem fordi koner blir ødelagt av å være i voldelige forhold?

Er det greit at barn lever med vold og trussel om vold mens mamma prøver seg fram med råd hun har lest på nett? Eller er det bedre å si at foreldre med et sinnemestringsproblem bør snarest oppsøke profesjonell hjelp - selv om det ikke er lystbetont - for å unngå å ødelegge barnet sitt?

Håper du svarer!

[Gjest Gjest]

Og kanskje, kanskje når vi frem til en eneste av disse foreldrene, og dermed gjør tilværelsen lettere for de barna det gjelder.

Hva er det som er flott med budskapet som kanskje siver inn til noen i denne tråden? At det er greit at foreldre med volds problemer ikke søker hjelp og at det er bra nok at de prøver å skjerpe seg til neste gang de sprekker? Skikkelig trist budskap spør du meg.

Jeg tror ikke denne tråden redder noen, jeg tror tvertimot den fungerer som en hvilepute for foreldre som har litt dårlig samvittighet fordi de tråkker over grenser de vet de ikke burde tråkke over. Og jeg tror denne tråden bidrar til at foreldre som lurer på om de bør søke hjelp selv om de ikke tør, slår seg til ro med at det er ok å la være.

[Alice Ayres]

Alice Ayres, hvilket råd ville du gitt hvis tråden omhandlet kvinner som blir slått av ektemannen sin? Ville du synes det var et greit råd at ektemennene fikk prøve seg litt fram, ville du beroliget ektemennene med at de ikke er dårlige ektemenn? Eller ville du sagt at hvis de ikke tok ansvar og sørget for behandling så ville du rådet konene til å gå fra dem fordi koner blir ødelagt av å være i voldelige forhold?

Er det greit at barn lever med vold og trussel om vold mens mamma prøver seg fram med råd hun har lest på nett? Eller er det bedre å si at foreldre med et sinnemestringsproblem bør snarest oppsøke profesjonell hjelp - selv om det ikke er lystbetont - for å unngå å ødelegge barnet sitt?

Håper du svarer!

Det er det da heller ikke det det er snakk om i denne tråden. Det er ikke snakk om foreldre som denger barna sine som en regel. Hadde dét vært tema for tråden, hadde reaksjonen min vært identisk med din. Men det er altså ikke dette denne tråden handler om.

Det er stor forskjell mellom ønsketenkning og realitet, noe den forrige tråden er et godt eksempel på. Hvis du har lest svarene mine, gjentar jeg til det kjedsommelige at man må søke hjelp hos folk som innehar kompetanse på området.

Hva er ditt forslag til løsning da? Er det å ta barna fra alle foreldre som har gitt ungene en dask?

Jeg tror ikke intensjonen med denne tråden var å signalisere at vold er greit. Det er synd at denne tråden skal ødelegges av hissigpropper som svarer før de har lest det som er skrevet i sin helhet - ikke bare har bedrevet selektiv lesning, hisset seg opp, og kastet seg over tastaturet for å avreagere.

Hvis du virkelig lurer på hva rådet mitt ville ha vært til en som blir slått av sin ektemann, forslår jeg at du starter en egen tråd om det.

[Alice Ayres]

Hva er det som er flott med budskapet som kanskje siver inn til noen i denne tråden? At det er greit at foreldre med volds problemer ikke søker hjelp og at det er bra nok at de prøver å skjerpe seg til neste gang de sprekker? Skikkelig trist budskap spør du meg.

Jeg tror ikke denne tråden redder noen, jeg tror tvertimot den fungerer som en hvilepute for foreldre som har litt dårlig samvittighet fordi de tråkker over grenser de vet de ikke burde tråkke over. Og jeg tror denne tråden bidrar til at foreldre som lurer på om de bør søke hjelp selv om de ikke tør, slår seg til ro med at det er ok å la være.

NEI, NEI, NEI og atter NEI. Da har du ikke tatt deg bryet med å lese skikkelig. Huff at det skal finnes så mange folk med dårlige leseevner der ute.

[Gjest Lesekyndig gjest]

Jo jeg har lest hele tråden. Og jeg står fast ved at dette er en tråd som i hovedsak støtter opp om foreldre som har et problem som de ikke har lyst til å søke hjelp for. Det er jo det som er agendaen til ts. Gode råd til foreldre med agresjonsproblem som ikke tør å oppsøke hjelp. Det eneste gode rådet jeg vet om er: Ta deg sammen og oppsøk hjelp, slutt å eksperimenter med barns psykiske helse!

Jeg står også fast ved at dette er en tråd der man blant annet kan lese om en fortvilet mor som forteller om at hun sprekker og derfor rister barnet sitt om morgenen. Denne moren får trøst i stedenfor at noen forteller henne at hun er i ferd med å ødelegge barna sine. For meg er dette en trøste tråd for foreldre som gjør ting de ikke burde gjøre. Og hvis du ikke har bedre argumentasjon enn at jeg ikke kan lese så kan du kanskje spare deg. Det er ingen ting i veien med mine leseferdigheter og hersketeknikk biter dårlig på meg.

[Gjest Gjest]

Hva er ditt forslag til løsning da? Er det å ta barna fra alle foreldre som har gitt ungene en dask?

Nei selvfølgelig er det ikke noe å fare på vei for om noen har gitt ungene sine en dask i ny og ne. På samme måte som det vel ikke er noe å fare opp for om en mann har gitt kona si en dask i ny og ne. Ingen tar vel skade av en dask i blant. Så selvfølgelig skal ikke foreldre som dasker litt i ny og ne behøve bry fra barnevernet. Og det å ta fra foreldre barna er jo også det eneste tiltaket barnevernet har.

[Alice Ayres]

Jo jeg har lest hele tråden. Og jeg står fast ved at dette er en tråd som i hovedsak støtter opp om foreldre som har et problem som de ikke har lyst til å søke hjelp for. Det er jo det som er agendaen til ts. Gode råd til foreldre med agresjonsproblem som ikke tør å oppsøke hjelp. Det eneste gode rådet jeg vet om er: Ta deg sammen og oppsøk hjelp, slutt å eksperimenter med barns psykiske helse!

Jeg står også fast ved at dette er en tråd der man blant annet kan lese om en fortvilet mor som forteller om at hun sprekker og derfor rister barnet sitt om morgenen. Denne moren får trøst i stedenfor at noen forteller henne at hun er i ferd med å ødelegge barna sine. For meg er dette en trøste tråd for foreldre som gjør ting de ikke burde gjøre. Og hvis du ikke har bedre argumentasjon enn at jeg ikke kan lese så kan du kanskje spare deg. Det er ingen ting i veien med mine leseferdigheter og hersketeknikk biter dårlig på meg.

Og da tenker jeg at vi er ferdige med å diskutere, for det er veldig tydelig at du allerede har gjort deg opp en mening. Kan du ikke bruke litt av den energien du tydeligvis har til å hjelpe de barna som lider fordi foreldrene slår? Dette er ikke ment som en type hersketeknikk ei er det sarkastisk ment. Seriøst. Hvis du kan komme på løsninger som kan hjelpe barn - flott!!! Gjør noe istedenfor å kaste bort tiden på å lese en tråd du mener er bortkastet allikevel.

[Alice Ayres]

Nei selvfølgelig er det ikke noe å fare på vei for om noen har gitt ungene sine en dask i ny og ne. På samme måte som det vel ikke er noe å fare opp for om en mann har gitt kona si en dask i ny og ne. Ingen tar vel skade av en dask i blant. Så selvfølgelig skal ikke foreldre som dasker litt i ny og ne behøve bry fra barnevernet. Og det å ta fra foreldre barna er jo også det eneste tiltaket barnevernet har.

Det er ikke snakk om en dask i ny og ne - ikke vær vrang bare for å være vrang. Dette kaller jeg for flisespikkeri. Jeg foreslå det samme for deg som jeg gjorde til ditt alter ego. Er vanskelig å skille dere fra hverandre. Kan du ikke gjøre noe istedenfor å syte og bære deg over en tråd du ikke mener har noe for seg? Kom deg bort fra tastaturet, start en forening, en holdningskampanje, ring barnevernet, skriv brev til kommunen, fylkesmannen, staten. Og nei - dette er ikke ment sarkastisk. Gjør noe, kjære deg!

[Gjest Gjest]

Jeg syns ikke det er bortkastet å si min mening i denne tråden. Tvert i mot så syns jeg det er ganske viktig at det er noen som taler barnas sak her. Hvis jeg kan oppnå at en mor eller far innser at det de holder på med er forkastelig og at de bør oppsøke hjelp så er ingen ting bedre enn det. Hjelpeapparatet er der for å hjelpe foreldre til å bli bedre foreldre og for å hjelpe familier til å fungere bedre sammen. Det er ikke skummelt å be om hjelp når man ikke takler barnet sitt. Det er skummelt å la være.

[Alice Ayres]

Jeg syns ikke det er bortkastet å si min mening i denne tråden. Tvert i mot så syns jeg det er ganske viktig at det er noen som taler barnas sak her. Hvis jeg kan oppnå at en mor eller far innser at det de holder på med er forkastelig og at de bør oppsøke hjelp så er ingen ting bedre enn det. Hjelpeapparatet er der for å hjelpe foreldre til å bli bedre foreldre og for å hjelpe familier til å fungere bedre sammen. Det er ikke skummelt å be om hjelp når man ikke takler barnet sitt. Det er skummelt å la være.

Så flott! Da er vi jo enige, jo!

[Gjest Gjest]

Så flott! Da er vi jo enige, jo!

Bra! Ingen ting bedre!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det er godt å se at de siste skribentene i tråden finner ut at de ikke er så uenige likevel. Til noen andre vil jeg si: Det er synd at dere ikke ønsker å hjelpe noen av de familiene som har det trøblete ved å gi dem råd her inne. Kan dere ikek gi råd, så er det bedre å ikke skrive i tråden.

Min tanke bak tråden var å få en lang liste med gode råd, ingen avsporinger og anklagelser slik noen her har kommet med. Og til de som mener denne tråden er en pute under armene til de som slår, da har dere virkelig misforstått trådens agenda. Noen her mener tydeligvis man bare skal snu ryggen til de som har problemer, dersom de ikke er villige til å oppsøke hjelp. Ja, DET hjelper barna

Til alle dere andre som har kommet med mange konkrete råd: Jeg håper dere fortsetter, dette er bra lesning! Og jeg tror det er nyttig både for de som innimellom ikke klarer å beherske seg (nå klarer de det kanskje neste gang) og for de som aldri har dasket, men har vært nær. Nå har de enda mer positiv tenkning i bagasjen som kan hjelpe dem til å unngå situasjoner som kan bli ubehagelige for barn og foreldre.

Jeg diskuterte dette temaet på jobben i går, og jeg fikk et annet innspill:

Det er ikke alle "mishandlere" som dasker og slår, heller. Det fins de som "bare" skriker til barna. Men det kan gjøre barna utrygge og gjøre at de mister respekten for den voksne. Men dette er nok kanskje vanskeligere å kontrollere enn slag, fordi det er snakk om en kortere reaksjonstid.

En av kollegene sa forresten at hun selv hadde vært kjempefrustrert en periode hvor mannen var i Norsdjøen og hun var hjemme med to krevende gutter. Hun syntes det var mye lettere å bli sint når hun var alene enn når de var to om oppgavene. Hun ble rett og slett mer tålmodig de ukene mannen var hjemme. Nå fikk ikke ungene juling, da. Men det var hun som lanserte innspillet om skrikende foreldre

[Gjest Gjest_tom_*]

I går ettermiddag snakket med ungene om det som skjedde tidligere på dagen. Snakket med dem hver for seg, sa at jeg var lei og trist for det som skjedde og at ingen voksne har lov til å oppføre seg slik jeg gjorde. Vi holdt rundt hverandre, resten av kvelden var fin. Ungene virket glade.

Etter situasjoner hvor jeg sprekker prøver jeg å analysere meg selv.

Siden jeg fikk barn har lyset brent i begge ender. Jeg har nærmest konstant vært tappet for energi. En liten dråpe kan få begret til å renne over. Legen min er klar over det. I går hadde jeg vært alene med ungene i 4 dager. Jeg blir ekstra sliten i disse periodene. Forholdet til samboeren er inne i en dårlig periode, vi har lite kommunikasjon. Har sagt til han at jeg syns det er tungt når han er borte, men det endrer ikke planene hans.

Det ene av barnet har vært en utfordring fra barnet ble født. Jeg har vært åpen om det på helsestasjon og på skole. Sagt at det ene barnets oppførsel er svært utfordrene for meg og at barnet kan få meg til å bli rasende. Flere samtaler og "metoder" har vært prøvd bla Martemeo (?). Helsesøster kom hjem til oss, videofilmet og analyserte. Spesialteamet på skolen ble koblet inn. Råd ble gitt, noen gode, noen mindre gode. Helsesøster var enig i at ungen kunne være en utfordring. Ingenting galt med barnet, bare en utfordrende væremåte. De andre barna har aldri fått meg til å bikke over. Så ble det sommerferie, helsesøster som hadde saken vår flyttet, og ungen fikk ny lærer. Saken døde bort. Kjente ikke at jeg orket å ta initiativ til ny runde med møter hvor vi skulle brette ut livet vårt til nye, ukjente mennesker.

Vet ikke hva jeg gjør nå. Syns det hjelper meg veldig å få snakket litt. Har ikke tid til å pleie venninneforhold, så det er godt å prate med dere på kg.

[Gjest Gjest]

Til tom gjest over. Det høres ut som du er i en vanskelig situasjon med flere barn hvorav en er spesielt krevende og i tillegg et dårlig forhold der du er mye overlatt til deg selv. Du skal ikke se bort fra at et svært dårlig forhold til samboeren din også sliter på deg og gir deg lavere frustrasjonsterskel. Jeg vil råde deg til å kontakte ppt. Du kan ringe, gjerne anonymt, og be om en samtale. De kan gjøre en vurdering i forhold til om barnet ditt bør utredes. Samtidig kan dere få tilbud om råd og veiledning til hvordan dere best kan takle et barn som er litt vanskeligere enn de andre, og ikke minst kan kanskje samboeren din få en øyevekker i forhold til at han er nødt til å ta sin del av ansvaret og jobbe på lag med deg og avlaste deg mer enn han gjør nå.

Det er forståelig at en i din situasjon kan bikke over. Noen barn er mer utfordrende enn andre, men det finnes hjelp å få!

[Gjest Gjest_Renate_*]

Til tom gjest over. Det høres ut som du er i en vanskelig situasjon med flere barn hvorav en er spesielt krevende og i tillegg et dårlig forhold der du er mye overlatt til deg selv. Du skal ikke se bort fra at et svært dårlig forhold til samboeren din også sliter på deg og gir deg lavere frustrasjonsterskel. Jeg vil råde deg til å kontakte ppt. Du kan ringe, gjerne anonymt, og be om en samtale. De kan gjøre en vurdering i forhold til om barnet ditt bør utredes. Samtidig kan dere få tilbud om råd og veiledning til hvordan dere best kan takle et barn som er litt vanskeligere enn de andre, og ikke minst kan kanskje samboeren din få en øyevekker i forhold til at han er nødt til å ta sin del av ansvaret og jobbe på lag med deg og avlaste deg mer enn han gjør nå.

Det er forståelig at en i din situasjon kan bikke over. Noen barn er mer utfordrende enn andre, men det finnes hjelp å få!

Fikk du ikke med deg at barnet ER utredet?

TS: Mitt råd er at du og samboer får en time på familievernkontor hvis dette ikke er prøvd før. Kanskje en avlastningsordning med noen i familien når samboer er borte?

[Gjest Gjest]

Fikk du ikke med deg at barnet ER utredet?

TS: Mitt råd er at du og samboer får en time på familievernkontor hvis dette ikke er prøvd før. Kanskje en avlastningsordning med noen i familien når samboer er borte?

Nei, det står ikke et ord om at barnet har vært utredet. Derimot står det at de har fått hjelp hos helsesøster.

Flere samtaler og "metoder" har vært prøvd bla Martemeo (?). Helsesøster kom hjem til oss, videofilmet og analyserte. Spesialteamet på skolen ble koblet inn. Råd ble gitt, noen gode, noen mindre gode. Helsesøster var enig i at ungen kunne være en utfordring. Ingenting galt med barnet, bare en utfordrende væremåte. De andre barna har aldri fått meg til å bikke over. Så ble det sommerferie, helsesøster som hadde saken vår flyttet, og ungen fikk ny lærer. Saken døde bort.

Vis meg gjerne hvor det står at barnet har vært utredet?