Sinte foreldre som slår

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg har kopiert ut ting jeg syntes var bra i den andre tråden. Nederst finner dere Imyas innlegg i sin helhet, fordi jeg tror det er bra for folk å lese.

Unger kan lære med

- belønning for god oppførsel i form av ros og kos, tilbakegi evt inndratt leke

- kjedsomhet - inndraging av en leke, "time-out", ignorering av utagerende oppførsel inntil kjedsomheten får dem til å prøve en annen taktikk for å få oppmerksomhet, da gjerne en som ikke blir regnet som dårlig oppførsel.

Barn tester grenser, dette er helt naturlig, og om de voksne er konsekvente i sin handling vil barna etterhvert forstå hva konsekvens dette får.

Et barn har veldig liten forståelse for ulike nyanser av gale ting de gjør.

En må velge sine kamper, bruke tid til noen, og la andre kamper ligge til en har overskudd.

Men jeg kan ennå fornemme hvordan bunnen forsvant i magen min når jeg så raseriet hennes bygde seg opp, hvor liten jeg følte meg og forakten jeg fikk over meg selv som gjorde henne så sint.

Man skal ikke slå barn. Aldri. Hvis du havner i en slik situasjon at du tror at du ikke klarer å beherske deg - fjern deg fra den. Vanskeligere er det ikke.

HUSK: VI SOM OPPDRAR ER SPEILBILDER FOR BARNA.

DE GJØR SOM VI GJØR, IKKE SOM VI SIER DE SKAL GJØRE.

Jeg har selv vært i situasjoner hvor jeg har kjent en overveldende trang til å gi "drittungen" en dask, men - som jeg også tidligere har nevnt - har jeg da valgt å fjerne meg fra situasjonen. For det å slå eller ikke slå er et valg, som stammer fra en grunnleggende holdning som fint går an å jobbe med. Og hvis man er klar over at man har et sinne, hvor det å slå i raseriøyeblikket er noe man har en tendens til å gjøre, bør man ta tak i dette og jobbe med det.

Snakke dem til rette og gi dem konsekvenser for det gale dem gjør vel.

Konsekvensene trenger virkelig ikke å være noen form for vold!

Barn under 2,5 år forstår heller ikke hva straff innebærer, at det faktisk er en sammenheng mellom at dette er noe som ikke er lov.

De kobler bare sammen slik i hodet: " Jeg gjør A, mamma klyper meg= Mamma er ikke glad i meg"

Til tross for gjentatte opplevelser av dette vil reaksjonen fra barnet bare være at mamma er sint for noe og er ikke glad i meg.

Et lite barn kan IKKE klare å tenke slik: "Jeg gjør A, mamma klyper meg = Hvis jeg ikke gjør A igjen vil mamma la være å klype meg og være glad i meg."

Jeg vil at barna mine skal være trygge på meg som mamma, jeg vil at dem skal kunne snakke åpent med meg uten å frykte. Jeg ønsker å kommunisere med barna mine og lære dem å kommunisere med andre, jeg vil fokusere på å være en konfliktløser heller enn å lære mine barn å bli konfliktskapere. Jeg ønsker å være en trygghet i livet, skape stabile og faste rammer. Sette grenser som er sunne for dem og som holder dem utenfor fare og uheldige situasjoner. Selfølgelig vil jeg at barna mine skal respektere meg, men ikke av frykt. Hvordan kan jeg forvente respekt av barna hvis jeg ikke respekterer dem?

Hvis de ikke forstår, skal jeg forklare for dem så godt det går, men jeg skal ikke sette urealistiske forventninger eller krav til dem som de ikke har mulighet for å oppnå for så at de sitter igjen med en følelse av å ikke mestre.

Jeg ønsker for mine barn at de skal lære, erfare og forstå, være lykkelige og ha sunne verdier, bli selstendige, fornuftige og skape sine egne liv.

Derfor ydmyker jeg dem ikke, eller utsetter dem for stort press, fysisk avstraffelse eller fysisk grensesetting. Fordi jeg tror at disse tingene er med på å få barnet til å føle frykt, nedverdiget,ydmyket og mindreverdighet.

Jeg ville aldri røre barna mine fysisk.

[Far til 2]

Ja, og det gjør jeg og de andre som gir råd til foreldrene som begår "vold" mot barna sine.

Å si at dem må søke hjelp hos barnevernet hjelper ikke fordi terskelen er for høy til at dem tørr det ble det sagt i den andre tråden.

Hva får vi gjort da for å hjelpe barn som lider? Jo,da gir vi råd til foreldrene om hva dem kan forsøke for å beherske seg! Det er det tråden handler om!

Jeg er idag aleneforelder, delvis pga "uheldige hendelser" som vi diskuterer her.

"Barnevernet" valgte imidlertid å se bort fra saken (dvs at de ikke undersøkte den) inntil andre fagfolk slo alarm. Da ble jeg "enig" med den andre forelderen om å overta omsorgen.

Men hva har skjedd senere ? For kort tid siden slo et av barna seg vrang da de var hos samværsforelder en helg. Dette skjedde utenfor (1 km ?) hjemmet til samværsforelder. Samværsforelder valgte da å bare reise fra barnet (med bil). Barnet klarte å komme seg hjem (til meg) på egen hånd men nektet å dra tilbake til samværsforelder den helga.

Etter slike hendelser spør jeg meg selv om samværsforelder har lært noe som helst om hvorfor jeg overtok omsorgen.

Men hvordan kunne både de første tilfellene og det andre tilfellet vært løst ? Faktum er at det finnes ingen tilbud når slike ting skjer. "Barnevernet" følger ikke opp "gamle saker" der omsorgen overføres fra en forelder til en annen. Tidligere bostedsforelder blir heller ikke tilbudt noen form for hjelp. Dette gjør at barna blir mer og mer skeptisk til samvær med en slik forelder.

Og hva med de tilfellene der foreldrene fortsatt bor sammen. Hvordan skal disse foreldrene plukkes opp av et system som ikke finnes ?

Faktum er at det ikke finnes noe tilbud til de foreldre som utøver fysisk eller psykisk vold mot sine barn. Og hadde det vært et slikt system ville bare brøkdelen av de foreldrene som trenger hjelp bli oppdaget.

Jeg tror vi må få et system/nettverk som plukker opp foreldre som utfører denne form for overgrep mot sine barn, og deretter vi finne tiltak som hjelper disse foreldrene (barna). Her tror jeg det ligger en stor utfordring i forhold til dagens tilbud og praksis.

[Alice Ayres]

Jeg tror vi må få et system/nettverk som plukker opp foreldre som utfører denne form for overgrep mot sine barn, og deretter vi finne tiltak som hjelper disse foreldrene (barna). Her tror jeg det ligger en stor utfordring i forhold til dagens tilbud og praksis.

Enig, men i mellomtiden er det viktig at de foreldrene som slår barna sine, og som ikke er onde eller nødvendigvis dårlige foreldre, får hjelp nå. Det du beskriver er foreldre som skulle ha mistet omsorgsretten - noe som også skjedde. Ikke det debatten her dreier seg om, nemlig tilgjengelige løsninger som kan forhindre fysisk avstraffelse av barn.

[Far til 2]

...

HUSK: VI SOM OPPDRAR ER SPEILBILDER FOR BARNA.

DE GJØR SOM VI GJØR, IKKE SOM VI SIER DE SKAL GJØRE.

...

Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket til ungene (de lå den gang på samme rom) da jeg for første gang hevet stemmen fordi de slett ikke var trøtte (de var ca 3-4-5 år) da de skulle legge seg. Jeg hadde gjentatte ganger bedt dem roe seg. Isteden var det et sabla rabalder hvor de hoppet opp i sengene til hverandre ropte og slo hverandre.

- Da hevet jeg stemmen, og slo med flat hånd i veggen så det smalt høyt.

Jeg måtte bruke 15 minutter på å roe dem ned fordi de ble vettskremte. De hadde aldri sett pappan sånn.

Etter at de hadde sovnet satt jeg hele kvelden og så på TV uten å se noe som helst. Jeg satt bare å tenkte på hva jeg gjorde galt og hvordan jeg egentlig burde håndtert mitt eget sinne..

Men det fantes den gangen ingen tilbud som kunne fortelle meg hva jeg gjorde galt. Og det finnes sansynligvis ingen tilbud idag heller.

De er veldig forskjellige mht sine reaksjoner og må derfor behandles like forskjellig. Problemet er at dette ikke kan skje samtidig med begge tilstede i rommet. Dette er faktisk et større problem enn hvordan jeg skal løse selve konflikten fordi de naturligvis ser at de behandles forskjellig.

Dermed er jeg tilbake til sitatet ovenfor som jeg er veldig enig i.

Mine barn ser hvordan jeg behandler dem forskjellig. Det er fordi det ene barnet gir seg uten at jeg behøver å bliv rasende (trenger bare si ifra at "nå er det nok" med ganske rolig stemme). Det andre barnet blir "trassig" og må behandles på en helt annen måte.

Problemet er at det trassige barnet ser at jeg ikke "griper inn" ovenfor det første barnet og føler derfor en forskjelsbehandling (f.eks. ved at jeg setter meg ned for å prate med det "trassige" barnet men ikke med det andre). Barnet ser tydligvis ikke forskjell på sin egen reaksjon kontra det andre barnet.

Det finnes hjelpemidler som lydbøker (f.eks. "De utrolige årene" av Webster Stratton), men ofte gir ikke disse nok kunnskap om å løse alle problemer. Men det gir en "selvinnsikt" i manglende kompetanse som kan være med på å søke mer kunnskap.

Kansje burde det vært en selvfølge at i barselsperioden ble foreldrene del i et 2 kvelders kurs som omhandlet de 3 første årene. Deretter en innkalling til et nytt 2 kvelders kurs (pålagt kurs for å ha omsorg/samvær) som omhandlet alderen 3 - 7 år. Og til slutt et 2 kvelders kurs som omhandlet 7-15 år.

Kansje bør barnevernet stå sentralt i dette slik at folk flest forstår hva som er deres arbeidsoppgaver samtidig som det gir tillit til en etat som mangler tillit hos deler av befolkningen.

Dessuten vil kostnadene ved slike kveldskurs bli minimale sammenliknet med hva gale reaksjoner fra foreldrene kan medføre for barn ? Jeg antar at det gir en kostnad på ca 6-10 millioner pr år. En veldig liten sum i forhold til de kostnadene vi påfører samfunnet pga senskader våre barn får når vi oppfører oss som overgripere.

OK. Dette ble også "off-topic", men jeg synes det er lettere å diskutere på generelt grunnlag ettersom hvert enkelt tiltak vi foreldre gjør vil være avhengig av situasjonen og det enkelte barnet.

[Alice Ayres]

Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket til ungene (de lå den gang på samme rom) da jeg for første gang hevet stemmen fordi de slett ikke var trøtte (de var ca 3-4-5 år) da de skulle legge seg. Jeg hadde gjentatte ganger bedt dem roe seg. Isteden var det et sabla rabalder hvor de hoppet opp i sengene til hverandre ropte og slo hverandre.

- Da hevet jeg stemmen, og slo med flat hånd i veggen så det smalt høyt.

Jeg måtte bruke 15 minutter på å roe dem ned fordi de ble vettskremte. De hadde aldri sett pappan sånn.

Etter at de hadde sovnet satt jeg hele kvelden og så på TV uten å se noe som helst. Jeg satt bare å tenkte på hva jeg gjorde galt og hvordan jeg egentlig burde håndtert mitt eget sinne..

Men det fantes den gangen ingen tilbud som kunne fortelle meg hva jeg gjorde galt. Og det finnes sansynligvis ingen tilbud idag heller.

De er veldig forskjellige mht sine reaksjoner og må derfor behandles like forskjellig. Problemet er at dette ikke kan skje samtidig med begge tilstede i rommet. Dette er faktisk et større problem enn hvordan jeg skal løse selve konflikten fordi de naturligvis ser at de behandles forskjellig.

..........

OK. Dette ble også "off-topic", men jeg synes det er lettere å diskutere på generelt grunnlag ettersom hvert enkelt tiltak vi foreldre gjør vil være avhengig av situasjonen og det enkelte barnet.

Dette innlegget er da ikke særlig generelt, da. Faktisk det motsatte. Det du mener er vel at det er lettere å diskutere på subjektivt grunnlag.

Far til 2, jeg har notert meg at du er tilhenger at de Store Løsningene, men som du kanskje har hørt - revolusjoner skjer i det stille. Det som menes med det, er at man begynner i det små - og i dette tilfellet med seg selv. Hvis man skal kaste seg over en stor samfunnsdebatt med kollektive løsninger, er jeg rett og slett redd for at det ikke vil skje stort. Mye prat, lite handling, samt løsninger som blir så generelle at det blir som å fiske småsild med stormasket garn: Man fanger ingenting.

De rådene du foreslår er vel og bra, men jeg tror ikke de vil være særlig fruktbare. Teori er ikke det samme som praksis, og jeg tror at de fleste som hadde tatt disse kursene du nevner, nok ville ha endt opp med å smile overbærende til hverandre og tenkt at "dette skal jeg nok takle". Det er nemlig når man står midt oppi en situasjon hvor blodet koker og dampen omtrent slår ut av ørene på en, og drittungene ignorere en, og man kjenner at nå- nå er det like før det smeller, at man virkelig forstår. Og det er da man trenger hjelp. En hjelp som et barnevern som ikke er særlig konsekvent, og på små plasser kanskje er bemannet av naboen, ikke er i stand til å tilby. Ergo tror jeg at barnevernet bør holdes langt utenfor det å skulle finne en løsning på å tilby hjelp til maktesløse foreldre.

Så jeg gjentar det jeg har sagt tidligere:

1. Først og fremst, fjern deg fra situasjonen

2. Kontakt lege, psykolog, prest - samtlige har taushetsplikt.

3. Ha tillit til at mennesker vil hjelpe, hvis en ber om hjelp.

Endret 14. april 2008 av Alice Ayres

[Far til 2]

...

De rådene du foreslår er vel og bra, men jeg tror ikke de vil være særlig fruktbare. Teori er ikke det samme som praksis, og jeg tror at de fleste som hadde tatt disse kursene du nevner, nok ville ha endt opp med å smile overbærende til hverandre og tenkt at "dette skal jeg nok takle". Det er nemlig når man står mift oppi en situasjon hvor blodet koker og dampen omtrent slår ut av ørene på en, og drittungene ignorere en, og man kjenner at nå- nå er det like før det smeller, at man virkelig forstår. Og det er da man trenger hjelp.

...

Har du lest "De utrolige årene" ???

...

En hjelp som et barnevern som ikke er særlig konsekvent, og på små plasser kanskje er bemannet av naboen. Ergo tror jeg at barnevernet bør holdes langt utenfor det å skulle finne en løsning på å tilby hjelp til maktesløse foreldre.

Jeg tror du lurer deg selv.

For et første tror jeg ikke de foreldrene som innser at de trenger hjelp er inne på sider som dette.

For det andre bør de foreldrene det gjelder innse at de "er på vei inn i en situasjon" før det kommer så langt som at de overreagerer.

For det tredje tror jeg mange ikke vil høre på "gode råd" i det øyeblikket det oppstår en situasjon, eller vi er for feige til å bryte inn om vi ser noen bekjente som overreagerer.

Vi har behov for et barnevern, men de bør sansynligvis brukes til noe annet enn å skremme livet av foreldre. Bl.a. kan de gjennomføre preventive tiltak som det jeg beskriver og drive med informasjon om hvordan vi KAN håndtere problemer som nødvendigvis oppstår.

Det er naturligvis fint "å begynne i det små", - gjerne med seg selv. Men jeg tror ikke du når frem til de som virkelig trenger hjelp i dette forumet.

Det fødes ca 60.000 barn her i Norge hvert år. Hver familie får ca 1,5 barn (tror jeg).

La oss anta at 300 foreldre leser denne tråden. Hvor mange barn hjelpes da ?

Hvor mange barn hjelpes om det blir et obligatorisk kurs mht hvordan vi kan takle de problemene som oppstår om 80.000 foreldre er på kurs ?

Det er flott at du har fokus på de små ting. Det bør vi alle ha. Men det betyr ikke at vi bare skal glemme de 79.700 andre foreldrene eller de 60.000 barna (1,5 millioner foreldre og 1 million barn under 18 år) . Problemet er altfor stort til at vi kan overse realitetene. Derfor må vi ha 2 tanker i hodet samtidig.

[Alice Ayres]

Har du lest "De utrolige årene" ???

Jeg tror du lurer deg selv.

For et første tror jeg ikke de foreldrene som innser at de trenger hjelp er inne på sider som dette.

For det andre bør de foreldrene det gjelder innse at de "er på vei inn i en situasjon" før det kommer så langt som at de overreagerer.

For det tredje tror jeg mange ikke vil høre på "gode råd" i det øyeblikket det oppstår en situasjon, eller vi er for feige til å bryte inn om vi ser noen bekjente som overreagerer.

Vi har behov for et barnevern, men de bør sansynligvis brukes til noe annet enn å skremme livet av foreldre. Bl.a. kan de gjennomføre preventive tiltak som det jeg beskriver og drive med informasjon om hvordan vi KAN håndtere problemer som nødvendigvis oppstår.

Det er naturligvis fint "å begynne i det små", - gjerne med seg selv. Men jeg tror ikke du når frem til de som virkelig trenger hjelp i dette forumet.

Det fødes ca 60.000 barn her i Norge hvert år. Hver familie får ca 1,5 barn (tror jeg).

La oss anta at 300 foreldre leser denne tråden. Hvor mange barn hjelpes da ?

Hvor mange barn hjelpes om det blir et obligatorisk kurs mht hvordan vi kan takle de problemene som oppstår om 80.000 foreldre er på kurs ?

Det er flott at du har fokus på de små ting. Det bør vi alle ha. Men det betyr ikke at vi bare skal glemme de 79.700 andre foreldrene eller de 60.000 barna (1,5 millioner foreldre og 1 million barn under 18 år) . Problemet er altfor stort til at vi kan overse realitetene. Derfor må vi ha 2 tanker i hodet samtidig.

Nei, jeg tror ikke jeg lurer meg selv. Vokste selv opp på en veldig liten plass, hvor den ene av de to som jobbet hos sosialkontoret/barnevernet var folk jeg kjente godt - og som jeg aldri ville drømt om å søke hjelp hos.

Du kommer med tall. Og tall er vel og bra, men for meg er det like viktig om det hjelper et eneste barn at vi skriver her inne som at eventuelt barnevernet hjelper de 79.700 andre barna. For meg blir det feil å sette de to tallene opp mot hverandre, for det er en måte å si at 79.700 barn er viktigere enn det ene.

Jeg har som sagt liten tro på at folk vil delta på et kurs i barselsperioden i regi av et barnevern folk ikke har overveldende tillit til i utgangspunktet. Jeg tror mer på en nasjonal holdningskampanje som kjøres på TV, billboards, sendes hjem til folk - og man blir gitt en garanti på at det ikke er synonymt å søke hjelp og å bli fratatt barna sine, hvor det også blir opplyst hvor man kan henvende seg for å få den hjelpen man trenger.

Men dette er en ting som ligger i fremtiden, og dette er her og nå, på KG. Så hvis vi går ut fra at 300 mennesker leser denne tråden - er ikke det et stykke på veg? Og som sagt, hvis bare et eneste barn blir hjulpet gjennom å åpne øynene til foreldre som tyr til fysisk avstraffelse i desperasjon, synes jeg det er en stor seier.

[Gjest Til Sinnemestring]

Og jeg - og ANDRE - er uenig i at det hjelper unger i det hele tatt å si at foreldre kan la være å søke hjelp for sitt problem - de skal "bare" klype seg selv, klaske seg selv i bakhodet, gå vekk fra situasjonen, etc.

Hva ville du sagt til en forelder som ikke ville søke hjelp når vedkommende misbrukte sitt barn seksuelt? Ville du ikke anmeldt det forholdet heller men laget en tråd om "råd til foreldre som sexmisbruker barna sine"? For meg er det ikke en veldig stor forskjell på disse to tingene, og begge deler er forbudt i henhold til norsk lov.

Man skal ikke slå barna sine. Dersom man forsvarer en slik handling eller ikke søker hjelp etter at man har skjønt at det er galt så er det bekymringsmelding til barnevernet hvis jeg bevitner noe sånt.

Men igjen til deg Hva jeg ville ha gjort i virkeligheten om jeg så eller visste om noen som mishandlet barna sine er noe helt annet enn de som skriver om det her!

Vi her inne KAN IKKE anmelde noen i en tråd som skriver at de slår barna sine.Vi vet jo ikke hvem dem er, hvor de bor osv...skjønner du ikke det?

Ser du virkelig ikke forskjellen?

I virkeligheten er det selvfølgelig annerledes!!!!! Her inne er det kun en nettforbindelse mellom oss, ikke sant?????

Her kan vi skrive at de må oppsøke hjelp - det vil de ikke!

Da kan vi råde dem til andre ting som kanskje hjelper!

I virkeligheten der vi bevitner noe er det annerledes! Skjønner du det nå snart hva tråden dreier seg om?

[Gjest Gjest]

Hvem er "vi".., som gir råd til foreldre som bruker vold mot barna?

Er "vi" kompetente til å gi råd?

Her i denne tråden er det så vidt jeg kan se ikke så mange som innrømmer de har slått barna sine..

Ok. Her er en gitt situasjon, gi råd: "I kveld slo jeg barnet mitt så det blødde neseblod, han ville ikke legge seg. Dette har skjedd før men han blødde ikke . Vi tør ikke be om hjelp, de vil ta gutten fra oss. Hva skal vi gjøre, dette har gått for langt?"

Ja hva skal vi her inne på nettet gjøre da???????

Vi er ikke bekjente, vi vet ikke om hverandre, så vi får ikke dratt til hverandre å hjulpet barnet!!!!!!!!

Det eneste vi kan gjøre her er å komme med råd om hva dem bør gjøre, og igjen det er dét tråden handler om!!! *teskje*

Vi her inne får ikke gjort noe annet enn å komme med råd!

Hadde situasjonen vært med naboen o.l. hadde det vært noe helt annet, MEN dette her er et forum på internett der vi ikke får gjort noe annet enn å gi råd!!!!

Du og "Sinnemestring" er jo like trege i avtrekkern begge to og ødlegger tråden! Vi har en annen tråd der vi kan skrive om hvor forkastelig vold mot barn er, men det er ikke denne tråden! *teskje*

Nå har dere blitt fortalt hva tråden handler om enda så maler dere opp og ned og i mente om saker som ikke angår denne tråden

[utlendingen]

Jeg håper jeg ikke er utenfor emnet-

i 1993 var jeg fjorten år, og gikk til barnevernet fordi stefaren min hadde slått meg to ganger. Jeg følte da at jeg ikke ble tatt nok på alvor, men det ble med de to gangene, og barnevernet prøvde aldri å fjerne meg fra foreldrene mine. Det er jeg glad for i dag. De lagde bare møter med moren min og meg. Det varte kanskje tre måneder, men så flyttet vi like etterpå, også.

Jeg skjønner oppriktig talt ikke hvordan man kan ha lyst til å slå barna sine.

Endret 17. april 2008 av utlendingen

[Gjest Gjest]

Så, til saken:

Stopp deg selv når du kjenner at trykkokeren inni deg holder på å gå i lufta. Om du har et mindre barn, sørg for at dette er i trygge omgivelser før du selv forlater rommet for å samle deg. Når du er for deg selv, pust dypt fem ganger. Tenk så over at dette er et barn, du er den voksne. Det er du som skal vite forskjell på rett og galt og veilede barnet. Du vet at barnet ikke gjør noe av vond vilje, men fordi det ikke vet bedre evt ikke skjønner problemet med å teste grenser. Tenk på at tre, fire, femåringen er i en prosess hvor det er vanskelig å være liten, barnet tenker ikke rasjonelt, men følelsesmessig.

Når du har tenkt gjennom dette, og er trygg på at du ikke mister besinnelsen, kan du gå inn igjen til barnet. Da er det viktig å fortelle barnet hvorfor far/mor ble sint, og forklare hva som forventes av barnet, på en rolig måte

Endret 15. april 2008 av Helen

[Gjest Gjest]

Det er nemlig når man står mift oppi en situasjon hvor blodet koker og dampen omtrent slår ut av ørene på en, og drittungene ignorere en, og man kjenner at nå- nå er det like før det smeller, at man virkelig forstår. Og det er da man trenger hjelp. En hjelp som et barnevern som ikke er særlig konsekvent, og på små plasser kanskje er bemannet av naboen. Ergo tror jeg at barnevernet bør holdes langt utenfor det å skulle finne en løsning på å tilby hjelp til maktesløse foreldre.

Så jeg gjentar det jeg har sagt tidligere:

1. Først og fremst, fjern deg fra situasjonen

2. Kontakt lege, psykolog, prest - samtlige har taushetsplikt.

3. Ha tillit til at mennesker vil hjelpe, hvis en ber om hjelp.

Veldig bra innlegg!

[Gjest Gjestina]

La oss anta at 300 foreldre leser denne tråden. Hvor mange barn hjelpes da ?

Hvor mange barn hjelpes om det blir et obligatorisk kurs mht hvordan vi kan takle de problemene som oppstår om 80.000 foreldre er på kurs ?

Akkurat, så du skal ha enten/eller? Vi skal ikke hjelpe foreldre i denne trpden fordi du mener man "heller" skal bruke energi på et statlig obligatorisk tiltak?

Det er flott at du har fokus på de små ting. Det bør vi alle ha. Men det betyr ikke at vi bare skal glemme de 79.700 andre foreldrene eller de 60.000 barna (1,5 millioner foreldre og 1 million barn under 18 år) . Problemet er altfor stort til at vi kan overse realitetene. Derfor må vi ha 2 tanker i hodet samtidig.

Start din egen tråd om den andre tanken, den har ingenting i denne tråden å gjøre. Du skaper bare støy med disse innleggene, og viser ingen respekt for de dette gjelder.

[Gjest Gjest]

Jeg håper jeg ikke er utenfor emnet-

i 1993 var jeg fjorten år, og gikk til barnevernet fordi stefaren min hadde slått meg to ganger. Jeg følte da at jeg ikke ble tatt nok på alvor, men det ble med de to gangene, og barnevernet prøvde aldri å fjerne meg fra foreldrene mine. Det er jeg glad for i dag. De lagde bare møter med moren min og meg. Det varte kanskje tre måneder, men så flyttet vi like etterpå, også.

Etter hvert fikk jeg stebarn, og opplevde den merkelige følelsen det er når noen betyr mer enn deg. Jeg bodde sammen med vanskelige tenåringer som fikk meg til å rope til dem i sinne, men jeg hadde aldri lyst til å skade dem fysisk.

Jeg vet ikke hvordan mekanismene er, men i perioder var jeg sammen med stebarna mine hele dagen - og det har aldri,aldri falt meg inn å slå dem, eller å gi dem fysisk avstraffelse på andre måter. Jeg hadde ansvaret for dem i... nærmere to år, tror jeg, deretter var det bare den ene (velsignet være det vakre barnet) i to år.

Jeg skjønner oppriktig talt ikke hvordan man kan ha lyst til å slå barna sine.

Du er nok utenfor emnet, fordi du ikke kommer med løsninger I tillegg sier du at du ikke forstår at folk kan bli så sinte at de mister kontrollen, og da har du ikke noe her i tråden å gjøre.

[Gjest Førskolelærer]

Ja hva skal vi her inne på nettet gjøre da???????

Vi er ikke bekjente, vi vet ikke om hverandre, så vi får ikke dratt til hverandre å hjulpet barnet!!!!!!!!

Det eneste vi kan gjøre her er å komme med råd om hva dem bør gjøre, og igjen det er dét tråden handler om!!! *teskje*

Vi her inne får ikke gjort noe annet enn å komme med råd!

Hadde situasjonen vært med naboen o.l. hadde det vært noe helt annet, MEN dette her er et forum på internett der vi ikke får gjort noe annet enn å gi råd!!!!

Du og "Sinnemestring" er jo like trege i avtrekkern begge to og ødlegger tråden! Vi har en annen tråd der vi kan skrive om hvor forkastelig vold mot barn er, men det er ikke denne tråden! *teskje*

Nå har dere blitt fortalt hva tråden handler om enda så maler dere opp og ned og i mente om saker som ikke angår denne tråden

HERREGUD!!!!!!!!!!!!!!!!!

Denne tråden handler visst mer om irettesettelser av de som etter din mening er utenfor tråden.

Bare tull dette her.!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Ser at det er en del her inne som misforstår tråden til trådstarter, noen mer enn andre!

Tråden handler om hjelp og råd til mennesker som ikke takler sinne sitt når det gjelder barn!

Her er det som gjest skriver ikke irl men et nettforum der det eneste vi som brukere kan gjøre, er å råde mennesker om hva de kan gjøre når de ikke takler sinnet sitt mht. barneoppdragelse, og som heller ikke vil kontakte barnevernet av ulike årsaker.

Noen her inne har kommet med gode råd syns jeg (av de som forstår hva tråden dreier seg om )

Problemene med sinne oppstår først når vi ikke mestrer følelsen på en hensiktsmessig måte.

Alice Ayres sa så fint at man bør trekke seg tilbake!

Det mener jeg også, men samtidig da stille disse spørsmålene til seg selv:

Hvorfor blir jeg sint nå?

Hva vil jeg oppå ved å vise sinne mitt nå?

Hvor langt er jeg villig til å kjøre løpet?

Skjønner barnet hvorfor jeg dasker til det eller skjønner bare barnet at det kun gjør vondt?

Vil jeg ha det bra med meg selv etter at jeg har blitt sint og kanskje dasket til barnet?

Hvor viktig er denne situasjonen, er det verdt å bli sint?

Er det verdt å bruke tid på sinne?

Hva oppnår jeg på å bruke sinnet mitt nå?

Tenk også etter følgende: Har barnet gjort samme "rampestrek" før som resulterte i klask, dask, dytt, knips ol. ?

Om ja, hvorfor gjør barnet det igjen da?

-svaret er jo netopp det at disse klaskene på barnet ikke hjalp noe i det hele tatt!!! Hvorfor gjøre det igjen da? Det eneste du har oppnådd er at barnet blir lei seg, får vondt og frykter deg, og du som dasket får vondt inni deg, du blir lei deg for din handling og frykter deg selv for det du gjorde!

Barn som opplever at foreldre slår i en eller annen form vil frykte deg - ikke respektere deg! Barnet lærer også at det er ok å slå når man er tomme for argumenter!

Jeg er sikker på at de som klasker til ungen sin lider av dårlig samvittighet pga. sine handlinger dem vet er feil! Klart de vil ha hjelp!

Til de som ikke vil kontakte barnevernet for å få hjelp, anbefaler jeg å ta kontakt med http://www.familiehjelp.no/index.html

Det er ikke flaut å be om hjelp til barneopdragelse! For noen er det helt nødvendig for at barnet ikke skal bli "ødelagt" i form av redsel, sinne, usikkerhet o.l.

[Alice Ayres]

HERREGUD!!!!!!!!!!!!!!!!!

Denne tråden handler visst mer om irettesettelser av de som etter din mening er utenfor tråden.

Bare tull dette her.!!!!!!!!!!!!!!

Nei. Jeg synes dette er et fint initiativ fra en som sikkert føler seg like maktesløs som det du gjør - men forskjellen mellom deg og ts, er at ts faktisk forsøker å gjøre noe. Ikke bare kritisere uten å komme med et alternativ. Hvis du er uenig med fremgangsmåten, kan du jo bare starte en ny tråd?

Kan du med hånda på hjertet si at dette ikke hjelper? Kan du si at det å komme med råd om hva en kan gjøre når hjertet banker i øregangene, ikke har noen som helst effekt?

Bare så det er sagt, jeg synes vold mot barn er forkastelig, men nå er det nå engang slik at man kan ta feilsteg - ikke fordi man er ond eller en dårlig far eller mor. Men fordi det kan være et sammensurium av tilfeldigheter som gjorde at det toppet seg nettopp i det øyeblikket det ikke burde ha toppet seg. Og man slo. Og man angrer. Eller at man er fanget i en ond sirkel, er et produkt av sin egen fortid.

Kanskje hjelper det ikke at vi skriver i denne tråden, men kanskje gjør det det. Kanskje hjeper det den ene personen som tilfeldigvis leste her på KG i fortvilelse og rådvillhet. Og da er det verdt å skrive side opp og side ned om alternativer, hva men kan gjøre istedenfor å slå. Synes ikke du også det?

[Alice Ayres]

Ser at det er en del her inne som misforstår tråden til trådstarter, noen mer enn andre!

Tråden handler om hjelp og råd til mennesker som ikke takler sinne sitt når det gjelder barn!

Her er det som gjest skriver ikke irl men et nettforum der det eneste vi som brukere kan gjøre, er å råde mennesker om hva de kan gjøre når de ikke takler sinnet sitt mht. barneoppdragelse, og som heller ikke vil kontakte barnevernet av ulike årsaker.

Noen her inne har kommet med gode råd syns jeg (av de som forstår hva tråden dreier seg om )

Problemene med sinne oppstår først når vi ikke mestrer følelsen på en hensiktsmessig måte.

Alice Ayres sa så fint at man bør trekke seg tilbake!

Det mener jeg også, men samtidig da stille disse spørsmålene til seg selv:

Hvorfor blir jeg sint nå?

Hva vil jeg oppå ved å vise sinne mitt nå?

Hvor langt er jeg villig til å kjøre løpet?

Skjønner barnet hvorfor jeg dasker til det eller skjønner bare barnet at det kun gjør vondt?

Vil jeg ha det bra med meg selv etter at jeg har blitt sint og kanskje dasket til barnet?

Hvor viktig er denne situasjonen, er det verdt å bli sint?

Er det verdt å bruke tid på sinne?

Hva oppnår jeg på å bruke sinnet mitt nå?

Tenk også etter følgende: Har barnet gjort samme "rampestrek" før som resulterte i klask, dask, dytt, knips ol. ?

Om ja, hvorfor gjør barnet det igjen da?

-svaret er jo netopp det at disse klaskene på barnet ikke hjalp noe i det hele tatt!!! Hvorfor gjøre det igjen da? Det eneste du har oppnådd er at barnet blir lei seg, får vondt og frykter deg, og du som dasket får vondt inni deg, du blir lei deg for din handling og frykter deg selv for det du gjorde!

Barn som opplever at foreldre slår i en eller annen form vil frykte deg - ikke respektere deg! Barnet lærer også at det er ok å slå når man er tomme for argumenter!

Jeg er sikker på at de som klasker til ungen sin lider av dårlig samvittighet pga. sine handlinger dem vet er feil! Klart de vil ha hjelp!

Til de som ikke vil kontakte barnevernet for å få hjelp, anbefaler jeg å ta kontakt med http://www.familiehjelp.no/index.html

Det er ikke flaut å be om hjelp til barneopdragelse! For noen er det helt nødvendig for at barnet ikke skal bli "ødelagt" i form av redsel, sinne, usikkerhet o.l.

Veldig, veldig bra skrevet.

[Gjest Gjest]

HERREGUD!!!!!!!!!!!!!!!!!

Denne tråden handler visst mer om irettesettelser av de som etter din mening er utenfor tråden.

Bare tull dette her.!!!!!!!!!!!!!!

Hvis du er førskolelærer og skriker så høyt som du gjør her innetil kolleger og barn (alle utropstegnene) så burde du kanskje bytte jobb...

[Gjest Førskolelærer]

Hvis du er førskolelærer og skriker så høyt som du gjør her innetil kolleger og barn (alle utropstegnene) så burde du kanskje bytte jobb...

Mobbing?

Utropstegn skader ingen.

Men det gjør slag som skader barn. Har dessverre sett altfor mange. !!!!!!!

Hvem er du da som irettesetter andre som sier sin mening!? Tror ikke du har så mye her å gjøre du heller.

Som jeg sa: denne tråden er mest for de som vil irettesette andre som er i "feil" tråd.

Jeg har sagt flere ganger på flere måter : Har man grunnleggende kunnskaper om barn / barneoppdragelse har man llettere for å unngå situasjoner hvor man er nær ved å skade barn. Men dette rådet er garantert ikke innenfor tråden.