Sinte foreldre som slår

[Alice Ayres]

Det var fint at du tok med ditt eget sitat, for det var relevant. men innlegget ditt er off topic, prøv å ikke spore av denne tråden da...

Og det er din mening, men ikke min.

[Gjest Gjest]

Og det er din mening, men ikke min.

Det er ikke snakk om din og min mening. Fakta er at du sporer av tråden, men det er du tydeligvis ikke istand til å se, og nå fortsetter du med det. Men den klokeste gir seg, så jeg stopper her

[Gjest Anna gjest]

Jeg kjenner at jeg blir matt av alle de unskyldningene folk kommer med. Er det virkelig så vanskelig å la være å gi ungen sin en dask når det kommer til stykket?

Klarer du ikke å la være å utøve vold mot barnet ditt, skaff hjelp. Hos prest, hos psykolg, hos legen din. Finnes det ikke tilbud i Norge for anger management?

Nøyaktig HVA er det du ikke forstår i ts hovedinnlegg, deler gjengitt under:

Det naturligste er å be dem kontakte barnevern eller andre sosiale instanser, men tydeligvis er folk redde for dette fordi de frykter at de mister barna. Å gå på sinnemestringskurs er vel heller ikke anonymt. Så: For dem som er i en ond sirkel, vet at de skader barna sine, men tror hele tiden at det ikke kommer til å skje igjen... Dette er tråden for gode tips.

[Alice Ayres]

Jeg kjenner at jeg blir matt av alle de unskyldningene folk kommer med. Er det virkelig så vanskelig å la være å gi ungen sin en dask når det kommer til stykket?

Klarer du ikke å la være å utøve vold mot barnet ditt, skaff hjelp. Hos prest, hos psykolg, hos legen din. Finnes det ikke tilbud i Norge for anger management?

Er ikke dette råd, da?

[Gjest Førskolelærer]

Hvis mange barn er utrygge og har det vondt må omsorgspersonene søke profesjonell hjelp, det hjelper nok lite med å komme med gode råd i et diskusjonsforum. Dessverre!

Men tanken er god.

[Alice Ayres]

En prest, en psykolog og en lege har så vidt jeg kjenner til taushetsplikt. Jeg har selv snakket med legen min om sinnet mitt. Et sinne jeg hadde vanskeligheter med å styre til tider. Jeg hadde ikke slått barnet mitt enda, men følte at den grensen ble tynnere og tynnere. Jeg tok derfor ansvar og tok dette opp med legen min. Jeg fortalte henne at jeg fryktet for at den dagen jeg ville krysse grensen for å slå barnet mitt ville komme ganske snart.

Jeg hadde et godt og åpent forhold til legen min, og hun foreslo at jeg kom til samtaler hos henne to ganger i uka, inntil jeg fikk time hos psykolog. Dette for å få muligheten til å "lette på trykket" i trygge og kontrollerte omgivelser.

Noen ganger må man bare stole på at det finnes mennesker der ute som vil hjelpe, uten å ta fra en barna. Og hvis man virkelig har barnas beste i sikte, kan det da ikke hende at å la barna slippe å vokse opp hos foreldre som ikke klarer å styre sinnet sitt nettopp er det beste?

[Gjest Gjest_Nita_*]

Nøyaktig HVA er det du ikke forstår i ts hovedinnlegg, deler gjengitt under:

Jeg har egentlig trukket meg tilbake fra den avsporede debatten, men fint at det er flere som ser poenget her

[Alice Ayres]

Hvis mange barn er utrygge og har det vondt må omsorgspersonene søke profesjonell hjelp, det hjelper nok lite med å komme med gode råd i et diskusjonsforum. Dessverre!

Men tanken er god.

Veldig enig her, men det er jo lov å håpe. Og hvis man ikke har debatt rundt problemet, vil det ihvertfall ikke skje noe.

[Gjest Gjest_Ingunn_*]

Veldig enig her, men det er jo lov å håpe. Og hvis man ikke har debatt rundt problemet, vil det ihvertfall ikke skje noe.

Veldig enig med deg!

Når foreldre ikke tørr å søke hjelp utenfra som selvfølgelig er det beste, så er det faktisk veldig fint for foreldre som sliter med sinnet sitt eller beherskelsen sin med å få råd her til hva dem kan forsøke! Det er bedre enn at ingenting blir gjort!

Ingen her sier at prof.hjelp utenfra ikke er det beste!

[Gjest Gjest]

Jo jeg har lest nok til å forstå at enkelte overhodet ikke forstår at det å fysisk knipse eller slå eller dra et barn i armen er barnemishandling.

Jeg ble dratt i flettene og fikk juling da jeg vokste opp. Den gangen var ikke dette lov. Har jeg tatt skade av det? Aner ikke, men jeg har ikke noe godt forhold til foreldrene mine da jeg ser på dem som ute av stand til å sette seg i respekt uten bruk av fysisk vold og høy skrikestemme. Jeg kan ikke forstå at en liten en som går i lekebutikken skal dras etter armen ut. Det er helt unødvendig - det gjør den voksne for å straffe barnet, som om det å løfte ungen ut på en normal måte og ignorere ungens skriking ikke er nok straff (se innlegg #184 i tråden du mener jeg ikke har lest).

Jeg måtte forøvrig også gå i mellom da min far slapp min søster i gulvet og tok henne opp igjen for å så slippe henne en gang til. Han var vill av raseri fordi hun hadde gjort noe galt (hun kan vel ha vært en 10-12 år).

Å være fysisk overfor barn er ikke tillatt etter norsk lov og det er det en grunn til. Å påstå at en forelder som drar sine barn i flettene eller kaster dem i gulvet kan "gå i seg selv" og "tenke over" hvordan de ville likt det selv blir etter min mening feil. Slike foreldre må få en bot og et sinnemestringskurs - man overlater ikke barn til forsøk i sinnemestring.

I den andre tråden er det gjentatt flere ganger at de som mener fysisk avstraffelse av barn eller det å ta hardt i dem eller knipse er et tegn på hysteri. Jeg mener at det å lage en tråd med "råd" til foreldre som mest sannsynlig burde vært fratatt muligheten til å ha tilsyn med barn for en stund er å understøtte at det EGENTLIG ikke er så farlig å drive fysisk avstraffelse av barn.

Dette over her tilhører den andre tråden!

Men jeg kan gjerne gi mitt råd jeg: De som ser at en voksne er fysisk overfor barn bør sende en bekymringsmelding til barnevernet og foreldrene bør få veilledning i hvor de kan få sinnemestringskurs og bevise at de har endret adferd før de får tilbake tilliten.

Dette er et råd.

Igjen er dette en tråd for foreldre som IKKE søker hjelp utenfra fordi dem ikke tørr.

Hva er bedre da enn i det minste forsøke å gi noen gode råd til hvordan man kan beherske seg og sinnet? Er det bedre å gi f...?

[Gjest Førskolelærer]

Veldig enig med deg!

Når foreldre ikke tørr å søke hjelp utenfra som selvfølgelig er det beste, så er det faktisk veldig fint for foreldre som sliter med sinnet sitt eller beherskelsen sin med å få råd her til hva dem kan forsøke! Det er bedre enn at ingenting blir gjort!

Ingen her sier at prof.hjelp utenfra ikke er det beste!

Jeg tenker på barna som SLITER.

[Gjest Gjest_Ingunn_*]

Jeg tenker på barna som SLITER.

Ja, og det gjør jeg og de andre som gir råd til foreldrene som begår "vold" mot barna sine.

Å si at dem må søke hjelp hos barnevernet hjelper ikke fordi terskelen er for høy til at dem tørr det ble det sagt i den andre tråden.

Hva får vi gjort da for å hjelpe barn som lider? Jo,da gir vi råd til foreldrene om hva dem kan forsøke for å beherske seg! Det er det tråden handler om!

[Julie:)]

Jeg tenker spørsmålet må være, hva er det som gjør at disse foreldrene ikke tør å oppsøke hjelp? Dette er sikkert et av mange tabulagte temaer her i samfunnet.. De vet det er galt, men greier ikke styre seg. Jeg skjønner det, men det som da må være i fokus er hva dette gjør med barna og hvilke konsekvenser det får for de.

Jeg skjønner godt hva du mener trådstarter og fokuset her, men syns det er vanskelig å svare. For hva er det som gjør at disse foreldrene ikke tør å oppsøke hjelp? Jeg greier ikke helt at de kan svelge å sette sin egen skam opp mot barnas tygghet og utvikling.... Da må det være større fokus på dette som et tema slik at folk ikke vegrer seg for å ta imot hjelp! Om barna er gamle nok, kan ikke alle da f.eks. oppsøke familievernkontoret og snakke om ovenfor hverandre hva dette gjør med familien?? Det er viktig å ta barna på alvor her!!!

[Gjest Gjest]

En prest, en psykolog og en lege har så vidt jeg kjenner til taushetsplikt. Jeg har selv snakket med legen min om sinnet mitt. Et sinne jeg hadde vanskeligheter med å styre til tider. Jeg hadde ikke slått barnet mitt enda, men følte at den grensen ble tynnere og tynnere. Jeg tok derfor ansvar og tok dette opp med legen min. Jeg fortalte henne at jeg fryktet for at den dagen jeg ville krysse grensen for å slå barnet mitt ville komme ganske snart.

Jeg hadde et godt og åpent forhold til legen min, og hun foreslo at jeg kom til samtaler hos henne to ganger i uka, inntil jeg fikk time hos psykolog. Dette for å få muligheten til å "lette på trykket" i trygge og kontrollerte omgivelser.

Noen ganger må man bare stole på at det finnes mennesker der ute som vil hjelpe, uten å ta fra en barna. Og hvis man virkelig har barnas beste i sikte, kan det da ikke hende at å la barna slippe å vokse opp hos foreldre som ikke klarer å styre sinnet sitt nettopp er det beste?

Lærte ikke legen og psykologen deg metoder du skulle bruke når sinnet ditt kom opp?

[Gjest Gjest]

Jeg tenker spørsmålet må være, hva er det som gjør at disse foreldrene ikke tør å oppsøke hjelp?

Sikkert både nederlagsfølelse, skam og redsel for å miste barna. Ikke minst er det sikkert en redsel for å bli en case og logget som barnemishandler... Da er det nok lett å trøste seg selv med at "det skjer sikkert ikke igjen". Men så gjør det det. SPørsmålet er da heller kanskej: Hvordan bryte en ond sirkel? GÅR det å bryte en ond sirkel?

[Gjest Sinnemestring]

Ja, og det gjør jeg og de andre som gir råd til foreldrene som begår "vold" mot barna sine.

Å si at dem må søke hjelp hos barnevernet hjelper ikke fordi terskelen er for høy til at dem tørr det ble det sagt i den andre tråden.

Hva får vi gjort da for å hjelpe barn som lider? Jo,da gir vi råd til foreldrene om hva dem kan forsøke for å beherske seg! Det er det tråden handler om!

Og jeg - og ANDRE - er uenig i at det hjelper unger i det hele tatt å si at foreldre kan la være å søke hjelp for sitt problem - de skal "bare" klype seg selv, klaske seg selv i bakhodet, gå vekk fra situasjonen, etc.

Hva ville du sagt til en forelder som ikke ville søke hjelp når vedkommende misbrukte sitt barn seksuelt? Ville du ikke anmeldt det forholdet heller men laget en tråd om "råd til foreldre som sexmisbruker barna sine"? For meg er det ikke en veldig stor forskjell på disse to tingene, og begge deler er forbudt i henhold til norsk lov.

Man skal ikke slå barna sine. Dersom man forsvarer en slik handling eller ikke søker hjelp etter at man har skjønt at det er galt så er det bekymringsmelding til barnevernet hvis jeg bevitner noe sånt.

[Alice Ayres]

Lærte ikke legen og psykologen deg metoder du skulle bruke når sinnet ditt kom opp?

Jo, det gjorde de - begge to. Jeg hadde mye ubearbeidet sinne som jeg gikk og bar på. Jeg var sint over voldtekten, to døde barn og mye annen dritt som fulgte i kjølvannet - ting jeg ikke hadde maktet å ta tak i. Eller rett og slett ikke turt. Nok om det.

Metoder, ja. Det å fjerne seg fra situasjonen var en metode, sikkert den jeg har brukt mest. En annen metode er å erkjenne overfor meg selv når de tyngre dagene dukker banker på, og på disse dagene si fra til mannen min og spørre ham om å ta over litt når det gjelder ungene. Nå er det helt sikkert ikke alle som har den muligheten, men det gjelder for min situasjon.

En annen ting er en slags mantra som jeg bruker. Hvis ungene gjør meg så eitrende sint at det er like før jeg eksploderer, sier jeg inni meg "de er bare unger, de er bare unger, de er bare unger", og det hjelper. Noen ganger. Andre ganger ikke, men da fjerner jeg meg fra situasjonen.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jo, det gjorde de - begge to. Jeg hadde mye ubearbeidet sinne som jeg gikk og bar på. Jeg var sint over voldtekten, to døde barn og mye annen dritt som fulgte i kjølvannet - ting jeg ikke hadde maktet å ta tak i. Eller rett og slett ikke turt. Nok om det.

Metoder, ja. Det å fjerne seg fra situasjonen var en metode, sikkert den jeg har brukt mest. En annen metode er å erkjenne overfor meg selv når de tyngre dagene dukker banker på, og på disse dagene si fra til mannen min og spørre ham om å ta over litt når det gjelder ungene. Nå er det helt sikkert ikke alle som har den muligheten, men det gjelder for min situasjon.

En annen ting er en slags mantra som jeg bruker. Hvis ungene gjør meg så eitrende sint at det er like før jeg eksploderer, sier jeg inni meg "de er bare unger, de er bare unger, de er bare unger", og det hjelper. Noen ganger. Andre ganger ikke, men da fjerner jeg meg fra situasjonen.

Huff, Alice... Blir så trist på dine vegne, så mye vondt du har opplevd!

Jeg synes du kommer med gode råd her, det var slike innlegg jeg håpet kom da jeg startet tråden.

[Gjest Førskolelærer]

Ja, og det gjør jeg og de andre som gir råd til foreldrene som begår "vold" mot barna sine.

Å si at dem må søke hjelp hos barnevernet hjelper ikke fordi terskelen er for høy til at dem tørr det ble det sagt i den andre tråden.

Hva får vi gjort da for å hjelpe barn som lider? Jo,da gir vi råd til foreldrene om hva dem kan forsøke for å beherske seg! Det er det tråden handler om!

Hvem er "vi".., som gir råd til foreldre som bruker vold mot barna?

Er "vi" kompetente til å gi råd?

Her i denne tråden er det så vidt jeg kan se ikke så mange som innrømmer de har slått barna sine..

Ok. Her er en gitt situasjon, gi råd: "I kveld slo jeg barnet mitt så det blødde neseblod, han ville ikke legge seg. Dette har skjedd før men han blødde ikke . Vi tør ikke be om hjelp, de vil ta gutten fra oss. Hva skal vi gjøre, dette har gått for langt?"

[Julie:)]

Sikkert både nederlagsfølelse, skam og redsel for å miste barna. Ikke minst er det sikkert en redsel for å bli en case og logget som barnemishandler... Da er det nok lett å trøste seg selv med at "det skjer sikkert ikke igjen". Men så gjør det det. SPørsmålet er da heller kanskej: Hvordan bryte en ond sirkel? GÅR det å bryte en ond sirkel?

Ja det tror jeg også, men som jeg skriver etterpå så greier jeg ikke svelge det at de setter sin egen skam opp mot barnas trygghet og utvikling.

Det med redsel for å miste barna... Det er jo heller mye mer positivt med at du faktisk oppsøker hjelp og prøver å gjøre noe med problemet, viser at du vet at du gjør noe galt og ønsker hjelp med å klare å håndtere det, enn at noen vekker mistanket til at barnet blir slått og får dette bekreftet og blir meldt til barnevernet... Casen er jo her at man VET man gjør noe galt, men tør ikke gjøre noe med det. Bør ikke fokuset være hos de, hva kan jeg gjøre for å tørre å oppsøke hjelp, istedet for hva kan jeg gjøre for å "kanskje" klare å ikke slå igjen... Bryte en ond sirkel? Ja det tror jeg for man blir så mye mer klar på problemet når det blir snakket om istedet for å lage seg visjoner om hvordan man skal greie å styre seg. Mye lettere å tenke at man greier det om man gjør slik og sånn og når praksisen kommer så går det galt.. Men om du setter ord på det ovenfor andre og deg selv på den måten blir det kanskje mer reelt å kunne jobbe med det, blir mer virkelig. Dessuten kan man få hjelp til å forstå seg selv og reflektere over seg selv i situasjonen.... Da er det lettere å trå ut av situasjonen.. kanskje..