Ikke-knirkefritt

[Gjest plaget]

Har lest gjennom mye på disse forumene i det siste, og har for så vidt funnet flere i samme situasjon som meg, men er allikevel i villrede over hvordan jeg skal gripe det an…

Har vært sammen med min flotte kone i nesten syv år, og har to barn. Men de siste par tre årene har forholdet vårt gått i stå, og mine følelser for henne har sluknet. Det har gått så langt at jeg for noen måneder siden gikk inn i en liten depresjon, som tilslutt tvang meg til å si til henne hva jeg føler om forholdet vårt.

Selvfølgelig var dette en vanskelig ting for henne å høre, og i tiden etter har hun stadig gitt utrykk for at hun er veldig usikker på hvor hun har meg – men at hun fortsatt er forelsket i meg og vil være sammen med meg.

Jeg har gjentatte ganger de siste månedene sagt at jeg ønsker å jobbe med forholdet vårt, og vi har da også gjort litt for å prøve å bedre situasjonen i form av å sette av litt mer tid for oss selv – uten barn. Men vår økonomiske situasjon (jeg er student, men ferdig til sommeren) og min kones krevende jobb gjør at det til tider kan bli litt vanskelig å få til i hverdagens mas.

Min kone har også flere ganger gitt frustrert uttrykk for at hun etter jobb og barnepass ikke har energi å legge ned i forholdet vårt, og jeg har svart med at vi sikkert er i en bølgedal, og at det helt sikkert kommer til å gå oppover igjen med tiden.

Problemet er at jeg ikke er helt overbevist om at det vil bli bedre, og jeg er faktisk usikker på om jeg klarer å bidra med det som skal til for å redde forholdet…Samtidig er jeg ikke særlig lysten på å bryte ut med en gang – siden hele vår livssituasjon er i ferd med å endre seg med sterkere økonomi og bytte av bolig (vi bor veldig trangt nå – 55kvm med to barn) med alt det fører med seg – man kan jo kanskje håpe det kunne ruske litt opp??

Men jeg føler det gnager konstant, og jeg ser ofte for meg hvordan livet ville vært hvis vi bodde hver for oss – og vet ikke om jeg ser de negative sidene ved en slik løsning (bortsett fra for barna)

Men vi har også gode perioder - men kanskje på et plan som om vi var bestevenner, og ikke mann og kone...

[Gjest Gjest]

Ja, en bølgedal, som i de fleste menneskers ekteskap.

Bli ferdig med studiene, få dere større plass, og få en skikkelig start på familielivet.

[Gjest Gjest]

Ja, en bølgedal, som i de fleste menneskers ekteskap.

Bli ferdig med studiene, få dere større plass, og få en skikkelig start på familielivet.

Enig med gjest her.. Men hvis du virkelig vil ut av dette ekteskapet, er det bare å spinne videre på de tankene du har, for hvis man ikke jobber konstruktivt med slike tanker går de troll i ord til slutt!!

Elsker, elsker ikke.. Dere er bestevenner, spiller på lag, har bestemt dere for å ha barn sammen.. Så kommer syvårskrisen (jupp vanlig at den kommer etter syv år)... og det er da man må jobbe for det som er! (les victor sin tråd her, et eller annet sted.. så ser du en mann som har kjempet lenge, men som kom gjennom det)

Lykke til!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg og vet hvor vanskelig det er... Jeg utsatte og utsatte avgjørelsen i håp om at det skulle ordne seg når vi bare fikk større leilighet, bedre råd, ble ferdig med studiene osv. Men det gjorde det desverre ikke... Nå har jeg følt det slik i snart to år, og med all utsettelsen og vetingen var følelsene mine sluknet. nå har vi bestemt oss for å flytte fra hverandre, selv om vi har et på mange måter godt forhold, men mer som bestevenner enn som kjærester. Mitt råd til deg vil være å ordne opp i det med en gang, og ikke vente på at de ytre omstendighetene skal løse problemene. Et godt forhold skal tåle slike påkjenninger, så det er viktig å prate sammen og finne tilbake gnisten med en gang og ikke vente til den slukner helt som i mitt tilfelle...Lykke til uansett!

[Gjest jojo]

Ja, en bølgedal, som i de fleste menneskers ekteskap.

Bli ferdig med studiene, få dere større plass, og få en skikkelig start på familielivet.

Helt enig, for meg virker det at dere er glade i hverandre, så ikke snakk om å bryte ut. Når du skaffer deg en jobb, blir det balanse. Så som sagt skaff dere litt romsligere bolig og jobb med forholdet. Det blir forhåpentligvis bedre, om ikke da søker dere familierågiver og vurdere hva som er best for dere og deres barn.

har selv vært i lignende situasjon, bare at kjærligheten ikke var gjensidig (han var med forelsket i meg vi er nå 26 0g 36) har barn og leide leilighet. Vi prøvde alt for å forbedre forholdet, men ingenting så ut til å hjelpe, (var gift i 3 år da vi fikk prob. og prøvde å jobbe med forholdet til det bedre i 1 år) Ettervert så vi at det gikk utover barna (3,5, og 2,5 da) og skilte oss i lag.

Og flytte fra hverandre hvis det er barn inkl. er siste løsning, men av og til den eneste. Så Prøv alt annet først.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Når det er de dagene ukene mnd, som er helt like, ingenting å se fram til, tror jeg det er veldig veldig viktig å finne på noe sammen!

Nå man sitter å glor på tv dag inn og dag ut, ja rett å slett slutter å le sammen.

At man ikke bare får sett hverandre slitne etter jobb, trøtt av barna ,osv.

Bare en weekend på ett hotell eller lignende kan dere leve lenge på.

Overraske hverandre ltt, løfte opp hverdagen. Det trenger faktisk ikke så mye til for å glede hverandre..