Grensesetting overfor min egen mor...

[Gjest Utlogget for øyeblikket...]

Jeg har en mor som er i overkant manipulerende, nysgjerrig, "forhørende" osv. Hun bryter grensene mine hele tiden, og får meg ganske enkelt til å føle dårlig samvittighet for den minste ting - det være seg ting jeg gjør eller ikke gjør.

I samtaler med psykolog har jeg funnet ut at hun er mye av årsaken til min panikkangst. Jeg har fått råd om å bryte all kontakt med henne og far i noen mndr av hensyn til min egen helse. Dette vet jeg ikke om jeg klarer, og jeg får dårlig samvittighet bare ved tanken. Mor og far har hjulpet meg og familien min både økonomisk og praktisk over en periode som har vært vanskelig, og jeg regner med å få ørene fulle av "er dette takken???" dersom jeg skulle gå til det skritt å bryte kontakten. Jeg prøver nå å sette litt grenser og la være å ta telefonen når mor ringer, takke nei til å komme på besøk eller få besøk av dem osv (de bor et par timers kjøring unna). Da også kommer hun med kommentarer som får det til å stikke i meg. Samtidig føler jeg et enormt raseri som jeg ikke klarer å gi uttrykk for overfor henne!

Hun er en flott mormor for barna mine, og det gjør alt vanskeligere... Det føles som en sorg, for jeg trodde at vi hadde et godt og nært forhold, men har det bare vært manipulering fra henne - bevisst eller ubevisst? Har jeg misforstått?? Er det noen som har erfaringer de vil dele med meg, eller råd å komme med?

[eximus]

Jeg har det på litt samme måte som deg, men har ikke funnet annen løsning enn å begrense samværet - desverre.

Ved hjelp av en dyktig psykolog er jeg nesten fri for dårlig samvittighet. Jeg fokuserer på at hun er et voksent menneske med ansvar for sin egen lykke og sine egne handlinger - og dertil konsekvenser.

En av konsekvensene av hennes væremåte overfor meg er at jeg holder meg mer unna enn hun ønsker. Men det har hun ansvaret for selv. På samme måte som din mor har ansvaret når du trenger en pause eller holder deg unna pga hennes oppførsel.

Min mor går i gråt og så skyttergrav om jeg prøver å prate med henne. Dvs, nå er det noen år siden sist jeg prøvde.

Kan du prate med din mor? Ev. skrive et brev?

Endret 11. april 2008 av eximus

[Gjest utlogget for øyeblikket...]

Min mor går i gråt og så skyttergrav om jeg prøver å prate med henne.

Kan du prate med din mor? Ev. skrive et brev?

TS her. Det med gråt og skyttergrav hørtes kjent ut! Derfor tror jeg verken samtale eller brev nytter; hun ser ikke sin egen rolle i det her. Og da er angrep det beste forsvar. Derfor har jeg nå begynt å holde litt avstand, og får spørsmål om det er "oss det er noe galt med???"

Da jeg vokste opp, var heller ikke "vanskelige" samtaler om noe som helst aktuelt. Ting ties helst ihjel, dessverre. Og da er det vanskelig å slå i bordet nå og fortelle hvor landet ligger, uten å få alt slengt i trynet igjen. For: Det jeg i god tro har betrodd henne op gjennom årene, blir på en eller annen måte alltid slengt tilbake. Herregud, dette er jævlig.

[tingeling]

Jeg kjenner meg delvis igjen og har i perioder holdt meg borte. Begenser generelt samværet (ingen ferier sammen) og forteller lite eller ingenting som er personlig. Det har hjulpet masse. Men jeg skjønner at det er vanskelig når de har bidratt masse ift hjelp til din familie.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg nok tatt den litt enkle løsningen å redusere kontakten ved hjelp av noen hvite løgner. Jeg tyr til dette innimellom. Har ikke lyst til å såre moren min siden hun aldri gjør noe av ond vilje, hun bare suger all energi ut av meg. Feks så takker vi ofte nei til å møtes i helgene pga at vi har annet å gjøre. Noen ganger har vi virkelig annet vi skal gjøre, andre ganger ikke. Jeg går aldri til henne med problemer og pleier å surfe samtidig som jeg prater med henne på telefonen. Sier nok "ja" og "mmmm" til at hun får svar, men lar henne prate uten å involvere meg noe særlig. Hvis hun går over mine grenser (prøver å bruke meg som ekteskapsrådgiver feks) så pleier jeg, helt sakelig, å si at det kan jeg ikke hjelpe henne med. Hun kan til tider mase noe helt vanvittig om ting (feks ferier sammen) men jeg har vært helt konsekvent på at hvis jeg har sagt nei så mener jeg det. Siden jeg ikke vingler ift hva jeg mener og aksepterer har hun etterhvert begynt å akseptere det når jeg sier nei.

Er litt misunnelig på de som har et tett og got forhold til mødrene sine, men innser at jeg aldri kommer til å få det og prøver å forholde meg til det (og håper at jeg får et bedre forhold til mine barn slik at de ikke trenger å gå til psykolog pga meg)

tingeling

[Gjest Casey]

Dette vet jeg ikke om jeg klarer, og jeg får dårlig samvittighet bare ved tanken. Mor og far har hjulpet meg og familien min både økonomisk og praktisk over en periode som har vært vanskelig, og jeg regner med å få ørene fulle av "er dette takken???" dersom jeg skulle gå til det skritt å bryte kontakten.

Det at de har hjulpet deg økonomisk og praktisk veier ikke opp for dårlig oppførsel. Hvis du ikke føler deg vel med disse, hvorfor må du være sammen med dem?

[Gjest Gjest]

Hvor mange ganger maa en si d? Kjop boka "When I say no, I feel guilty"

Are you letting your kids get away with murder?

Are you allowing your mother in law to impose her will on you?

Are you embarrased by praise or crushed by criticism?

Are you having trouble coping with people?

Pick up the bestseller with revolutionary techniques for getting your own way. Manuel J. Smith.

[Gjest Gjest]

Noen mødre klipper aldri navlestrengen til sine barn. De er respekterer ikke at det voksne barnet lever et selvstendig liv. De ønsker å kontrollere barnets liv selv om barnet deres er 30 år. Jeg tror faktisk ikke de selv forstår hvor destruktivt de oppfører seg.

Det kan bli en langvarig og vond prosess å frigjøre seg. Presset fra foreldrene kan øke når man begynner å sette grenser. Det kan bli en følelsesmessig krig. Du kan oppleve å få så dårlig samvittighet som du aldri noen gang har hatt før. Men så - etter noen måneder eller år, roer det seg. Da blir det lettere å omgås som to likestilte voksne som respekterer hverandres grenser.

Jeg føler med deg - jeg har opplevd dette selv - lykke til! *Klem*

[Gjest MykTøffing]

TS her. Det med gråt og skyttergrav hørtes kjent ut! Derfor tror jeg verken samtale eller brev nytter; hun ser ikke sin egen rolle i det her. Og da er angrep det beste forsvar. Derfor har jeg nå begynt å holde litt avstand, og får spørsmål om det er "oss det er noe galt med???"

Da jeg vokste opp, var heller ikke "vanskelige" samtaler om noe som helst aktuelt. Ting ties helst ihjel, dessverre. Og da er det vanskelig å slå i bordet nå og fortelle hvor landet ligger, uten å få alt slengt i trynet igjen. For: Det jeg i god tro har betrodd henne op gjennom årene, blir på en eller annen måte alltid slengt tilbake. Herregud, dette er jævlig.

Du trenger ikke slå i bordet for å fortelle hvor landet ligger. Du kan bare si, nei, det vil jeg ikke. Nei, jeg har lyst til. Ja, det stemmer at jeg tenker mye på meg selv. Jeg er nok egoist av natur. Ja, jeg skjønner at du vil jeg skal gjøre ditt og datt for deg. Nei, jeg gjør ikke det nå. Hvordan jeg ble sånn? Jeg vet ikke, hva tror du? Jeg skjønner at du er redd for å få ting slengt i trynet nå, men etterhvert som du blir vant til det, så blir du mer komfortabel med dritten andre slenger uten å måtte hive deg på bølgen selv.

Om ting ties i hjel, så må du spørre direkte, og gjerne borre åpent (uten å være dømmende) for å komme fram. F.eks, syns du at jeg bla bla... er det mer du synes jeg gjør feil.. bla bla, hva med måten jeg gjorde det på hva syns du om det bla bla... og så bare lytte en stund. Da får du til slutt anledning til å si hva du syns. F.eks, jeg skjønner at du ville det mamma, men jeg vil ikke det og det. - syns du det er riktig at jeg må gjøre sånn og sånn, kjære datter? - Jeg skjønner at sånn og sånn er et problem for deg, men jeg VIL ALLIKEVEL ikke gjøre det og det. -Syns du det er rettferdig? - Jeg skjønner at du ikke liker det, men det føles allikevel riktig for meg, mamma. - Tror du at du bare kan gjøre som du vil, kjære datter? - Jeg prøver å følge min egen vilje så mye som mulig nå mamma. Det er min kropp og mitt liv. Hvorfor skulle jeg følge noen andres vilje enn min egen?

Dette tror jeg faktisk du kan klare. Det var lurt av deg å få litt psykolog-hjelp, de kan spare en for mye jobbing på egen hånd. Du er ikke den eneste som har manipulerende og dominerende foreldre, som bruker passiv-aggressiv motstand for å uttrykke misnøye og kontrollere.

[Gjest MykTøffing]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg nok tatt den litt enkle løsningen å redusere kontakten ved hjelp av noen hvite løgner. Jeg tyr til dette innimellom. Har ikke lyst til å såre moren min siden hun aldri gjør noe av ond vilje, hun bare suger all energi ut av meg

Kjempefin løsning. For at du ikke skal såre mammaen din, så tar du på deg alle ubehageligheter ved å glatte ut. Og så begir du deg ut på et spill ved å konstruere unnskyldninger for hvorfor du ikke kan, istedenfor å tørre å oppgi den eneste grunnen du egentlig trenger, nemlig at du ikke har lyst. Hvis du ikke vil såre, kan du slenge på et kompromiss om å treffes senere.

Jeg gjorde som du sa ovenfor venner som var kontrollerende og som jeg ikke ville skulle bli irriterte over meg. Jeg gjorde som du sa ovenfor familie, ovenfor alle egentlig. Jeg var ukomfortabel med at folk var hissige, aggressive, kritiserte meg og så videre. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde vært så gjerrig og feig og hadde brukt av lånekassen-pengene til å skaffe meg en psykolog. Men jeg kom meg ut av det, og det føles utrolig deilig jo mer komfortabel en blir på seg selv, og å ikke la seg tråkke på, samtidig som en kan være sindig og rolig.

[Gjest Utlogget for øyeblikket...]

Noen mødre klipper aldri navlestrengen til sine barn. De er respekterer ikke at det voksne barnet lever et selvstendig liv. De ønsker å kontrollere barnets liv selv om barnet deres er 30 år. Jeg tror faktisk ikke de selv forstår hvor destruktivt de oppfører seg.

Det kan bli en langvarig og vond prosess å frigjøre seg. Presset fra foreldrene kan øke når man begynner å sette grenser. Det kan bli en følelsesmessig krig. Du kan oppleve å få så dårlig samvittighet som du aldri noen gang har hatt før. Men så - etter noen måneder eller år, roer det seg. Da blir det lettere å omgås som to likestilte voksne som respekterer hverandres grenser.

Jeg føler med deg - jeg har opplevd dette selv - lykke til! *Klem*

TS her. Takk. Tror det er dette som er problemet - at hun på død og liv ikke vil la meg leve mitt eget liv. Og ja; hun oppfører seg destruktivt. Jeg prøver å sette noen grenser nå, og det gjør vondt! Jeg får dårlig samvittighet, men må bare fortsette for å kunne leve som jeg vil med min egen familie. Så får det ta sin tid, bare det blir gjort...