Bryte kontakt med mamma

[Gjest Gjest]

Jeg og moren min har alltid hatt et dårlig forhold. Hun var ikke den perfekte selvoppofrende mor for å si det sånn, nå jeg var liten. Jeg skulle helst være stille og rolig og lydig 100 % av dagen, og smile takknemlig uansett hva jeg opplevde, men jeg var jo ikke sånn, jeg var som barn flest, og jeg var heller ikke særlig easygoing. Jeg hadde mange vonde opplevelser i barndommen både med henne og andre voksne, men hun protesterte alltid på at jeg hadde opplevd noe som helst og at jeg bare innbilte meg det for å få medlidenhet. Hun sier slikt fortsatt, men det var faktisk en gang hun sa at om jeg virkelig hadde opplevd det så hadde jeg vel frivillig latt det skje da... (det var snakk om et seksuelt overgrep da jeg var 9, som jeg nekter å innbille meg at var min skyld).

Greia er at jeg nå syns det begynner å bli veldig vanskelig å ha noen innbefatning med henne. Hun motarbeider meg på det meste. Hun er ikke gammel ennå, men jeg har begynt å tenke på den dagen hun blir skral og avhengig av meg.... orker jeg det? Orker jeg å ofre meg for henne når hun ikke ofret det minste gram for meg når jeg var liten og avhengig av henne? Kan hun kreve det? Er det en selvfølge at jeg skal gjøre det fra helsemyndighetenes side?

[Gjest Gjest]

Du har ikke forsørgerplikt ovenfor henne. Men desverre, om du bor nært kan det være at kommunen prøver seg på at du skal ta over ansvaret for henne. NEKT! De har ingen juridisk rett til det, og hun skal få full hjelp fra de.

[Gjest StockDama]

Du har ikke forsørgerplikt ovenfor henne. Men desverre, om du bor nært kan det være at kommunen prøver seg på at du skal ta over ansvaret for henne. NEKT! De har ingen juridisk rett til det, og hun skal få full hjelp fra de.

Yes.

Foreldre som oppfører seg som hun gjorde er ikke en ekte forelder, de er bare tilfeldigvis en person som har dytta ut en unge. De fortjener ingen respekt, og du har din fulle rett til å velge å ta avstand fra henne.

[Gjest Gjest_fri_*]

Jeg og moren min har alltid hatt et dårlig forhold. Hun var ikke den perfekte selvoppofrende mor for å si det sånn, nå jeg var liten. Jeg skulle helst være stille og rolig og lydig 100 % av dagen, og smile takknemlig uansett hva jeg opplevde, men jeg var jo ikke sånn, jeg var som barn flest, og jeg var heller ikke særlig easygoing. Jeg hadde mange vonde opplevelser i barndommen både med henne og andre voksne, men hun protesterte alltid på at jeg hadde opplevd noe som helst og at jeg bare innbilte meg det for å få medlidenhet. Hun sier slikt fortsatt, men det var faktisk en gang hun sa at om jeg virkelig hadde opplevd det så hadde jeg vel frivillig latt det skje da... (det var snakk om et seksuelt overgrep da jeg var 9, som jeg nekter å innbille meg at var min skyld).

Greia er at jeg nå syns det begynner å bli veldig vanskelig å ha noen innbefatning med henne. Hun motarbeider meg på det meste. Hun er ikke gammel ennå, men jeg har begynt å tenke på den dagen hun blir skral og avhengig av meg.... orker jeg det? Orker jeg å ofre meg for henne når hun ikke ofret det minste gram for meg når jeg var liten og avhengig av henne? Kan hun kreve det? Er det en selvfølge at jeg skal gjøre det fra helsemyndighetenes side?

Jeg har opplevd det samme selv dessverre, og mer til. Den eneste kontakten jeg har med min mor i dag er som et fjernt bekjentskap som snakker sammen kanskje en gang i året. Det gjør ting lettere at jeg bor veldig langt unna, noe som var et helt bevisst valg fra min side. Jeg har to søsken som bor i nærheten og de blir vel de som kommer til å ta seg av henne. Jeg har også skrevet erklæring om at jeg gir avkall på arv etter både henne og min far (arveloven § 45). Jeg har stor nok formue selv så mine barn vil arve nok fra meg når den dag kommer.

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd det samme selv dessverre, og mer til. Den eneste kontakten jeg har med min mor i dag er som et fjernt bekjentskap som snakker sammen kanskje en gang i året. Det gjør ting lettere at jeg bor veldig langt unna, noe som var et helt bevisst valg fra min side. Jeg har to søsken som bor i nærheten og de blir vel de som kommer til å ta seg av henne. Jeg har også skrevet erklæring om at jeg gir avkall på arv etter både henne og min far (arveloven § 45). Jeg har stor nok formue selv så mine barn vil arve nok fra meg når den dag kommer.

Trådstarter her..

Arv er også en ting jeg har tenkt på. Noen formue blir det uansett ikke etter henne (nå snakker jeg nesten som om hun har en fot i graven allerede, hun er bare 52, men jeg har begynt å tenke såpass langt frem), det jeg eventuelt arver er gjelden hennes. Kan jeg gi avkall på arv fra henne da?

[Gjest Gjest]

Trådstarter her..

Arv er også en ting jeg har tenkt på. Noen formue blir det uansett ikke etter henne (nå snakker jeg nesten som om hun har en fot i graven allerede, hun er bare 52, men jeg har begynt å tenke såpass langt frem), det jeg eventuelt arver er gjelden hennes. Kan jeg gi avkall på arv fra henne da?

Nå er jeg ikke 110% sikker, men så vidt jeg kjenner til så er det mulig.

[Heidipia]

Det kan du, men hvis du fra sier deg arven så gjelder det alt. Selv den minste lille ubetydelige nips ting. Jeg kommer ikke til å arve noe fra min far, han har en hel haug med gjeld og den er ikke jeg interresert i! Har heller ingen kontakt med han i hverdagen, hender vi støter på hverandre hos slektninger eller i store tilstellninger som dåp og sånn. Men det holder kjenner jeg.

[Gjest Gjest]

Det kan du, men hvis du fra sier deg arven så gjelder det alt. Selv den minste lille ubetydelige nips ting. Jeg kommer ikke til å arve noe fra min far, han har en hel haug med gjeld og den er ikke jeg interresert i! Har heller ingen kontakt med han i hverdagen, hender vi støter på hverandre hos slektninger eller i store tilstellninger som dåp og sånn. Men det holder kjenner jeg.

Det er helt greit å ikke arve noe som helst fra henne, er i grunn nok å ha hennes DNA