Kjæresten min baksnakker meg og vi har ingen felles venner

[Gjest Gjest]

Kjæresten min tar opp problemer med andre i steden for å ta dem opp med meg. Det dreier seg om veldig private problemer, og når han tar dem opp med andre føler jeg meg utlevert.

Jeg har ikke noe ønske om å treffe vennene hans som han utleverer meg slik ovenfor, det er direkte ydmykende.

Et annet problem er at han har mange venner som jeg fortsatt aldri har møtt, etter at vi har vært sammen et år og bodd sammen det siste halve året. Han treffer dem for det meste når jeg er bortreist, og han benytter anledningen til å feste eller gå ut på byen. Vi går aldri ut på byen sammen, selv om jeg har gitt uttrykk for at det ville vært hyggelig.

Han sier han heller vil være hjemme sammen med meg, så da trenger han ikke gå ut. Når han er alene kjeder han seg og går ut for å ha noe å gjøre. Ovenfor vennene hans heter det at han ikke kan bli med ut i helgene "på grunn av dama". Jeg heter alltid "dama", jeg har visst ikke noe navn engang...

Vi har ingen felles venner. Vi er aldri ute sammen med andre, selv om vi ofte er ute sammen bare vi to. Han lar meg ikke treffe vennene sine, og han er overhodet ikke interessert i å treffe mine venner de få gangene jeg har prøvd å få ham med på det.

Ovenfor meg sier han at han elsker meg, at jeg er verdens beste kjæreste, at han har behandlet meg altfor dårlig og skal bli bedre, og at han ønsker å dele resten av livet sitt med meg.

Ovenfor andre virker han ikke stolt over meg i det hele tatt. Han bruker meg som en unnskyldning for å ikke kunne bli med på ting, gir folk et dårlig inntrykk av meg og generelt tør ikke å vise at han elsker meg.

Dette har nå ført til at jeg ikke tør å reise fra ham, fordi jeg hater at han går ut alene og treffer disse menneskene som jeg føler han har vendt imot meg.

Jeg har tenkt mye på dette, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg prøver å tenke stort og tenke på fremtiden. Et bryllupsselskap delt opp i hans venner og mine venner, ingen som kjenner oss begge eller som synes det er hyggelig å være der. En småbarnspappa i midten av 30-årene som flyr ut på byen med 20 år gamle venninner mens kona og barn besøker familien for helgen.

Overreagerer jeg, eller er det andre som har opplevd lignende??

[Zarabi]

Jeg kjenner igjen noe av det du sier. Han er opptatt av å møte sine venner, men ikke mine og jeg får ikke møte hans. Det irriterer meg ikke så mye, kanskje fordi jeg føler at jeg har mye å gjøre og fordi det han gjøre sammen med dem interesserer ikke meg (spille pc/se fotball). Jeg regner med at dette er en periode han bare må vokse ut av. Etterhvert vil han forstå at han er nødt til å ta hensyn andre enn bare seg selv. Nå er det bare meg og han og vi er begge opptatt med hvert vårt, samtidig som vi har faste holdepunkt her hjemme sammen. Når vi får barn vil man starte en helt ny fase av livet og man velger å påta seg et helt annet annsvar. Vi har snakket mye om det og vi har opparbeidet oss en mer eller mindre felles forståelse og inngått komprimisser.

Informasjon om vårt forhold holder han for seg selv og det er jeg veldig glad for. Tror ikke jeg hadde akseptert å bli utlevert på den måten.

Håper det ordner seg for deg

Endret 10. april 2008 av Zarabi

[Gjest Gjest]

Kjæresten min tar opp problemer med andre i steden for å ta dem opp med meg. Det dreier seg om veldig private problemer, og når han tar dem opp med andre føler jeg meg utlevert.

Jeg har ikke noe ønske om å treffe vennene hans som han utleverer meg slik ovenfor, det er direkte ydmykende.

Et annet problem er at han har mange venner som jeg fortsatt aldri har møtt, etter at vi har vært sammen et år og bodd sammen det siste halve året. Han treffer dem for det meste når jeg er bortreist, og han benytter anledningen til å feste eller gå ut på byen. Vi går aldri ut på byen sammen, selv om jeg har gitt uttrykk for at det ville vært hyggelig.

Han sier han heller vil være hjemme sammen med meg, så da trenger han ikke gå ut. Når han er alene kjeder han seg og går ut for å ha noe å gjøre. Ovenfor vennene hans heter det at han ikke kan bli med ut i helgene "på grunn av dama". Jeg heter alltid "dama", jeg har visst ikke noe navn engang...

Vi har ingen felles venner. Vi er aldri ute sammen med andre, selv om vi ofte er ute sammen bare vi to. Han lar meg ikke treffe vennene sine, og han er overhodet ikke interessert i å treffe mine venner de få gangene jeg har prøvd å få ham med på det.

Ovenfor meg sier han at han elsker meg, at jeg er verdens beste kjæreste, at han har behandlet meg altfor dårlig og skal bli bedre, og at han ønsker å dele resten av livet sitt med meg.

Ovenfor andre virker han ikke stolt over meg i det hele tatt. Han bruker meg som en unnskyldning for å ikke kunne bli med på ting, gir folk et dårlig inntrykk av meg og generelt tør ikke å vise at han elsker meg.

Dette har nå ført til at jeg ikke tør å reise fra ham, fordi jeg hater at han går ut alene og treffer disse menneskene som jeg føler han har vendt imot meg.

Jeg har tenkt mye på dette, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg prøver å tenke stort og tenke på fremtiden. Et bryllupsselskap delt opp i hans venner og mine venner, ingen som kjenner oss begge eller som synes det er hyggelig å være der. En småbarnspappa i midten av 30-årene som flyr ut på byen med 20 år gamle venninner mens kona og barn besøker familien for helgen.

Overreagerer jeg, eller er det andre som har opplevd lignende??

Er dere ofte ute på byen dere to eller ikke?

[Gjest Gjest]

Jeg mente at vi ofte er ute sammen (og spiser, kino eller lignende), men aldri sammen med andre.

Går aldri ut på byen sammen, bare han alene med sine venner.

[Gjest Piper]

Hvordan vet du at han baksnakker deg, når du ikke kjenner vennene hans? Forteller han det til deg at han gjør det, eller er det andre som forteller det?

Uansett så må du tenke om dette er en mann du ønsker å dele livet ditt med, og velger du den løsningen må du vel bare akseptere at du ikke får bli kjent med vennene hans. Er ikke alle som må ha felles venner.

Men jeg ville aldri akseptert at min mann baksnakket meg til noen, for har han noe usnakket med meg om så får han ta det opp med meg.

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Jøss så merkelig han er da!

Hvordan vet du at han "utleverer deg" til sine venner når du ikke har snakket med dem? Sier han det til deg eller er det bare noe du tror?

Uanset svaret på det spørsmålet der så oppfører han seg merkelig som ikke har presentert deg for hans venner?

Si at du vil møte vennene hans! Det har du selvsagt sagt men be om et konkret svar på hvorfor du ikke kan det, og si at hjemmekos bare dere to ikke er noen god unnskyldning lenger.

Du bestemmer jo du også ikke sant!Hans ord er ingen lov!

Er det noe mer i dette forholdet som er uvanlig?

Er han flau for å vise deg fram av en eller annen idiotisk grunn?

Å bygge et forhold på å være anonyme for partnerens venner er ikke noe bra forhold og det er høyst unormalt!

Endret 10. april 2008 av Frk.Uhåndterlig