I dag gikk det opp for meg at jeg aldri blir mor :(

[Gjest Gjest]

Kjæresten min sliter med dype depresjoner. Han kan ha alt fra to dager til halvannen uke som er gode sammenhengende, og deretter faller han sammen igjen. Det varer alltid minst en halv uke, gjerne lenger.

Jeg elsker han og å forlate han er ikke et alternativ.

Jeg har lyst til å ha barn og han vil også ha barn med meg om han får orden på dette. Men i dag morges gikk det plutselig opp for meg at jeg ikke kommer til å bli mor. Han får jo ikke orden på dette her, det har holdt på i over et år. Og jeg er snart 35 år og blir for gammel til å få barn.

Det var tungt å innse det og jeg føler meg forferdelig trist akkurat nå

[Gjest Gjest]

Du kan jo alltids adoptere?

Finnes mange barn som sårt trenger gode foreldre som kan stille opp for dem, og kloden er strengt talt overbefolket nok allerede.

Har vurdert adoptering selv siden jeg er steril, men foreløpig har jeg ikke lyst på barn, så det har ikke tynget meg så veldig.

Håper du finner en løsning på problemet hvertfall

[Gjest Gjest]

[Noli]

Du kan jo alltids adoptere?

Finnes mange barn som sårt trenger gode foreldre som kan stille opp for dem, og kloden er strengt talt overbefolket nok allerede.

Har vurdert adoptering selv siden jeg er steril, men foreløpig har jeg ikke lyst på barn, så det har ikke tynget meg så veldig.

Håper du finner en løsning på problemet hvertfall

Med den diagnosen samboeren har, kommer de aldri i verden til å bli godkjente for adopsjon. Dessverre.

[Imax]

Jeg skjønner ikke helt, du er 35 og så avskriver du at du aldri kan bli mor? Jeg er 35 nå, og gravid, og tenker kanskje at jeg vil ha flere barn, da blir jeg jo både 36,37 og 38 før det blir et til. Har en kollega som er gravid som blir 41 til sommeren, og en venninne som har en i barselgruppa som er 47! Ok, den siste er litt ekstrem, men jeg tror ikke du bør gi opp håpet helt, det er fremdeles mulig å få barn, selv om mannen din er syk i enda noen år.

Så hold motet oppe, du har fremdeles mulighet til å bli biologisk mor. Og tenk på at det er mange måter å ha barn i livet på, f.eks. gjennom å være støttekontakt, foster- og avlastningsforeldre osv.

[kelte]

[Gjest Gjest_maren_*]

Kanskje et barn er nettopp det mannen din trenger for å bli lykkelig?

[Gjest Pax]

Han er dårlig i bare en halv uke? Det er da ingenting. En dårlig trøst, men... Det kunne alltids vært verre.

Endret 10. april 2008 av Pax

[Gjest Gjest]

Jeg er 40 og har ikke gitt opp enda. Hos oss er problemet at mannen sliter med dårlig sædkvalitet, dvs. det skal mye til for at jeg skal bli gravid. MEn - jeg håper fortsatt på et mirakel - orker ikke å gi opp riktig ennå, selv om jeg vet at jeg må det om ikke så lenge.

[Gjest Pest]

Kanskje et barn er nettopp det mannen din trenger for å bli lykkelig?

Det var en skremmende naiv og uvitende tanke.

Deprimert og ulykkelig er ikke det samme.

[Gjest Frk Åberg]

Kanskje et barn er nettopp det mannen din trenger for å bli lykkelig?

Jeg sier ikke at ts ikke bør få barn, men jeg har likevel litt problemer med dette utsagnet. Ideelt sett bør mannen til ts få ordentlig hjelp før de setter et barn til verden, om han faktisk er alvorlig deprimert. Om han har store problemer, tviler jeg også på at de kureres av å få et lite barn. Å få et barn innebærer dessuten mye stress, så det er mulig lykkeeffekten du etterlyser vil drukne i nattevåk. Jeg syns dessuten det er litt trist å tenke på å føde et barn inn i et hjem hvor man ikke har det psykiske helt på stell. Om han får behandling og kan holde det i sjakk, blir det selvsagt noe annet. Men om situasjonen er kaotisk pga. depresjonene, tror jeg ikke det er bra for barnet.

[Gjest Pest]

Kjæresten min sliter med dype depresjoner. Han kan ha alt fra to dager til halvannen uke som er gode sammenhengende, og deretter faller han sammen igjen. Det varer alltid minst en halv uke, gjerne lenger.

Jeg elsker han og å forlate han er ikke et alternativ.

Jeg har lyst til å ha barn og han vil også ha barn med meg om han får orden på dette. Men i dag morges gikk det plutselig opp for meg at jeg ikke kommer til å bli mor. Han får jo ikke orden på dette her, det har holdt på i over et år. Og jeg er snart 35 år og blir for gammel til å få barn.

Det var tungt å innse det og jeg føler meg forferdelig trist akkurat nå

Jeg forstår at det er tungt, jeg håper han kan finne noe som hjelper ham.

Det må være tøft å elske noen som sliter så kraftig og jeg håper du ikke kommer til å angre på beslutningen din, for det er en tøff beslutning å bli hos noen med slike problem når en ikke ser at situasjonen bedrer seg.

[Mirabella83]

Jeg bet meg merke til kommentaren om at adopsjon er umulig så lenge mannen din er deprimert. Det vil si: man kan ikke adoptere så lenge en av foreldrene er prykisk syk, men biologiske barn kan man alltids få... (skjønner at du som skrev dette ikke mener at dette er riktig, men slik virker verden...)

Jeg er helt enig i at dere bør finne en løsning på dette problemet FØR dere får barn uansett om det er biologiske barn eller adopterte. All mulig lykke til, uansett. Man kan være lykkelig uten barn også, og denne tilstanden kan helt sikkert behandles og gå over!

[Gjest Gjest]

Kjæresten min sliter med dype depresjoner. Han kan ha alt fra to dager til halvannen uke som er gode sammenhengende, og deretter faller han sammen igjen. Det varer alltid minst en halv uke, gjerne lenger.

Jeg elsker han og å forlate han er ikke et alternativ.

Jeg har lyst til å ha barn og han vil også ha barn med meg om han får orden på dette. Men i dag morges gikk det plutselig opp for meg at jeg ikke kommer til å bli mor. Han får jo ikke orden på dette her, det har holdt på i over et år. Og jeg er snart 35 år og blir for gammel til å få barn.

Det var tungt å innse det og jeg føler meg forferdelig trist akkurat nå

Jeg bet meg litt merke i denne setningen. Det har holdt på i over et år? Det er jo ikke spesielt lenge. Men han får jo ikke orden på dette her? Hm.. Så du tror ikke han vil bli frisk? Hvorfor gjør du ikke det? Og dette er en mann du skal gifte deg med?

Ellers veldig enig i at man ikke adopterer et barn hvis en part sliter med depresjoner. Mange barn som blir adoptert trenger mer ressurssterke foreldre enn andre barn.

[Gjest Gjest]

Kanskje et barn er nettopp det mannen din trenger for å bli lykkelig?

Jeg tenker at det heller vil bli motsatt. Å få barn er ikke akkurat noen "lykkepille"

[Gjest]

Et år og bare i perioder er ingeting. Han kan fortsatt blir frisk innen den tid. Forrige gang samboeren min var nede var det konstant i to år, men det gikk plutselig over.

Så mye kan fortsatt skje.

[Gjest Gjest]

Med den diagnosen samboeren har, kommer de aldri i verden til å bli godkjente for adopsjon. Dessverre.

Hvordan kan du uttale deg så bastant om dette?

En depresjon er ingen diagnose! Det er et symptom på en tilstand, og kan ramme oss alle. I de fleste tilfeller forbigående.

Du må passe deg for hva du skriver, og spesielt når du ikke har peiling.

[Gjest Gjest_Helene_*]

Hvordan kan du uttale deg så bastant om dette?

En depresjon er ingen diagnose! Det er et symptom på en tilstand, og kan ramme oss alle. I de fleste tilfeller forbigående.

Du må passe deg for hva du skriver, og spesielt når du ikke har peiling.

Depresjon er en diagnose. Det er det ingen tvil om. Du finner det under affektive lidelser i ICD-10. At det er forbigående i mange tilfeller gjør ikke at den ikke kan diagnotiseres..

Det er også sant at psykisk helse er noe som blir vurdert før noen blir godkjent som adoptivforeldre.

[La Guapa]

Hei.

Trodde ikke jeg kunne bli mor selv, jeg....

Jeg hadde en depresjon som varte i godt over 2 år.

Men tenk: det går over...med det er hardt arbeid og krever en dyktig psykolog som sparringspartner.

Får mannen din proff. hjelp?

Vi har forøvrig en datter på 4 og en gutt på vei...så det går bra til slutt.

Ett år er veldig kort tid når en er deprimert.....

Skjønner at du er frustrert og lei deg. Det er vanskelig å være pårørende og bli med på opp- og nedturene..

[Gjest jeg er ny]

Kvinner har født til de er 67 år.

Vet at dette ikke er et alternativ, men de på Jenny Jensen. Hun prøvde i årevis og er i dag lykkelig mor på 44 år, til en liten tulle på 1 år.

Det lureste man kan gjøre er å ikke presse om sånne ting når noen sliter.

Prøv heller å motivere han til å komme ut av depresjonen. Søk hjelp osv.