Hvordan leve med dette?

[Gjest Gjest]

Da jeg var liten trodde jeg at mamma hadde rett i alt og var det beste som fantes. Hun var annerledes og kul, i andres øyne.

Etter hvert som jeg er blitt eldre, har det skjedd ganske mye. Hennes valg har dratt mye rart inn i livet mitt. Omfanget av det skjønte jeg ikke før jeg var godt voksen. Hvordan ting kunne skje, begynner jeg kanskje i dag å se grunnen til. Jeg lurer på om det feiler henne noe.

Jeg vet ikke hvilken "diagnose" det skulle være, kanskje ingen. Men etter hendelser i dag og etter utallige telefoner andre familiemedlemmer i mellom, står en ting klart for meg - summen av den rare magefølelsen jeg har hatt på henne i hele mitt voksne liv, lagt sammen med det jeg har hørt av venner og familiemedlemmer, gjør meg sikker på at noe er galt.

Hvordan forklare?

Galt som i at hun ikke har noen opplevelse av rett og galt, ingen bjeller som ringer når hunl yver. Takler ikke konfrontasjon, må ha folk en og en så hun kan snakke dem rundt til sin side. Umodenhet,mangel på impulskontroll, lettpåvirkelig fra venner. Eller "venner".

Det er så mye som ikke stemmer, uten at jeg klarer å sette ord på det.

Men etter mange års vons kamp, kom jeg i dag til at den jenta i meg som har reagert på ting, nok har hatt rett. Det er noe galt, og det er ikke med meg. Ting som er skjedd i familien, ødeleggelser, løgner, mv, er hennes feil.

Det er vanskelig forklare mangeårig familiehistorie.

Egentlig lurer jeg på. Hvordan lever man med åvære datter av en person som er syk/hjelpeløs? En person som ikke innretter seg og som ikke forvalter livet sitt godt? Når man har barn selv vil du at bestemor skal fungere som en bestemor.

Uten barn hadde jeg brutt med henne. Tvert.

Men det er nødt til åvære et bånd der. Tanken på at ngen min blir manipulert, er ikke til å holde ut, men jeg vet det skjer.

Dog har jeg konfrontert henne med såpass mye at jeg tror hun er forsiktig.

Men det er som om hun ikke kan noe for det, løgnene og snikingen er der, småtingene som ikke stemmer, festingen, pengeforbruket, og hun snakker seg ut av det hver gang. Skifter ut venner. Et barns ukritiske sans, total mangel på eller interesse for impulskontroll; avveining, etikk.

I følge en undersøkelse scorer hun en del poeng på testen om "psykopatiske trekk".

Tanken er - må jeg bli sånn selv? Får jeg løsrevet meg? Tar jeg feil, er jeg gal? Hvordan lever man videre med en person som er sånn, og som kanskje aldri vil forstå det, og et barnebarn oppi det hele? Hun er farlig og destruktiv, giftig. Manipulerende, ynkelig.

Men hjelpeløs; ressurssvak, som et barn i hodet og helt uforstående til tilbakemeldinger i den retning.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Min mamma, en syk person. Hva gjør det meg til?

Erfaringer?

[Alice Ayres]

Av og til er svaret at man rett og slett må bryte kontakten med mennesker.

[Gjest vimselot]

Høres nesten ut som hun er alkoholiker. Det er vanlig å lyge, bortforklare, bagatellisere og slett ikke innrømme dersom det er et problem (men hun ser det kanskje ikke selv).

Hun kan også ha stoppet opp i den mentale utviklingen pga stort rusforbruk dvs at hun fremdeles oppfører seg som feks. en 18 åring...

Kontakt Alanon hvis du mener hun drikker mye. Husk at hun kan klare å skjule over 90 prosent av drikkingen sin for deg og andre i familien. Det å være alkoholiker, betyr heller ikke at hun drikker seg fra sans og samling.

Bare noen tanker som slett ikke behøver stemme, men ER hun rusmisbruker, bør du nekte ha kontakt med henne de gangene hun ikke er 100 % edru. Og jeg mener ikke at hun ER alkoholiker, men ts nevner festingen, pengeforbruket, lygingen, manipulering m.m. og dette er vanlig ved rusmisbruk (gjelder nesten alle som ruser seg, uavhengig på hva og mange voksne er blandingsmisbrukere, dvs bruker både alk, hasj, kanskje piller, mulig kokain men klarer å skjule den biten 100%).

Hvis du og de andre i familien tror hun ruser seg for mye, må du regne med at hun vil nekte og bli rasende på dere, men har du mistanke om dette bør du kontakte alanon. Har hørt at de er bra på å råde pårørende, som du jo er til din mor, selv om deres råd ikke er til noen kortsiktig fordel for den som evt. ruser seg. Det er heller ikke meningen.

Det er flere former for medavhengighet, som også gjelder andre områder enn ved rus.

Du kan lese mer her:

http://www.celebraterecovery.no/gpage2.html

http://www.gimmestad-psykoterapi.no/medavhengighet2.php

http://www.krisesenter.com/innlegg/kan_hun_ikke_bare.html

http://www.ressursrommet.no/medavhengighet.html

http://www.harsvik-media.no/Arkiv%202004/m...gir_fysiske.htm

http://www.rustelefonen.no/

Hvis du leser i noen av linkene, ser du at medavhengighet ikke kun berører pårørende til de som er rusavhengige og spillegale, men at det også gjelder andre som f.eks. du som lider under din mors manglende impulskontroll og manipulasjon.

[KatteLatte]

Jeg synes det høres ut som om hun kanskje kan ha ADHD.

Dårlig impulskontroll, lettpåvirkelig, takler konfrontasjon dårlig... Da jeg leste innlegget ditt var det det første som slo meg. Du kan jo søke det opp på nettet og se om det kan stemme for deg. Husk at man kan ha ADHD uten å være hyperaktiv og at symptomene for barn og voksne er forskjellige.

[absinthia]

Jeg synes det høres ut som om hun kanskje kan ha ADHD.

Dårlig impulskontroll, lettpåvirkelig, takler konfrontasjon dårlig... Da jeg leste innlegget ditt var det det første som slo meg. Du kan jo søke det opp på nettet og se om det kan stemme for deg. Husk at man kan ha ADHD uten å være hyperaktiv og at symptomene for barn og voksne er forskjellige.

Det var faktisk det første jeg også tenkte på!

[Gjest Gjest]

Hvorfor kan du ikke bryte med henne selv om du har barn? Barnet ditt klarer seg nok finfint uten kontakten med mormoren sin, og særlig når hun er slik. Det er bare en bedre grunn til å bryte med henne spør du meg.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar!

Adhd har ikke slått meg engang, men det kan forklare mye. Bestemoren min har mange historier om hvordan mamma var som barn, søkende, rastløs, ikke tilfreds, smart, men alltid litt ufokusert. Leste artikkelen her om dagen som gjalt depresjon kontra bipolare lidelser; der er også en mulighet.

Det er iallfall sikkert at hun har vanskeligheter med å orientere seg i livet.

Bryte med henne er fristende, men det er jo flere involvert. Ungen min vil klare seg helt greit, sikkert, men det har vært noen tap allerede... de har også et spesielt bånd, min teori er at ungen alltid har merket at "her er det en voksen som trenger noe ekstra". Unger plukker opp sånt, og det er litt preg av en slags beskyttertrang der. Jeg tror det bruddet vil være svært skadelig, påtoppen av alt annet. Jeg vil heller prøve å legge sterke føringer for samværet - hun vet nemlig at jeg har satt foten ned, hun tør ikke pushe grensene når det gjelder ungen. Hun er klar over at jeg er i stand til å holde henne unna så mye som mulig.

Jeg har hatt samtaler med andre familiemedlemmer de siste dagene, heldigvis fått støtte. Men det er sårt, og på gode dager når hun prøver hardt føler jeg meg fæl, og alltid denne redselen forå bli som henne... man blir som sin mor, ikke sant?

[Gjest Gjest]

Det du skriver kan stemme godt på bipolare personer og. Tror det går fint an å holde avstand uten å bryte(Gjelder uansett alkoholisme, adhd, bipolar eller hva grunnen er)

Det er viktig at du forklarer for barnet ditt utfra alder og modning at h-n ike må ta alt som kommer fra mormor for god fisk. Det at du har voksne i familien som oppfører seg umodent trenger ikke ha så mye med ditt liv å gjøre. Har også det i familien. (De fleste har faktisk familiemedlemmer som ikke er helt 100 alltid) Arv er bare en faktor. Lykke til!

[Hjerteres]

Hei.

Sjekk ut i forhold til Aspergers også. Det du skriver minner meg veldig om Aspergers, man kan også ha flere diagnoser om man har aspergers.

Hun vil nok aldri forstå om du prøver å forklare henne, og jeg tror jeg ville ha skånet mine barn veldig i forhold til møter med henne