Merkelige HR-mennesker (langt)

[Annikken]

Ok, trenger litt moralsk støtte...

Har vært inn til mine to første "ordentlige" intervju etter utdanning. Begge har vært til stillinger man først og fremst søker folk med erfaring. Jeg har forstått det slik at det har vært mange søkere som er nyutdannet, men jeg har sluppet gjennom nåløyet og kommet inn på intervju til begge jobbene. De i klassen min som søkte ble ikke innkalt.

Begge intervjuene har vært slående like: Én person fra avdelingen de trenger folk til, og én person fra personal/ HR. Det er kanskje ikke relevant, men begge gangene har fagpersonen vært en mann, og HR-personen en dame.

Jeg følte meg uredd og motivert til det første intervjuet. Hilste og satte oss ned. Noe av det første jeg la merke til, var at HR-dama satt og kikket bak meg hele tiden. Jeg satt med ryggen til en glassvegg, og det var tydeligvis mer spennende ting som foregikk bak meg. Multitask-kanskje-litt-dårlig-selvtillit-hodet mitt begynte å tenke - er jeg så kjedelig? Og etter det gikk det nedover...

Jeg ble nervøs. Svarte så godt jeg kunne på alle spørsmålene, men det er jaggu ikke enkelt når det første hun spurte var "hvem er du? fortell om deg selv." Hvor begynner man da? Hva er de ute etter? Jeg klarer ikke tolke sånne spørsmål - skjønner jo at de vil bli kjent med "mennesket bak CVen" - men hva sier jeg da? Jeg er jo ikke nødvendigvis samme mennesket på jobb som hjemme?

Så kommer det masse rare spørsmål - hvem er du i vennegjengen din osv - og så det beste av alt - mannen kommenterer at jeg har "introverte" hobbyer (mitt ord) siden jeg bare holder på med "ting man gjør alene"... hva sier man til sånt?!

Ser liksom på dem at de bare blir slappere og slappere. For hver gang jeg sier noe, så nikker de og noterer noe. Og så bare glaner de på meg. Jeg ble dritstressa!!

Det andre intervjuet var ganske likt. Jeg føler introduksjon av stillingen er spennende, jeg spør spørsmål og viser interesse. Så kommer den grusomme delen der den skarpe HR-dama begynner med "så hvem er du?" Jeg forteller så godt jeg kan, men merker at jeg begynner å svette. Jeg er livredd for å gjøre det like dårlig som på det forrige intervjuet - denne jobben er jeg faktisk ganske interessert i. Så kommer det merkelige spørsmål igjen, hva om jeg skulle ta med de to rundt i byen en dag de hadde fri... altså, her er det jo flere ting som spiller inn. Har de vært der før? Er de slitne? Hva for slags ting er de interessert i? Eller mener de hva JEG ville gjort om jeg hadde en dag fri? Jeg er jo ikke på intervju som smøreturvertinne?!?

Motet daler, jeg blir stressa, føler nesten jeg har lyst til å begynne å grine... og på et tidsunkt sier jeg bare "seriøst, jeg har fullstendig jernteppe. Jeg klarer ikke tenke akkurat nå" og dame ser bare surere og surere ut. (Noen ganger dominerer hun rommet så mye at man skulle tro det var hun som var i fokus. Føler jeg hvertfall.) Til slutt ser folka slitne ut igjen, og jeg føler at hele jeg er et kaos - jeg har brent DENNE også. Hva er det jeg gjør feil?! Jeg har pratet foran hundrevis av mennesker, ledet allmøter på skolen, snakket med respekterte folk i bransjen - og her sitter jeg og ikke klarer å få fram et ord OM MEG SELV. Jeg kunne solgt inn mye rart jeg, men jeg klarer IKKE Å SELGE MEG SELV! Jeg skal vel ikke jobbe med å selge meg, jeg er på intervju til masse annet rart!

Jeg mener, CVen min gir et rikelig bilde på hvem jeg er. Og det sier også HR-dama - hun kommenterer at jeg ikke er den personen jeg har gitt meg ut for å være på CVen fordi hun forventet en person som var mer [sett inn adjektiv som er synonymt med ambisiøs og pågående]. Hun høres nesten skuffet ut. Jeg prøver å forklare hvorfor det kan være sånn, at jeg er nervøs osv, men ingen ting ser ut til å blidgjøre henne. Og da begynner jeg å tenke at jeg har kastet bort hennes verdifulle tid og blabla...

Jeg avrunder med litt selvironi som ser ut til å slå an litt, og mannen ser faktisk ut som om han forstår meg litt. Altså, jeg vil jo mye heller prate fag og om jobben med han... men nå er det visst veldig moderne at man skal drille deg på det du gjør på fritida først. Jeg forstår at de skal se hvor mye selvinnsikt du har, men nå føler jeg at alle de evnene og den selvtilliten jeg har opparbeidet meg gjennom skoletida... den er liksom borte, den betyr ingen ting, fordi jeg ikke klarer å snakke pent om meg selv og får jernteppe på et jobbintervju.

Hadde vi begynt å snakke om CVen min, utdanningen min, hva jeg har gjort på skolen, hva jeg gjorde der og lærte om det... hadde de stilt meg noen spørsmål, hva som helst, ikke begynt med "fortell om deg selv" og så fulgt det opp med spørsmål etterpå tror jeg ikke dette jernteppet hadde kommet...

Hvorfor er det sånn? Hvorfor skal et dyktig, intelligent og arbeidsglad menneske som meg falle så lett gjennom på intervju? Hvorfor skal moderne "textbook human resource"-arbeid ødelegge for meg? Hvorfor ØDELEGGER JEG FOR MEG SELV? Argh, jeg klarer ikke sortere tankene... har prøvd å skrive om meg selv, pugget fasitsvar, skrevet stikkord... neste gang skal jeg ha med meg en blokk med spørsmål osv, men jeg er nå livredd for å få et sånt jernteppe igjen...

Jeg lærte meg å være glad og flink til å prate og ta ansvar og lederrolle på skolen, mens nå føler jeg meg bare som en idiot... er dette virkelig hva jeg har i vente?

(De skulle virkelig hatt fag på skolen som heter "Jobbintervju 101". Det er jo kunnskap man trenger når man skal søke ambisiøse stillinger...)

Egentlig vet jeg ikke hva jeg vil med dette innlegget, kanskje bare lufte litt frustrasjoner. Høre om noen har vært i samme bås, og hvordan de kom seg ut av det. Og, høre om noen er enige i at intervju for tida er litt fjasete... med alt "hadde du hund som barn?" og "hvem er personen Annikken?"- opplegget. Har jeg et problem med damer, eller HR, eller hva?

Sukk...

[Fluffie]

Det de proever paa er aa finne ut hvordan du er som person, og hvordan du vil passe inn i arbeidsplassens kultur. Om alt bare gikk ut paa erfaring, utdanning, engasjementer, etc, ville man jo naermest ikke trengt et intervju.

Noen steder er mer fokusert paa aa finne folk som passer inn i kulturen som allerede eksisterer, noe som kan vaere baade positivt og negativt. Andre steder tar gjerne inn folk som er litt annerledes.

Det du boer gjoere er aa forberede deg paa disse spoersmaalene til neste gang. Du kommer mest sannsynlig til aa stoete borti dem igjen, og du boer faktisk vaere forberedt paa aa fortelle litt om personen deg. Hvem er du, og hvorfor er akkurat du, som person, den som boer ansettes?

[Annikken]

Jeg forstår jo det... men hvorfor kan de ikke heller gjøre det litt mer spørsmålbasert? Som... "takler du stress?" og så videre, om det er mye stress i jobben. Da kunne jeg relatert det til ting i jobben jeg hadde før, og så videre. Når man gir et så fritt spillerom som "hvem er du?" så blir det jo bare fjas utav det. I mitt tilfelle hvertfall!

Er ikke SÅ lett å ta styringa når det sitter to dresskledde mennesker der - og det er jo på en måte det de om.

Jeg får vel pugge en ramse... fy faen. Jobbintervju er skikkelig drit... jeg vil jo bare JOBBE jeg!!!!!

[FruLuna]

Jeg er enig med deg i at det bør være grenser for hvor "irrelevante" spørsmål man kan bli spurt om på jobbintervju, men dette er vel trenden nå, så da må man bare være forberedt på det. Tenke over hva man skal svare (BØR svare) på de spørsmålene man kan bli spurt. Nå har du jo vært på to intervjuer, og fordelen med det er jo at nå har du litt peil på hva du kan forvente deg. Tror det er smart å tenke over adjektiver/karakteristika som kan brukes til å beskrive deg selv og dine gjøren og laden på bra måter.

Jeg var på et intervju for en sommerjobb en gang, hvor jeg ble helt tatt på senga av hun som intervjuet meg. I utgangspunktet hadde vi bare avtalt å "ta en prat" så jeg kunne få vite mer om jobben. Men hun hadde en liste med 20-30 spørsmål som hun fulgte til punkt og prikke. Noen av spørsmålene synes jeg var litt drøye, blant annet "Hva er din sårbarhet?". Jeg nekter å utlevere meg på den måten til en jeg ikke kjenner, så jeg fant bare på noe tullball. Kan ikke se at det var relevant for den jobben jeg skulle gjøre uansett.

Vel, vel. Skal på jobbintervju på en deltidsjobb i morgen selv, men jeg tror det er en lett match. Tror det heller er de som gjerne vil ha meg, og ingen stor krise for min del hvis jeg ikke får den.

Lykke til på neste intervju!

[Annikken]

Takk for det, det er faktisk bare litt over en time til, hehe. Intervjumiddag! Ingen HR-folk der, hahaha

Nå er jeg sykelig spent... nei usj. Jeg som var så sprudlende før... nå er jeg nesten et nervevrak... sukk. Kryss fingra for meg da...

[tingeling]

Hei

Siden jeg er HR-dame (he he) og stiller denne type spørsmål ved hvert intervju, så får jeg nesten svare på denne

En veldig dyktig HR-rådgiver sa en gang til meg: vi ansetter folk for kvalifikasjonene og sier dem opp pga personligheten deres.

Å bli kjent med kandidaten er kjempe viktig siden man kan fylle på med kompetanse, men ikke med personlighet. For firmaet som evt skal ansette deg er det en stor del av beslutningen. Derfor stiller de åpne spørsmål for å se hvordan du resonerer og hva du legger vekt på. Hvis de hadde spurt "tåler du stress?", så hadde samtlige kandidater svart positivt på det.

Tips til deg fra meg: tenk igjennom på forhånd hvordan du vil beskrive deg selv. Knytt det til punkter på CVen din og forbered et par gode eksempler som "beviser" det du sier. Hvis du feks skal si at du liker å ta ansvar for at ting blir gjort, så forteller du om en gang hvor du tok ansvar. HR-ansvarlig vil nok da følge opp med spørsmålet "hva ble resultatet?" og så svarer du på det. Ikke kom med påstander om at du har egenskaper som du ikke kan "bevise" med eksempler.

[Malama]

Joda, greig å bli kjent med folk, men noen spm klarer jeg ikke se er relevante.

Jeg fikk på intervju spm om jeg trener.. Ble litt satt ut og plumpet ut med det ærlige svaret: Nei, jeg er for lat...

Vel, de forventet nok ikke helt det svaret, men har senere sagt at det var så "forfriskende ærlig" at de satte pris på det likevel. Jeg fikk jo den jobben, selv om jeg altså ikke trener. Har jo da senere funnet ut at denne arbeidsplassen med nesten bare kvinner, og det er alltid noen på en slankekur, og de fleste av dem trener regelmessig, og anser det som merkelig at ikke alle gjør det. Og kan vel egentlig åpenbart ikke tenke seg at det er mulig å leve uten å slanke seg... samtidig som de er meget opptatt av at jeg er for tynn... jaja NÅ legger jeg i alle fall på meg

Nei, jobbintervjuer er en merkelig greie. (og forskning har dessuten vist at det er en meget unyttig greie, hvordan de oppfatter alle svarene du gir avhenger egentlig av førsteinntrykket de får av deg, hvilket avhenger glatt av om det er samme farge på jakka di som favorittjakka deres, eller om du har samme parfyme som svigermora de ikke liker. Eller humøret deres avhenger vel av hvilken fot de sto opp med, eller hvordan mannen/konaq oppførte seg, eller om ungne veltet melkeglasset. Ok, jeg oerdriver kanskje litt, men jeg leste nettopp at forskning har vist at jobbintervjuer er en meget dårlig måte å avgjøre hvem man skal ansette, egentlig)

Men det er nå sånn det er. Du kommer nok tilslutt gjennom et intervju der du får jobben, og da slipper du å bekymre deg for deg frem til du vil ha en ny jobb...

[mann23]

Hei Anikken! Jeg var i akkurat samme situasjon som deg for ca 1,5 måned siden eller noe slikt. Sendte ut 6 søknader, og ble kallt inn til intervju i alle sammen (er selv ingeniør om litt under 2 måneder).

Jeg gjorde min research foran første intervjuet og visste hvilke spm jeg kunne forventet meg. Desverre var jeg litt sånn som deg, altfor nervøs. Jeg følte det samme, at jeg svarte dårlig og motet mitt forsvant. Jeg hadde gjort KNALLGOD research om firmaet, og dro fram et par trumfkort om typiske arbeidsoppgaver til stillingen som ikke stod i stillingsbeskrivelsen, noe som gav et solid inntrykk virket det som. Etter intervjuet var ferdig sa de at dette hadde gått kjempebra og at jeg ville få beskjed innen to uker.

Resten av intervjuene kom som tråd på snor de følgende 2 ukene. Her hadde jeg bare bestemt meg for å "gi litt faen" gjorde basic research om hver arbeidsplass og hver stilling, og slappet fullstendig av på jobbintervjuet. Jeg er en meget omgjengelig person som er faglig dyktig så bestemte meg for å gå inn med innstillingen at de skal ønske meg ikke vice verca. Dette funket veldig bra for meg, og alle de resterende intervjuene gikk meget smooth.

Kanskje prøve denne taktikken neste gang? Det lille du skrev om det du har gjort er nok til å skjønne at du har gjort ting de fleste ing. studenter ikke har, og er dermed attraktiv. Å være nervøs på intervju er vanskelig å unngå, men det er så i disse tider at vi kan velge og vrake, derfor skal de faen meg få gjøre en innsatts for å få en så flink jente som deg på laget!! Kjør på, å neste jobbintervju så blåser du bare hu dumme HR dama av banen og viser mannen hvor heldig han er for å kunne ha deg som kollega. (tror det er han som bestemmer mest egentlig)

(ps jeg fikk tilbud fra alle 6 stedene, så du kan nok forvente å få tilbud du også)

Stå på!! Hilsen en soon-to-be-kollega :D

[Gjest Casey]

"Hvem er du?" så blir det jo bare fjas utav det. I mitt tilfelle hvertfall!

Er ikke SÅ lett å ta styringa når det sitter to dresskledde mennesker der - og det er jo på en måte det de om.

Det er vel ikke meningen at du skal ta styringen i et intervju? De har styringen og skal lede mesteparten av møtet?

Din utfordring kan være å ikke la deg provosere av spørsmål som "hvem er du"? stilt av to dresskledde mennesker man egentlig ikke har lyst til å plumpe ut med hvem man er til. Har man ikke engang delt et glass rødvin eller gjort noe annet morsomt sammen med disse menneskene, hvorfor skal man fortelle "hvem man er"?

Det er egentlig ikke så interessant hvem du er. Det er mer interessant hvordan du velger å svare på det spørsmålet.

[Annikken]

Takk for lange og fornuftige svar! Jeg skal skrive mer utfyllende senere, men tenkte bare si at intervju nr. 3 gikk riktig så bra, og hovedgrunnen er at det var meget laidbacke mennesker som hadde det, og de gikk inn på fagting. Da fikk jeg vist hva jeg kan, og de ble mer "pigge", og jeg fikk mer selvtillit! En annen ting er at jeg fikk bra feedback etterpå på hva jeg hadde svart bra og ikke fullt så bra på, og jeg fikk et mye mer tredimensjonalt inntrykk av hvordan jeg selv er på et intervju.

Dette gjorde godt - ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe :-D