barn eller ikke barn

[barnløs]

Jeg er ei jente i midten av 20 årene. gift med en mann som er nesten 20 år eldre enn meg. For litt over to år siden hadde vi en stor krise, da jeg ville ha barn og han prøvde å stoppe diskusjonen ved å sterilisere seg uten å si ifra til meg først. Dette førte omtrent til samlivsbrudd, men jeg valgte å bli siden jeg vet han er mannen for meg. Samtidig måtte jeg legge barneønsket mitt bak meg og prøve å leve videre. Siden den gang har vi kjøpt leilighet sammen og giftet oss.

Men: jeg klarer ikke å glemme ønsket om egne barn. Stemor for hans nesten voksne barn er ikke nok for meg. Jeg sliter skikkelig. Føler meg som en forræder mot han, siden jeg skulle jo legge dette bak meg. Samtidig som jeg ikke vet hvordan jeg skal fortsette livet som barnløs. Det som nesten er verst at jeg klarer ikke å forlate mannen min. Vi har et godt ekteskap utenom dette temaet. Som par er vi perfekte for hverandre. Og jeg forstår godt hans side av saken også, han føler seg ferdig med småbarnsperioden. Jeg kunne godt tenkt meg enten at han prøvde å reversere steriliseringen eller at jeg kunne ta kunstig befruktning i danmark. Men vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest ¤bella¤]

Hadde min mann sterilisert seg uten å gitt meg beskjed hadde jeg følt med sveket. Og følt at jeg ikke kunne stolt på han. Det er ikke han alene som kan velge om dere skal ha barn eller ikke, det er noe dere skulle ha blitt enige om.

Jeg hadde nok ikke klart å vært sammen med en mann jeg ikke kan stole på. Enkelt og greit.

[Gjest StockDama]

At han ikke vil ha barn er hans ansvar, så om han steriliserer seg har du ingen verdens ting du kan si på det.

Samtidig har du selv ansvar for at du vil ha barn. Det er ene og alene ditt ansvar. Vil du ha barn forblir du ikke i et forhold der andre parten ikke vil ha barn.

Så da må du rett og slett bestemme deg for hva du vil ha mest. Denne mannen og ingen barn, eller bryte av og finne noen å få barn med.

[Gjest Gjest]

Øh.. steriliserte han seg uten å si noe til deg? Wake up and smell the coffee. Ønsker du barn må du finne deg en annen mann. Det hjelper ikke hvor perfekte dere er for hverandre når han ikke kan gi deg noe som er så viktig for deg. Du har ikke hele livet på å få barn, de neste 10 årene er kanskje de viktigste i livet ditt, ikke kast de vekk på noen som ikke har de samme ønskene som deg.

A triangle trying to squeese through a circle. He tried to cut me so I'd fit.

Duh.

[kitteh]

jeg vet han er mannen for meg.

....

Som par er vi perfekte for hverandre.

Jeg må si meg uenig i dette. Hadde dere vært perfekte for hverandre så hadde dere ikke hatt dette problemet.

Og dette er ikke en liten fillesak akkurat.

Du kan ikke tving han, og han kan ikke tvinge deg. Og jeg forstår at du elsker han, men noenganger er ikke det nok.

[Frk Johansen]

Hva ble sagt den gangen dere traff hverandre? Var han like steil fra dag 1 at han ikke ønsket barn eller var han litt mer "ullen". Du er ung, du har et langt liv foran deg, han har levd sitt liv og fått sin dose med barn mens du ennå var liten jente. I utgangspunktet synes jeg også 20 års aldersforskjell er utrolig mye, prøver ikke å være fordomsfull men bare tenk deg 10 år frem, da begynner klokka di virkelig å tikke og vil dere fortsatt være like forelsket og glade i hverandre da som nå? Det kan hende, men da har du forsaket noe som er utrolig viktig for deg, trolig blir dette mer og mer viktig for deg etterhvert som årene går og dine venninner også stifter familie.

Det eneste fornuftige er vel å ta det opp med han, si at du ønsker barn og at du vil ha barn i forholdet med han så da kan jo en kunstig befruktning være ok. Jeg har et vennepar som selv gjorde det hvor situasjonen var temmlig lik deres. Han hadde full pakke fra før mens hun kom fra "singellivet". Dog var de enige om den kunstige befruktningen fra dag en og de har i dag et barn sammen.

Det er mange fisker i havet og helt sikkert en der ute som er villig til å gi deg et barn. Jeg synes det er fint at du ikke er mer enn i midten av 20 åra, da har du ennå litt tid på deg både til å ta opp diskusjonen med din mann og eventuelt ta det drastiske skrittet og forlate han og satse på noen andre etterhvert.

Kan du tenke deg et større problem for et parforhold enn det du sitter i? Dette overgår for meg økonomiske problemer og mye annet mellom ektefeller. Det er noe av grunnstammen i et parforhold, i alle fall så lenge den ene ønsker et barn.

[barnløs]

Den gangen vi ble sammen var alt helt motsatt. Jeg var 21, han 39. Jeg var av den oppfatning av at barn, det skulle jeg ikke ha. Han derimot sa at du kommer kanskje til å endre mening etterhvert og da syns jeg vi kan få barn sammen. Han sa til og med....vi bør ha to, for en blir bare bortskjemt. 6 måneder senere snudde han helt. Syns han var for gammel til å bli småbarnsfar igjen. Alikevel ble jeg, fordi jeg som evig optimist trodde han ville ta hensyn til meg etterhvert. Han tar jo hensyn til meg i alt annet. Da vi hadde vært sammen i 2.5 år tok jeg opp saken igjen. Han sa, jeg skal tenke på det, og etter et par dager fikk jeg nei. Og bare litt over en uke senere kom jeg hjem en dag og da fortalte han at han hadde sterilisert seg. For meg var dette et tillitsbrudd på linje med utroskap og etter et par måneder med krangling, prøvde jeg å gå. Jeg holdt ikke ut lenger enn 12 timer før jeg var tilbake og sa jeg ville leve uten barn, så lenge jeg fikk være sammen med han.

Det har gått bra lenge nå, jeg klarer stort sett hverdagen uten å tenke på det. Men her for noen uker siden virket det som om jeg alikevel var blitt gravid. Som om sædlederne hans hadde grodd sammen eller noe. Han tok det mye bedre enn ventet når jeg fortalte om mine mistanker. Han ville til og med at vi ikke skulle ta abort, men beholde barnet å være glade om det var noe der.

Nå var jeg dessverre ikke det, men tankene fra to år tilbake er i hodet mitt hele tiden. Og tilbake er også de sinte tankene om han etter det han gjorde. Og dette fører til at jeg nå lurer på hva jeg skal gjøre. Og denne tanken tenger jeg mye på.... om han kan ta imot et barn om det er et uhell, hvorfor kan vi ikke planlegge å få et barn da?

Vet ikke hva jeg skal gjøre, får vel ta tiden til hjelp.

[Gjest Gjest]

Den gangen vi ble sammen var alt helt motsatt. Jeg var 21, han 39. Jeg var av den oppfatning av at barn, det skulle jeg ikke ha. Han derimot sa at du kommer kanskje til å endre mening etterhvert og da syns jeg vi kan få barn sammen. Han sa til og med....vi bør ha to, for en blir bare bortskjemt. 6 måneder senere snudde han helt. Syns han var for gammel til å bli småbarnsfar igjen. Alikevel ble jeg, fordi jeg som evig optimist trodde han ville ta hensyn til meg etterhvert.

Ta hensyn til deg? Det å få barn er vel ikke noe man kan gjøre bare for å ta hensyn til noen andre. Dere har skiftet mening begge to, det ene er vel ikke verre enn det andre. At han steriliserer seg når han ikke vil ta barn er fornuftig gjort av ham.

[barnløs]

Helt enig , det var feil skrevet av meg. Vi har begge endret mening. Han har ikke gjort noe galt. Det er jeg som burde ta mot til meg enten ved igjen å prøve å legge dette bak meg, eller ta ut skillsmisse.

[Gjest StockDama]

Ta hensyn til deg? Det å få barn er vel ikke noe man kan gjøre bare for å ta hensyn til noen andre. Dere har skiftet mening begge to, det ene er vel ikke verre enn det andre. At han steriliserer seg når han ikke vil ta barn er fornuftig gjort av ham.

Enig, han står nå for sitt valg.

Nå er det opp til deg hva du vil gjøre.

[Gjest Gjest]

SIden han steriliserte seg uten at du visste det tyder på at han ikke stoler på deg synes jeg.Kanskje han er redd du skal "lure" han og bli gravid?Eller fordi han er veldig redd for å bli far igjen og vil være 100% sikker at det ikke går.Det er greit nok å sterilisere seg men synes ikke det høres bra ut når han gjør det uten å si noe.

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente i midten av 20 årene. gift med en mann som er nesten 20 år eldre enn meg. For litt over to år siden hadde vi en stor krise, da jeg ville ha barn og han prøvde å stoppe diskusjonen ved å sterilisere seg uten å si ifra til meg først. Dette førte omtrent til samlivsbrudd, men jeg valgte å bli siden jeg vet han er mannen for meg. Samtidig måtte jeg legge barneønsket mitt bak meg og prøve å leve videre. Siden den gang har vi kjøpt leilighet sammen og giftet oss.

Men: jeg klarer ikke å glemme ønsket om egne barn. Stemor for hans nesten voksne barn er ikke nok for meg. Jeg sliter skikkelig. Føler meg som en forræder mot han, siden jeg skulle jo legge dette bak meg. Samtidig som jeg ikke vet hvordan jeg skal fortsette livet som barnløs. Det som nesten er verst at jeg klarer ikke å forlate mannen min. Vi har et godt ekteskap utenom dette temaet. Som par er vi perfekte for hverandre. Og jeg forstår godt hans side av saken også, han føler seg ferdig med småbarnsperioden. Jeg kunne godt tenkt meg enten at han prøvde å reversere steriliseringen eller at jeg kunne ta kunstig befruktning i danmark. Men vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg skjønner godt at dette er vanskelig for deg.Du ønsker deg ditt eget barn...Dette ønsket fortalte du han om,og viser deg at dette ønsket umulig kan oppfylles med han-ved å dra å sterilisere seg...Huff.Du må altså velge,et valg som er meget vanskelig for deg-forstår deg så godt.Vanskelig å gi noen råd til deg-men lytt til hjertet ditt.

[Gjest Gjest]

SIden han steriliserte seg uten at du visste det tyder på at han ikke stoler på deg synes jeg.Kanskje han er redd du skal "lure" han og bli gravid?Eller fordi han er veldig redd for å bli far igjen og vil være 100% sikker at det ikke går.Det er greit nok å sterilisere seg men synes ikke det høres bra ut når han gjør det uten å si noe.

Hvordan i all verden kan du sitte å skrive slik til ei som har det vanskelig nok?

DU synes"dette tyder på at han ikke stoler på henne" og "kanskje han er redd du skal lure han"... Simpelt gjort av deg.

[Ce'Nedra]

Hadde aldri turt å gifte meg med en som steriliserte seg uten at vi hadde diskutert en så viktig avgjørelse.

Men gjort er gjort..

Hva med adopsjon eller fosterbarn, hvilke tanker har han om det?

[Gjest Gjest]

Jeg vil råde deg til å bryte ut. Du kan jo begynne å søke etter en annen kjæreste først, i det skjulte, og deretter bryte ut (hvis problemet er at du er redd for å leve alene en periode).

Orker du å angre resten av livet på at du ikke fikk barn da du hadde muligheten? Om noen år er du for gammel. Barn=kjærlighet for resten av livet. Mannen din er 20 år eldre enn deg, han er snart ute av valsen, plutselig tryner han med et hjerteinfarkt.... Han er jo for gammel til å få barn!

[Gjest Gjest]

Jeg vil råde deg til å bryte ut. Du kan jo begynne å søke etter en annen kjæreste først, i det skjulte, og deretter bryte ut (hvis problemet er at du er redd for å leve alene en periode).

Orker du å angre resten av livet på at du ikke fikk barn da du hadde muligheten? Om noen år er du for gammel. Barn=kjærlighet for resten av livet. Mannen din er 20 år eldre enn deg, han er snart ute av valsen, plutselig tryner han med et hjerteinfarkt.... Han er jo for gammel til å få barn!

Nei dette var et dårlig forslag.

Bryt for all del med nåverende før du begynner å lete etter en an!Hvis ønsket om eget biologisk barn er viktigere enn deres kjærlighet for hverandre.