Kraftig avstandsforelsket

[Gjest Avstands]

Jeg er en 19 år gammel gutt som starta på ny skole i høst, og ble med en gang tiltrukket av ei jente i klassen. Det gikk ganske så fort over i en forelskelse, og jeg er fortsatt forelsket. Greia er at hun allerede hadde type, og problemet er at jeg bare blir mer og mer og mer og mer forelsket for hver dag som går. Det har nå blitt så ille at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Når hun ikke er i nærheten blir jeg gal, når hun er i nærheten blir jeg gal, når hun burde vært i timen og ikke er det, blir jeg gal. Det har blitt så hardt for meg at jeg ikke klarer å fokusere på skolerabeid i det hele tatt. Jeg ble litt kjent med henne i begynnelsen, men det dabbet av siden vi havnet i hver vår vennegjeng, og bor på motsatt side av byen. Etter hvert fant jeg bare ut at jeg skulle holde meg unna henne, og ignorere henne, så følelsene forhåpentligvis skulle gå over, over tid. Dette har selvsagt bare blitt en katastrofe, siden vi går i klasse og har alle fag sammen. Altså, noen ganger kan det gå noen uker der jeg ikke snakker med henne, og da merker jeg at jeg får fokusert og ting fungerer bra, men så fort hun snakker med meg én gang, bare en liten setning, blir jeg helt gæren i flere uker. Over så lite! Jeg slipper ikke unna for å si det sånn.

Enda et problem slik jeg ser det, og grunnen til at forelskelsen holdes i live, er at jeg får en del tegn på at hun liker meg. Orker ikke å ramle opp alt, men sjansen for at hun liker meg litt tilbake er ganske stor. Great, for da klarer jeg ikke å gi slipp på henne og kommer meg ikke over dette. Også fått høre av ei venninne at hun ikke er så "in love" med typen.

Men, har flere problemer. Jeg er så innmari usikker på slike ting at jeg ikke har peiling på hva jeg skal gjøre. Jeg har god selvtillit ellers, men når det kommer til følelser og slikt er jeg et vrak. Bare det å kysse ei jente føles som å hoppe ned en 80 meter høy klippe, og det selv om jeg vet hun liker meg veldig godt og bare venter på at jeg skal gjøre det! Jeg takler ikke dating-scenen heller, og har så og si null erfaring med jenter. Så når jeg i tillegg er så ufattelig forelsket, så blir det bare 10x skumlere.

Jeg er rimelig fortvilt når jeg skriver dette, og vet egentlig ikke hva slags svar jeg ønsker å få, kanskje jeg bare vil få det ut, men jeg har altså ikke den fjerneste anelse på hva jeg skal gjøre.

[Gjest middelalderkvinnen]

hvis hun har type må du nesten bare legge følelsene dine på vent. Kanskje dumper hun typen hvis hun virkelig har følelser for deg - men slikt er også lett å lese for mye betydning i når du virkelig ønsker at det skal være sant.

Jeg var i samme situasjon en gang, husker ennå hvor vondt jeg hadde det de første ukene når jeg visste jeg aldri kom til å få se fyren igjen. Jeg hadde overbevist meg selv om at han hadde et godt øye til meg, men jeg tok gudskjelov aldri motet til meg og sa noe for jeg skjønner nå at det nok ikke var noe gjensidige følelser der.

Det er jo mulig at hun virkelig er interessert i deg, men det er ikke sikkert at hun mener på den måten at hun ville vært sammen med deg. Så bare vent og se hva som skjer med henne og typen. Kanskje se deg om etter nye interessanter fordi det letter litt på trykket - i hvertfall hjalp det meg =) Jeg vet det er vanskelig, jeg ventet i 1 år og så til sommeren så gikk det gradvis over (men det går fortsatt en støkk i meg når jeg tror jeg ser han - og jeg er i et veldig godt forhold med en mann jeg elsker)