Jeg har vært utro

[Gjest Gjest_Sommerfugl_*]

Jeg har vært sammen med samboeren min i litt over 2 år. Forrige helg var jeg utro. Det var ikke samleie, men klining og en del seksuell "klåing". Jeg har vært litt usikker på forholdet en stund, men etter at jeg var utro snudde det helt om. Nå er jeg helt sikker på at han er den rette. Og jeg har så dårlig samvittighet at jeg har vanskelig for å leve med meg selv. Jeg har ikke tenkt til å fortelle det til han, jeg tør ikke. Han er verdens beste og fortjener ikke ei jente som er utro.

Jeg trenger ingen moralpreken, jeg vet hva jeg har gjort. Men jeg lurer på om noen her har vært i samme situasjon? Er det noen som er sammen med en mann de har vært utro med, og klarer å leve med det? For jeg elsker han høyere enn alt annet, jeg vil være sammen med han resten av livet. Jeg vil bare glemme det jeg gjorde.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært sammen med samboeren min i litt over 2 år. Forrige helg var jeg utro. Det var ikke samleie, men klining og en del seksuell "klåing". Jeg har vært litt usikker på forholdet en stund, men etter at jeg var utro snudde det helt om. Nå er jeg helt sikker på at han er den rette. Og jeg har så dårlig samvittighet at jeg har vanskelig for å leve med meg selv. Jeg har ikke tenkt til å fortelle det til han, jeg tør ikke. Han er verdens beste og fortjener ikke ei jente som er utro.

Jeg trenger ingen moralpreken, jeg vet hva jeg har gjort. Men jeg lurer på om noen her har vært i samme situasjon? Er det noen som er sammen med en mann de har vært utro med, og klarer å leve med det? For jeg elsker han høyere enn alt annet, jeg vil være sammen med han resten av livet. Jeg vil bare glemme det jeg gjorde.

Ja.. Dette har skjedd meg før, men jeg gikk så langt som samleie. Jeg fikk så utrolig dårlig samvittighet, og fant ut at samboeren min var den rette for meg. Jeg var også usikker i den perioden jeg var utro. Men det fikk meg til å finne ut at det var han jeg ville ha og dele resten av livet mitt med. Kanskje stygt av meg, men jeg fortalte aldri at jeg hadde vært utro.. Det gnager litt innimellom, men vi har det utrolig fint nå og jeg kommer aldri til å være utro mer, andre gutter frister ikke mer..

[Gjest middelalderkvinnen]

Jeg tror du gjorde rett i å ikke fortelle han noe. Det der ville bare såret han mer enn nødvendig, og om dere virkelig er rette for hverandre ville det ødelagt utrolig mye. Det var du som gjorde noe feil, det er du som må leve med den gnagende dårlige samvittigheten og å fortelle han det kan faktisk være litt egoistisk. Hvem skal det tjene? Ikke han i hvertfall, det letter kanskje litt på trykket ditt, men i det lange løp kommer han nok aldri til å glemme det fordi om han kanskje hadde tilgitt deg. Det føles nok som om du burde fortalt han det, og enhver smart person ville nok sagt at i et forhold må man være ærlig med hverandre, men vil du virkelig beholde han og fortsette å gjøre både deg og han lykkelig så gjør du lurest i å la være.

Å fortelle han det kunne også gitt andre langvarige virkninger, som f.eks. tillitsproblemer med evt andre kjærester om det hadde ført til brudd mellom dere.

Dette kommer fra en som setter utroskap som siste spikeren i kisten, så jeg overrasker vel meg selv litt med dette synet.

Håper uansett at ts finner ut av en måte å løse dette på, men hun må nesten finne ut hvem det gagner om hun forteller kjæresten om utroskapen - samleie eller ikke.

[Gjest Gjest]

Ei veninne av meg opplevde etter 16 års ekteskap at mannen hennes hadde vært utro da hun var bortreist for å sitte på bestemorens dødsleie.

Hun fikk vite nå forrige helg at mannen hadde klina med ei 20 år yngre jente denne helgen.

Det var hun som fortalte dette til min veninne!

Min veninne er så fortvilet og har det helt jævlig nå!

Mannen angrer selvsagt, men min veninne har det uansett helt for jævlig!

UTROSKAP er noe faenskap

[Gjest gift mann]

Regnes klining som utroskap? Da må jeg regne over på nytt...

Hysj, hysj..

[Gjest Gorgonzola]

Det interessante her er at når jenta er utro finner relativt mange postere her inne noen unnskyldninger eller forklaringer på at det er like greit at man ikke forteller sin partner om det, spesielt når synderen etterhvert erkjenner at man både angrer og har funnet ut at partneren "plutselig" føles som den rette igjen.

Motsatt ville meldingene haglet om tilståelse og gjerne også anger.

Argumentene da er blant annet at et forhold skal basere seg på ærlighet og tillit.

Bør vi flette inn dette i likestillingsdebatten mon tro

[Gjest StockDama]

Det interessante her er at når jenta er utro finner relativt mange postere her inne noen unnskyldninger eller forklaringer på at det er like greit at man ikke forteller sin partner om det, spesielt når synderen etterhvert erkjenner at man både angrer og har funnet ut at partneren "plutselig" føles som den rette igjen.

Motsatt ville meldingene haglet om tilståelse og gjerne også anger.

Argumentene da er blant annet at et forhold skal basere seg på ærlighet og tillit.

Bør vi flette inn dette i likestillingsdebatten mon tro

Syns det var utrulig råttent gjort av henne, og at hun burde si det til kjæresten uansett...han har rett til å få vite om sviket hennes og få bestemme selv om han syns hun er verdt å satse på.

Vet ts ikke ville høre no slikt, men jeg sier det uansett...

[Gjest78]

Syns det var utrulig råttent gjort av henne, og at hun burde si det til kjæresten uansett...han har rett til å få vite om sviket hennes og få bestemme selv om han syns hun er verdt å satse på.

Vet ts ikke ville høre no slikt, men jeg sier det uansett...

Jeg er helt enig, for det første er det utilgivelig å være utro, men om man er det får man faen meg stå for det man har gjort også. Uansett om det er en mann eller en kvinne.

[Gjest mannlig gjest]

Jeg har vært sammen med samboeren min i litt over 2 år. Forrige helg var jeg utro. Det var ikke samleie, men klining og en del seksuell "klåing". Jeg har vært litt usikker på forholdet en stund, men etter at jeg var utro snudde det helt om. Nå er jeg helt sikker på at han er den rette. Og jeg har så dårlig samvittighet at jeg har vanskelig for å leve med meg selv. Jeg har ikke tenkt til å fortelle det til han, jeg tør ikke. Han er verdens beste og fortjener ikke ei jente som er utro.

Jeg trenger ingen moralpreken, jeg vet hva jeg har gjort. Men jeg lurer på om noen her har vært i samme situasjon? Er det noen som er sammen med en mann de har vært utro med, og klarer å leve med det? For jeg elsker han høyere enn alt annet, jeg vil være sammen med han resten av livet. Jeg vil bare glemme det jeg gjorde.

Hei.

Jeg har forsåvidt vært i den situasjon en gang. Det blir litt forskjell på tidsaspektet, siden jeg ikke hadde vært sammen med kjæresten min like lenge som du hadde. Jeg hadde en serie seminarer i forb med videreutdanning for noen år siden, og fikk der ganske god kontakt med en jente som selv var gift, hun hadde barn også. Det var gjensidig sympati, vi fant tonen ganske raskt, og det var i utgangspkt bare en veldig hyggelig relasjon. Kurskvelder etc, var veldig OK, på alle vis, og det var en ganske fin tone i prat og diskusjoner.

Etter hvert utviklet det seg til en noe mer flørtete relasjon, men fortsatt ikke noe som ville gitt noen grunn til mistanke om noe, inkludert oss selv, tror jeg.

Dette varte og utviklet seg litt diskret ganske lenge, til den siste samlingen på kurset, da vi hadde en fest den siste helgen vi skulle være samlet. Til å begynne med var det fest med middag, og etter hvert ble det partai i baren på hotellet, dans og generelt løs snipp, og seint på natta nachspiel på rommene bortover.

Vi havna på det samme rommet, som var litt sparsomt møblert, og der alle satt på senga. Etter hvert forlot flere av de andre plassen, og til slutt var det oss to og eieren av rommet, samt hans venninne, som var begynt å bli ganske kjærlige i sin ende av dobbeltsenga. Det fikk jo oss på lignende tanker, og ikke lenge etterpå var vi på mitt rom. Dette ville nok ha blitt et samleie om det ikke var for at hun hadde mensen, og derfor ikke ville. Men det ble ganske mye klining og så videre. Utpå natta gikk vi hver til vårt, slik at det ikke skulle bli så alt for offentlig hva vi hadde holdt på med.

Noen dager seinere kontaktet hun meg og ville fortsette der vi slapp. Men jeg hadde da tenkt gjennom mitt forhold til kjæresten min, og det forholdet som jeg hadde til henne, og bestemte meg for at det var dette forholdet jeg skulle satse på. Det hører med til historien at hun som ejg var sammen med da, og jeg selv, var litt i tvil om hvor alvorlig det skulle bli. Vi var mye sammen, men av forskjellige grunner så var vi begge i tvil om vi skulle flytte sammen og gjøre det permanent.

Hendelsen med min kursvenninne gjorde det iallfall klart for meg at jeg ikke ville ha noen andre enn kjæresten, og at jeg ville satse på det. Det har jeg gjort, og det har vært et godt forhold i mange år nå. Jeg har aldri siden involvert meg med noen andre hverken sånn eller slik, og kommer ikke til å gjøre det heller. JEg har bestemt meg. Hva meg angår, så er det oss to, og jeg bakker ikke unna det. Men jeg kunne ikke tenke meg å fortelle om mitt nesten-sidesprang.

Noen vil kanskje mene at jeg dermed baserer forholdet på en løgn. Jeg ser det mer slik at jeg baserer forholdet på et valg, som jeg ikke kommer til å gå bort fra. Sidespranget skjedde i en tid da jeg var usikker og opplevde at hun også var det, og det tvang meg til å velge. Det har jeg gjort, og så bra som det har blitt etterpå, er jeg overbevist om at det var rett å velge henne, og det var rett å ikke fortelle om denne hendelsen.

Trådstarter: Hvis du har gjort ditt valg og er klar for å stå for det, så syns jeg ikke at du skal sette forholdet i fare med å fortelle kjæresten din om det.

Jeg syns ikke man skal tilstå og "stå for det", hvis det innebærer at man både sårer sin kjæreste og at man kanskje mister hverandre. Det var en feil du begikk, og hvis det overbeviser deg om at du skal velge din kjæreste og at dere skal komme dere over den vanskelige perioden i forholdet, så syns jeg at du skal gå for det, og satse på at dette forholdet skal overleve.

Det er så allikevel ingen relasjoner som er bygd på total ærlighet. Det holder lenge om de er bygd på kjærlighet og omsorg for hverandre, spør du meg.

[Gjest gjest-samme situasjon]

fikk helt støkken i meg nå, var akkurat som å lese om megselv nå! bare at jeg gjorde det denne helga! jeg tok det heller ikke helt ut, men var like før...

og etterpå, så kom det klart for dagen, at jeg virkelig vil ha min samboer, det er han jeg elsker, og jeg har så dårlig samvittighet, og aner ikke hva jeg skal gjøre!

har ikke spist på tre dager, for tenker bare på hvor utrolig råtten jeg har vært mot mannen jeg elsker! og har vært med gjennom snart fire år!

han er den snilleste på jord, og fortjener ikke slikt i det hele tatt... og han har alltid stolt på meg, og alltid hatt grunn til det og, inntil nå... er første gang i mitt 26-årige liv jeg er utro, jeg har alltid vært STERK motstander av det, men så skjer det meg...

jeg føler meg utro, selv om jeg ikke gikk hele veien!

forholdet vårt har vært skralt siste månedene, vi har kranglet, og diskutert om jeg skal ut av hus litt, vi har ikke hatt noe sexliv, ikke noe forhold, vi har såvidt tatt tid til hveradnre...

sier ikke det er en unnskyldning, men en faktor til at jeg er veldig mottagelig for smiger.. og jeg datt rett på...

så nå sitter jeg her og er kvalm av megselv, og i evig tvil om jeg skal fortelle det.

vil det gjøre han noe bra? er det for å lette min samvittighet? snakket med flere på nødtlf faktisk, de sa jeg burde legge det bak meg om jeg ikke ville gjøre noe slikt igjen...

så jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver.....

[lydtett]

Han er verdens beste og fortjener ikke ei jente som er utro.

Hvis han er verdens beste, og ikke fortjener ei jente som er utro, burde ikke han da få lov å ta dette valget selv?

Du har selv valgt at du vil være sammen med han du er sammen med, og da burde du unne han såpass masse respekt at enten så er du sammen med han og holder deg til han, eller så slår du opp og har det gøy med andre gutter.

Du kan selv velge hva du vil.. Vil du være sammen med han, ELLER vil du bli tafset på av andre gutter?

Du valgte det sistnevnte.

Selv om du sier at du vil være sammen med kjæresten nå, så er dette faktisk noe du har gjort, og det er ikke greit å gjøre slikt mot et annet menneske. Min mening er at du burde unne han såpass med respekt at du forteller det til han.

Kanskje han er så glad i deg at han velger å jobbe med forholdet sammen med deg?

Men jeg vil anbefale deg å forbrede deg på det verste.

[Gjest Gjest]

Du burde fortelle ham det, for kanskje han ikke hadde ønsket å være sammen med deg hvis han hadde visst dette. For meg blir dette litt som å la være å fortelle kjæresten sin om at man er gjeldsslave eller tidligere kriminell - man kan ikke holde tilbake informasjon som muligens vil gjøre at man blir forkastet. Det vil si, man kan selvsagt gjøre det, men da er forholdet bygget på en løgn og etter min mening verdiløst.

[Gjest Gjest]

Elsker du denne mannen???Hva fikk deg til å svikte han???Han har rett på å vite hvordan du er.Finn deg en som er mere lik deg.

[Gjest irreversible]

Det skumle med utroskap som man velger å skjule, er at dere var to om det, den andre parten KAN kjenne noen som du kjenner, han/hun KAN si det til noen, og til slutt kan det komme tilbake til partneren din.

Det er ihvertfall min erfaring.

Hadde kjæresten min vært utro mot meg så ville jeg mye heller ha hørt det fra ham enn fra noen andre

Å svikte noen på den mest respektløse måten som man kan gjøre vitner for min del ikke om kjærlighet for den andre dersom man velger å skjule det, men om egoisme for sitt eget beste.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært sammen med samboeren min i litt over 2 år. Forrige helg var jeg utro. Det var ikke samleie, men klining og en del seksuell "klåing". Jeg har vært litt usikker på forholdet en stund, men etter at jeg var utro snudde det helt om. Nå er jeg helt sikker på at han er den rette. Og jeg har så dårlig samvittighet at jeg har vanskelig for å leve med meg selv. Jeg har ikke tenkt til å fortelle det til han, jeg tør ikke. Han er verdens beste og fortjener ikke ei jente som er utro.

Jeg trenger ingen moralpreken, jeg vet hva jeg har gjort. Men jeg lurer på om noen her har vært i samme situasjon? Er det noen som er sammen med en mann de har vært utro med, og klarer å leve med det? For jeg elsker han høyere enn alt annet, jeg vil være sammen med han resten av livet. Jeg vil bare glemme det jeg gjorde.

Dere har vert sammen i litt over to år.. Du har vert litt usikker på forholdet en stund,hvorfor det? Etter å ha vert utro er du sikker på at han er den rette,hvordan dukket den tanken plutselig opp?Du vil ha utroskap i forholdet med andre ord.Hva forventer du av din sambo nå da,når han får vite hva du har gjort?Forventer du at han vil dele resten av sitt liv med deg?Han du klina med,du burde ikke ta en tur til legen,før du evnt. kysser "sambo"?

Du fortjener han ikke.

[Gjest Gjest_max_*]

Hvorfor denne hysteriske trangen til å MÅTTE fortelle partneren om utroskap ? Dersom man skal være så ærlig hele tiden, bør man vel også fortelle partneren alle mulige andre dumme ting man har gjort i fortiden, f.eks røkt hasj, spist amfetamin, stjålet i butikken, rappet biler, begått innbrudd eller forsikringssvindel, hatt sex med mindreårige, kjørt bil i fylla, eller hva som helst. Man burde vel også fortelle om sine innerste tanker og følelser, om egen angst og komplekser.

Poenget er at det er svært mange ting man IKKE ville finne på å fortelle sin partner, eller noen annen for den saks skyld.

Har man vært utro, vel da var det enda en tabbe som man bør glemme. Det kan være mye verre for partneren å få høre sannheten.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av.

[Gjest Gjest]

Hvorfor denne hysteriske trangen til å MÅTTE fortelle partneren om utroskap ? Dersom man skal være så ærlig hele tiden, bør man vel også fortelle partneren alle mulige andre dumme ting man har gjort i fortiden, f.eks røkt hasj, spist amfetamin, stjålet i butikken, rappet biler, begått innbrudd eller forsikringssvindel, hatt sex med mindreårige, kjørt bil i fylla, eller hva som helst. Man burde vel også fortelle om sine innerste tanker og følelser, om egen angst og komplekser.

Poenget er at det er svært mange ting man IKKE ville finne på å fortelle sin partner, eller noen annen for den saks skyld.

Har man vært utro, vel da var det enda en tabbe som man bør glemme. Det kan være mye verre for partneren å få høre sannheten.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av.

...MEN sannheten kommer som regel frem før eller siden.

Det handler om respekt.Man viser ingen hysteri ved å fortelle om man har vert utro.

[Gjest78]

Hvorfor denne hysteriske trangen til å MÅTTE fortelle partneren om utroskap ? Dersom man skal være så ærlig hele tiden, bør man vel også fortelle partneren alle mulige andre dumme ting man har gjort i fortiden, f.eks røkt hasj, spist amfetamin, stjålet i butikken, rappet biler, begått innbrudd eller forsikringssvindel, hatt sex med mindreårige, kjørt bil i fylla, eller hva som helst. Man burde vel også fortelle om sine innerste tanker og følelser, om egen angst og komplekser.

Poenget er at det er svært mange ting man IKKE ville finne på å fortelle sin partner, eller noen annen for den saks skyld.

Har man vært utro, vel da var det enda en tabbe som man bør glemme. Det kan være mye verre for partneren å få høre sannheten.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av.

Ehm, ja? Jeg har faktisk ingen hemmeligheter for mannen min. Nå har jeg riktig nok ikke gjort så mye ulovlig å snakke om, men hadde jeg det ville jeg nok fortalt om det også.

[W. Wallace]

Ehm, ja? Jeg har faktisk ingen hemmeligheter for mannen min. Nå har jeg riktig nok ikke gjort så mye ulovlig å snakke om, men hadde jeg det ville jeg nok fortalt om det også.

Når du treffer en mann som virkelig treffer alle de riktige knappene dine, og som kanskje er i ditt nærvær en liten periode, eller bare for en dag, forteller du din mann at du tenker litt på en annen mann da?

Implisitt i spørsmålet ligger det selvsagt at man i løpet av et langvarig forhold ikke kan unngå å bli betatt av andre personer i perioder. Jeg mener, hvis man virkelig skal fortelle ALT. Det er mange ubehagelige tanker og følelser som dukker opp i løpet av et livsløp, og hvis man skal dele disse med de det omhandler HVER ENESTE GANG blir det mye drama.

[Gjest StockDama]

Har man vært utro, vel da var det enda en tabbe som man bør glemme. Det kan være mye verre for partneren å få høre sannheten.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av.

Å si at man ikke forteller det til kjæresten for å "skåne de" er bare ren bullshit. Man forteller det ikke for å skåne seg selv, for man vil ikke være ærlig nok mot kjæresten sin så kjæresten kan få lov til å ta det valget om h*n vil fortsette i et forhold med et så sterkt svik. Man forteller det ikke fordi man som regel skjønner at sjangsen er stor for at h*n ikke vil tolerere det og bryte forholdet.

Kjæresten min er klar over dumme ting jeg har og ikke har gjort, han er klar over mine innerste tanker og problemer. Og jeg er klar over hans, det er fordi vi har gått inn i dette forholdet fordi vi mener det kan vare, og hvis man ikke da kan stole på kjæresten med slike ting...hva er vitsen? Og ja, vi er begge klare over at den andre kan finne andre menn/damer spennende, men greia er at jeg stoler nok på at han ikke ville gjort det "store steget"...og skulle det omformodning skje, så håper jeg virkelig han har vett nok til å fortelle meg om det. For jeg ville fortalt han. For det er partnerens valg om h*n vil fortsette med noen som faktisk har kunne gjort noe slik mot kjæresten sin....for det vitner ikke om "true love", når de er villige til å gjøre det..