Når far ikke vil ha kontakt

[Gjest Utlogget for anledningen]

Dette er ikke et ønske om trøst, ei heller et ønske om gode råd. Det er heller ikke en klagesang, selv om nok noen vil velge å oppfatte det slik. Det er, rett og slett, en bønn til dere som planlegger å få barn alene om å tenke dere godt om.

Jeg fikk barn for 18 år siden. Det ble slutt mellom barnefaren og meg mens jeg var gravid, mens det enda var tid til å ta abort. Jeg valgte, til hans store fortvilelse, å fullfløre svangerskapet.

Da barnet var født ringte jeg og fortalte barnefaren at det ble en flott baby, og han virket interessert, ihvertfall tolket jeg reaksjonen i telefonen slik. Han ville treffe barnet sitt, noe jeg syns var flott og jeg ventet. Jeg ventet helt til barnet var næremere året, men da dukket han opp. Det gikk fint, og han var stolt av barnet sitt. Han sendte gave og ringte på 1-årsdagen, og ville snart komme på besøk igjen. Mellom oss var det ingen følelser, de var borte, men vi pratet greit sammen om barn og vær og vind.

Så traff han en ny kvinne. De ble et par og de ble gravide. All kontakt opphørte. Jeg lurte litt på grunnen, og fikk via felles bekjente høre at det var fordi hun var så fryktelig sjalu. Han hadde fått et valg, enten henne og deres felles barn, eller lausungen. Jeg forstår at han valgte som han gjorde. Det ble slutt og han tok ny kontakt med eldstebarnet. Jeg var forsiktig, spurte om dette var gjennomtenkt og forklaret at barnet nå var stort og ville forstå mer. Joda, han hadde tenkt, han hadde tenkt så mye som at hvis jeg nektet så ville han forlange foreldrerett, foreldrerett til et barn han ikke hadde sett på fire år. Ja, ja, tenkte jeg og dro til byen der han bor sammen med barnet slik at de kunne treffes. Det gikk fint og det gjentok seg noen ganger. Det ble slutt med moren til barn nummer to, og han traff enda en ny kvinne. Hun syns det var viktig at barnet og faren hadde kontakt og vi laget en samværsavtale. Så fikk de også barn og kontakten opphørte igjen. Jeg spurte om hvorfor, og fikk til svar at bidraget ikke ble nedsatt på tross av samværsavtalen og at det da kunne være det samme. Da var barnet 9-10. Siden da har det vært taust.

Jeg prøvde hele tiden å unnskylde "pappa". Jeg fortalte at han hadde mye å gjøre, at det var vanskelig å ha flere barn på forskjellige steder og at han nok gjerne ville, men ikke maktet. Barn er kloke, faren er gjennomskuet.

Jeg har hatt det fint med barnet hele tiden. Vi er gode venner og vi har en fin hverdag. Barnet har hele veien hatt mannlige rollemodeller, ikke i form av "mammas kjæreste", men i form av familie og venner. Vi har ikke verdens beste økonomi, men vi har kjærlighet og omsorg for hverandre. Jeg kunne ikke valgt annerledes eller bedre enn det jeg gjorde den gangen.

Men, og det er et stort men. Medaljen har en bakside. Den er et barn som føler seg sviktet. Som føler seg mindreverdig. Som føler seg uønsket. Som søkte bidrag utover 18 år for å "flå den jævelen for mest mulig". Et barn som føler seg sviktet av det som skulle vært en omsorgsperson og som mer enn noe ønsker å ta hevn. Det er en tung bør for et ungt menneske.

Dere som har tenkt å få barn alene, tenk på at denne dagen kan komme. Det er en dag som er vond å takle, både for ungdommer og for mammaen.

Takk til deg som leste dette. Nå skal jeg gå hjem og gi ungdommen min en god klem og fortelle, enda en gang, at det å få barn er det beste som har skjedd meg.

[milla-mor]

Du virker som en flott mor! Ungdommen din er selvsagt bitter og sint, men det går over, og da vil h*n huske at du iallefall gjorde det du kunne, men at faren ikke taklet ansvaret.

Jeg er vokst opp uten noe særlig kontakt med min far, og det er klart det er sårt, men det er vanskelig å savne noe man aldri har hatt.

[Far til 2]

Jeg blir bare veldig, veldig lei meg, - på BARNETS vegne. Det ser ut til at du har klart å håndtere problemet bra, men jeg er redd dette har gått mer inn på barnet enn "barnet" selv vil innse. Og det gir ekstremt dårlige signaler mht ansvarfordeling den dagen "barnet" får egne barn.

Når foreldre fraskriver seg ansvar på denne måten viser det desverre at noen fedre ikke egner seg i foreldrerollen. Jeg håper den nye barneloven tar rom for at foreldre som ikke tar ansvar blir straffet i den grad dette er mulig.

[Gjest Reka]

Jeg blir lei meg på barnets vegne, ingen skal måtte ha ett sånt forhold til en forelder, men likevel skjer det. MEN! Din sønn har ihvertfall en god, trygg og solid forelder som på meg virker som den beste for han! Han er bitter nå, men vil bli eldre og gjøre sine erfaringer som antagelig vil gjøre at han vil synes synd på faren sin som gikk glipp av alt det fine og gledesfylte det er ved å ha en sønn!

[Gjest men]

Jeg skjønte ikke helt innlegget?

Mener du å advare kvinner som blir gravide mot mannens vilje?

Eller er det et råd om abort ved uplanlagt graviditet, fordi din sønns liv er verdt mindre enn hans skuffelse, sorg og sinne over at faren ikke prioriterer forholdet?

[Alice Ayres]

Dette er ikke et ønske om trøst, ei heller et ønske om gode råd. Det er heller ikke en klagesang, selv om nok noen vil velge å oppfatte det slik. Det er, rett og slett, en bønn til dere som planlegger å få barn alene om å tenke dere godt om.

Jeg fikk barn for 18 år siden. Det ble slutt mellom barnefaren og meg mens jeg var gravid, mens det enda var tid til å ta abort. Jeg valgte, til hans store fortvilelse, å fullfløre svangerskapet.

Jeg beklager at situasjonen mellom barn og far er såpass vanskelig, og selvsagt er det tungt og sårt for en mor som elsker barnet sitt å se at h*n blir avspist med smuler.

Du tok ditt valg, andre tar sitt. Og når jeg leser innlegget ditt, kan jeg ikke unngå at tanken om at du kanskje har litt skyld i skuffelsen og sinnet til sønnen din kommer snikende. Kanskje lite konstruktivt å komme med dette nå, men du har valgt å gi råd til andre om ikke å bli aleneforeldre. Du sier at du ikke kunne ha valgt annerledes da du valgte å bære frem barnet. Tror du ikke det vil føles likedan for andre i en lignende situasjon? Tror du et råd fra en vilt fremmed vil ha utslagsgivende effekt på et slikt valg?

Takk for at du delte historien din med oss, men jeg synes det er en smule arrogant å tro at du har fasiten.

[Gjest Utlogget for anledningen]

Dere som har tenkt å få barn alene, tenk på at denne dagen kan komme. Det er en dag som er vond å takle, både for ungdommer og for mammaen.

Jeg skriver at denne dagen kan komme, ikke at den vil, men at den kan og at man bør være forberedet.

Jeg skjønte ikke helt innlegget?

Mener du å advare kvinner som blir gravide mot mannens vilje?

Eller er det et råd om abort ved uplanlagt graviditet, fordi din sønns liv er verdt mindre enn hans skuffelse, sorg og sinne over at faren ikke prioriterer forholdet?

Mitt barns (jeg nevner ikke kjønn, det er ikke relevant) liv er verd mye. Det hadde du også fått med deg om du hadde tatt deg tid til å lese hele innlegget. Og nei, jeg anbefaler ingen å ta abort, bortsett fra i helt spesielle tilfeller. Jeg ble heller ikke gravid mot mannens vilje, men da forholdet gikk i stykker ville han heller ikke ha barn lenger. Jeg fortsatte svangerskapet mot hans vilje, to helt forskjellige ting, syns jeg.

Jeg beklager at situasjonen mellom barn og far er såpass vanskelig, og selvsagt er det tungt og sårt for en mor som elsker barnet sitt å se at h*n blir avspist med smuler.

Du tok ditt valg, andre tar sitt. Og når jeg leser innlegget ditt, kan jeg ikke unngå at tanken om at du kanskje har litt skyld i skuffelsen og sinnet til sønnen din kommer snikende. Kanskje lite konstruktivt å komme med dette nå, men du har valgt å gi råd til andre om ikke å bli aleneforeldre. Du sier at du ikke kunne ha valgt annerledes da du valgte å bære frem barnet. Tror du ikke det vil føles likedan for andre i en lignende situasjon? Tror du et råd fra en vilt fremmed vil ha utslagsgivende effekt på et slikt valg?

Takk for at du delte historien din med oss, men jeg synes det er en smule arrogant å tro at du har fasiten.

Takk for lite konstruktivt bidrag. Du har en meget hyggelig måte å uttrykke deg på.

Jeg syns ikke det arrogant å be andre mødre hvor barna har en far som velger dem bort om å være forberedt på at det kan bli vanskelig. Det var bare det jeg ville med innlegget, om jeg tråkket en blin høne på tærne, så beklager jeg.

[Alice Ayres]

Jeg skriver at denne dagen kan komme, ikke at den vil, men at den kan og at man bør være forberedet.

Mitt barns (jeg nevner ikke kjønn, det er ikke relevant) liv er verd mye. Det hadde du også fått med deg om du hadde tatt deg tid til å lese hele innlegget. Og nei, jeg anbefaler ingen å ta abort, bortsett fra i helt spesielle tilfeller. Jeg ble heller ikke gravid mot mannens vilje, men da forholdet gikk i stykker ville han heller ikke ha barn lenger. Jeg fortsatte svangerskapet mot hans vilje, to helt forskjellige ting, syns jeg.Takk for lite konstruktivt bidrag. Du har en meget hyggelig måte å uttrykke deg på.

Jeg syns ikke det arrogant å be andre mødre hvor barna har en far som velger dem bort om å være forberedt på at det kan bli vanskelig. Det var bare det jeg ville med innlegget, om jeg tråkket en blin høne på tærne, så beklager jeg.

Jo, det er arrogant av deg. Du er fordømmende i uttrykksmåten din, selv om du forsøker å skjule det med smilyer. Selv om svaret man får ikke er et man er enig i, er ikke det noen grunn til å kalle det lite konstruktivt. Da tar man jo bort essensen i en dabatt - man bare avfeier ting man er uenige i som "lite konstruktive".

Du forteller om din egen situasjon, en situasjon som er unik i den forstand at den gjaldt deg og barnefar, og selv om en situasjon kan virke identisk med din sett fra utsiden, er det andre aktører med i bildet. Andre mennesker. Andre valg.

Det er derfor veldig arrogant av deg å si til andre som vurderer å bli aleneforeldre at de burde tenke seg godt om. Jeg tviler dessuten sterkt på at det er noen som "planlegger å få barn alene" , som ikke tenker seg godt om. Hvis du har lest gjennom de mange fortvilte innleggene her inne fra jenter som ikke ver om de skal beholde eller ta abort, hadde du kanskje tenkt deg om før du postet et såpass arrogant innlegg.

Hvis du vil fortelle om en vanskelig situasjon, for all del, be my guest, men ikke pakk det inn som velmenende råd. Selv om du nå er fortvilet fordi gutten din har det vanskelig følelsesmessig i forhold til faren sin, er da ikke det noen grunn til å råde andre til å ikke bli aleneforeldre.

Du sier at du ikke anbefaler noen å ta abort, men hva er alternativet hvis man skal følge rådet ditt? Hvis men er alene og gravid, og man skal følge rådet ditt om å tenke seg godt om, hva er det du egentlig mener? Javel, så har man tenkt seg godt om, og man velger å fortsette svangerskapet, hva er så da poenget ditt? At man skal sitte å bevre i redsel og angst for at den dagen kan komme da barnet blir sint på sin fraværende far?

Det skinner bitterhet gjennom innlegget ditt, og det er kanskje den bitterheten sønnen din har fanget opp?

[Gjest Gjest]

Du ser bort fra en veldig viktig faktor her. Nemlig faren til barnet.

Du kan ha vært samboer eller gift. Barnet kan ha vært ønsket. Når forholdet tar slutt så kan far velge bort samvær med barnet.

Du kan ha en ons og bli gravid. Velge å beholde barnet. Far kan virkelig stille opp.

Far er den som "bestemmer".

Bare for å ha det sagt. Jeg har to kjærlighetsbarn i et forhold jeg trodde på. Det tok slutt. Far valgte bort barna sine selv om han sa at hans største drøm var å bli pappa. Hans valg og hans tap. Og dessverre mine barn taps, men de har alllikevel et godt liv.

Ikke glem far sin rolle i det hele.

[Gjest Utlogget for anledningen]

Jo, det er arrogant av deg.

Uff, på seg selv kjenner man andre, madame Ayres. Det er du som er arrogant, men i tro på egen fortreffelighet så evner du ikke å se det.

Det skinner bitterhet gjennom innlegget ditt, og det er kanskje den bitterheten sønnen din har fanget opp?

Jeg gir meg, det er en datter, ikke en sønn. Og nei, jeg finnes ikke bitter. At du velger å tillegge meg den egenskapen sier igjen mer om deg enn om meg.

Jeg opplever deg som kranglevoren, arrogant og påståelig. Jeg lurer på hva du har opplevd som gjør at du tør dømme mennesker slik du gjør.

Nåja, denne tråden blir stående og du, selv om man tror at man tar alle eventualiteter med i betraktning, så kan det være greit å få innspill man ikke har tenkt på. Å tro at man kan gå gjennom livet uten råd fra andre, det er arrogant det, Alice Ayres.

[Gjest men]

Å tro at man kan gå gjennom livet uten råd fra andre, det er arrogant det, Alice Ayres.

Jeg skjønte ikke hva rådet gikk ut på. At man skal bekymre seg i år etter år for forholdet mellom barn og far hvis man har beholdet barnet? Man har jo null å stille opp med hvis far ikke gidder. Og null å stille opp med hver gang far har et blaff av lyst til å dyrke farsfølelsen for en stakket stund.

[Alice Ayres]

Uff, på seg selv kjenner man andre, madame Ayres. Det er du som er arrogant, men i tro på egen fortreffelighet så evner du ikke å se det.

Jeg gir meg, det er en datter, ikke en sønn. Og nei, jeg finnes ikke bitter. At du velger å tillegge meg den egenskapen sier igjen mer om deg enn om meg.

Jeg opplever deg som kranglevoren, arrogant og påståelig. Jeg lurer på hva du har opplevd som gjør at du tør dømme mennesker slik du gjør.

Nåja, denne tråden blir stående og du, selv om man tror at man tar alle eventualiteter med i betraktning, så kan det være greit å få innspill man ikke har tenkt på. Å tro at man kan gå gjennom livet uten råd fra andre, det er arrogant det, Alice Ayres.

Hvis det å ha meninger og å være arrogant er synonymt, så er jeg vel det.

Jeg har ikke dømt deg som menneske. Hvis du leser gjennom innleggene mine en gang til - før du atter en gang hiver deg over tastaturet for å få avreagert, vil du se at jeg ikke en eneste gang dømmer deg som person. Jeg gjør meg gjetninger, men det er da milevis fra å komme med dommer av noe slag. Og kjære vene deg, denne tråden handler da ikke om meg i det hele tatt? Ergo er vel min fortid totalt uvesentlig, skulle jeg mene.

Det er leit at du sitter igjen med det inntrykket av meg som du gjør, men på seg selv kjenner man som kjent andre.

Det er litt ironisk at den siste setningen skulle komme fra deg - du som gir råd til andre om et av de vanskeligste valgene livet kan by på...

Endret 8. april 2008 av Alice Ayres

[Gjest Utlogget for anledningen]

Uff, på seg selv kjenner man andre, madame Ayres.

Det er leit at du sitter igjen med det inntrykket av meg som du gjør, men på seg selv kjenner man som kjent andre.

Jeg har et inntrykk av at du er bitter og sint. Hvorfor er du egentlig så sint i innleggene dine?

Jeg vil bare understreke, enda en gang (!) at jeg ikke oppfordrer noen til å ta abort, men at jeg råder til å tenke på (det kan nemlig også bety planlegge, være forberedet - ikke sant?) på at vanskelige spørsmål kan dukke opp hvis man oppdrar at barn når den andre forelderen har valgt barnet bort!

Takk for at du dro tråden min ned i skitten med angrepene dine, Alice Ayres, jeg satte pris på det, kanskje mer enn du aner.

[Gjest Gjest_Mona Lisa_*]

Jeg mener at man aldri bør få barn uten at begge foreldrene er helt enige i beslutningen. Man kan aldri tvinge noen til å være far - det ville ikke vært riktig for noen av partene. Og hvis man som kvinne velger å bære fram barnet mot farens vilje, så bør man stå for valget selv - helt på egenhånd og aldri belaste barnet med eget sinne mot denne mannen .. For egentlig så har kvinnen ingen grunn til å bli sint på mannen - dersom man vet hans holdning helt fra starten av ..

[Brunhilde]

Jeg mener at man aldri bør få barn uten at begge foreldrene er helt enige i beslutningen. Man kan aldri tvinge noen til å være far - det ville ikke vært riktig for noen av partene. Og hvis man som kvinne velger å bære fram barnet mot farens vilje, så bør man stå for valget selv - helt på egenhånd og aldri belaste barnet med eget sinne mot denne mannen .. For egentlig så har kvinnen ingen grunn til å bli sint på mannen - dersom man vet hans holdning helt fra starten av ..

Jeg leste ts innlegg en gang, og en gang til, og jeg kan ikke se at hun er sint på mannen og har belastet barnet med dette sinnet?

Jeg er enig i at man, i en ideell verden, ikke burde får barn uten at begge foreldrene er enige, men verden er ikke ideell. Dessverre.

Til ts vil jeg bare ønske lykke til, det ser ut som om du har lagt et godt grunnlag i din datters liv.

[Alice Ayres]

Takk for debatten.

Endret 9. april 2008 av Alice Ayres

[Alice Ayres]

Se over.

Endret 9. april 2008 av Alice Ayres

[Gjest Gjest]

Jeg unskylder INGEN som velger bort ett barn uansett grunn. INGEN.

Ren egoisme og manglende sjelsevner fra mennesker.

[Gjest Gjest]

Jeg mener at man aldri bør få barn uten at begge foreldrene er helt enige i beslutningen. Man kan aldri tvinge noen til å være far - det ville ikke vært riktig for noen av partene. Og hvis man som kvinne velger å bære fram barnet mot farens vilje, så bør man stå for valget selv - helt på egenhånd og aldri belaste barnet med eget sinne mot denne mannen .. For egentlig så har kvinnen ingen grunn til å bli sint på mannen - dersom man vet hans holdning helt fra starten av ..

Man kan bli gravid uplanlagt, mange klarer ikke å gjennomføre en abort, begge har ett ansvar her, ikke bare den stakkars mannen du snakker om, man tar ansvar for sitt eget barn!

[Gjest Gjest]

Jeg unskylder INGEN som velger bort ett barn uansett grunn. INGEN.

Ren egoisme og manglende sjelsevner fra mennesker.

Alle har rett til å bestemme over livet sitt , du har ingen rett til å dømme!

Vær dessuten obs på at du sårer andre mennesker med slike påstander.

( selv om de fleste overser slike ville påstander du kommer med)