hvorfor kan vi ikke være fra hverandre?

[Gjest sulu]

Det har nå vært slutt i 5 mnd mellom meg og min. Disse 5 mnd var veldig turbulente i begynnelsen. vi hadde utskjellinger der det ble sagt at det var fullstendig boikott, skulle aldri mer snakke sammen, treffes og sånne ting man sier når man er frustrert. men sånn blir det altså ikke.

vi har de 3 siste mnd hatt det bra. bedre enn vi hadde det da vi faktisk var sammen. vi oppfører oss som kjærester men er det altså ikke i teorien.

om og om igjen har vi prøvd å la hverandre være. om og om igjen går vi tilbake.

i dag havna vi i en krangel. igjen sier han at nå var det nok, nå ville han ikke snakke med meg igjen. og atter en gang sier jeg " snakkes om et par dager da". for det er det som skjer. om og om igjen.. han spør meg hvorfor jeg ikke bare han boikotte han en gang for alle.. jeg spør han om det samme siden det er alltid han som skal boikotte meg. et par timer senere har ting roet seg og igjen er ting ok.

for 4 mnd siden mente han at han ikke elsket meg mer. for 1 uke siden sa han at han gjorde det. når vi har det bra har vi litt tro på oss i framtida. når vi krangler har vi ingen tro og vil bare bort begge to.

vi er veldig glade ihverandre, det er tydelig. og vi har et så fordømt bra når vi har det bra.

hvorfor greier vi ikke la hverandre være? hvorfor ber han meg om boikotte han når det er han som alltid er så fast bestemt på å kutte meg ut? hvorfor er det så vanskelig for oss å la det forbli et brudd en gang for alle?

[Kamikatze]

Fordi dere er impulsstyrt, og det er det som trekker dere sammen og river dere fra hverandre. Når dere blir voksne, og litt mer styr på prioriteringene, kan det tenkes at dere skaffer dere en hobby.

[Pokahonta]

Syntes innlegget over var noe usakelig..

Skjønner det godt jeg, at det blir forvirrende. Eksen min og jeg holdt det gående slik i 7 mnd vi, og det er veldig slitsomt!!!

Jeg lurer på om vi hjelper dem formye gjennom deres sorgfase, for så å få tro på en mulig gjenforening, mens guttene bruker denne tiden til å løsrive seg uten å være helt ensomme, for så å ta skrittet helt ut når tiden er klar for dem..

De liker ikke å være ensomme de heller, men har oss litt på gress mens de sonderer terrenget. Det er min erfaring...

Eksen min sa han ville ha fellesskap uten forhold. Men så, når jeg hadde behov for han (gikk gjennom vanskelige ting på jobben) og trengte han støtte, ville han plutselig ha to mnd pause i "vennskapet"...

Takk og farvel. Da gidder jeg ikke heller delta i "fellesskapet"....

Vondt er det jo, men mulig det er det lureste for å komme seg videre!

[Aquila]

Syntes innlegget over var noe usakelig..

Enig!

Du fortjener et svar - og vi er mange "voksne" også som sliter i denne situasjonen. Det har vært slutt med meg og ex siden august 2007 - og vi hadde helt fullstendig krise-skjæring av værste sort, og snakket ikke sammen før rundt juletider (orker ikke fortelle alt her da det står i dagboken min). Og- etter jul har jeg prøvd å gå videre, men så har jeg sakte, men sikkert falt tilbake til ex - på tross av Alt Det Onde som skjedde i høst. Hvorfor?

Ja, hvem vet? Det er vanskelig med følelser og den tryggheten man følte sammen med ex gjør det så enkelt og falle tilbake. Samtidig tror jeg også på at den gode tonen og samværet man har sammen også leder en tilbake til hverandre. For man har jo hatt/har mye fint - samtidig som der finnes tunge dager også.

Selv satte jeg ned foten før helga og sa at vi måtte klarlegge hva det var det vi holder på med, og hvor vi hadde hverandre? Jeg understreket at dette ikke betød at vi skal "bli sammen igjen", men jeg trenger noe å forholde meg til! Man blir gal av å holde på slik dere (og jeg...) gjør!

Prøver man å finne ut av om man skal tilbake til hverandre - må begge være klare på at det er det man gjør, og ikke ha "prosjekter" på si, eller bare troppe opp hos eksene sine når de trenger trøst, kos og trygghet.

Det er kjempekjipt å ta dette opp med den det gjelder, da man aldri aner hvilket svar man får. Trøsten må vel bare være at man gjør seg selv mer vondt dersom man fortsetter i flere måneder på en måte der det ikke eksisterer noen sikkerhet eller iallefall enighet i om hva man holder på med.

Jeg lovde meg selv en gang og aldri havne i den situasjonen jeg nå er midt oppi igjen!

- Og den er like forbanna kjip nå som for 8 år siden! Man blir ufokusert, småparanoid og ikke minst kommer man seg ikke videre ved å holde på slik. Men som sagt, jeg forstår deg og jeg skjønner hvor vanskelig det er å stoppe!

Men la det ikke gå alt for lang tid, på et tidspunkt er det best å sette ned foten -for din egen del.

[Gjest sulu]

Enig!

Du fortjener et svar - og vi er mange "voksne" også som sliter i denne situasjonen. Det har vært slutt med meg og ex siden august 2007 - og vi hadde helt fullstendig krise-skjæring av værste sort, og snakket ikke sammen før rundt juletider (orker ikke fortelle alt her da det står i dagboken min). Og- etter jul har jeg prøvd å gå videre, men så har jeg sakte, men sikkert falt tilbake til ex - på tross av Alt Det Onde som skjedde i høst. Hvorfor?

Ja, hvem vet? Det er vanskelig med følelser og den tryggheten man følte sammen med ex gjør det så enkelt og falle tilbake. Samtidig tror jeg også på at den gode tonen og samværet man har sammen også leder en tilbake til hverandre. For man har jo hatt/har mye fint - samtidig som der finnes tunge dager også.

Selv satte jeg ned foten før helga og sa at vi måtte klarlegge hva det var det vi holder på med, og hvor vi hadde hverandre? Jeg understreket at dette ikke betød at vi skal "bli sammen igjen", men jeg trenger noe å forholde meg til! Man blir gal av å holde på slik dere (og jeg...) gjør!

Prøver man å finne ut av om man skal tilbake til hverandre - må begge være klare på at det er det man gjør, og ikke ha "prosjekter" på si, eller bare troppe opp hos eksene sine når de trenger trøst, kos og trygghet.

Det er kjempekjipt å ta dette opp med den det gjelder, da man aldri aner hvilket svar man får. Trøsten må vel bare være at man gjør seg selv mer vondt dersom man fortsetter i flere måneder på en måte der det ikke eksisterer noen sikkerhet eller iallefall enighet i om hva man holder på med.

Jeg lovde meg selv en gang og aldri havne i den situasjonen jeg nå er midt oppi igjen!

- Og den er like forbanna kjip nå som for 8 år siden! Man blir ufokusert, småparanoid og ikke minst kommer man seg ikke videre ved å holde på slik. Men som sagt, jeg forstår deg og jeg skjønner hvor vanskelig det er å stoppe!

Men la det ikke gå alt for lang tid, på et tidspunkt er det best å sette ned foten -for din egen del.

Men greia er, jeg har det ikke vondt, jeg går videre med mitt uansett. vi snakker også om det stadig vekk for å vite hvor vi står og hvor landet ligger så det er ingen frustrasjon der. jeg forstår bare ikke hvorfor vi ikke kan bare ligge unna hverandre? vi har det greit når vi er seperat i disse "boikott" periodene men så glir det over i det gode igjen.