Separasjon. Hva nå, kjære liv?

[Gjest Gjest_Rosa På Ball_*]

Etter å ha vært gift i et og et halvt år skal jeg nå sende inn separasjonspapirene. Vi har vel slitt egentlig hele tiden, og nå har vi kommet til et punkt hvor jeg ikke orker mer.

Problemet er at jeg er så redd. Redd for fremtiden, redd for ensomheten, redd for hvordan det vil bli. Heldigvis har vi ikke barn. Men alle fremtidsplanene jeg var så innstilt på mht. hvor vi skulle bo, videre karriere, flytteplaner, fremtidige barn... alt er nå borte. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Gruer meg til å fortelle venner, familie og kjente at det er slutt nå. Gruer meg til å føle nederlaget, og kanskje 'Det var det jeg visste' i øynene deres. Gruer meg til å måtte fortelle det igjen og igjen til stadig nye.

Gruer meg til alt det vil si for adresseforandringer, praktiske ting.

Orker ikke tanken på å måtte ut på single-livet igjen. Prøve å bli kjent med nye, frustrasjoner, ONS... Alt det som en ring på fingeren har hjulpet mot ute på byen.

Hvordan skal jeg takle det?????

[Gjest Gjest]

Det måte vel være noen skjær i sjøen før dere giftet dere også? Var bryllupet en slags innbilt redningsplanke, for hvis vi gifter oss, så blir det nok bra?

Forøvrig vil jeg si at en skilsmisse uten barn ikke er så vanskelige greier å håndtere.

[Gjest Gjest]

Det måte vel være noen skjær i sjøen før dere giftet dere også? Var bryllupet en slags innbilt redningsplanke, for hvis vi gifter oss, så blir det nok bra?

Forøvrig vil jeg si at en skilsmisse uten barn ikke er så vanskelige greier å håndtere.

Ærlig talt, hvis du ikke har noe mer mer konstruktivt å skrive kan du vel like godt la være?

TS: Det er en floksel, men faktisk: Tiden leger alle sår!!!

Lykke til!

[gompen]

Et samlivsbrudd kan være en enorm belastning. Om du sliter veldig med dette i etterkant, gå til noen som kan hjelp deg til å ordne opp i tanker og følelser rundt dette. Be også om støtte fra venner og familie, til praktiske ting, hvis det blir for mye for deg alene.

Ikke vær redd for å be om hjelp! Bedre å få det ut av systemet nå, enn å gå og bære på "nederlaget" i årevis, for så å bli en ulykkelig, bitter person.

[Gjest Gjest]

Skulle ønske det var jeg som hadde gått etter 1 1/2 år i stedet for etter 15.

Noen ganger blir ikke livet som man hadde tenkt seg. Det nytter lite hvilke planer du har lagt hvis ikke han har samme planene. Bedre å kutte ut nå enn senere for begge parter. Så får dere en ny sjanse.

Du gruer deg for jobben det er å finne en ny. Hvorfor må du jobbe så mye for å finne en ny? Lær deg å trives i eget selskap først. Så dukker det vel opp en ny når du minst venter det. Og den ensomheten som man føler alene er vel ingenting i mot den man kan føle sammen med noen som man ikke passer sammen med.

Det er vel heller ikke sikkert det blir så ille å fortelle det til slekt og venner heller. Jeg skjønner at du føler den der "hva var det jeg sa", men det er langt fra sikkert at de tenker sånn. Hvis de har vært vitne til at du ikke har hatt det bra, er de vel glad på dine vegne for at du nå har styrke til å gjøre noe med det. Ta i mot den hjelpe de kan gi.

[Gjest Golden Girl]

Skulle ønske det var jeg som hadde gått etter 1 1/2 år i stedet for etter 15.

Noen ganger blir ikke livet som man hadde tenkt seg. Det nytter lite hvilke planer du har lagt hvis ikke han har samme planene. Bedre å kutte ut nå enn senere for begge parter. Så får dere en ny sjanse.

Du gruer deg for jobben det er å finne en ny. Hvorfor må du jobbe så mye for å finne en ny? Lær deg å trives i eget selskap først. Så dukker det vel opp en ny når du minst venter det. Og den ensomheten som man føler alene er vel ingenting i mot den man kan føle sammen med noen som man ikke passer sammen med.

Det er vel heller ikke sikkert det blir så ille å fortelle det til slekt og venner heller. Jeg skjønner at du føler den der "hva var det jeg sa", men det er langt fra sikkert at de tenker sånn. Hvis de har vært vitne til at du ikke har hatt det bra, er de vel glad på dine vegne for at du nå har styrke til å gjøre noe med det. Ta i mot den hjelpe de kan gi.

Enig i at det er bedre å bryte det før det har gått for lang tid. Sliter man i lang tid kan det virkelig bryte en ned.

Klart det gjør vondt nå, men vær sterk i troen på at du har gjort det rette!

[Gjest Gjest]

Samlivsbrudd uten barn med i bildet, er selvfølgelig like fullt et samlivsbrudd. Likevel, pris deg lykkelig for at bruddet kom nå, og ikke om 3-5-7 år og dere sannsynligvis ville hatt små barn. Vet ikke hvor gammel du er, men sannsynligvis har du plenty av tid til å starte på nytt med en ny mann, skaffe deg familie (om det er det du vil) og få et godt liv. Tøff periode å gå gjennom - ja -, men du er likevel heldigere enn mange.

[Gjest Gjest]

Det måte vel være noen skjær i sjøen før dere giftet dere også? Var bryllupet en slags innbilt redningsplanke, for hvis vi gifter oss, så blir det nok bra?

Forøvrig vil jeg si at en skilsmisse uten barn ikke er så vanskelige greier å håndtere.

Ærlig talt, hvis du ikke har noe mer mer konstruktivt å skrive kan du vel like godt la være?

Skjønner ikke hva som er galt med å skrive det den gjesten skrev. Har man giftet seg og det går ad undas etter så kort tid, må man lære av hva som gikk feil. Hvis bryllupet var en "redningsplanke" virket det mot sin hensikt. Bruddet ble bare verre enn det kunne vært hvis de hadde tatt signalene alvorlig fra begynnelsen av.

Det beste ts kan gjøre er å se virkeligheten rett i øynene så fort hun har kommet seg over den verste sorgen.

[Gjest Gjest]

Forøvrig vil jeg si at en skilsmisse uten barn ikke er så vanskelige greier å håndtere.

Bullshit!!! Det er enklere å forholde seg til når man slipper megling og fordeling av barn og omsorg, men det er jaggu ikke enklere følelsesmessig. Kanskje heller tvert i mot. Om man har barn blir ikke ensomhetsfølelsen like påtrengene, man har noen som trenger en, noen man deler livet sammen med uansett.

Jeg vet akkurat hvordan det er, jeg ble skilt etter ca 2 år. Det har vært en lang og tøff prosess, men det går. Men det tar tid, det må du være klar over. Nå til å begynne med vil du ha nok med å ordne opp i praktiske ting som å fortelle de rundt deg, etablere deg for det selv og sånne ting. Så får andre ting komme ettervhert.

Mitt beste råd er å virkelig ta vare på deg selv, og bruk de du har rundt deg og de mulighetene du har ellers. Jeg gikk i terapi en stund, ikke sikkert det er riktig for deg, men det hjalp veldig for meg.

[Gjest Gjest_Rosa På Ball_*]

Tusen takk for trøstende ord og gode råd. Sitter her og bruker opp flere ruller tørkepapir og gråter. Det føles så vanvittig vondt! Har fremdeles klærne hans i skapet og andre ting av ham liggende rundt omkring. På den ene siden vil jeg bare levere det tilbake så fort som mulig, men på den andre siden vil jeg bare beholde dem, lukte på t-skjorten hans osv.

Gruer meg til dagene fremover nå. Være på jobb og være profesjonell, og kjempe tårene tilbake hele tiden...

[Alice Ayres]

Ta godt vare på deg selv i tiden fremover. Har du badekar, tapp i vann, hell i såpeskum, tenn noen stearinlys, finn frem an god bok og sett på musikk du liker. Eller ta deg en dag på spa, gå en tur...

Ja, det er overveldende å skulle takle en slik drastisk omveltning i livet - med eller uten barn. Ønsker deg alt godt fremover.

[Gjest Gjest_Rosa På Ball_*]

Men det verste er likevel tvilen som sniker seg inn. Er dette virkelig det riktige å gjøre? Hva hvis jeg gjør en stor feil? En del av meg vil bare ringe ham og gjøre det godt igjen. Selv om en liten del av meg vet at det ikke kommer til å bli bedre. Vi har jo prøvd nå i en evighet. Men det er liksom så mye enklere å skulle fortsette som før...

:gråte:

[gompen]

Men det verste er likevel tvilen som sniker seg inn. Er dette virkelig det riktige å gjøre? Hva hvis jeg gjør en stor feil? En del av meg vil bare ringe ham og gjøre det godt igjen. Selv om en liten del av meg vet at det ikke kommer til å bli bedre. Vi har jo prøvd nå i en evighet. Men det er liksom så mye enklere å skulle fortsette som før...

:gråte:

Som du sier, dere har prøvd, det gikk ikke. Hadde dere hatt en fremtid, ville dere sannsynligvis ikke gått fra hverandre nå. Tenk på at det er bedre å ha denne smerten i en periode fremover, enn å bli i et forhold som ikke gjør noen av dere lykkelige, i mange år.

Du sier jo også at du vet det ikke kommer til å bli bedre, så prøv å ikke tvile på avgjørelsen dere tok.

Du kommer til å føle deg bedre etterhvert, og om en stund, når det verste har lagt seg, vil du nok være glad for at dere ikke fortsatte å halte videre sammen, men gav hverandre muligheten til å gå videre hver for dere.

[Gjest David John jr.]

Ærlig talt, hvis du ikke har noe mer mer konstruktivt å skrive kan du vel like godt la være?

TS: Det er en floksel, men faktisk: Tiden leger alle sår!!!

Lykke til!

Jeg synes det var en betimelig kommentar .....

[Gjest Evalina]

Bullshit!!! Det er enklere å forholde seg til når man slipper megling og fordeling av barn og omsorg, men det er jaggu ikke enklere følelsesmessig. Kanskje heller tvert i mot. Om man har barn blir ikke ensomhetsfølelsen like påtrengene, man har noen som trenger en, noen man deler livet sammen med uansett.

Da er det min tur til å si bullshit. "Tvert i mot"?? Jeg skal love deg opp og ned i mente, at å se sine uskyldige barn gå gjennom en så vanskelig tid som en skilsmisse er, ikke akkurat gjør situasjonen lettere! Det er tvert i mot, det! Du tror at ensomhetsfølelsen ikke blir like påtrengende om man har barna som "trenger en"? Greier du å se for deg hvordan det er å sitte igjen med ansvaret for to små barn, og dessuten være bundet til hjemme sju kvelder i uka? Hva får deg til å tro at det er mindre ensomt å være voksen, når man har to små barn man er alene om?

Jeg vil si at i hvertfall for min egen del så hadde denne skilsmissen (altså min) vært 1000 ganger enklere, om det ikke var barn inne i bildet. Nei, én million ganger enklere!

[Gjest Evalina]

Når det er sagt, sier jeg altså ikke at jeg tror at en skilsmisse uten barn inne i bildet er peace of cake, bare så det er sagt...

[Alice Ayres]

Hvorfor er det alltid noen som må sammenligne smerte? Kan ikke huske at det noen ganger har hjulpet å tenke "vel, jeg har det ihvertfall bedre enn henne". Når man har det vondt, har man nok med sin egen smerte - og da er det til stor hjelp at man ikke får høre at man er "heldig" som ikke er i en annen situasjon - det dreie seg skilsmisse med eller uten barn.

For deg som gikk gjennom en skilsmisse med to barn, var nok det en helt for jævlig situasjon. Det kan ikke ha vært lett å ikke bare skulle ta vare på seg selv, men i tillegg forsøke å være sterk nok til at barna ikke led noen nød. Når det du kanskje hadde mest lyst til var å krølle deg sammen til en ball og bare sove.

For deg som gikk gjennom et brudd uten barn i bildet - ja, ensomheten var helt sikkert til å både ta og føle på. Du misunte kanskje innerst inne de som i allefall hadde noen de kunne vise omsorg og i stunder klynge seg til.

Begge situasjoner er jævlig vonde, men ikke sammenlignbare. Smerte er smerte. Uansett.

[Gjest Evalina]

Helt enig med A.A. Jeg fikk bare piggene litt ut her, da gjesten over forsøkte å påstå at en skilsmisse er lettere følelsesmessig dersom man "i det minste" har barn å ta vare på...

[Alice Ayres]

Helt enig med A.A. Jeg fikk bare piggene litt ut her, da gjesten over forsøkte å påstå at en skilsmisse er lettere følelsesmessig dersom man "i det minste" har barn å ta vare på...

Skjønner deg godt. Her er en god til deg fra meg. Håper at tilværlsen er letter nå.

[Gjest Evalina]

Skjønner deg godt. Her er en god til deg fra meg. Håper at tilværlsen er letter nå.

Takk, A.A.

Men dessverre. Barnas sorg er uendelig vond og tung å bære...