Fortvilet! Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg er en fortvilet mann og pappa som ikke har det noe særlig godt for tiden. Jeg har vært sammen med mammaen i 12 år og vi har tre herlige barn fra 2 til 7 år. Alt det praktiske fungerer fint men jeg føler meg usynlig i forholdet. Ikke ser hun at jeg gjør mye mer enn mange andre menn, ikke ser hun at jeg har behov for å føle kjærlighet og i tillegg har seksuelle behov. De siste årene har jeg stort sett sagt, "jeg er glad i deg" og hun svart "jeg er glad i deg også". For en tid tilbake nevnte jeg det for henne og det resulterte kun i en krangel. Etter det sluttet jeg å si "jeg er glad i deg" fordi jeg forventer også at hun noen gang kan si det (hvis hun da mener det). Lite er blitt sagt i den retning siden den gang. Hun begynte å jobbe da minstemann begynte i barnehage og nå er jobben hennes blitt veldig viktig og spiser mye av tiden i familielivet (Forøvrig jobber jeg mye mindre og tjener nesten dobbelt så mye). Hun forandret seg også en del etter en tid, og jeg har tenkt tanken at kanskje en på jobben er "interessant" og at hun kan være betatt av ham. Nå går det i overtid og jobbing, og selv i våre ferieperioder har det også blitt "må jobbe". Ellers er hennes tanker kun mer trening, slanking og missfornøyd med seg selv. Hennes venninner er heller ikke særlig interessante...

Når det gjelder det seksuelle så tar hun aldri initiativ, skyver meg bort og skylder på mangel på søvn. Sex syv åtte ganger i året er heller ikke tilfredstillende når det alltid er jeg som må "kreve det". Her begynt å tenke at vi snille menn ikke får det slemme men får mht. kvinners tiltrekning og det skremmer meg (håper jeg tar feil, men tankene er der).

Det største problemet er at hun ikke liker å diskutere disse problemstillingene, det ender stort sett opp med mange beskyldninger mot meg og jeg må be om unnskyldning... Føler derfor at jeg må gjøre noe. Skilsmisse er jeg livredd for, tanken på barna annen hver uke eller mindre er skremmene midt sagt. I tillegg hvordan barna skal ta det, og konsekvenser rundt dette er skremmende.

MEN følelsen av å bli tatt for gitt, få kjeft for banale saker som ikke betyr noe, ikke være attraktiv (selv om jeg får beskjed fra hun og andre at jeg ser bra ut), skjelden få høre at jeg betyr noe for henne, samt et liv der jeg kun stiller opp for henne og barna er "trist som faen". Så kjære lesere hva kan jeg gjøre? Føler jeg må få sortert ut tanker og følelser samt konsekvenser av eventuelle valg. Er der noen som har god erfaring med en slik terapeut (helst kvinnelig) som kan hjelpe meg. Bor i Oslo, så helst en sentrumsnært i Oslo. Noen som har hatt samme type problemstillinger og gjort valg hva er erfaringene da?

Håper dere kan hjelpe meg videre i denne vanskelige prosessen.

Takk!!!

[Gjest Gjest]

har desverre ingen gode råd men jeg føler med deg å håper det ordner seg. Vis ikke fortjener du noe bedre. alle vil ha og fortjener kjærlighet...

[Gjest Madre Mia]

Hei

Jeg er en fortvilet mann og pappa som ikke har det noe særlig godt for tiden. Jeg har vært sammen med mammaen i 12 år og vi har tre herlige barn fra 2 til 7 år. Alt det praktiske fungerer fint men jeg føler meg usynlig i forholdet. Ikke ser hun at jeg gjør mye mer enn mange andre menn, ikke ser hun at jeg har behov for å føle kjærlighet og i tillegg har seksuelle behov. De siste årene har jeg stort sett sagt, "jeg er glad i deg" og hun svart "jeg er glad i deg også". For en tid tilbake nevnte jeg det for henne og det resulterte kun i en krangel. Etter det sluttet jeg å si "jeg er glad i deg" fordi jeg forventer også at hun noen gang kan si det (hvis hun da mener det). Lite er blitt sagt i den retning siden den gang. Hun begynte å jobbe da minstemann begynte i barnehage og nå er jobben hennes blitt veldig viktig og spiser mye av tiden i familielivet (Forøvrig jobber jeg mye mindre og tjener nesten dobbelt så mye). Hun forandret seg også en del etter en tid, og jeg har tenkt tanken at kanskje en på jobben er "interessant" og at hun kan være betatt av ham. Nå går det i overtid og jobbing, og selv i våre ferieperioder har det også blitt "må jobbe". Ellers er hennes tanker kun mer trening, slanking og missfornøyd med seg selv. Hennes venninner er heller ikke særlig interessante...

Når det gjelder det seksuelle så tar hun aldri initiativ, skyver meg bort og skylder på mangel på søvn. Sex syv åtte ganger i året er heller ikke tilfredstillende når det alltid er jeg som må "kreve det". Her begynt å tenke at vi snille menn ikke får det slemme men får mht. kvinners tiltrekning og det skremmer meg (håper jeg tar feil, men tankene er der).

Det største problemet er at hun ikke liker å diskutere disse problemstillingene, det ender stort sett opp med mange beskyldninger mot meg og jeg må be om unnskyldning... Føler derfor at jeg må gjøre noe. Skilsmisse er jeg livredd for, tanken på barna annen hver uke eller mindre er skremmene midt sagt. I tillegg hvordan barna skal ta det, og konsekvenser rundt dette er skremmende.

MEN følelsen av å bli tatt for gitt, få kjeft for banale saker som ikke betyr noe, ikke være attraktiv (selv om jeg får beskjed fra hun og andre at jeg ser bra ut), skjelden få høre at jeg betyr noe for henne, samt et liv der jeg kun stiller opp for henne og barna er "trist som faen". Så kjære lesere hva kan jeg gjøre? Føler jeg må få sortert ut tanker og følelser samt konsekvenser av eventuelle valg. Er der noen som har god erfaring med en slik terapeut (helst kvinnelig) som kan hjelpe meg. Bor i Oslo, så helst en sentrumsnært i Oslo. Noen som har hatt samme type problemstillinger og gjort valg hva er erfaringene da?

Håper dere kan hjelpe meg videre i denne vanskelige prosessen.

Takk!!!

Dere er midt oppi "travle småbarnsforeldre og jobbkrav"-tiden. Den har vel de fleste gått gjennom og kan virkeig være en prøvelse for forholdet. Man jobber hjemme og borte og ofte hver for seg til man plutselig en dag ikke har noe til felles lenger annet enn ungene og knapt det.

Har du snakket seriøst med henne om dette? Det lønner seg kanskje ikke å ta det opp en kveld dere begge er utslitte. Kan ikke du får noen til å passe barna en helg og invitere din kone med på en tur til feks London? Der er mye teatre og musikaler og konserter dere kan slappe av med. Kanskje en tur ut av den daglige tralten får tankene litt i sving?

Har du forresten spurt henne hva hun synes om livet dere lever? Hva hun synes er bra og dårlig? Kanskje hun rett og slett hater det, men makter ikke å komme ut av det, spesielt ikke hvis du synes hovedproblemet er den manglende sex'en. Helt naturlig å kutte ut sexen når livet er tungt. Der menn slapper av med sex, føler kvinner ofte motsatt. Sex fører til flere barn og merarbeid, sier kvinneinstinktet.

ps. Kan ikke du skrive med litt flere avsnitt? Det er veldig tungt å lese når det blir så tettskrevet.

[Gjest Gjest]

Huff Huff, dette er ikke bra.

Men det eneste som kan hjelpe er komunikasjon. Hvis man ikke prater er det ikke noe som blir bedre. Familievernkontoret er veldig flinke til å hjelpe her..

Jeg er selv skilt, så litt erfaring har jeg.

Hva med å prøve å finne tilbake til hverandre, dra på en langweekend og plei hverandre, sett av en kveld i uka hvor dere slår av tvn og prater, har masasjestund eller lignende.

Det er bare noen forslag, men husk at du må være villig til å gi mye av deg selv.

lykke til

[Gjest Gjest]

Takk for svar og tips ang. avsnitt, skal skjerpe meg.

Tur har vi vært på, og det var bra. Men etterpå tilbake til det gamle :-(

Kommunikasjon er nok nøkkelordet, men det er vanskelig med henne. Hun vil ikke diskutere og det ender opp i krangel og beskyldninger hvis jeg fortsetter.

OG det er ikke spørsmål om sex, det er behov for å høre "Jeg er glad i deg" (frivillig) sant kjærtegn i hverdagen. Kanskje vise at hun er fornøyd når jeg tar barna til barnehagen m/ buss og tilbake fordi det er vanskelig for henne pga. jobb.

Joda kanskje hun synes at livet er kjedelig med en snill mann, kanskje en som hun må slite mot er mer spennende, kanskje en som bestemmer at de skal ha sex, kanskje en med større kukk? (uff her kommer bitterheten fram)...

Nei, jeg er bitter og trenger hjelp til å kunne komme videre, takk for svar jeg har fått og kanskje jeg får et "fasitsvar" eller to senere.

Hilsen forvilet mann og pappa

[Gjest Madre Mia]

OG det er ikke spørsmål om sex, det er behov for å høre "Jeg er glad i deg" (frivillig) sant kjærtegn i hverdagen. Kanskje vise at hun er fornøyd når jeg tar barna til barnehagen m/ buss og tilbake fordi det er vanskelig for henne pga. jobb.

Joda kanskje hun synes at livet er kjedelig med en snill mann, kanskje en som hun må slite mot er mer spennende, kanskje en som bestemmer at de skal ha sex, kanskje en med større kukk? (uff her kommer bitterheten fram)...

Nei, jeg er bitter og trenger hjelp til å kunne komme videre, takk for svar jeg har fått og kanskje jeg får et "fasitsvar" eller to senere.

Hilsen forvilet mann og pappa

Mulig jeg feiltolker deg og er nå litt stygg, men du får det til å høres ut som om du gjør henne en tjeneste med å bringe barna til barnehagen med buss. Det er selvsagt like mye din plikt som hennes (dersom det er deres felles barn iallfall). Du kan ikke forvente at du skal få ros hver gang for noe som er helt selvsagt. At systemet fungerer er belønning nok i seg selv, tenker nå jeg. Litt barnslig og sutrete å forvente ros for alt. Roser du henne for den jobben hun gjør?

Det siste småbarnsmødre trenger er en mann som oppfører seg som et barn og som er uselvstendig og dilter etter i ett og alt. Jeg foretrekker at menn selv kan ta avgjørelsen om hvorvidt barnet skal ha ullgenser på eller ikke. Det er ikke alt som trenger å gå innom "sentralen" (mammaen). Noen ganger mistenker jeg fedre for ikke å gidde å tenke selv. Det er så herlig ansvarsfritt å spørre kona om alt, og det sliter på. Men nå er jeg litt utafor fokus her.

Større pikk? Hva har det med saken å gjøre??? Hun likte da sex før, ikke sant? Det er altfor overfladisk og umodent å tenke at en større pikk er svaret på et bedre liv.

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg er en fortvilet mann og pappa som ikke har det noe særlig godt for tiden. Jeg har vært sammen med mammaen i 12 år og vi har tre herlige barn fra 2 til 7 år. Alt det praktiske fungerer fint men jeg føler meg usynlig i forholdet. Ikke ser hun at jeg gjør mye mer enn mange andre menn, ikke ser hun at jeg har behov for å føle kjærlighet og i tillegg har seksuelle behov. De siste årene har jeg stort sett sagt, "jeg er glad i deg" og hun svart "jeg er glad i deg også". For en tid tilbake nevnte jeg det for henne og det resulterte kun i en krangel. Etter det sluttet jeg å si "jeg er glad i deg" fordi jeg forventer også at hun noen gang kan si det (hvis hun da mener det). Lite er blitt sagt i den retning siden den gang. Hun begynte å jobbe da minstemann begynte i barnehage og nå er jobben hennes blitt veldig viktig og spiser mye av tiden i familielivet (Forøvrig jobber jeg mye mindre og tjener nesten dobbelt så mye). Hun forandret seg også en del etter en tid, og jeg har tenkt tanken at kanskje en på jobben er "interessant" og at hun kan være betatt av ham. Nå går det i overtid og jobbing, og selv i våre ferieperioder har det også blitt "må jobbe". Ellers er hennes tanker kun mer trening, slanking og missfornøyd med seg selv. Hennes venninner er heller ikke særlig interessante...

Når det gjelder det seksuelle så tar hun aldri initiativ, skyver meg bort og skylder på mangel på søvn. Sex syv åtte ganger i året er heller ikke tilfredstillende når det alltid er jeg som må "kreve det". Her begynt å tenke at vi snille menn ikke får det slemme men får mht. kvinners tiltrekning og det skremmer meg (håper jeg tar feil, men tankene er der).

Det største problemet er at hun ikke liker å diskutere disse problemstillingene, det ender stort sett opp med mange beskyldninger mot meg og jeg må be om unnskyldning... Føler derfor at jeg må gjøre noe. Skilsmisse er jeg livredd for, tanken på barna annen hver uke eller mindre er skremmene midt sagt. I tillegg hvordan barna skal ta det, og konsekvenser rundt dette er skremmende.

MEN følelsen av å bli tatt for gitt, få kjeft for banale saker som ikke betyr noe, ikke være attraktiv (selv om jeg får beskjed fra hun og andre at jeg ser bra ut), skjelden få høre at jeg betyr noe for henne, samt et liv der jeg kun stiller opp for henne og barna er "trist som faen". Så kjære lesere hva kan jeg gjøre? Føler jeg må få sortert ut tanker og følelser samt konsekvenser av eventuelle valg. Er der noen som har god erfaring med en slik terapeut (helst kvinnelig) som kan hjelpe meg. Bor i Oslo, så helst en sentrumsnært i Oslo. Noen som har hatt samme type problemstillinger og gjort valg hva er erfaringene da?

Håper dere kan hjelpe meg videre i denne vanskelige prosessen.

Takk!!!

uff da....

Ta en prat med din kone. Si hva du føler. si at du føler dere har kjørt dere fast i et spor,men du vil at forholdet skal fungere. Si du har et forslag om at kansje dere trenger hjelp til det... Dere kan få time på et fam.vernkontor.

Er hun lysten på å få livet på skinner igjen, så stiller hun opp.

Bebreidelser er jo vanlig da, det er nesten som om personen roper: "kom å ta det vondte bort"

Etter noen år er det normalt å komme i slike spor,men ikke alle kommer ut igjen. Og mange vet ikke hva de skal gjøre. De bare fortsetter livet....deler postkasse og seng.

[Gjest Reka]

Kommunikasjon!

[Pokahonta]

Jeg tror du må være litt mann her!!

Du fremstiller deg selv som et offer, og da blir man faktisk et offer!! Ikke let etter komplementer og skryt. Hun, kjæresten din, har gjennomgått mange forandringer i kroppen sin, hun er sikkert fremdeles sprengfull av hormoner, hun misliker kroppen sin og alt hun vil er at ting skal gå litt på skinner. Å ha forventninger om å være den perfekte kvinnen sliter henne nok ut også!

Du høres ut som en kjærnekar, så bare fortsett å oppfør deg slik. Når dere får denne perioden på avstand (barnet sover mere, dere har mere overskudd, ting går letter) vil hun se tilbake og være uendelig takknemmlig for at du stilte opp. Men det er ikke sikkert hun ser det nå..

Og ta vare på deg selv midt i denne perioden, slik at du tar deg best ut for henne også..

[Gjest Gjest]

Menn er fra Mars og kvinner er fra Venus . Super bok dere begge bør lese Etter å ha lest denne boken lærte jeg utrolig mange gode tips til hvordan samlivet skal fungere . Lykke til!!

[Alice Ayres]

Ikke ser hun at jeg gjør mye mer enn mange andre menn,