Mine, dine og våre - mitt største mareritt

[Gjest 24-åring]

Jeg er ikke-religiøs og regnes vel ikke normalt for å være spesielt konservativ (snarere tvert i mot), men å komme i en situasjon med "mine, dine og våre barn" ser jeg på som et komplett mareritt.

Det er helt sikker noen det fungerer fint for, men jeg tror det er en livsform som ville gjort meg dypt ulykkelig. Det er nesten så jeg vurdere å aldri få barn, bare for å forhindre å komme i en slik situasjon.

Uansett har jeg lovt meg selv at hvis det ikke klaffer med den første personen jeg får barn med så skal jeg aldri få barn igjen.

Er det noen andre som har noen tanker om denne nye familieformen?

[Wildy]

Jeg har mine barn, ny partner uten egne barn og noen våre barn kommer ikke på tale. Jeg får også helt fnatt når jeg hører om familier med en haug med min-dine-våre. Hvorfor må folk på død og liv bekrefte alle sine forholdene sine med et barn eller to?

[Carebear1]

Det er jo ikke sikkert alle velger å få barn for å "bekrefte forholdet". Det kan jo rett og slett være at de er glad i barn derfor vil ha flere.

Det er sikkert litt av et opplegg og mye styr, men skjønner ikke helt HVA nærmere bestemt som gjør at TS får angst av dette?

Er det kaoset eller hva? :klø:

[Gjest men]

Jeg har mine barn, ny partner uten egne barn og noen våre barn kommer ikke på tale. Jeg får også helt fnatt når jeg hører om familier med en haug med min-dine-våre. Hvorfor må folk på død og liv bekrefte alle sine forholdene sine med et barn eller to?

Kanskje du ville sett annerledes på det hvis du ikke selv var den parten som allerede hadde opplevd å bli forelder?

Det er ikke så unaturlig at barnløse har lyst til å oppleve at deres eget barn blir til, eller at noen ikke har fått alle barna de ønsker seg når de blir forelsket for annen gang.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det også virker som et "mareritt",selv om det er kanskje litt å ta i.Men det virker så masete når jeg leser om/ser dokumentarer osv.på tv om det så virker det slitsomt når feks. et barn kommer på besøk hver helg eller annenhver helg,og en haug andre barn er der,så blir det kanskje krangler,noen barn blir sjalu,man forholder seg til ekser her og der.Man må kanskje passe på barna til den nye mannen og ekskona/samboer.Selv om det selfølgelig ikke er sånn overalt.

[Gjest *Ulla*]

Jeg vil heller aldri havne i en slik situasjon. Selvfølgelig har jeg ingen garanti, men jeg vil gjøre alt jeg kan for å forhindre det.

[Betsy]

Jeg er lykkelig oppvokst i en familie med "mine, dine og våre barn". I heimen vår var det stort sett bare fryd og gammen, og i hvertfall ikke kaos. Når det er sagt, tror jeg neppe jeg ville ha hatt barn med forskjellige fedre selv, men jeg fordømmer absolutt ingen som velger å få det.

[Honey Bee]

Been there done that,won't do it again

Endret 6. april 2008 av Honey Bee

[Nigo-san]

Jeg synes det kanskje er litt overdrevet å bruke ord som "komplett mareritt" og "dypt ulykkelig" om en situasjon du aldri har vært i og som kan fortone seg veldig, veldig forskjellig alt ettersom personene du omgir deg med...

Og jeg ser ikke problemet heller, hvis du blir så frastøtt av tanken så er det jo bare å holde seg til en og samme (barnløse) mann, eventuelt leve som evig singel hvis du skulle komme til å bli skilt. Det er ingen som tvinger en til å inngå i samlivsformer en ikke liker

Selv sverger jeg til "jo flere vi er sammen, jo gladere vi blir", og var direkte stolt da min lille datter fikk nydelige strikkede sokker av min stemors stemors eks-svigermor (en elskelig gammel dame på... tja, 98 år eller noe slikt). Marerittaktig var det i alle fall ikke!

[Nabodama]

Kanskje du ville sett annerledes på det hvis du ikke selv var den parten som allerede hadde opplevd å bli forelder?

Det er ikke så unaturlig at barnløse har lyst til å oppleve at deres eget barn blir til, eller at noen ikke har fått alle barna de ønsker seg når de blir forelsket for annen gang.

Jeg sa ihvertfall tidlig fra til min nye mann at barn med meg ikke ble aktuelt, for jeg var ferdig med det. Så kunne han jo velge selv.

Han hadde ikke barn fra før, og det viste seg at han heller ikke ville ha:)

[LukaFrost]

Jeg har full forståelse med ts. Selv har jeg styrt unna mannfolk som har unger fra før. Verden er så mye enklere med en mann som ikke har unger fra før. Klart det kan gå bra, men jeg føler ikke for å prøve. Jeg foretrekker å ikke ha x-er og x-familie å forholde meg til.

[Gjest Gjest]

Selv sverger jeg til "jo flere vi er sammen, jo gladere vi blir", og var direkte stolt da min lille datter fikk nydelige strikkede sokker av min stemors stemors eks-svigermor (en elskelig gammel dame på... tja, 98 år eller noe slikt). Marerittaktig var det i alle fall ikke!

Jeg har lest dette avsnittet nå 5 ganger,og må si at jeg er imponert om dere klarer holde styr på alle slik

[Nigo-san]

Jeg har lest dette avsnittet nå 5 ganger,og må si at jeg er imponert om dere klarer holde styr på alle slik

Øvelse gjør mester!

For all del, jeg sier ikke at skilsmisser, nyfamilier og storfamilier er et eneste langt champagneball. Men fordelen ved nyfamilier, i motsetning til biologisk familie, er at man i større grad kan velge hvem man omgås. Ens egen familie er man mer eller mindre stuck med.

Og når nevnte stemors stemors eks-svigermor er et aldeles nydelig vesen, så hvorfor kutte henne ut?

[mysan]

Det er neppe noe mere mareritt enn man som voksen gjør det til, vil jeg anta. Nå har jeg ikke vært i situasjonen selv, men barn er barn uansett hvem som har satt dem til verden, er de ikke?

[Gjest Gjest]

Jeg ser for meg at det ville blitt mer tungvint enn jeg ideelt sett ønsker at livet mitt skal være, i hvert fall om det er problemer med kommunikasjonen mellom diverse ekser og greier, og kanskje mye styr med reising/geografisk avstand. Samtidig trenger det jo ikke bli noen krise heller. Jeg kjenner flere som er steforeldre som har et uproblematisk forhold til stebarna og andre man må omgåes, og vet om flere skilte foreldre som også samarbeider bra og kanskje har funnet en partner de har det bedre med enn med den de har barn sammen med.

Nå er jeg uansett så "gammel" at jeg sikkert ikke kommer til å få flere "kull" med barn, da.

[Purple Basil]

Jeg er ikke-religiøs og regnes vel ikke normalt for å være spesielt konservativ (snarere tvert i mot), men å komme i en situasjon med "mine, dine og våre barn" ser jeg på som et komplett mareritt.

Det er helt sikker noen det fungerer fint for, men jeg tror det er en livsform som ville gjort meg dypt ulykkelig. Det er nesten så jeg vurdere å aldri få barn, bare for å forhindre å komme i en slik situasjon.

Uansett har jeg lovt meg selv at hvis det ikke klaffer med den første personen jeg får barn med så skal jeg aldri få barn igjen.

Er det noen andre som har noen tanker om denne nye familieformen?

Dette innlegget kunnet vært skrevet av meg TS

[cili81]

dessverre er det jo ikke sånn at en velger hvem en blir forelsket i.... jeg gikk heller ikke akkurat bevisst inn for å forelske meg i en som allerede var pappa... men det ble jeg, og har det veldig bra! Vi planlegger bryllup i august, og regner med å øke familien med både et og to felles barn... og blir da en liten storfamilie.... kaos? i grunn ikke.. det er alt etter hva du gjør det til... forskjellen er stort sett at annenhver helg kan vi ikke planlegge kveldsaktiviteter som inkluderer seine kvelder og alkohol....og vi må ha en barnevennlig meny til middag... og ellers går dagene som de ville gjort ellers... uten de store forskjellene.. det er kun i bursdager og jul at det må feires litt dobbelt her og der.... ellers er vi som en annen liten barnefamilie.. annenhver helg...og som et vanlig par annenhver helg..

fordelen med å være sammen med en som er pappa fra før er at da får du det bevist at mannen er kapabel til å tenke på andre enn seg selv.... og det finnes mange menn der ute som ikke klarer den... som stort sett setter seg selv og sine behov først... en som allerede er pappa har vært gjennom den livsfasen og har innsett at andres behov kommer først... og det kan være ganske så refreshing!

[Gjest *nurket*]

fordelen med å være sammen med en som er pappa fra før er at da får du det bevist at mannen er kapabel til å tenke på andre enn seg selv.... og det finnes mange menn der ute som ikke klarer den... som stort sett setter seg selv og sine behov først... en som allerede er pappa har vært gjennom den livsfasen og har innsett at andres behov kommer først... og det kan være ganske så refreshing!

En mann som er pappa kan fortsatt være ute av stand til å tenke på andre enn seg selv.. Så en som er pappa er ikke nødvendigvis verdens mest hensynsfulle og hengivne mann av den grunn... men dette vet du nok helt sikkert

Flott ta dere har et godt forhold og ønsker flere barn. Jeg tenker faktisk ikke noe negativt om storfamilier med mine, dine og evt våre barn. Selv om jeg er alene med tre barn så kan man da virkelig ikke forvente at jeg ikke skal finne meg noen å leve sammen med, og etter all sannsynlighet har han flere barn han jeg flytter sammen med også. Satser faktisk på at det blir nåværende kjæreste, og da blir vi faktisk en familie på 8 annenhver uke... En fordel er det: og det er at vi har barnefri annenhver helg og kan gjøre akkurat det vi har lyst til.. Resten av tiden blir det nok et logistikkprosjekt uten like, med å få alle barna på de ulike treningene, og selv trene, gå på møter og ha litt tid til venner. Noe eget kjærlighetsbarn blir det nok derimot ikke... men man skal aldri si aldri...

[estrella]

Så forferdelig er det da ikke..

Jeg kommer fra en slik familie. Det er ikke så innviklet egentlig. Jeg og broren min har samme mor og far. De skilte lag og mor traff ny mann. De fikk to barn gjennom et forhold på 11 år. De skilte lag. Mor traff ny mann som har to barn selv, som bor nesten hele tiden hos han og min mor i dette tilfellet. Far fikk to barn med ny dame.

Så alt i alt har jeg fire foreldre og 7 søsken. Kunne ikke vært foruten :rødme:

Selv om min drøm er å gifte seg og være gift til døden skiller oss :gjeiper:

[Gjest Gjest_Caramia_*]

Det er neppe noe mere mareritt enn man som voksen gjør det til, vil jeg anta. Nå har jeg ikke vært i situasjonen selv, men barn er barn uansett hvem som har satt dem til verden, er de ikke?

Nei, når de er satt til verden av samboer og hans ex er de monstre.

Neida. Men det er ikke alltid enkelt å være stemor. Barna har ikke den tryggheten på deg som på sine egne foreldre, ergo må du trå veldig varsomt. Og når du iblant blir tvunget til å ta en liten alvorsprat med stebarnet, da står du i stor fare for å bli framstilt som heks når barnet gjenforteller samtalen til f.eks. mor. Men dette er jo såklart veldig avhengig av hvordan barna er oppdratt fra før. Mine stebarn hater dypt og inderlig at voksne forteller dem hva de skal gjøre eller hva som er lov/ikke lov. De blir argsinte når foreldrene gjør det. Så når da stemor tør å si noe er det like før barnevernet står på døra og lurer på hvorfor jeg prøver å ta livet av barna... (de blir såååå sinte, og synes at jeg er sååååå fæl)

Ikke enkelt! Men det er nå MIN situasjon. Jeg vet om mange som har helt andre og langt mer positive erfaringer. Og dessuten er det nok lettere jo yngre barna er når man møter dem. Er barnet 1-2 år så vil du fort bli en naturlig del av barnets liv. Ungen vil ikke huske at du en gang ikke var der. Med en tenåring kan det bli en gedigen utfordring...