Skillemisse

[Gjest TS]

Jeg trenger tilbakemeldinger fra dere som har gått ut av et ekteskap med barn i tenåringene.... Hvorfor gikk dere og har dere angret i etterkant ??

Jeg lever i et ekteskap med en veldig snill mann, men vi har utviklet oss veldig forskjellig og mine følelser er helt døde. Vi har ikke hatt sex på over 2,5 år. Han vil gjerne og prøver seg stadig vekk men jeg orker bare ikke. Klarer nesten ikke at han tar på meg. I det daglige med kjøring henting av barn, husarbeide etc. fungerer det ganske greit men vi er bare ikke på "nett" lenger. Allikevel kvier jeg meg for å gå. Har selvfølgelig ikke lyst til å såre ham og vil ham ingenting vondt, og tenker også på våre velfungerende barn. Vil de ta skade av det. Vil de begynne å slite på skolen, "skli" ut..? Hvor viktig er JEG i forhold til hva jeg gjør med de.... De merker nok at det ikke er som det skal mellom meg og pappa'n, men tror allikvel at skillmisse er værre for de...

Vær så snill dere der ute som har vært gjennom en skillmisse... del erfaringene deres med meg !!

[ceca]

kanskje også noen har erfaringer med yngre barn enn tenåringer og?

10-12 åringer..

[eximus]

Gikk fra mannen min da datter var 10 år. Da "spenningen" med ny leilighet mm var lagt seg nektet hun å være hos meg, ble totalt i oposisjon og rømte stadig vekk. Hun syntes nok veldig synd i faren da jeg kjapt fikk ny kjæreste. Det ver en forferdelig situasjon.

Nå er dette ganske mange år siden og alt er gått seg til. Likevel vil jeg anbefale alle som ikke føler at de MÅ ut av et forhold med barn, om å bli. Både for ens egen og barnet. Gresset er ikke så mye grønnere på den andre siden verken som enslig eller i nytt forhold, og en påfører mange mennesker smerte ved å bryte opp. Det er så mange forhold en kanskje ikke tenker over på forhånd ...

Dersom barna dine er i tenårene kan du kanskje leve med mannen din iallefall til barna flytter ut?

Uansett ønsker jeg deg lykke til!

[Smula2]

Jeg trenger tilbakemeldinger fra dere som har gått ut av et ekteskap med barn i tenåringene.... Hvorfor gikk dere og har dere angret i etterkant ??

Jeg lever i et ekteskap med en veldig snill mann, men vi har utviklet oss veldig forskjellig og mine følelser er helt døde. Vi har ikke hatt sex på over 2,5 år. Han vil gjerne og prøver seg stadig vekk men jeg orker bare ikke. Klarer nesten ikke at han tar på meg. I det daglige med kjøring henting av barn, husarbeide etc. fungerer det ganske greit men vi er bare ikke på "nett" lenger. Allikevel kvier jeg meg for å gå. Har selvfølgelig ikke lyst til å såre ham og vil ham ingenting vondt, og tenker også på våre velfungerende barn. Vil de ta skade av det. Vil de begynne å slite på skolen, "skli" ut..? Hvor viktig er JEG i forhold til hva jeg gjør med de.... De merker nok at det ikke er som det skal mellom meg og pappa'n, men tror allikvel at skillmisse er værre for de...

Vær så snill dere der ute som har vært gjennom en skillmisse... del erfaringene deres med meg !!

Jeg husker så alt for godt den fasen du er i nå. Den er forferdelig! Jeg har to barn. De er ikke tenåringer, men 5 og 10. Jeg valgte til slutt å bryte opp. Jeg var i tvil. Det var jeg hele tiden. Og jeg tror aldri man blir sikker. Det har vært ernorme utfordringer, og jeg har vært totalt avhengig av mine to enslige venninner som har kunnet bistå meg med råd og tips, - og ikke minst å takle det følelsesmessige kaos. Men en ting tror jeg. Det er bare du som vet hva som er riktig. Greier du å bli, da er du i tvil og bør bli. Jeg GREIDE rett og slett ikke å slå meg til ro og godta ett totalt følelsesmessig og seksuelt dødt samboerskap. Ikke en gang pga mine ufattelig gode barn. Jeg er fryktelig lei meg for at jeg har dratt dem gjennom dette. Men har lovet meg selv, og gjennomført så langt. At jeg skal gjøre alt som står i min makt for å gjøre den nye situasjonen så lite belastende som mulig. Dette gjør jeg ved å være fleksibel og raus som mulig. I forhold til ex-mann, hans familie, og daglige ting som betyr noe for dem. Deriblant å ikke blande en ny mann inn så nært på livet vårt nå. Det går bra med oss alle. Nå ett drøyt år etter. Lykke lykke til. La meg hjertelig gjerne høre fra deg!

[Gjest Gjest]

Kjære deg, man levner da ikke en veldig snill mann?

[Gjest TS]

Kjære deg, man levner da ikke en veldig snill mann?

Mener du at man skal leve i et følelses- og seksuelt dødt ekteskap med en mann bare fordi han er snill ?? Skal man ikke forvente mer av et samliv ??

[Gjest TS]

Tusen takk for svar Smula2 og Eximus. Det er akkurat slike tilbakemeldinger jeg ønsker.

Kan dere si litt mer om hva som utløste samlivsbruddet?? Var det mye problemer, krangling, utroskap..

Til tross for det dere har påført eks, familie og ikke minst barna.... Angrer dere ?? Hadde dere tatt samme avgjørelse en gang til hvis dere hadde fått mulgheten til å skru tiden tilbake ??

[eximus]

Tusen takk for svar Smula2 og Eximus. Det er akkurat slike tilbakemeldinger jeg ønsker.

Kan dere si litt mer om hva som utløste samlivsbruddet?? Var det mye problemer, krangling, utroskap..

Til tross for det dere har påført eks, familie og ikke minst barna.... Angrer dere ?? Hadde dere tatt samme avgjørelse en gang til hvis dere hadde fått mulgheten til å skru tiden tilbake ??

Det som helt konkret utløste samlivsbruddet var at jeg forelsket meg i en annen. Men vi hadde vært fra hverandre i korte perioder flere ganger før. Vi kranglet endel. Var ett par runder hos familierådgiver. Og vi hadde gode perioder ...

Om jeg ville tatt den samme avgjørelsen en gang til er vanskelig å si. Jeg har opplevd så mye og fått så mange nye erfaringer på godt og vondt, som jeg ikke ville fått dersom jeg ble i forholdet. Barna har også lært nye mennesker å kjenne, fått oppleve andre voksne på nært hold, på godt og vondt ...

Dersom jeg hadde hatt alle disse erfaringene mens jeg var i ekteskapet ville jeg ikke gått.

[Gjest Har vært der...]

har vært der du er i dag.. Var sammen med en mann i 17 år og snillere og mere stabil mann skal man lete lenge etter.

Men følelsene mine forsvant etter som årene gikk. Vi fungerte helt fint i hverdagen, men som du sier så var det noe vesentlig som manglet i forholdet. Han hadde lyst på sex, mens jeg ikke hadde lyst på han i det hele tatt. Bare det å skulle kysse ham ble helt feil for meg. De gangene jeg ga etter for å få fred på maset ei stund, følte jeg meg nesten voldtatt.

Var så usikker på hva jeg skulle gjøre. Vi hadde et barn på 9 år den gang (5 år siden), og ville jo barnets beste. Vi diskuterte problemet flere ganger, og vi gikk til familievernkontoret til samtaler, for å prøve å finne tilbake til den gode følelsen. Gjennomførte noe som de kalte for sensitivitetstrening, der vi bare skulle være nær hverandre uten å ha sex. Men det samme var det samme for meg. Fant aldri tilbake lidenskapen i forholdet. Min samboer slet med dette, og syntes det var vanskelig å leve i et platonisk forhold, for han hadde jo lyst..

Mens jeg slet fordi jeg ikke hadde lyst..

En kjempevanskelig tid, som resulterte i at jeg bestemte meg for å gå ut av forholdet. Men gjett om jeg var usikker. Dette er nok noe av det verste jeg har gjort i mitt liv. Samboern var knust, og jeg visste ikke om jeg gjorde rett eller galt.. Selv etter at jeg hadde flyttet bar jeg usikkerheten i meg. Men jeg vet nå at jeg gjorde rett. Er kjempeglad i min x og kommer alltid til å være det, men ikke som kjæreste.

Bruddet gikk greit, for oss alle. Tror ikke stemmene ble hevet en eneste gang. Fikk ei leilighet ikke langt unna der vi bodde (han beholdt huset), og vi var og er fortsatt verdens beste venner. Dette synes jeg er kjempeviktig for min sønn.. Han har tatt bruddet fint, selv om det de første årene nok ikke alltid var så lett for ham. Alle barn vil vel gjerne at mamma og pappa skal være sammen og være kjærester, men tror at det at vi fortsatt er venner, gjør hverdagen lettere for ham. Han vet at vi snakker på telefonen og stikker innom til en kaffe i ny og ne, og har et utrolig fint vennskap.

Når nå mai og konfirmasjon nærmer seg, trenger han ikke bekymre seg for bitre foreldre eller andre bitre familiemedlemmer som skal møtes. Han vet at mamma og pappa er gode venner, og fikser dette greit. Selv om mamma har ny samboer, som også skal delta i selskapet.

Lykke til uansett hva du velger å gjøre. Vet at du har det utrolig vanskelig nå, og valget ikke er enkelt. Men har dere ikke prøvd familievernkontor o.l. kan det jo kanskje være en ide å prøve dette først. Kanskje dere greier å finne sammen igjen..

Klem...

[Gjest GjestA]

Det var greit å lese dette, spesielt det som står i det siste (9ende) innlegget. Jeg tror vi er på vei til å gå i fra hverandre, og jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Vi er gode venner og enige i det meste, innstilt på å hjelpe hverandre så godt vi kan, selv om vi skilles.

Jeg har veldig vondt for tiden, allikevel ligger det en liten magefølelse her som sier at det er til det beste. Det er ikke noe liv for han å leve med en kone som ikke klarer å få følelser, og det er ikke noe liv for meg som føler at noe viktig mangler. Jeg unner han det beste, og håper han finner en snill dame som han kan ha det godt med, selv om jeg sikkert får litt vondt når det skjer.

[Gjest Reka]

Lykke til ts!

[Gjest David John jr.]

har vært der du er i dag.. Var sammen med en mann i 17 år og snillere og mere stabil mann skal man lete lenge etter.

Men følelsene mine forsvant etter som årene gikk. Vi fungerte helt fint i hverdagen, men som du sier så var det noe vesentlig som manglet i forholdet. Han hadde lyst på sex, mens jeg ikke hadde lyst på han i det hele tatt. Bare det å skulle kysse ham ble helt feil for meg. De gangene jeg ga etter for å få fred på maset ei stund, følte jeg meg nesten voldtatt.

Var så usikker på hva jeg skulle gjøre. Vi hadde et barn på 9 år den gang (5 år siden), og ville jo barnets beste. Vi diskuterte problemet flere ganger, og vi gikk til familievernkontoret til samtaler, for å prøve å finne tilbake til den gode følelsen. Gjennomførte noe som de kalte for sensitivitetstrening, der vi bare skulle være nær hverandre uten å ha sex. Men det samme var det samme for meg. Fant aldri tilbake lidenskapen i forholdet. Min samboer slet med dette, og syntes det var vanskelig å leve i et platonisk forhold, for han hadde jo lyst..

Mens jeg slet fordi jeg ikke hadde lyst..

En kjempevanskelig tid, som resulterte i at jeg bestemte meg for å gå ut av forholdet. Men gjett om jeg var usikker. Dette er nok noe av det verste jeg har gjort i mitt liv. Samboern var knust, og jeg visste ikke om jeg gjorde rett eller galt.. Selv etter at jeg hadde flyttet bar jeg usikkerheten i meg. Men jeg vet nå at jeg gjorde rett. Er kjempeglad i min x og kommer alltid til å være det, men ikke som kjæreste.

Bruddet gikk greit, for oss alle. Tror ikke stemmene ble hevet en eneste gang. Fikk ei leilighet ikke langt unna der vi bodde (han beholdt huset), og vi var og er fortsatt verdens beste venner. Dette synes jeg er kjempeviktig for min sønn.. Han har tatt bruddet fint, selv om det de første årene nok ikke alltid var så lett for ham. Alle barn vil vel gjerne at mamma og pappa skal være sammen og være kjærester, men tror at det at vi fortsatt er venner, gjør hverdagen lettere for ham. Han vet at vi snakker på telefonen og stikker innom til en kaffe i ny og ne, og har et utrolig fint vennskap.

Når nå mai og konfirmasjon nærmer seg, trenger han ikke bekymre seg for bitre foreldre eller andre bitre familiemedlemmer som skal møtes. Han vet at mamma og pappa er gode venner, og fikser dette greit. Selv om mamma har ny samboer, som også skal delta i selskapet.

Lykke til uansett hva du velger å gjøre. Vet at du har det utrolig vanskelig nå, og valget ikke er enkelt. Men har dere ikke prøvd familievernkontor o.l. kan det jo kanskje være en ide å prøve dette først. Kanskje dere greier å finne sammen igjen..

Klem...

Verdens beste venner .... HAHAHAHAHA .. kiss my a .... den der lurer du kun deg selv med ....

[Gjest David John jr.]

Det var greit å lese dette, spesielt det som står i det siste (9ende) innlegget. Jeg tror vi er på vei til å gå i fra hverandre, og jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Vi er gode venner og enige i det meste, innstilt på å hjelpe hverandre så godt vi kan, selv om vi skilles.

Jeg har veldig vondt for tiden, allikevel ligger det en liten magefølelse her som sier at det er til det beste. Det er ikke noe liv for han å leve med en kone som ikke klarer å få følelser, og det er ikke noe liv for meg som føler at noe viktig mangler. Jeg unner han det beste, og håper han finner en snill dame som han kan ha det godt med, selv om jeg sikkert får litt vondt når det skjer.

Les deg opp på emne og ta kontakt med en psykolog og spør om ettervirkningene hos barn som har vokst opp med skilte foreldre.....

[Gjest Gjest_jente 18_*]

Jeg vet ikke om du vil ha svar fra mitt synspunkt som skilsmissebarn, men jeg skriver uansett. Jeg hadde det veldig vanskelig når foreldrene mine ble skilt. Mamma møtte en ny mann jeg ikke likte når jeg va 14 (midt i puberteten, og alt), og jeg synes synd i pappa som satt alene. Jeg følte også at hun prioriterte den nye kjæresten foran oss barna. Det ble til at jeg og mamma mistet mye av det vi en gang hadde. Selv om foreldrene mine bor med 5 minutters avstand er jeg hos henne en gang hver fjortende dag, omtrent. Forholdet har blitt mye mer overfladisk, og jeg føler ikke at jeg kan prate med henne lenger. Det er veldig trist å tenke på. Jeg er overbevist over at barn som har foreldre som holder sammen, får en tryggere og bedre oppvekst. Selv om det selvfølgelig er unntak: hvis foreldrene krangler mye, det er vold i hjemmet, osv osv. Men jeg forstår jo at det må være trist å leve i et forhold med en man ikke elsker..

Men tenk nøye over det. Kommer det garantert til å bli bedre uten ham? Det er veldig vondt med en skilsmisse, for alle, og hvis du ikke er sikker på at det kommer til å bli bedre... ja

[Gjest GjestA]

Les deg opp på emne og ta kontakt med en psykolog og spør om ettervirkningene hos barn som har vokst opp med skilte foreldre.....

Jeg er selv skilsmissebarn, så jeg vet hvordan det er å vokse opp med foreldre som ikke elsker hverandre

[Gjest Gjest]

Jeg er selv skilsmissebarn, så jeg vet hvordan det er å vokse opp med foreldre som ikke elsker hverandre

Men det er jo ikke sikkert din situasjon er representativ for hvordan de fleste har det.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at barna uansett vil merke at pappa og/eller mamma ikke har det bra, så lenge man ikke er lykkelig med å leve helt uten kjærlighet i ekteskapet da. Selvfølgelig finnes det dem som er fornøyde med å leve som bare venner, så lenge tryggheten og den gode rammen ellers er der, men på de fleste jeg kjenner så vil det tære på humør og energi. Det må da være bedre å leve med normale følelser (opp og nedturer) i stedet for bare likegyldighet? (selv om man vel ikke er 100% likegyldig i et sånt ekteskap, men det er jammen ikke langt unna).

Om foreldrene klarer å samarbeide til barnas beste etter skilsmisse så tror jeg ikke det er noe galt. Foreldre som klarer å støtte hverandre og samarbeide kan da ikke gjøre så stor skade. Dessuten er det mange ekteskap som blir tynt så langt at det ender med bitre skilsmisser, gjerne der en av partene har funnet seg en ny mens de enda var sammen med den andre..

Det finnes vel ingen fasitsvar, ingen av delene er vel enkle, hverken å bli eller gå i sånne tilfeller som her..

[Gjest Gjest]

Jeg har et samlivsbrudd bak meg. Sønnen min var bare 3 år da jeg gikk fra faren hans, og jeg må si at det har gått veldig greit.

Men det jeg syns er mer relevant her er at jeg var i tenårene da mamma gikk fra pappa, og det syns jeg er den beste avgjørelsen hun noensinne tok.

Det er så mye bedre å ha en mamma som er glad i livet sitt og fornøyd med å være akkurat der hun er, enn å ha en mamma som ikke har det så bra.

Tro ikke at det å holde sammen for barnas skyld er det beste.

Jeg vet at jeg ikke ville ønsket at mamma levde et utilfredstillende liv for min skyld.

Jeg syns de som deltar i denne tråden og som syter over å være skilsmissebarn skal begynne å tenke litt mer på andre enn seg selv.

Foreldrene våre er der for å ta vare på oss, oppdra oss, sørge for at vi ikke mangler noe. Men de skal ikke være 100% uselviske.

De fortjener også litt lykke i livet.

Barna skal forlate redet og løsrive seg fra oss. En dag er de borte i sine egne liv og hverdagene våre består ikke lenger av dem på samme måte.

Og hva da med oss? Skal vi sitte der gjennom alderdommen, med en partner vi ikke har noe til felles med lenger, ikke har hatt et sexliv med på kanskje 10-20 år, til vi blir gamle, skrumper inn og dør?

Hva slags feiring av livet er det, da?

[Gjest David John jr.]

Jeg har et samlivsbrudd bak meg. Sønnen min var bare 3 år da jeg gikk fra faren hans, og jeg må si at det har gått veldig greit.

Men det jeg syns er mer relevant her er at jeg var i tenårene da mamma gikk fra pappa, og det syns jeg er den beste avgjørelsen hun noensinne tok.

Det er så mye bedre å ha en mamma som er glad i livet sitt og fornøyd med å være akkurat der hun er, enn å ha en mamma som ikke har det så bra.

Tro ikke at det å holde sammen for barnas skyld er det beste.

Jeg vet at jeg ikke ville ønsket at mamma levde et utilfredstillende liv for min skyld.

Jeg syns de som deltar i denne tråden og som syter over å være skilsmissebarn skal begynne å tenke litt mer på andre enn seg selv.

Foreldrene våre er der for å ta vare på oss, oppdra oss, sørge for at vi ikke mangler noe. Men de skal ikke være 100% uselviske.

De fortjener også litt lykke i livet.

Barna skal forlate redet og løsrive seg fra oss. En dag er de borte i sine egne liv og hverdagene våre består ikke lenger av dem på samme måte.

Og hva da med oss? Skal vi sitte der gjennom alderdommen, med en partner vi ikke har noe til felles med lenger, ikke har hatt et sexliv med på kanskje 10-20 år, til vi blir gamle, skrumper inn og dør?

Hva slags feiring av livet er det, da?

Du er et godt eksempel på hva skilsmisser følger meg seg ...........jo nettopp at skilsmissebarn skiller seg lettere enn barn som har vokst opp i et hjem med to foreldre.

[Gjest David John jr.]

Jeg tror at barna uansett vil merke at pappa og/eller mamma ikke har det bra, så lenge man ikke er lykkelig med å leve helt uten kjærlighet i ekteskapet da. Selvfølgelig finnes det dem som er fornøyde med å leve som bare venner, så lenge tryggheten og den gode rammen ellers er der, men på de fleste jeg kjenner så vil det tære på humør og energi. Det må da være bedre å leve med normale følelser (opp og nedturer) i stedet for bare likegyldighet? (selv om man vel ikke er 100% likegyldig i et sånt ekteskap, men det er jammen ikke langt unna).

Om foreldrene klarer å samarbeide til barnas beste etter skilsmisse så tror jeg ikke det er noe galt. Foreldre som klarer å støtte hverandre og samarbeide kan da ikke gjøre så stor skade. Dessuten er det mange ekteskap som blir tynt så langt at det ender med bitre skilsmisser, gjerne der en av partene har funnet seg en ny mens de enda var sammen med den andre..

Det finnes vel ingen fasitsvar, ingen av delene er vel enkle, hverken å bli eller gå i sånne tilfeller som her..

Du må slutte å lure deg selv og andre. Absolutt ALL erfaring tilsier at barn av skilte har betydlig sjanser for redusert livskvalitet fram for barn som vokser opp i en kjernefamilie.